Gjør døren høy og porten vid – for alle

(Publisert i Stavanger Aftenblad 15.januar 2018)

Jeg er blitt både døpt, konfirmert og gift i kirken, og det ble da folk av meg, også… men det betyr ikke at vi skal nekte ikke-kirkemedlemmer de samme mulighetene til å ha sine seremonier i fine, romslige lokaler. 

Stavanger har i dag 23 kirker og kapell som er åpne og gratis å bruke for kirkens medlemmer. Vi har fire små lokaler (krematoriet og tre kapell) som også kan brukes til ikke-kristne begravelser, og har nå tatt den lille Formannskapssalen i bruk til borgerlige vielser. Ingen andre lokaler finnes. Borgerlig konfirmasjon må man betale for å avholde i Konserthuset. Dette går ikke opp.

Færre enn to tredjedeler av Stavangers befolkning er medlem av kirken, og det tallet inkluderer udøpte barn under 18 år. Over en tredjedel er ikke medlem. Færre enn halvparten av barna blir døpt, og bare halvparten av femtenåringene konfirmerer seg i kirken. Ser vi på kirkebesøkstallene, går Stavangers befolkning til gudstjeneste mindre enn én gang i året hver.

Det er ikke «kirken» som betaler for kirkebyggene, det er kommunen. Denne budsjettperioden betaler Stavanger kommune 87 millioner i året til den Norske Kirken til drift av kirkelige aktiviteter inkl gravlunder. Andre livssynssamfunn, herunder de andre kristne menighetene i byen, får til sammen 14 millioner i året, altså om lag en sjettedel. Men viktigere: i tillegg skal kommunen nå bruke 92 millioner kroner på investering i tre kirkebygg (rehabilitering av Hundvåg og Bekkefaret pluss nybygg i Hafrsfjord). Utbedring av gravlunder etc kommer i tillegg. Men ikke en krone brukes på bygging eller drift av livssynsnøytrale seremonirom.

En tredjedel – sannsynligvis halvparten – av befolkningen står altså uten gode offentlige seremonirom til konfirmasjon, bryllup og begravelse, mens kommunen samtidig bruker ca hundre millioner hvert eneste år på lokaler til den andre halvparten.

Det minste vi bør gjøre, er å bygge et stort, høytidelig lokale som er egnet til både bryllup og begravelser. Gjerne et bygg som enkelt kan deles i opp i flere mindre saler etter behov, siden det stadig er mange som behøver rom samme dag. Har vi råd til ny kirkesal i Hafrsfjord, et område som allerede har Madlamark, Revheim og Sunde kirker, må vi sannelig kunne finne råd til et seremonibygg til den halvparten av befolkningen som i dag står uten rom.  

I tillegg må det offentlig eide Konserthuset slutte å ta betalt for å huse de store borgerlige konfirmasjonsarrangementene. Det er urimelig at halvparten av femtenåringene blir gratis konfirmert i offentlig finansierte kirkebygg, mens andre konfirmanter må betale for å bruke et offentlig konserthus. Seremonier er like viktige for alle, uansett livssyn.

Aldershjemmene som forsvant

(Innsendt 22.februar 2012, trykket i Rogalands Avis 13.mars)

Se til Danmark, roper kommunalministeren, men gjør det bare delvis. Hun snakker begeistret om at svært mange dansker blir boende hjemme, og så slenger hun ut i Aftenposten at vi i Norge ”springer etter eldre med institusjonsplasser og medisinsk behandling”. Til det siste nøyer jeg meg med å nevne at vi har en dekningsgrad for sykehjem/omsorgsboliger på totalt 28% av befolkningen over 80 år.

Men Navarsete har oversett en sentral del av den danske eldreomsorgen: Danskene har erkjent at det finnes en stor gråsone mellom frisk og syk. Det er ikke slik at man kan ta vare på seg selv og egen bolig helt frem til den dagen man må på sykehjem.

Danmark skiller mellom pleiehjem, beskyttede boliger, pleieboliger, allmenne eldreboliger og andre boliger for eldre (FAFO 2011), og har hatt en kraftig vekst i antall eldreboliger de siste 25 årene. Slik kan langt flere eldre bo hjemme – i eldreboligen – med tilgang på vanlige hjemme-tjenester, sosialt samvær, og tilgang på spiselokale hvor de kan kjøpe seg middag. Dette mangler i Norge.

