Hooters (jan 2010)

(Stavanger Aftenblad januar 2010)

What a hoot!



”Så får de rødgrønne hurpene heller gå et annet sted”, sier en innringer til RA. Jeg er en slik hurpe.


Nylig var jeg deltaker på et arrangement i et meget mannsdominert miljø. Det var vel ca ti prosent kvinner tilstede. Der ble det lest opp et langt ”dikt” skrevet av en av deltakerne. Gjennom mange vers ble det utledet hvor mye ung fitte – ja, i slike ord – en mann kan oppnå hvis han opptrer på rett måte, og hvor viktig dette er for motivasjonen. Diktet var humoristisk ment og ble mottatt med mye latter. Flere fortalte meg etterpå fortrøstningsfullt at kvinnenærværet hadde ført til at vi hadde fått en moderat versjon av de diktene som ellers ble opplest i miljøet.


Jeg smilte og klappet, og det gjorde de andre kvinnene også, så vidt jeg kunne se. Vi vil jo ikke være hurper, vil vi vel? Vi ønsker ikke å legge en demper på stemningen, eller å bli ansett som å mangle humor eller ikke forstå poenget. Slett ikke. Derfor spiller vi med så godt vi kan.


Men hvordan oppleves det å være kvinnelig arbeidstaker i et miljø hvor dette er ansett som god tone? Hvor kulturen aksepterer at formålet med mannens innsats er å få tilgang til stadig nye lekre unge kvinner? Dette er ikke et godt arbeidsmiljø. Jeg burde ikke smilt og klappet, men jeg bøyde meg for den rådende kulturen. Det samme gjør antakelig de kvinnelig ansatte hvis de i hverdagen møtes med lignende prat og såkalte morsomheter. De har jo humor, må vite.


Nå vil Tore Lie ha Hooters til Stavanger. Tore Lie argumenterer med at konseptet handler om et strandmiljø, og at det derfor er naturlig at de ansatte går meget lettkledd. Det får så være. Men når alle de lettkledde ansatte skal være storbrystede, unge kvinner, blir det noe annet. Ordet Hooters defineres da også i ordboken bl.a som ”Vulgar Slang: A woman’s breasts”.


Så behøver man ikke å gå dit, da. Her kommer hurpestempelet frem. Og ord som prippen, barnslig, usporty, gammeldags, kjedelig, teit og humørløs. Alt det som moderne kvinner ikke ønsker å være. Da kan det føles enklere å bli med til Hooters, tåle at ektemannen kikker på de lettkledde servitørene med lyst i blikket, og smile tappert.


Eller kvinner kan lage sin egen kafé, med lettkledde veldreide unge menn som serverer, hører vi. Nei, vi kan faktisk ikke det. Samfunnsstrukturen og kulturen er ikke slik at kvinner på min alder drar med seg ektemannen på bar og titter på yngre, lekrere mannfolk. Den rådende kulturen sier at menn er mer attraktive når de er voksne, velstående og seriøse, mens kvinner skal være unge og smilende. At menn kikker etter ungpiker er ansett som normalt og naturlig, men kvinner skal ikke lyste etter unggutter. Slik er det, og det endres ikke om vi åpner en ny bar.


Norsk arbeidsmiljølov tilsier at man ikke kan ansette basert på kjønn, eller ut fra størrelsen på utvalgte kroppsdeler, for den saks skyld. Dessuten har man ikke lov til å si opp ansatte fordi de blir for gamle, for fete, for slappe eller på andre måter faller utenfor idealkroppen til Hooters. Dersom Tore Lie forholder seg til lovverket og åpner Hooters med en blanding av kvinner, menn, unge, gamle, tykke og tynne servitører, som beholder jobben selv om de får gule tenner og cellulitter både her og der, er det selvsagt en annen sak… men da spørs det vel om han får nok kunder til å trekke inn den husleien han forventer.