Jobben som salderingspost

"Jeg har skulket jobben. Og det må vi snakke litt om." skriver Kamille-redaktøren i VG. Jeg er enig i det.

Hun forteller at én av tre norske kvinner sier at de har blitt hjemme fra jobb på grunn av en følelse av stress eller utmattelse, og legger følelsen av å juge på seg en forkjølelse til i listen over ting som øker stresset.

Samtidig avviser hun ethvert velment råd om at hun selv må senke listen, redusere flink-pike-syndromet, slappe mer av. Hun vil bli tatt alvorlig, og mener slitenheten hennes er "symptom på noe dypere", ikke hennes egen feil. Og det er godt tenkelig.

Men hva hun egentlig vil, hva som bør forandres - det sier hun ikke noe om. Noen overordnede og halvstrukturelle forslag fra meg:

• Bør skoler og barnehager ha færre arrangement som inkluderer foreldre eller hvor man forventes å levere kostymer, kaker, eller møte opp i arbeidstiden? 
• Bør idrettslag, korps, sangkor, speider og alle de andre organisasjonene legge lista og kostnadene lavere, så det blir færre dugnader, færre utlodninger og dorullkampanjer, færre styremedlemmer og foreldrerepresentanter og mye mindre kjøring?
• Bør foreldrene i klassen bli enige om å droppe de fancy bursdagene og gavene, og bare kjøre pølser og langpannekake og femti kroner kontant i gave for absolutt alle barna?
• Bør besteforeldregenerasjonen bli flinkere til å si at ja, vi kommer gjerne til middag, men vi tar med en ferdig gryterett når vi kommer og nåde dere hvis bordet er ferdig dekket, det skal nemlig vi gjøre mens dere leser avisen?

Jeg synes alt jeg nevner over her er gode ideer. Ja, jeg forstår at dette handler om samfunnsstrukturer, om forventninger, og også om noen foreldre som har ekstra god råd eller tid eller overdrevent høyt behov for å imponere andre, for slikt smitter. Derfor er det riktig og viktig å snakke om det. Høyt.

Men i tillegg må vi snakke om jobben. 

Arbeidsgivere betaler ikke for at man skal være på instagram, lese seg opp på feriehotell, bestille barnebursdag, gå til tannlegen, delta på avslutninger, stikke tidlig for å rekke fotballkjøringen. Og arbeidsgivere betaler definitivt ikke for at man skal ta en hjemmedag fordi man har hatt det så travelt på privaten i det siste.

Egenmelding/sykemelding kan brukes når man er arbeidsufør på grunn av sykdom eller skade.
Lege Torkild Sitter ga for en tid tilbake under et NAV-foredrag følgende fem - og bare fem - gyldige grunner til at du ikke kan gå på jobb: Du er sengeliggende, du kan ikke transporteres, du makter av medisinske årsaker ikke å forholde seg til leder eller kolleger, din tilstedeværelse på arbeid kommer i konflikt med nødvendig medisinsk behandling, eller du har en smittsom sykdom. Bare disse fem.

Så forstår jeg utmerket godt at man kan ha dager hvor punkt to eller tre på denne listen kan gjelde, selv om man ikke har en medisinsk diagnose. Det å være utslitt, nedbrutt eller på andre måter ute av stand til å møte opp og gjøre jobben kan skje alle, av så mange grunner.

Men hvis den egentlige grunnen til fraværet er at man har ligget våken klokken fire og tenkt på kaken som må bakes og kostymet som må repareres, eller fordi man velger å bli hjemme for å ordne etterslepet av private gjøremål, da har man ikke rett til å melde seg syk.

Arbeidsgivere over hele landet jobber aktivt for å redusere sykefraværet, og både ledere og styremedlemmer er særlig opptatt av korttidsfraværet, fordi dette ofte handler om problemer med det fysiske eller sosiale arbeidsmiljøet. Det prøver man så å gjøre noe med, av hensyn både til den enkelte arbeidstakeren, kollegene som ofte må steppe inn og jobbe hardere når noen er borte, og selvsagt også for firmaets lønnsomhet og leveranseevne. Ledere går på kurs for å lære, det innføres systemer og rutiner for oppfølging, bedriftshelsetjenester og verneombud og AMU og NAV og fastleger og rådgivningstjenester og personalsjefer og ledere på alle nivå engasjeres for å hjelpe de ansatte til et bedre arbeidsliv slik at fraværet kan gå ned.

Da er det faktisk ikke greit at overdrevent mange private oppgaver og aktiviteter fører til at arbeidstakere skulker for å slappe litt av eller gjøre unna endel av hjemmeoppgavene. 

