Private velferdstjenester er et gode

(Trykket i Stavanger Aftenblad 16.august 2019)

Kommunen kjøper varer og tjenester av et utall private firma: Tømmermenn, elektrikere, transporttjenester, matvarer, klær og nettbrett, for å nevne noen få. De kreative politiske hodene som fant opp ordet «velferdsprofitører» burde kanskje også klaget over «byggeprofitører, transportprofitører, matprofitører, uniformsprofitører og IT-profitører». Alle private firma prøver å skape gevinst, og konsekvensen er at de forbedrer, effektiviserer og ivaretar sine tjenester etter beste evne. Det er en god ting.

For å sitere NHO: «Offentlig sektor blir bedre av å la seg utfordre av private aktører. Private aktører blir bedre når det offentlige stiller krav og driver en aktiv kontraktsoppfølging. Det er samspillet mellom offentlig og privat sektor som gjør en forskjell.» Kommunen behøver ikke drive selv, men den skal stille krav og følge opp.

AP, SV, Rødt og MDG stod i helgen fram i avisen fordi det nå er bekreftet at Våland barnehage var oppmålt feil, slik at det var for mange barn der. De har all grunn til å være stolte over at barnetallet nå blir redusert med tre småbarn, slik at arealet per barn blir iht regelverket. Kjempeviktig! Men det er verd å merke seg at Våland barnehage er eiet og drevet av kommunen. Kommunalt eierskap er ingen garanti for at reglene følges.

Kommunale og private barnehager får samme tilskudd per barn. Vår blå regjering vil ha på plass et nytt nasjonalt tilsynsorgan for å føre økonomisk tilsyn med barnehager, og lage en statlig veileder for bruk av foreldrebetaling offentlige tilskudd. Som NHO sier: det offentlige skal stille krav og drive aktiv oppfølging. Alle er enige i det.

Hjemmetjenester, sykehjem og barnehager skal yte høy kvalitet til en akseptabel pris, og det er vårt felles ansvar å stille krav og kontrollere opp at regelverket følges. Både overfor private og kommunale leverandører. Men vi ville ikke hatt full barnehagedekning uten de private aktørene som tør å investere, ansette og drifte barnehagene, helt på egen risiko. Mange av oppstarterne har tatt opp lån med sikkerhet i egen bolig og jobbet gratis hele oppstartsperioden. Med tiden er det en del som selger eller går sammen til større aktører som er mer kostnadseffektive – og dermed lønnsomme – fordi de oppnår stordriftsfordeler innen f.eks ledelse, innkjøp, opplæring og byggekost. Det er fornuftig. Private er også raskere til å ta i bruk nye og bedre systemer og løsninger. Offentlig sektor har lært mye av å sammenligne seg med hvordan de private arbeider, og det kommer fellesskapet til gode ved høyere kvalitet og lavere kommunale kostnader.

Valgfriheten er også viktig. Jeg ønsker å kunne velge min egen leverandør av hjemmehjelp, sykehjem og barnehage. Samt kvalitetsmålinger som hjelper meg å velge riktig. Av de tre sykehjemmene jeg har hatt nærkontakt med som pårørende, var det klart beste privat og det desidert dårligste var kommunalt (nylig nedlagt).

Utdanningsdirektoratet gjør en årlig nasjonal foreldreundersøkelse. Like mange private som kommunale barnehager deltok i den siste undersøkelsen. Blant de 248 barnehagene som foreldrene var mest fornøyde med i årets måling, var 44 offentlig drevet og 204 private. Det sier sitt.

Det må være greit å ta ut fortjeneste så lenge man leverer like gode eller bedre tjenester til samme pris. Slik også byggefirma, transportører og bakere gjør når de leverer til kommunen.

.

Ulike livsløp for lik lykke (august 2011)

(Stavanger Aftenblad august 2011)

Noen herlige planter


Jeg er en doven gartner. Alle mine planter får like mye vann og gjødsel, samtidig. Resultatet er en frodig hage, men med sørgelig liten variasjon – og temmelig mange visne planter i komposten.


Vi har råd til å kaste noen planter, men aldri til å risikere menneskeskjebner. Derfor kan jeg ikke begripe at likhetsidealet til venstresiden skal påtvinge ulike mennesker lik håndtering. Folk har ulike ønsker, behov og interesser. Det er meningsløst å tvinge på oss lik barnehage, lik skolegang, lik omsorg, helsestell, arbeidstid og alderdom. Poenget burde være å gi alle de samme muligheter til å vokse og utvikle seg, men da på egne premisser.


Det ble nylig offentliggjort en internasjonal undersøkelse om ulike nasjoners grad av romslighet folk imellom. Norge viste seg å være en svært ”stram” nasjon, med sterke adferdsnormer og lav toleranse for avvikende oppførsel. Altså klare regler for hvordan folk bør oppføre seg, og lite rom for å være eller opptre annerledes enn folk flest.


De sterke normene gjør det vanskeligere for politiske partier å differensiere seg fra hverandre. Spillerommet er lite, og man trenger tydelige hjertesaker som velgerne kan identifisere seg med. Venstresiden har gjennom mange år systematisk arbeidet for å markere ”Fellesskapet” som sitt domene. Som Kristin Clemet skrev i juli: ”Venstresiden er, ifølge venstresiden selv, for fellesskapet, mens høyresiden er mot.” Venstresiden bruker systematisk det koselige ordet Fellesskap som en erstatning for det kjølige Offentlig sektor, for dermed å legitimere at de vil bruke en fasttømret, offentlig mal for hvordan hver enkelt skal behandles.


Samhold, fellesskap og nærhet er sterke verdier i Norge. Når venstresiden så å si har kuppet fellesskapsbegrepet, blir andre partier automatisk plassert i utenfor-boksen. Høyre blir dermed av noen oppfattet som et litt distansert, uvennlig eller egoistisk parti, som vil overlate enkeltmenneskene til sin egen skjebne. Dette er en helt feilaktig oppfatning.


Høyre er opptatt av omsorg, trygghet og livskvalitet. Fellesskapet består av individer. Målet er ikke at alle skal behandles likt, men at alle skal få lik mulighet til å skape det livet de håper å oppnå.


Det er ikke rettferdig å gi det samme til alle, når folk faktisk har helt ulike utgangspunkt. Noen unge ønsker teoretisk utdanning, noen ønsker praktisk utdanning eller opplæring, atter andre har spesielle evner eller behov som må ivaretas. Noen eldre ønsker sykehjemsplass, andre ønsker å velge sin egen hjemmehjelp, så de kan bli boende i eget hjem.


Venstresidens hel-offentlige helse- og omsorgstjenester forsterker også klasseskillene. Vi får ikke fritt velge privat behandling på statens regning, fordi det av mystiske årsaker er ansett som umoralsk at noen tjener penger på helse. Konsekvensen er at bemidlede mennesker som kan kjøpe tjenestene og behandlingen privat, beveger seg raskere gjennom helsekøene og får bedre tilpassede hjemmetjenester. Venstresiden snakker om likhet, men forsterker forskjellene. Når alle plantene får samme stell, vil noen blomstre, mens andre visner.


Fellesskapet vårt består av en myriade helt ulike individer, som riktignok deler mange viktige verdier, men som likevel har ulike behov, evner, ønsker og drømmer. Det gode liv oppnår vi best når vi selv får definere hva som er viktigst for oss, og hva vi er villige til å yte for å oppnå målet. Vi vet alle at dette er sant for oss selv. Det er også sant for naboen og for resten av landet.