Gamlingen til Vålandstårnet!

(Trykket i Stavanger Aftenblad 20.november 2013)

Siden Gamlingen diskuteres likevel… hva med å flytte hele saligheten opp til Vålandstårnet?

I dag er det få mennesker som besøker Vålandstårnet. De som tar turen opp blir møtt av en stor, sliten betongplatting. Ok, det står noen bord der, men det er ikke noe trivelig sted å sitte. Man går opp, står der i et par minutter, og går ned igjen.

Med basseng på toppen kan vi kose oss der oppe en time eller to. Vi kan ha et stort ‘infinity pool’, hvor vi ser ut over hele byen mens vi svømmer. Boblebad eller varmegryter med utsikt mot fjell og fjord. Det er plass til barnebasseng litt lenger nede, garderober og dusjanlegg kan bygges langs siden av haugen. Og i selve tårnet kan vi ha en trivelig liten kafé, som blir passet av betjeningen ved Gamlingen.

Vålandstårnets historie blir tydeliggjort. Det kommunale vannverket anla to vannbasseng der i 1893, for å sikre godt vanntrykk i byen. Tårnet er fra 1895, og hadde rom for både brannvakt og restaurant. Bassengene lå åpne til de ble lagt under et betongdekke i 1951. De gamle vannbassengene kan selvsagt ikke brukes lenger, men de kan erstattes med svømmebasseng uten at Vålandshaugen blir ødelagt.

Distansen fra gamle Gamlingen til Vålandstårnet er bare ca firehundre meter. Trafikk og parkering må løses, men det kan i stor grad ordnes ved at det anlegges HC-parkering og noen få vanlige plasser nær selve tårnet og bassengene, pluss en større parkeringsplass omtrent der Gamlingen ligger i dag. De som ikke behøver HC-plass, kan i stor grad spasere – eller jogge – den fine lille turen gjennom bøkeskogen. Dette blir ikke stort lenger enn den gåturen som er planlagt hvis Gamlingen legges ved Mosvangen, hvor man skal parkere ved SIF-banen.

For en attraksjon dette kan bli! Tenk å ta med familie, venner og utenbys gjester til en herlig varm badetur på toppen av Stavanger. Med fantastisk utsikt over byen, fjordene og fjellene. Svømmebasseng, varme gryter, utedusjer – rett ved siden av den vakre Vålandsskogen.

Når vi likevel skal bygge Gamlingen på nytt: La oss gjøre det til byens høydepunkt!

  

  .

Stavangers gavepakke til nabokommunene

(Trykket i Rogalands Avis 15.november 2013)

Bare Stavanger er direkte avhengig av Forus. 

Energihovedstaden oppstod da kloke, handlekraftige politikere på seksti- og syttitallet sørget for at byen ble en attraktiv arena for å etablere store, internasjonale firma, med gode bo- og leveforhold for de ansatte. Nå risikerer vi å gjøre det motsatte. Da tørker både arbeidsplassene og skattepengene bort.

I Sola, Sandnes og Stavanger er det lagt fram plan for å innføre parkeringsrestriksjoner for nye bygg på Forus. Planene har to begrunnelser: Vi ønsker å kvitte oss med bilkøene og skjerme miljøet, ved å få folk inn i busser og opp på sykkelen. Det er gode tanker. Men planene er ikke gjennomtenkt. 

Noen av konsekvensene av de fremlagte planene er: 

• Det blir nær null-parkering på Forus for nye bygg. Man vil få bygge 0,4 p-plasser pr 100 m2 kontor, hvilket betyr 0,4 biler for 4-5 arbeidsplasser, og dette skal inkludere HC-parkering og gjesteparkering. I realiteten får kanskje hver tjuende ansatte kjøre til jobb. Nitten av tjue må enten la bilen stå hjemme, eller bli kjørt og hentet.
• Det blir svindyrt å bygge nytt på Forus.  Nye bygg blir pålagt 'frikjøp' av 0,8 p-plasser pr 100 m2 areal, til en pris av ca 70.000 pr plass. Bygger man 10.000 m2, altså for 500 arbeidsplasser, betyr det et tilleggsgebyr på nær seks millioner for p-plasser man ikke får bygge. Med dyre rekkefølgetiltak i tillegg, vil kvadratmeterprisen på Forus bli minst tusen kroner høyere enn de fleste andre steder.
• Ingen vil bygge om sine eksisterende bygg, fordi ombygg betyr at de må over til ny parkeringsnorm. Dermed blir det verken fortetting eller høybygg på Forus.

Det blå er Forus, de røde andre næringsområder.
Oversikten er ikke komplett. 

Internasjonale bedrifter kan velge lokalisering. De færreste vil etablere seg på Forus når bygget blir dyrere og de ansatte nektes å kjøre bil til jobb. Hvis det fantes en god bybane, gode kollektivfelt og mange direkteruter med buss - ja, det ville hjelpe. Men slikt er ikke konkretisert for de nærmeste 5-10 årene. Dermed er det enklere, billigere og mer attraktivt å etablere seg i andre byer, til og med i andre land.

