Strippet for penger

Money Talks i Sandnes flytter nå strippingen til et eget hus, så de kan beholde skjenkebevillingen i de gamle lokalene.

«Kundene kommer inn og kjøper drikke og flørter med jentene», sier Osman Uzun fornøyd til Stavanger Aftenblad. «Jentene serverer, varter opp og så kan de synge for hverandre. Når kundene er klare for litt stripping, går de opp i det andre huset. Her er det ikke servering av alkohol, men her er det fullt show både på scenen og i private avlukker», sier Uzun videre til avisen.

Osman Uzun er stolt over virksomheten, særlig over at han driver det utestedet i Sandnes som har høyest fortjeneste i forhold til omsetningen. I 2013 regner han med å få et overskudd på over to millioner kroner.

Javel. Jeg ber skikkelige folk om unnskyldning, for her tvinger det seg frem grovt språk. Det utestedet med høyest fortjeneste? Takke fanden for det!

Money for nothing?

Ifølge offentlige regnskaper hadde Uzun med Money Talks et overskudd på 890.000 kroner av en omsetning på 1,9 millioner kroner. De samme regnskapene viser at selskapet i 2012 utbetalte kr 5.000 (femtusen) i lønn. Totalt for alle ansatte. Ingen får altså lønn i denne «vellykkede» strippe- og skjenkevirksomheten.

I januar 2013 var Aftenbladet på besøk i Money Talks, og beskrev arbeidsforholdene til kvinnene som jobber som «selskapsdamer» og strippere. I artikkelen står det at kvinnene får fastlønn på kr 650 hver pr kveld, men tjener bedre hvis de får kundene til å kjøpe mer, og at noen av kvinnene tjener opptil kr 25.000 pr måned inkludert slik ekstrabetaling.

Selskapet ble stiftet i juni 2012. Regnskapet gjelder altså for et halvt år. Iflg Proff, som tar utgangspunkt i Brønnøysundregisteret, har selskapet fire ansatte.

Skulle man forventet lønnskost?

Hvis det er tre kvinner på jobb pr kveld, noe som jeg antar er et lavt antall siden kundene sikkert forventer litt personlig oppmerksomhet, blir det totalt ca kr 500.000 i fast lønnskost pr år. I tillegg kommer arbeidsgiveravgift/sosiale kostnader, da kommer vi opp i ca 650.000 kroner. Dersom bare én jente tjener 25.000 pr måned, blir det alene en lønnskost på kr 300.000 (pluss sosiale kostnader blir det ca kr 400.000). I tillegg vil jeg anta at Money Talks også har andre på lønningslisten (bartender, vakt, vaskehjelp etc). For et halvt år i 2012 burde det altså være lønnskostnader på minimum (!) en halv million kroner. Med fire ansatte, som det står i offentlige registre, ville man forvente nærmere en million kroner i lønnskost på et halvår.

Aftenbladet spurte i desember om det er de samme jentene som er selskapsdamer og som stripper. «Ja, det er det. De har det bra her hos meg. De har tøffe forhold andre steder. Her kan de slappe litt av», sier Osman Uzun. Javel. Men lønning får de ikke.

Eller kanskje honorar? 

Så kan Uzun hevde at kvinnene er selvstendig næringsdrivende og mottar honorar, ikke lønn, og at dette ligger inne under Andre driftskostnader, som for 2012 er på totalt 563.000.

Men for det første hevdet han altså selv at de fikk "fastlønn" på kr 650 hver pr kveld.

For det andre så omfatter Andre driftskostnader bl.a husleie, strøm/oppvarming, evt dørvakt fra vaktselskap, renovasjon, regnskapsfirma, revisjon, alle forbruksvarer, etc. Dette alene summerer uten videre opp til en halv million for et halvår. Det kan altså ikke være penger igjen på denne regnskapsposten til kvinnene som er på jobb.

For sammenligningens skyld har jeg sett på tallene til Melkebaren og Megleren Øl og vin, begge i Sandnes. Begge har operert hele 2012, men den prosentmessige andelen av ulike kostnader kan likevel sammenlignes.

• Vi ser at utestedene har varekost som varierer mellom 31% og 40% av inntektene. 
• Og alle tre utestedene har "Andre kostnader" som tilsvarer ca 29% av inntektene. Nær identisk.
• Men Megleren og Melkebaren har også lønnskost på hhv 28% og 26% av inntektene. Money Talks har null i lønnskostnader. 