Istedet må man enten avtale med arbeidsgiver at man i løpet av året kan ta ut f.eks fem enkelte feriedager, man kan søke om ulønnet fravær, be om å få gå litt ned i stilling - eller man må gjøre endringer i det private livet. Få mannen i huset til å gjøre mer, kanskje. Slutte å måle seg mot den flinkeste kakebakeren eller selskapsarrangøren eller dorullselgeren i nærmiljøet. Eller forsøke noen av de prikkpunktene jeg listet opp øverst, altså søke løsninger i fellesskap på skolen, i barnehagen, i organisasjonslivet etc, så kravene senkes - og skuldrene med dem.

Vi må saldere med hjemmeoppgavene, som tross alt i noen grad er valgbare. Ikke med jobben, som man får betalt for å gjøre, og hvor kollegene er avhengige av at man faktisk møter opp. Ellers er man brått inne i en spiral hvor ens overarbeidede kolleger faktisk blir så jobbslitne at de må bli hjemme - de også.

Idrett og/eller alkohol?

(Noe forkortet utgave trykket i Stavanger Aftenblad 7.februar 2013)

"Idrett og alkohol hører ikke sammen." Sjelden er et munnhell blitt så til de grader en etablert sannhet. Et mantra som repeteres ustoppelig hver gang noen antyder at det kan serveres pils på et idrettsarrangement.

Akkurat nå er fokus på Oilers i DnB Arena. Neste på blokken er kanskje Viking Stadion. Det går to parallelle diskusjoner i media; det burde gå tre.

Tema 1 er om det er rimelig å nekte almuen tilgang til alkohol, når VIP'ene får slik servering. 

Det prinsippielle svaret er selvsagt et rungende NEI. Kong Salomo er ikke bedre i stand til å håndtere alkohol enn Jørgen Hattemaker; fyll er fyll; og VIP-barn er ikke annerledes enn andre barn. I sum vil de aller fleste mene at det er i god, sosialdemokratisk ånd å behandle alle publikummere likt.

Så kan man selvsagt debattere dette ut fra sikkerhetsmessige forhold. I VIP-lokalene er det høyere andel ansatte og vakter, det er snakk om et moderat antall mennesker på et avgrenset område, og ærlig talt: Gjestene på VIP-områdene pleier ikke drikke seg godt tilsjasket før de ankommer, de har neppe med seg sykkelkjeder eller slåsshansker, og de pleier ikke yppe til bråk. Alt i alt er det meget liten sikkerhetsrisiko forbundet med å servere et glass eller to til maten i VIP-sonene.

Men er det da en stor sikkerhetsrisiko å servere 'vanlige tilskuere' en pils eller to i løpet av et idrettsarrangement? Virkeligheten er at de som vil drikke seg opp før en kamp, evt ha med seg litt på lommen, gjør det uansett. Og det er svært lite bråk på tribuner i alle norske idretter, inkludert de som har praktisert øltelt i mange år.

Tema 2 gjelder de mulige skadevirkningene av å servere alkohol i forbindelse med idrettsarrangement. Altså ikke om 'alle' skal få, men om det skal serveres alkohol overhodet. Slik jeg forstår det, gjelder det tre hovedpunkt:

1. Idrett skal defineres som en sone for totalavhold for alle involverte, ikke bare for utøverne.
2. Det skal være særlig ille for barn å se sine foresatte drikke øl eller vin i forbindelse med idrett.
3. Tribunefyll kan føre til bråk og slåssing.

Det er en selvfølge at idrettens utøvere må ha lange alkoholfrie perioder for å prestere på dagens nivå. Det er like selvfølgelig at dette skal formidles med all mulig tydelighet for barn og unge utøvere. Alkohol reduserer prestasjonsevnen på alle måter, og effekten varer mye lenger enn den tiden man har alkohol i kroppen.

Det bør være like selvsagt at trenere og andre forbilder holder seg tørre når de utøver sine oppgaver overfor barn og unge.

Ingen har heller bedt om tillatelse til å servere alkohol på tribunene eller andre steder hvor man kan se idretten bli utøvet. Man skal f.eks ikke kunne stå inne og drikke mens man ser kamp/løp gjennom et vindu. Den tiden man er tilskuer, skal være uten alkohol.

Tema 3 blir pussig nok ikke debattert. Temaet er: Hva er alternativet?

Verden har endret seg dramatisk. Alle har fjernsynsapparat, gjerne store skjermer med god lyd og komfortable stoler foran, mange har rikelig med sportskanaler. Tidligere måtte man gå på Stadion for å se god fotball, nå kan man velge å sitte hjemme og dømme Messi isteden. Resultatet ser vi på tilskuertallene.