Ingen tilbud til den som er ”bare gammel”

I dag har vi tre mulige boformer for norske gamle: Man kan bo i eget hjem, i omsorgsbolig eller på sykehjem. De to første er definert som bosteder, mens sykehjemmet er definert under et annet lovverk, for mennesker som for kortere eller lang tid trenger behandling.

Omsorgsboligene kommer inn under sosialtjenesteloven som et botilbud, men de er ikke aldershjem. Beboerne har svært varierende livssituasjon, alder, diagnose og funksjonsnivå. Det kan være utviklingshemming, ulike helseproblemer som krever regelmessig hjelp eller skjerming, og det kan være generelt lav boevne , eksempelvis rus- eller adferdsproblemer.

Tidligere fantes det også gamle- eller aldershjem under sosialtjenesteloven. Svært mange har ennå ikke oppdaget at disse boligalternativene er fjernet. Vi hører replikker som ”mor begynner å bli skral nå, vi får snart finne et hyggelig gamlehjem for henne”, eller ”vi orker ikke ta vare på huset lenger, vi må begynne å søke på aldershjem” – men nei, dette botilbudet finnes ikke lenger. Gamle folk må faktisk klare seg selv under dagens styresett, selv om de faktisk verken orker eller makter.

Komplisert å være gammel

Det kan være ensomt å bli gammel. Mange hjemmeboende er mye alene, bare avbrutt av en tur i butikken eller til lege, kanskje besøk av hjemmehjelp og litt familie innimellom. Venner faller fra, bevegeligheten er redusert, og man har lite å gjøre. Et ensomt liv kan være trist, og det kan i seg selv føre til sykdom og tidlig aldring.

Vedlikehold av bolig og eventuell hage er heller ingen enkel sak. Bare det å organisere plenklipping kan bli ganske uoverkommelig, for ikke å snakke om når internett faller ut og må fikses, vinduene må vaskes på utsiden… for dette er ting hjemmehjelpen faktisk ikke gjør. Og for hvert år som går, blir det mer håpløst å skulle selge boligen og flytte til noe enklere. Så sitter man der, litt ufør, ofte alene, bekymrer seg over ting som forfaller, håper at hjemmehjelpen snakker norsk i dag, og venter på å bli syk nok til å bli innlagt. Da hjelper det lite at ministeren avbildes sammen med glade gamle dansker.

En ny definisjon av Hjemme

En undersøkelse for Helsedirektoratet viste at 80% ønsker å leve et selvstendig liv i egen bolig eller i en tilrettelagt bolig med felles tjenester i alderdommen, mens 12% vil bo i en omsorgsbolig eller sykehjem. Fire av fem vil bo i egen eller tilrettelagt bolig, men ikke i omsorgsbolig. Dette er en viktig erkjennelse.

Slik det nå er, må nesten alle uansett belage seg på å forbli i egen bolig, med litt hjelp fra hjemmetjenesten. Svært mange er helt fortvilet over situasjonen. Det er på tide å omdefinere ”hjemme”. Stavanger Høyre har nylig gitt en høringsuttalelse om dette.

Vi vil ha aldershjemmet tilbake, gjerne som bokollektiv for eldre. Dette skal erstatte egen leilighet eller hus, og det skal ikke være et gratis tilbud. Til gjengjeld skal det være aldershjem av ulike slag, så de fleste kan finne et sted hvor de kan tilbringe alderdommen sammen med venner og likesinnede.

Vi vil ha separate boenheter, gjerne i ulike størrelser, med eget bad, men gjerne felles oppholdsrom. Noen gjesterom og et selskapsrom som vi kan leie ved behov. Nær kollektivtransport, så vi ikke behøver så mye biler eller parkeringsplasser.

Vi ønsker bemannet resepsjon som kan ordne med legetimer, frisør, fotpleie, drosje og evt vaskehjelp i de private rommene, som er ansvarlig for vaktmester og vedlikehold. Og en spisestue hvor vi kan kjøpe oss god middag, gjerne med et glass vin for de som vil. Dessuten et treningsrom og en aktivitør som kommer innom en dag eller to i uken, for å få oss opp og ut i alderdommen.

