Ulike livsløp for lik lykke (august 2011)

(Stavanger Aftenblad august 2011)

Noen herlige planter


Jeg er en doven gartner. Alle mine planter får like mye vann og gjødsel, samtidig. Resultatet er en frodig hage, men med sørgelig liten variasjon – og temmelig mange visne planter i komposten.


Vi har råd til å kaste noen planter, men aldri til å risikere menneskeskjebner. Derfor kan jeg ikke begripe at likhetsidealet til venstresiden skal påtvinge ulike mennesker lik håndtering. Folk har ulike ønsker, behov og interesser. Det er meningsløst å tvinge på oss lik barnehage, lik skolegang, lik omsorg, helsestell, arbeidstid og alderdom. Poenget burde være å gi alle de samme muligheter til å vokse og utvikle seg, men da på egne premisser.


Det ble nylig offentliggjort en internasjonal undersøkelse om ulike nasjoners grad av romslighet folk imellom. Norge viste seg å være en svært ”stram” nasjon, med sterke adferdsnormer og lav toleranse for avvikende oppførsel. Altså klare regler for hvordan folk bør oppføre seg, og lite rom for å være eller opptre annerledes enn folk flest.


De sterke normene gjør det vanskeligere for politiske partier å differensiere seg fra hverandre. Spillerommet er lite, og man trenger tydelige hjertesaker som velgerne kan identifisere seg med. Venstresiden har gjennom mange år systematisk arbeidet for å markere ”Fellesskapet” som sitt domene. Som Kristin Clemet skrev i juli: ”Venstresiden er, ifølge venstresiden selv, for fellesskapet, mens høyresiden er mot.” Venstresiden bruker systematisk det koselige ordet Fellesskap som en erstatning for det kjølige Offentlig sektor, for dermed å legitimere at de vil bruke en fasttømret, offentlig mal for hvordan hver enkelt skal behandles.


Samhold, fellesskap og nærhet er sterke verdier i Norge. Når venstresiden så å si har kuppet fellesskapsbegrepet, blir andre partier automatisk plassert i utenfor-boksen. Høyre blir dermed av noen oppfattet som et litt distansert, uvennlig eller egoistisk parti, som vil overlate enkeltmenneskene til sin egen skjebne. Dette er en helt feilaktig oppfatning.


Høyre er opptatt av omsorg, trygghet og livskvalitet. Fellesskapet består av individer. Målet er ikke at alle skal behandles likt, men at alle skal få lik mulighet til å skape det livet de håper å oppnå.


Det er ikke rettferdig å gi det samme til alle, når folk faktisk har helt ulike utgangspunkt. Noen unge ønsker teoretisk utdanning, noen ønsker praktisk utdanning eller opplæring, atter andre har spesielle evner eller behov som må ivaretas. Noen eldre ønsker sykehjemsplass, andre ønsker å velge sin egen hjemmehjelp, så de kan bli boende i eget hjem.


Venstresidens hel-offentlige helse- og omsorgstjenester forsterker også klasseskillene. Vi får ikke fritt velge privat behandling på statens regning, fordi det av mystiske årsaker er ansett som umoralsk at noen tjener penger på helse. Konsekvensen er at bemidlede mennesker som kan kjøpe tjenestene og behandlingen privat, beveger seg raskere gjennom helsekøene og får bedre tilpassede hjemmetjenester. Venstresiden snakker om likhet, men forsterker forskjellene. Når alle plantene får samme stell, vil noen blomstre, mens andre visner.


Fellesskapet vårt består av en myriade helt ulike individer, som riktignok deler mange viktige verdier, men som likevel har ulike behov, evner, ønsker og drømmer. Det gode liv oppnår vi best når vi selv får definere hva som er viktigst for oss, og hva vi er villige til å yte for å oppnå målet. Vi vet alle at dette er sant for oss selv. Det er også sant for naboen og for resten av landet.

Skolebudsjett (mai 2011)

(Stavanger Aftenblad mai 2011)

Money for free



Er Stavangers store partier i ferd med å legge ned skolen? Det kan nærmest høres slik ut på opposisjonen. Finfin sak å lage bråk om, siden svært mange velgere er opptatt av skolekvaliteten. Da får det heller være så som så med sannhetsgehalten i påstandene.


Her kommer noen litt kjedelige, men viktige fakta.


Den rødgrønne regjeringen har i 2011 tatt fra Stavanger 146 millioner kroner. Det har skjedd ved at vi får beholde 74 millioner mindre av skattekronene som skapes her, og ved at barnehagetilskuddet er redusert med 72 millioner kroner. Dette må byens politikerne forholde seg til. Mindre penger inn betyr mindre penger å fordele. Mye mindre.


Av de store, helt nødvendige kuttene er 12,6 millioner tatt fra skolene. Det totale skolebudsjettet i Stavanger er på omtrent 1,1 milliard kroner, altså over tusen millioner kroner. Den innsparingen som er fremlagt utgjør mindre enn en prosent av skole budsjettet.


Rådmannen foreslo for øvrig å kutte hele 19,5 millioner fra skolen, men flertallet klarte å finne økonomisk dekning til å redusere kuttene med 6,9 millioner. De har altså kuttet et absolutt minimum fra skolene.


FrP påstår at de vil være rausere med skolen. Det er ikke sant. FrP ville bare finne 5 millioner ekstra, der hvor flertallspartiene fant 6,9 millioner ekstra til skolen. FrP har også foreslått å øke SFO-betalingen med 22 kroner mer enn det rådmannen foreslo. Det roper de ikke høyt om.


Hvis man leser programmet til Stavangers hovedparti, Høyre, vil man se at skole og helse er to av de aller viktigste sakene for partiet. De siste periodene har Stavanger brukt nærmere to milliarder kroner på å rehabilitere og ruste opp skolene. Alle kan se at man med fordel kunne brukt mye mer. Alle kan også se at det er mye annet man kunne brukt mer penger på i skoleverket. Men når den rødgrønne regjeringen skjærer så kraftig ned på pengene til kommunen, er det ikke mer penger å bruke, verken på skole eller andre saker.


Overskriften er hentet fra en parole i et 1.mai-tog. Det viser en optimistisk, men sørgelig urealistisk forhåpning. Når staten kutter inntektene til kommunen, må kommunen kutte forbruket. Denne gangen kom skolen bedre ut av det enn man kunne fryktet, og det er fordi Høyre med flere står fjellstøtt på at skolen skal prioriteres.