Strippet for penger

Money Talks i Sandnes flytter nå strippingen til et eget hus, så de kan beholde skjenkebevillingen i de gamle lokalene.

«Kundene kommer inn og kjøper drikke og flørter med jentene», sier Osman Uzun fornøyd til Stavanger Aftenblad. «Jentene serverer, varter opp og så kan de synge for hverandre. Når kundene er klare for litt stripping, går de opp i det andre huset. Her er det ikke servering av alkohol, men her er det fullt show både på scenen og i private avlukker», sier Uzun videre til avisen.

Osman Uzun er stolt over virksomheten, særlig over at han driver det utestedet i Sandnes som har høyest fortjeneste i forhold til omsetningen. I 2013 regner han med å få et overskudd på over to millioner kroner.

Javel. Jeg ber skikkelige folk om unnskyldning, for her tvinger det seg frem grovt språk. Det utestedet med høyest fortjeneste? Takke fanden for det!

Money for nothing?

Ifølge offentlige regnskaper hadde Uzun med Money Talks et overskudd på 890.000 kroner av en omsetning på 1,9 millioner kroner. De samme regnskapene viser at selskapet i 2012 utbetalte kr 5.000 (femtusen) i lønn. Totalt for alle ansatte. Ingen får altså lønn i denne «vellykkede» strippe- og skjenkevirksomheten.

I januar 2013 var Aftenbladet på besøk i Money Talks, og beskrev arbeidsforholdene til kvinnene som jobber som «selskapsdamer» og strippere. I artikkelen står det at kvinnene får fastlønn på kr 650 hver pr kveld, men tjener bedre hvis de får kundene til å kjøpe mer, og at noen av kvinnene tjener opptil kr 25.000 pr måned inkludert slik ekstrabetaling.

Selskapet ble stiftet i juni 2012. Regnskapet gjelder altså for et halvt år. Iflg Proff, som tar utgangspunkt i Brønnøysundregisteret, har selskapet fire ansatte.

Skulle man forventet lønnskost?

Hvis det er tre kvinner på jobb pr kveld, noe som jeg antar er et lavt antall siden kundene sikkert forventer litt personlig oppmerksomhet, blir det totalt ca kr 500.000 i fast lønnskost pr år. I tillegg kommer arbeidsgiveravgift/sosiale kostnader, da kommer vi opp i ca 650.000 kroner. Dersom bare én jente tjener 25.000 pr måned, blir det alene en lønnskost på kr 300.000 (pluss sosiale kostnader blir det ca kr 400.000). I tillegg vil jeg anta at Money Talks også har andre på lønningslisten (bartender, vakt, vaskehjelp etc). For et halvt år i 2012 burde det altså være lønnskostnader på minimum (!) en halv million kroner. Med fire ansatte, som det står i offentlige registre, ville man forvente nærmere en million kroner i lønnskost på et halvår.

Aftenbladet spurte i desember om det er de samme jentene som er selskapsdamer og som stripper. «Ja, det er det. De har det bra her hos meg. De har tøffe forhold andre steder. Her kan de slappe litt av», sier Osman Uzun. Javel. Men lønning får de ikke.

Eller kanskje honorar? 

Så kan Uzun hevde at kvinnene er selvstendig næringsdrivende og mottar honorar, ikke lønn, og at dette ligger inne under Andre driftskostnader, som for 2012 er på totalt 563.000.

Men for det første hevdet han altså selv at de fikk "fastlønn" på kr 650 hver pr kveld.

For det andre så omfatter Andre driftskostnader bl.a husleie, strøm/oppvarming, evt dørvakt fra vaktselskap, renovasjon, regnskapsfirma, revisjon, alle forbruksvarer, etc. Dette alene summerer uten videre opp til en halv million for et halvår. Det kan altså ikke være penger igjen på denne regnskapsposten til kvinnene som er på jobb.

For sammenligningens skyld har jeg sett på tallene til Melkebaren og Megleren Øl og vin, begge i Sandnes. Begge har operert hele 2012, men den prosentmessige andelen av ulike kostnader kan likevel sammenlignes.

• Vi ser at utestedene har varekost som varierer mellom 31% og 40% av inntektene. 
• Og alle tre utestedene har "Andre kostnader" som tilsvarer ca 29% av inntektene. Nær identisk.
• Men Megleren og Melkebaren har også lønnskost på hhv 28% og 26% av inntektene. Money Talks har null i lønnskostnader. 