Det lokale næringslivet har også en mengde andre mulige plasseringer. Kommunene rundt Stavanger legger stadig ut nye næringsparker og vekstområder, med god parkering og romslige forhold. Se illustrasjonen: Stavangers nabokommuner byr frem en mengde store, lett utbygde områder, alle med gode veiforbindelser for bil – og raust med parkering.

Resultatet vil bli at Forus visner langsomt hen. 

Hva med miljøet?

Sett med miljøbriller er faktisk Forus det beste vekstområdet. Forus er perfekt sentralt plassert, med kort avstand til alle de store boligområdene i regionen, både i Stavanger, Sola, Sandnes, Randaberg og Time.  Hvis arbeidsplassene isteden havner i de omliggende kommunene, vil enda flere mennesker bo langt borte fra arbeidsplasser og handelssentre. Man bor i Tananger, handler på Kvadrat og arbeider på Lye, Stangeland eller Bryne, med flere mils bilkjøring hver dag.  Jeg kan ikke på noen måte se at miljøet vinner på slike løsninger.

Da får vi nettopp den amerikaniseringen av bymiljøet vi ikke ønsker: de spredte forsteder og kjøpesentres landskap, med lange kjøreveier og folketomt bysentrum. Det kan da ikke være dit vi vil?

At Sola og Sandnes kommuner kanskje vil støtte den flerkommunale planen for parkeringsrestriksjoner for Forus, det kan jeg forstå. 

Men til Stavanger:  Me må bruga véd.

   

Forhåndsdømming av høyhus

(Trykket i Stavanger Aftenblad 1.mars 2012)
Aftenbladet kritiserer Høyres velvilje til bygging av høyhus, og illustrerer dette med at Badedammen kommer dårlig ut på kommunens levekårsindeks. Dette er en feilslutning.


Levekårsindeksen i Stavanger kommune kartlegger ikke hvor fornøyde innbyggernes selv er med levekårene der de bor. Det er mange årsaker til dette, blant annet at folk ikke uttaler seg ut fra objektive kriterier, men på bakgrunn av sine egne ståsted og referansepunkt. Derfor mener kommunen at slike svar har begrenset verdi. Dette bør kan hende revurderes, siden folks egen oppfatning om hvor bra de har det, på mange vis er svært vesentlige for hvordan et boområde skal vurderes.


Levekårsindeksen vurderer boligområdene ut fra en rekke målbare indikatorer. Det er forhånds-bestemt hva som er ”bra” og ”dårlig” på skalaene. Konsekvensen er at Badedammen – slik prosjektet er planlagt og gjennomført – er forhåndsdømt til å komme dårlig ut.

For å bli vurdert som å ha gode levekår, må et område bl.a ha mange barn, mange gamle folk, liten barneutflytting, og lav utflytting totalt sett. Badedammen skårer dårlig på alle disse. Men er det så galt? De nyere byggene i Badedammen er i stor grad ment for yngre mennesker som vil bo sentrumsnært, på få kvadratmeter og uten hage eller utestell. Disse flytter så videre når de får barn, akkurat som de hadde planlagt. Man kan ikke dermed si at det er noe galt med bomiljøet.


Videre skal beboerne i et godt levekårsområde ifølge kriteriene ha lav gjeldsgrad, altså moderat gjeld i forhold til inntekten. Unge mennesker i sin første bolig har ikke det. Et område som er planlagt og bygget for unge mennesker i fasen mellom studier og familieliv, kan ikke rettmessig kritiseres for at det nettopp er slike folk som bor der. Men det er slik levekårsindeksen virker.


Mer generelt sett angir levekårsindeksen dårlige tilstander hvis et område har høy andel ikke-vestlige innvandrere, relativt mange fattige, arbeidsledige, folk som mottar sosialhjelp, attføring eller uføretrygd. Det er selvsagt viktig at man ikke får ghetto-lignende tilstander i byen. Men det er jo også slik at folk med lav betalingsevne er nødt til å bo i et område hvor de finner rimelige boliger. Det betyr som oftest tettbygde strøk med mange små leiligheter. Alternativet er at de flytter ut av byen, til distrikter hvor boligprisene er lavere. Når folk likevel velger å bo i små boliger i byen, heller enn på landet eller småsteder, må det også respekteres. Man kan verken tvinge folk til å flytte ut av byen, eller trylle frem romslige eneboliger til lavpris. Gode høyhus kan oppleves som førsteklasses bomiljø.


En levekårsindeks som forhåndsdefinerer hva som er et godt bomiljø, må ikke brukes ukritisk til å dømme andre typer bomiljøer nord og ned. Det blir som at en kjøttelsker kritiserer torsk for å smake fisk.