Tilsvarende kan man sitte komfortabelt og gratis hjemme i sofaen og få flotte nærbilder av skihopp, langrenn, ishockey og hva det skal være.

Ok, så kan man si: Hva så? Skal vi kjøre på med alkohol for å få folk inn på idrettsarrangement?

Vel, for det første er det ikke snakk om å "kjøre på". Alkohol behøver slett ikke bety fyll. Alkohol som serveres utenom tribuneområdene begrenser seg selv. Skal du se løpet, hoppet eller kampen, må du slutte å drikke og gå til tribunen. Dessuten gjelder vanlige regler for alkoholservering - med vakter og tilsyn - minst like mye på idrettsarenaer.

I tillegg er det svært mange av tilskuerne som kjører bil, de skal på jobb dagen etter, de er ansvarlige foreldre med unger tilstede eller hjemme, og de vet å oppføre seg. Ja, det finnes idioter og fulle folk overalt, men det er ikke påfallende mange av dem verken langs unnarennet i Vikersund, på Oilers VIP-tribuner, langs sandvolleyballrekkene eller andre steder hvor øltelt og arena-barer er ganske dagligdags.

Hoppbakker har ofte øltelt. Det går oftest veldig bra.

Total alkoholnekt på idretts-arrangement kan gi to meget uønskede effekter:

• Isteden for å ta med ungene (evt også kona) for å bruke dagen eller kvelden på å heie frem skiløpere, fotballspillere eller volleyballaget, kan pappa velge å sitte i sofaen lørdag ettermiddag med fjernkontroll og pils. Det fører til mindre familie-moro, mindre bevegelse, og fri tilgang til hjemmealkohol under hele arrangementet.

Jeg klarer ikke å se hvordan dette kan være bedre enn å ta to pils på kamp!

• Færre tilskuere betyr lavere inntekter, noe som allerede er en farlig realitet for de fleste idretter. Javel, kan man si - hva så? Kan ikke idrettslagene og -utøverne bare få mindre penger, da, eller få seg noen sponsorer eller någe?

Vel, uten tilskuere forsvinner også sponsorene. Dermed er det svært lite penger igjen, og hele idretten er truet. Ja, vi snakker om konkurser, og vi snakker om manglende toppidrett over hele fjøla. Ingen topplag vil bety mindre interesse, mindre rekruttering, og mindre penger til baner, trening og arrangement. Idrettsklubber og -lag må ha penger også for å drive barne- og ungdomsarbeid.

Andre samfunnsforhold verd å påpeke

-  Vi ønsker at folk bruker kollektivtransport til kamper, løp og andre arrangement. En pils eller et glass vin kombineres godt med kollektivtransport.

-  Det serveres alkohol i pausene på teateret, på konserter, på utstillinger, til og med på kino. Mange har med barn og unge på teater og konsert, og det synes vi er bra. Skal vi ha alkoholforbud, må det nesten gjelde alle arenaer hvor barn og unge har adgang. Noen ønsker nok det også, men foreløpig er det ihvertfall ikke slik.

Gi folk ei flaske, så idretten overlever?

Komiker Per Inge Torkelsen hadde vel ikke akkurat dette i tankene da han foreslo å gi ongane ei flaske før idretten tar dem (selv om han var innom temaet tribunefyll i 1991). Og innspill som mitt kan virke irriterende, urovekkende og absurd for mange.

Men verden har forandret seg, og den snur ikke nå.  Fjernsynet er kommet for å bli. 

Den samme garantien har vi dessverre ikke for idretter som trenger folk på tribunene.

Så selv om vi skulle ønske - i en ideell verden - at vi kunne si nei til alkohol på idrettsarrangement og likevel være sikre på at idretten overlever, så er det ikke slik.

 

Og når vi er inne på ideelle situasjoner:

Pengespill er etisk problematisk, og forårsaker både avhengighet, økonomiske problemer og familieproblemer for mange mennesker. Derfor er det strengt regulert i Norge. Likevel driver selveste staten Norsk Tipping, som til og med får lov til å drive reklame (Lotto-trekning etc) på de store TV-kanalene, endog selveste NRK. Vi aksepterer og unnskylder dette på to grunnlag: For det første fordi "alternativet er verre", ut fra en oppfatning at folk bare vil finne andre spill-leverandører isteden hvis vi fjernet tippingen. I tillegg forsvarer vi Norsk Tipping med overskuddet fra spillingen går til bl.a barne- og ungdomsarbeid, særlig innen idrett.