Så man må nesten kunne spørre seg selv: 

Hva lever de av, disse kvinnene som jobber for Uzun og har det så bra?

(Sendt Stavanger Aftenblad 27.desember 2013 og i en bearbeidet utgave i januar, men Aftenbladet har valgt å ikke trykke det. Denne versjonen er ytterligere bearbeidet.)

Idrett og/eller alkohol?

(Noe forkortet utgave trykket i Stavanger Aftenblad 7.februar 2013)

"Idrett og alkohol hører ikke sammen." Sjelden er et munnhell blitt så til de grader en etablert sannhet. Et mantra som repeteres ustoppelig hver gang noen antyder at det kan serveres pils på et idrettsarrangement.

Akkurat nå er fokus på Oilers i DnB Arena. Neste på blokken er kanskje Viking Stadion. Det går to parallelle diskusjoner i media; det burde gå tre.

Tema 1 er om det er rimelig å nekte almuen tilgang til alkohol, når VIP'ene får slik servering. 

Det prinsippielle svaret er selvsagt et rungende NEI. Kong Salomo er ikke bedre i stand til å håndtere alkohol enn Jørgen Hattemaker; fyll er fyll; og VIP-barn er ikke annerledes enn andre barn. I sum vil de aller fleste mene at det er i god, sosialdemokratisk ånd å behandle alle publikummere likt.

Så kan man selvsagt debattere dette ut fra sikkerhetsmessige forhold. I VIP-lokalene er det høyere andel ansatte og vakter, det er snakk om et moderat antall mennesker på et avgrenset område, og ærlig talt: Gjestene på VIP-områdene pleier ikke drikke seg godt tilsjasket før de ankommer, de har neppe med seg sykkelkjeder eller slåsshansker, og de pleier ikke yppe til bråk. Alt i alt er det meget liten sikkerhetsrisiko forbundet med å servere et glass eller to til maten i VIP-sonene.

Men er det da en stor sikkerhetsrisiko å servere 'vanlige tilskuere' en pils eller to i løpet av et idrettsarrangement? Virkeligheten er at de som vil drikke seg opp før en kamp, evt ha med seg litt på lommen, gjør det uansett. Og det er svært lite bråk på tribuner i alle norske idretter, inkludert de som har praktisert øltelt i mange år.

Tema 2 gjelder de mulige skadevirkningene av å servere alkohol i forbindelse med idrettsarrangement. Altså ikke om 'alle' skal få, men om det skal serveres alkohol overhodet. Slik jeg forstår det, gjelder det tre hovedpunkt:

1. Idrett skal defineres som en sone for totalavhold for alle involverte, ikke bare for utøverne.
2. Det skal være særlig ille for barn å se sine foresatte drikke øl eller vin i forbindelse med idrett.
3. Tribunefyll kan føre til bråk og slåssing.

Det er en selvfølge at idrettens utøvere må ha lange alkoholfrie perioder for å prestere på dagens nivå. Det er like selvfølgelig at dette skal formidles med all mulig tydelighet for barn og unge utøvere. Alkohol reduserer prestasjonsevnen på alle måter, og effekten varer mye lenger enn den tiden man har alkohol i kroppen.

Det bør være like selvsagt at trenere og andre forbilder holder seg tørre når de utøver sine oppgaver overfor barn og unge.

Ingen har heller bedt om tillatelse til å servere alkohol på tribunene eller andre steder hvor man kan se idretten bli utøvet. Man skal f.eks ikke kunne stå inne og drikke mens man ser kamp/løp gjennom et vindu. Den tiden man er tilskuer, skal være uten alkohol.

Tema 3 blir pussig nok ikke debattert. Temaet er: Hva er alternativet?

Verden har endret seg dramatisk. Alle har fjernsynsapparat, gjerne store skjermer med god lyd og komfortable stoler foran, mange har rikelig med sportskanaler. Tidligere måtte man gå på Stadion for å se god fotball, nå kan man velge å sitte hjemme og dømme Messi isteden. Resultatet ser vi på tilskuertallene.

Tilsvarende kan man sitte komfortabelt og gratis hjemme i sofaen og få flotte nærbilder av skihopp, langrenn, ishockey og hva det skal være.

Ok, så kan man si: Hva så? Skal vi kjøre på med alkohol for å få folk inn på idrettsarrangement?

