Forhåndsdømming av høyhus

(Trykket i Stavanger Aftenblad 1.mars 2012)
Aftenbladet kritiserer Høyres velvilje til bygging av høyhus, og illustrerer dette med at Badedammen kommer dårlig ut på kommunens levekårsindeks. Dette er en feilslutning.


Levekårsindeksen i Stavanger kommune kartlegger ikke hvor fornøyde innbyggernes selv er med levekårene der de bor. Det er mange årsaker til dette, blant annet at folk ikke uttaler seg ut fra objektive kriterier, men på bakgrunn av sine egne ståsted og referansepunkt. Derfor mener kommunen at slike svar har begrenset verdi. Dette bør kan hende revurderes, siden folks egen oppfatning om hvor bra de har det, på mange vis er svært vesentlige for hvordan et boområde skal vurderes.


Levekårsindeksen vurderer boligområdene ut fra en rekke målbare indikatorer. Det er forhånds-bestemt hva som er ”bra” og ”dårlig” på skalaene. Konsekvensen er at Badedammen – slik prosjektet er planlagt og gjennomført – er forhåndsdømt til å komme dårlig ut.

For å bli vurdert som å ha gode levekår, må et område bl.a ha mange barn, mange gamle folk, liten barneutflytting, og lav utflytting totalt sett. Badedammen skårer dårlig på alle disse. Men er det så galt? De nyere byggene i Badedammen er i stor grad ment for yngre mennesker som vil bo sentrumsnært, på få kvadratmeter og uten hage eller utestell. Disse flytter så videre når de får barn, akkurat som de hadde planlagt. Man kan ikke dermed si at det er noe galt med bomiljøet.


Videre skal beboerne i et godt levekårsområde ifølge kriteriene ha lav gjeldsgrad, altså moderat gjeld i forhold til inntekten. Unge mennesker i sin første bolig har ikke det. Et område som er planlagt og bygget for unge mennesker i fasen mellom studier og familieliv, kan ikke rettmessig kritiseres for at det nettopp er slike folk som bor der. Men det er slik levekårsindeksen virker.


Mer generelt sett angir levekårsindeksen dårlige tilstander hvis et område har høy andel ikke-vestlige innvandrere, relativt mange fattige, arbeidsledige, folk som mottar sosialhjelp, attføring eller uføretrygd. Det er selvsagt viktig at man ikke får ghetto-lignende tilstander i byen. Men det er jo også slik at folk med lav betalingsevne er nødt til å bo i et område hvor de finner rimelige boliger. Det betyr som oftest tettbygde strøk med mange små leiligheter. Alternativet er at de flytter ut av byen, til distrikter hvor boligprisene er lavere. Når folk likevel velger å bo i små boliger i byen, heller enn på landet eller småsteder, må det også respekteres. Man kan verken tvinge folk til å flytte ut av byen, eller trylle frem romslige eneboliger til lavpris. Gode høyhus kan oppleves som førsteklasses bomiljø.


En levekårsindeks som forhåndsdefinerer hva som er et godt bomiljø, må ikke brukes ukritisk til å dømme andre typer bomiljøer nord og ned. Det blir som at en kjøttelsker kritiserer torsk for å smake fisk.