Noen ganger må vi droppe idealene og forholde oss til virkeligheten, selv om vi helst skulle sett det annerledes. 

NRK-monopol på Norsk Tipping (juli 2011)

(Juli 2011)

Lottotrekninger på billigsalg


Hvorfor har NRK monopol på å vise trekningene til Norsk Tipping? De sendes tirsdag, onsdag og lørdag i beste sendetid, og fører til at hundretusener – tidvis opp mot millionen – seere flokker seg om skjermene.


Både Norsk Tipping og NRK er heleide døtre av Kulturdepartementet (eller Kultur- og kirkedepartementet, som Norsk Tipping skriver på sine nettsider, selv om departementet endret navn ved utgangen av 2009).


Formålet med det statlige aksjeselskapet Norsk Tipping er tredelt:
• Å tilby attraktive spill innenfor rammen av norsk pengespillpolitikk
• Å tilby ansvarlige spill som ikke skaper samfunnsmessige problemer
• Å levere et størst mulig overskudd til samfunnsnyttige formål


”Selskapet skal bidra til stabil og langsiktig finansiering av samfunnsnyttige formål, og samtidig være myndighetenes instrument for å sikre at spill foregår innenfor kontrollerte og sosialt ansvarlige former.”


Ingenting i dette tilsier at man skal favorisere én fjernsynskanal fremfor de andre. Tvert imot er det et mål i seg selv å generere størst mulig overskudd til gode formål, og det gjøres best ved å selge seg dyrt der det er mulig. Til fordel for kultur og idrett.


Selve programproduksjonen utføres ikke av NRK, men av et eksternt selskap, for tiden Norsk Tippings datterselskap Fabelaktiv AS. Dette selskapet er, etter kritiske merknader fra Riksrevisjonen, lagt ut for salg i det åpne marked. Etter anbud har de nå produksjons¬kontrakten for Norsk Tippings trekninger i tre år. Siden programproduksjonen er adskilt fra alt annet, kan Norsk Tipping selge programmene til enhver fjernsynskanal. Det er ingenting i Norsk Tippings statutter som tilsier at de skal selge programmene billig til NRK.


Det er heller intet i NRKs oppgavebeskrivelse som tilsier at de skal betale underpris for programmer, selv om avtalen er gjort under ett og samme departement. Det er en litt kinkig situasjon for NRK. Man kan med rette hevde at kringkasting av trekningene på statskanalen i beste sendetid har så stor effekt på omsetningen til Lotto, Joker og Extra at Norsk Tipping burde betalt i dyre dommer for å få lov til å vise programmene på NRK. Men da ville det blitt kategorisert som reklame for et spillselskap, og dermed ulovlig for reklamefrie NRK. Isteden legger altså NRK noen kroner i tippekassen for å få vise ”programmene”.


Dette er så åpenbart en gjennomtenkt omgåelse av det lisenspengebegrunnede reklameforbudet at det antakelig bryter med NRK-plakatens punkt 5d, som sier at ”Lisensmidler og andre offentlige inntekter skal ikke subsidiere kommersielle aktiviteter”. Stort mer kommersielt enn Norsk Tipping AS er det neppe mulig å bli: selskapet har en omsetning på nesten femten milliarder (kr 14.797.600.000) og et driftsresultat godt over tre milliarder kroner. Selv om betalingen fra NRK i dag er betydelig lavere enn seertallene skulle tilsi, er det ingen tvil om at den kommersielle verdien av sendingene – for Norsk Tipping AS – er på flere milliarder kroner. Kulturdepartementet tømmer pengene fra den ene hånden til den andre og tilbake, tilfreds likegyldig til at statens nøytrale kringkasting og statens gamblingselskap er aktører som burde hatt vanntette skott seg imellom.


Når det statlige aksjeselskapet Norsk Tipping har et så attraktivt programprodukt å selge, er det uggent å selge det billig til en fjernsynskanal under samme eierparaply. Det er ingen tvil om at flere andre fjernsynskanaler med begeistring ville melde seg på en anbudsrunde. Norsk Tipping kunne antakelig fått adskillige millioner for programmene, penger som ville komme kultur og idrett til gode. En million her, og en million der… det blir penger av slikt for utarmede idrettslag og kulturinstitusjoner.


Dette burde diskuteres i det nye styret i Norsk Tipping AS, som ble oppnevnt i april og sitter fra 1.juni – for øvrig et faktum som ingen foreløpig ser ut til å ha orientert Brønnøysund¬registrene om. Der fremstår fremdeles det avgåtte styret.