Strippet for penger

Money Talks i Sandnes flytter nå strippingen til et eget hus, så de kan beholde skjenkebevillingen i de gamle lokalene.

«Kundene kommer inn og kjøper drikke og flørter med jentene», sier Osman Uzun fornøyd til Stavanger Aftenblad. «Jentene serverer, varter opp og så kan de synge for hverandre. Når kundene er klare for litt stripping, går de opp i det andre huset. Her er det ikke servering av alkohol, men her er det fullt show både på scenen og i private avlukker», sier Uzun videre til avisen.

Osman Uzun er stolt over virksomheten, særlig over at han driver det utestedet i Sandnes som har høyest fortjeneste i forhold til omsetningen. I 2013 regner han med å få et overskudd på over to millioner kroner.

Javel. Jeg ber skikkelige folk om unnskyldning, for her tvinger det seg frem grovt språk. Det utestedet med høyest fortjeneste? Takke fanden for det!

Money for nothing?

Ifølge offentlige regnskaper hadde Uzun med Money Talks et overskudd på 890.000 kroner av en omsetning på 1,9 millioner kroner. De samme regnskapene viser at selskapet i 2012 utbetalte kr 5.000 (femtusen) i lønn. Totalt for alle ansatte. Ingen får altså lønn i denne «vellykkede» strippe- og skjenkevirksomheten.

I januar 2013 var Aftenbladet på besøk i Money Talks, og beskrev arbeidsforholdene til kvinnene som jobber som «selskapsdamer» og strippere. I artikkelen står det at kvinnene får fastlønn på kr 650 hver pr kveld, men tjener bedre hvis de får kundene til å kjøpe mer, og at noen av kvinnene tjener opptil kr 25.000 pr måned inkludert slik ekstrabetaling.

Selskapet ble stiftet i juni 2012. Regnskapet gjelder altså for et halvt år. Iflg Proff, som tar utgangspunkt i Brønnøysundregisteret, har selskapet fire ansatte.

Skulle man forventet lønnskost?

Hvis det er tre kvinner på jobb pr kveld, noe som jeg antar er et lavt antall siden kundene sikkert forventer litt personlig oppmerksomhet, blir det totalt ca kr 500.000 i fast lønnskost pr år. I tillegg kommer arbeidsgiveravgift/sosiale kostnader, da kommer vi opp i ca 650.000 kroner. Dersom bare én jente tjener 25.000 pr måned, blir det alene en lønnskost på kr 300.000 (pluss sosiale kostnader blir det ca kr 400.000). I tillegg vil jeg anta at Money Talks også har andre på lønningslisten (bartender, vakt, vaskehjelp etc). For et halvt år i 2012 burde det altså være lønnskostnader på minimum (!) en halv million kroner. Med fire ansatte, som det står i offentlige registre, ville man forvente nærmere en million kroner i lønnskost på et halvår.

Aftenbladet spurte i desember om det er de samme jentene som er selskapsdamer og som stripper. «Ja, det er det. De har det bra her hos meg. De har tøffe forhold andre steder. Her kan de slappe litt av», sier Osman Uzun. Javel. Men lønning får de ikke.

Eller kanskje honorar? 

Så kan Uzun hevde at kvinnene er selvstendig næringsdrivende og mottar honorar, ikke lønn, og at dette ligger inne under Andre driftskostnader, som for 2012 er på totalt 563.000.

Men for det første hevdet han altså selv at de fikk "fastlønn" på kr 650 hver pr kveld.

For det andre så omfatter Andre driftskostnader bl.a husleie, strøm/oppvarming, evt dørvakt fra vaktselskap, renovasjon, regnskapsfirma, revisjon, alle forbruksvarer, etc. Dette alene summerer uten videre opp til en halv million for et halvår. Det kan altså ikke være penger igjen på denne regnskapsposten til kvinnene som er på jobb.

For sammenligningens skyld har jeg sett på tallene til Melkebaren og Megleren Øl og vin, begge i Sandnes. Begge har operert hele 2012, men den prosentmessige andelen av ulike kostnader kan likevel sammenlignes.

• Vi ser at utestedene har varekost som varierer mellom 31% og 40% av inntektene. 
• Og alle tre utestedene har "Andre kostnader" som tilsvarer ca 29% av inntektene. Nær identisk.
• Men Megleren og Melkebaren har også lønnskost på hhv 28% og 26% av inntektene. Money Talks har null i lønnskostnader. 

Så man må nesten kunne spørre seg selv: 

Hva lever de av, disse kvinnene som jobber for Uzun og har det så bra?

(Sendt Stavanger Aftenblad 27.desember 2013 og i en bearbeidet utgave i januar, men Aftenbladet har valgt å ikke trykke det. Denne versjonen er ytterligere bearbeidet.)