Vel, for det første er det ikke snakk om å "kjøre på". Alkohol behøver slett ikke bety fyll. Alkohol som serveres utenom tribuneområdene begrenser seg selv. Skal du se løpet, hoppet eller kampen, må du slutte å drikke og gå til tribunen. Dessuten gjelder vanlige regler for alkoholservering - med vakter og tilsyn - minst like mye på idrettsarenaer.

I tillegg er det svært mange av tilskuerne som kjører bil, de skal på jobb dagen etter, de er ansvarlige foreldre med unger tilstede eller hjemme, og de vet å oppføre seg. Ja, det finnes idioter og fulle folk overalt, men det er ikke påfallende mange av dem verken langs unnarennet i Vikersund, på Oilers VIP-tribuner, langs sandvolleyballrekkene eller andre steder hvor øltelt og arena-barer er ganske dagligdags.

Hoppbakker har ofte øltelt. Det går oftest veldig bra.

Total alkoholnekt på idretts-arrangement kan gi to meget uønskede effekter:

• Isteden for å ta med ungene (evt også kona) for å bruke dagen eller kvelden på å heie frem skiløpere, fotballspillere eller volleyballaget, kan pappa velge å sitte i sofaen lørdag ettermiddag med fjernkontroll og pils. Det fører til mindre familie-moro, mindre bevegelse, og fri tilgang til hjemmealkohol under hele arrangementet.

Jeg klarer ikke å se hvordan dette kan være bedre enn å ta to pils på kamp!

• Færre tilskuere betyr lavere inntekter, noe som allerede er en farlig realitet for de fleste idretter. Javel, kan man si - hva så? Kan ikke idrettslagene og -utøverne bare få mindre penger, da, eller få seg noen sponsorer eller någe?

Vel, uten tilskuere forsvinner også sponsorene. Dermed er det svært lite penger igjen, og hele idretten er truet. Ja, vi snakker om konkurser, og vi snakker om manglende toppidrett over hele fjøla. Ingen topplag vil bety mindre interesse, mindre rekruttering, og mindre penger til baner, trening og arrangement. Idrettsklubber og -lag må ha penger også for å drive barne- og ungdomsarbeid.

Andre samfunnsforhold verd å påpeke

-  Vi ønsker at folk bruker kollektivtransport til kamper, løp og andre arrangement. En pils eller et glass vin kombineres godt med kollektivtransport.

-  Det serveres alkohol i pausene på teateret, på konserter, på utstillinger, til og med på kino. Mange har med barn og unge på teater og konsert, og det synes vi er bra. Skal vi ha alkoholforbud, må det nesten gjelde alle arenaer hvor barn og unge har adgang. Noen ønsker nok det også, men foreløpig er det ihvertfall ikke slik.

Gi folk ei flaske, så idretten overlever?

Komiker Per Inge Torkelsen hadde vel ikke akkurat dette i tankene da han foreslo å gi ongane ei flaske før idretten tar dem (selv om han var innom temaet tribunefyll i 1991). Og innspill som mitt kan virke irriterende, urovekkende og absurd for mange.

Men verden har forandret seg, og den snur ikke nå.  Fjernsynet er kommet for å bli. 

Den samme garantien har vi dessverre ikke for idretter som trenger folk på tribunene.

Så selv om vi skulle ønske - i en ideell verden - at vi kunne si nei til alkohol på idrettsarrangement og likevel være sikre på at idretten overlever, så er det ikke slik.

 

Og når vi er inne på ideelle situasjoner:

Pengespill er etisk problematisk, og forårsaker både avhengighet, økonomiske problemer og familieproblemer for mange mennesker. Derfor er det strengt regulert i Norge. Likevel driver selveste staten Norsk Tipping, som til og med får lov til å drive reklame (Lotto-trekning etc) på de store TV-kanalene, endog selveste NRK. Vi aksepterer og unnskylder dette på to grunnlag: For det første fordi "alternativet er verre", ut fra en oppfatning at folk bare vil finne andre spill-leverandører isteden hvis vi fjernet tippingen. I tillegg forsvarer vi Norsk Tipping med overskuddet fra spillingen går til bl.a barne- og ungdomsarbeid, særlig innen idrett.

Noen ganger må vi droppe idealene og forholde oss til virkeligheten, selv om vi helst skulle sett det annerledes.