Så man må nesten kunne spørre seg selv: 

Hva lever de av, disse kvinnene som jobber for Uzun og har det så bra?

(Sendt Stavanger Aftenblad 27.desember 2013 og i en bearbeidet utgave i januar, men Aftenbladet har valgt å ikke trykke det. Denne versjonen er ytterligere bearbeidet.)

Hooters (jan 2010)

(Stavanger Aftenblad januar 2010)

What a hoot!



”Så får de rødgrønne hurpene heller gå et annet sted”, sier en innringer til RA. Jeg er en slik hurpe.


Nylig var jeg deltaker på et arrangement i et meget mannsdominert miljø. Det var vel ca ti prosent kvinner tilstede. Der ble det lest opp et langt ”dikt” skrevet av en av deltakerne. Gjennom mange vers ble det utledet hvor mye ung fitte – ja, i slike ord – en mann kan oppnå hvis han opptrer på rett måte, og hvor viktig dette er for motivasjonen. Diktet var humoristisk ment og ble mottatt med mye latter. Flere fortalte meg etterpå fortrøstningsfullt at kvinnenærværet hadde ført til at vi hadde fått en moderat versjon av de diktene som ellers ble opplest i miljøet.


Jeg smilte og klappet, og det gjorde de andre kvinnene også, så vidt jeg kunne se. Vi vil jo ikke være hurper, vil vi vel? Vi ønsker ikke å legge en demper på stemningen, eller å bli ansett som å mangle humor eller ikke forstå poenget. Slett ikke. Derfor spiller vi med så godt vi kan.


Men hvordan oppleves det å være kvinnelig arbeidstaker i et miljø hvor dette er ansett som god tone? Hvor kulturen aksepterer at formålet med mannens innsats er å få tilgang til stadig nye lekre unge kvinner? Dette er ikke et godt arbeidsmiljø. Jeg burde ikke smilt og klappet, men jeg bøyde meg for den rådende kulturen. Det samme gjør antakelig de kvinnelig ansatte hvis de i hverdagen møtes med lignende prat og såkalte morsomheter. De har jo humor, må vite.


Nå vil Tore Lie ha Hooters til Stavanger. Tore Lie argumenterer med at konseptet handler om et strandmiljø, og at det derfor er naturlig at de ansatte går meget lettkledd. Det får så være. Men når alle de lettkledde ansatte skal være storbrystede, unge kvinner, blir det noe annet. Ordet Hooters defineres da også i ordboken bl.a som ”Vulgar Slang: A woman’s breasts”.


Så behøver man ikke å gå dit, da. Her kommer hurpestempelet frem. Og ord som prippen, barnslig, usporty, gammeldags, kjedelig, teit og humørløs. Alt det som moderne kvinner ikke ønsker å være. Da kan det føles enklere å bli med til Hooters, tåle at ektemannen kikker på de lettkledde servitørene med lyst i blikket, og smile tappert.


Eller kvinner kan lage sin egen kafé, med lettkledde veldreide unge menn som serverer, hører vi. Nei, vi kan faktisk ikke det. Samfunnsstrukturen og kulturen er ikke slik at kvinner på min alder drar med seg ektemannen på bar og titter på yngre, lekrere mannfolk. Den rådende kulturen sier at menn er mer attraktive når de er voksne, velstående og seriøse, mens kvinner skal være unge og smilende. At menn kikker etter ungpiker er ansett som normalt og naturlig, men kvinner skal ikke lyste etter unggutter. Slik er det, og det endres ikke om vi åpner en ny bar.


Norsk arbeidsmiljølov tilsier at man ikke kan ansette basert på kjønn, eller ut fra størrelsen på utvalgte kroppsdeler, for den saks skyld. Dessuten har man ikke lov til å si opp ansatte fordi de blir for gamle, for fete, for slappe eller på andre måter faller utenfor idealkroppen til Hooters. Dersom Tore Lie forholder seg til lovverket og åpner Hooters med en blanding av kvinner, menn, unge, gamle, tykke og tynne servitører, som beholder jobben selv om de får gule tenner og cellulitter både her og der, er det selvsagt en annen sak… men da spørs det vel om han får nok kunder til å trekke inn den husleien han forventer.