Hooters (jan 2010)

(Stavanger Aftenblad januar 2010)

What a hoot!



”Så får de rødgrønne hurpene heller gå et annet sted”, sier en innringer til RA. Jeg er en slik hurpe.


Nylig var jeg deltaker på et arrangement i et meget mannsdominert miljø. Det var vel ca ti prosent kvinner tilstede. Der ble det lest opp et langt ”dikt” skrevet av en av deltakerne. Gjennom mange vers ble det utledet hvor mye ung fitte – ja, i slike ord – en mann kan oppnå hvis han opptrer på rett måte, og hvor viktig dette er for motivasjonen. Diktet var humoristisk ment og ble mottatt med mye latter. Flere fortalte meg etterpå fortrøstningsfullt at kvinnenærværet hadde ført til at vi hadde fått en moderat versjon av de diktene som ellers ble opplest i miljøet.


Jeg smilte og klappet, og det gjorde de andre kvinnene også, så vidt jeg kunne se. Vi vil jo ikke være hurper, vil vi vel? Vi ønsker ikke å legge en demper på stemningen, eller å bli ansett som å mangle humor eller ikke forstå poenget. Slett ikke. Derfor spiller vi med så godt vi kan.


Men hvordan oppleves det å være kvinnelig arbeidstaker i et miljø hvor dette er ansett som god tone? Hvor kulturen aksepterer at formålet med mannens innsats er å få tilgang til stadig nye lekre unge kvinner? Dette er ikke et godt arbeidsmiljø. Jeg burde ikke smilt og klappet, men jeg bøyde meg for den rådende kulturen. Det samme gjør antakelig de kvinnelig ansatte hvis de i hverdagen møtes med lignende prat og såkalte morsomheter. De har jo humor, må vite.


Nå vil Tore Lie ha Hooters til Stavanger. Tore Lie argumenterer med at konseptet handler om et strandmiljø, og at det derfor er naturlig at de ansatte går meget lettkledd. Det får så være. Men når alle de lettkledde ansatte skal være storbrystede, unge kvinner, blir det noe annet. Ordet Hooters defineres da også i ordboken bl.a som ”Vulgar Slang: A woman’s breasts”.


Så behøver man ikke å gå dit, da. Her kommer hurpestempelet frem. Og ord som prippen, barnslig, usporty, gammeldags, kjedelig, teit og humørløs. Alt det som moderne kvinner ikke ønsker å være. Da kan det føles enklere å bli med til Hooters, tåle at ektemannen kikker på de lettkledde servitørene med lyst i blikket, og smile tappert.


Eller kvinner kan lage sin egen kafé, med lettkledde veldreide unge menn som serverer, hører vi. Nei, vi kan faktisk ikke det. Samfunnsstrukturen og kulturen er ikke slik at kvinner på min alder drar med seg ektemannen på bar og titter på yngre, lekrere mannfolk. Den rådende kulturen sier at menn er mer attraktive når de er voksne, velstående og seriøse, mens kvinner skal være unge og smilende. At menn kikker etter ungpiker er ansett som normalt og naturlig, men kvinner skal ikke lyste etter unggutter. Slik er det, og det endres ikke om vi åpner en ny bar.


Norsk arbeidsmiljølov tilsier at man ikke kan ansette basert på kjønn, eller ut fra størrelsen på utvalgte kroppsdeler, for den saks skyld. Dessuten har man ikke lov til å si opp ansatte fordi de blir for gamle, for fete, for slappe eller på andre måter faller utenfor idealkroppen til Hooters. Dersom Tore Lie forholder seg til lovverket og åpner Hooters med en blanding av kvinner, menn, unge, gamle, tykke og tynne servitører, som beholder jobben selv om de får gule tenner og cellulitter både her og der, er det selvsagt en annen sak… men da spørs det vel om han får nok kunder til å trekke inn den husleien han forventer.

It ain't necessarily so

Aftenbladet skriver at "dobbelt så mange universitetsfolk som ansatte i næringslivet for øvrig opplever mobbing på arbeidsplassen". Det kan selvsagt være riktig.

Men sikkert er det ikke. Undersøkelsen har ikke målt mobbing, den har målt hvor mange av de ansatte som sier at de har opplevd mobbing. Hva annet en mye faktisk mobbing kan ligge bak dette resultatet?
Flere ting kan tenkes:

• Ulike definisjoner av ordet mobbing i ulike samfunnsgrupper. Det er ikke sikkert at universitetsansatte tolker eller bruker ordet slik flertallet gjør.
• Ulike forventninger til arbeidsmiljøet. Kanskje har universitetsansatte høyere forventninger til sine kolleger og ledere enn andre yrkesgrupper har. Kanskje har de - mer enn andre - et selvbilde som tilsier at de burde behandles med høflighet og vennlighet, og dermed blir de ekstra skuffet når hverdagen er litt trist.
• Ulik toleranse for motgang. En målbevisst akademiker som stadig blir motarbeidet kan oppleve det som urimelig og stressende. Da er det kanhende enklere å personliggjøre konflikten ("han mobber meg!") enn å erkjenne at man selv ikke er flink nok, ikke argumenterer godt nok, eller ikke har de beste prosjektene.

Wikipedia og Arbeidstilsynet definerer mobbing slik:

Det er mobbing når en person gjentatte ganger og over tid utsettes for negative handlinger. Dette kan dreie seg om trakassering, plaging, utfrysing, sårende erting o.l. Det er typisk for situasjonen at offeret ikke er i stand til å forsvare seg.
Dersom partene som står mot hverandre er like sterke eller det handler om enkeltstående episoder, defineres det ikke som mobbing.

Leymann: Psychological terror or mobbing in working life involves hostile and unethical communication which is directed in a systematic manner by one or more individuals, mainly toward one individual, who, due to mobbing, is pushed into a helpless and defenseless position and held there by means of continuing mobbing activities. These actions occur on a very frequent basis (statistical definition: at least once a week) and over a long period of time (statistical definition: at least six months´ duration). Because of the high frequency and long duration of hostile behavior, this maltreatment results in considerable mental, psychosomatic and social misery.

Det KAN hende at over 12 prosent av de vitenskapelig ansatte har det slik. Men det er slett ikke sikkert.