Effektivt og lønnsomt

På denne måten vil svært mange eldre klare seg hjemme mye lenger, uten at det behøver å koste kommunen mer enn dagens tilbud. Hjemmebaserte tjenester kan jobbe raskt og effektivt med mange brukere i samme hus. Vi behøver ikke dagsenter for å få sosial omgang, og vi holder oss fysisk aktive og sunnere mye lenger. Svært mange vil kunne bo på aldershjemmet livet ut, uten å behøve sykehjemsplass. Godt for de eldre, godt for kommunen.

Mye på egen regning

Vi forutsetter at slike aldershjem i større grad betales av den enkelte beboer i form av innskudd, husleie og egenbetaling. Og vi bør være positive til å vurdere avtaler med private utbyggere og aktører, så folk også i alderdommen kan ha mulighet til å velge hvor de vil bo, så de kan leve nær mennesker de liker og ønsker å omgås. Da vil mange eldre være villig til å selge egen bolig for å flytte inn, og betale et andelsinnskudd i aldershjemmet. Innskuddet kan så arvingene selge videre når den dagen kommer.

Tiden er inne for å dreie eldreomsorgsdebatten bort fra bare antall sykehjemsplasser, og over på en fornuftig diskusjon om et bredere, mer variert botilbud for folk som ikke ønsker eller makter å leve i vanlig hus eller leilighet – men ikke er syke nok til sykehjem.

Skolebudsjett (mai 2011)

(Stavanger Aftenblad mai 2011)

Money for free



Er Stavangers store partier i ferd med å legge ned skolen? Det kan nærmest høres slik ut på opposisjonen. Finfin sak å lage bråk om, siden svært mange velgere er opptatt av skolekvaliteten. Da får det heller være så som så med sannhetsgehalten i påstandene.


Her kommer noen litt kjedelige, men viktige fakta.


Den rødgrønne regjeringen har i 2011 tatt fra Stavanger 146 millioner kroner. Det har skjedd ved at vi får beholde 74 millioner mindre av skattekronene som skapes her, og ved at barnehagetilskuddet er redusert med 72 millioner kroner. Dette må byens politikerne forholde seg til. Mindre penger inn betyr mindre penger å fordele. Mye mindre.


Av de store, helt nødvendige kuttene er 12,6 millioner tatt fra skolene. Det totale skolebudsjettet i Stavanger er på omtrent 1,1 milliard kroner, altså over tusen millioner kroner. Den innsparingen som er fremlagt utgjør mindre enn en prosent av skole budsjettet.


Rådmannen foreslo for øvrig å kutte hele 19,5 millioner fra skolen, men flertallet klarte å finne økonomisk dekning til å redusere kuttene med 6,9 millioner. De har altså kuttet et absolutt minimum fra skolene.


FrP påstår at de vil være rausere med skolen. Det er ikke sant. FrP ville bare finne 5 millioner ekstra, der hvor flertallspartiene fant 6,9 millioner ekstra til skolen. FrP har også foreslått å øke SFO-betalingen med 22 kroner mer enn det rådmannen foreslo. Det roper de ikke høyt om.


Hvis man leser programmet til Stavangers hovedparti, Høyre, vil man se at skole og helse er to av de aller viktigste sakene for partiet. De siste periodene har Stavanger brukt nærmere to milliarder kroner på å rehabilitere og ruste opp skolene. Alle kan se at man med fordel kunne brukt mye mer. Alle kan også se at det er mye annet man kunne brukt mer penger på i skoleverket. Men når den rødgrønne regjeringen skjærer så kraftig ned på pengene til kommunen, er det ikke mer penger å bruke, verken på skole eller andre saker.


Overskriften er hentet fra en parole i et 1.mai-tog. Det viser en optimistisk, men sørgelig urealistisk forhåpning. Når staten kutter inntektene til kommunen, må kommunen kutte forbruket. Denne gangen kom skolen bedre ut av det enn man kunne fryktet, og det er fordi Høyre med flere står fjellstøtt på at skolen skal prioriteres.