Søndag som felles fridag

(Trykket i Rogalands Avis 10.juli 2015)

«Gidamei, Høyre i Stavanger mener noe annet enn Regjeringen. Så flaut! Det kan vi ta dem for!»

Ja, i noen partier ville det vært uhørt å ha lokale meninger. Men i Høyre er det høyt under taket, og både medlemmer og lokalforeninger har menings- og ytringsfrihet. Derfor har man i Stavanger Høyre uttalt at butikkene fortsatt bør holde stengt på søndager. Og det er vel begrunnet. 

Det er to argumenter for søndagsåpne butikker: Å gi folk anledning til å handle når de vil, og skape flere ekstrajobber for ungdom. Det er i utgangspunktet gode tanker. Men i denne saken er det for mange forhold som taler imot. Derfor må søndagen forbli en annerledesdag. 

For arbeidstakere i varehandel, renhold, transport, vakthold osv vil åpne butikker bety at de må jobbe også på søndager. Noen synes det er greit nok, men de aller fleste ønsker en felles fridag sammen med familie og venner. Skoler og barnehager er stengt, så barn og unge har søndagsfri. Hvis mor og/eller far må jobbe, får ikke familien glede seg over fellesaktiviteter. Det hjelper ikke at foreldrene har fri onsdag eller torsdag, når barna er på skolen. Det er heller ikke hyggelig for et par at den ene har fri søndag, den andre på tirsdag. Hvor blir det da av helgeturene og frokostkosen? 

Næringslivet vil også få problemer hvis det blir søndagsåpent. Noen bransjer har mangel på kvalifisert arbeidskraft allerede, for eksempel er det ikke nok farmasøyter til å bemanne apotekene seks dager i uken engang. Det lar seg heller ikke gjøre å putte inn ufaglærte og uerfarne ungdommer i alle slags butikkjobber. Som kunder ønsker vi kompetent betjening hver gang vi handler, enten det er på apoteket, i kjøttdisken, skobutikken eller jernvarehandelen. Dermed må forretningene spre sine erfarne arbeidstakere utover alle de syv ukedagene hvis de skal ha åpent, og gjennomsnittskompetansen hver ukedag vil synke.  

Det er også svært mye dyrere for næringslivet å ha åpent syv dager i uka enn seks dager. De ansatte skal ha lønn, og man må betale for mer strøm, renhold og vakthold etc. Samtidig er det ingen grunn til å forvente økt omsetning, siden kundene har et gitt beløp å handle for i løpet av uken, enten de fordeler det på seks eller syv dager. Det betyr at lønnsomheten vil synke, og flere risikerer konkurs. Akkurat det motsatte av hva vi ønsker for Stavanger sentrum og andre handlesentre.

Noen hevder at næringslivet selv kan velge om de vil holde åpent. Nei, de kan ikke det. Ganske snart vil en butikk som sliter med for lav omsetning prøve å redde seg med søndagsåpent, og da må de andre følge etter for å ikke miste kunder. Så sliter alle butikkene enda mer pga økte kostnader. Derfor bør vi beholde søndag som fridag for flest mulig!

Inkompetanse eller lureri?

(Trykket i Stavanger Aftenblad 7.mai 2014)

Kunstforeningens medlemmer kan ha blitt tatt ved nesen. De fikk bare fremlagt et scenario for "hvis vi ikke selger skulpturen", og det var nedleggelse av foreningen. Men hvor var scenariene for salg av Hepworth-skulpturen?

Styret og ledelsen har overhodet ikke lagt frem langsiktige planer eller budsjetter. Styreleder Moe uttalte i Aftenbladet at "vi håper at det blir et godt beløp. Dette beløpet skal styret lage en god forvaltningsplan for, der både bygg og drift skal bli tilgodesett på en forvaltningsmessig forsvarlig og langsiktig måte." Dette høres jo tilforlatelig ut, men i realiteten er det tvert imot: Styret og ledelsen vil selge skulpturen uten at de har lagt planer på forhånd!  

Greit, ingen vet hva salget vil innbringe. Men det er fullt mulig å lage noen enkle scenarier: hva gjør Stavanger Kunstforening hvis salget innbringer 18 millioner? 24 millioner? 10 eller 8 millioner? Disse ytterpunktene har styret helt sikkert fått av Christies for lenge siden.

Kunstforeningen er ingen klubb. Et ansvarlig styre skal tenke langsiktig, og når man står overfor dramatiske beslutninger, må det lages gode, langsiktige planer og budsjetter. Årsmøtet fikk fremlagt budsjett bare for 2014, altså for de neste åtte månedene. I tillegg fikk de vite at man vil ansette flere folk, at bygget trenger manfoldige millioner til oppussing, og at skulptursalget skal redde institusjonen. Men de fikk ingen tall og ingen reelle muligheter til å vurdere om skulptursalget vil ha den ønskede effekten.

Årsmøtet skulle fått fremlagt minimum tre scenarier: Best case, worst case og forventet case. Altså konkrete planer og budsjetter for hva man vil gjøre hvis skulptursalget innbringer mye, lite eller middels mange millioner. 

Et best case kan være at man får 20 millioner, bruker 6 millioner på bygget, dekker årets underskudd på ca 2 millioner, og setter de resterende 12 millionene i banken til 4% rente. Da har man ca en halv million i ekstra inntekt fra pengene hvert år fremover, og må fremdeles skaffe noen millioner hvert år for å dekke driftskostnadene. Medlemmene skulle fått vite hvordan man planlegger å gjøre dette. 

Hva skjer i et worst case scenario? Man får kanskje åtte millioner kroner fra salget, bygget må stå som det er, og med et driftsunderskudd på ca 4-5 millioner pr år er pengene oppbrukt på etpar år. I en slik situasjon er nok heller ikke byen innstilt på å gi mer penger til Kunstforeningen for å redde den igjen. Dette fikk heller ikke medlemmene høre på årsmøtet.

Kunstforeningens medlemmer ble bare bedt om å ha tillit til at styret vet hva de holder på med. Jeg tror mange av de 41 medlemmene (dvs 35 utenom styret) som stemte for dette, kan få en veldig ubehagelig smak i munnen om etpar års tid. De skulle ha stilt flere spørsmål. Men viktigere: Styret og ledelsen skulle fremlagt tilstrekkelig informasjon til at medlemmene kunne tatt en kvalifisert beslutning. 

Nå sier Hepworth-familien at et salg er uetisk. Det er både uetisk og uansvarlig av styret å be et årsmøte ta stilling til en så stor beslutning uten nødvendig informasjon. Men det frikjenner dessverre ikke de 35 medlemmene for ansvaret for det valget de gjorde.