Umotivert til døde

Ultimo januar 2020 sendte jeg nedenstående tekst til Aftenposten på bakgrunn av en artikkel i A-magasinet om gamle som dør av utmagring på sykehjem.

Jeg fikk følgende svar fra debattredaktøren:
"Hei,

Takk for mail og innlegg. Vi publiserer gjerne dette.

Da trenger vi også et bilde av deg."

Jeg sendte bilde. Så skrev han 

"Takk for raskt svar. Vi må vurdere om vi må hente inn samtidig svar på din kritikk, i så tilfelle kommer vi tilbake til deg, for da må taushetsplikt oppheves."

Det svarte jeg selvsagt ja til. Deretter har det ikke skjedd noe. Det er mulig at helsevesenets har avvist å svare på saken og at den dermed er forkastet.  

Derfor legger jeg teksten her. 

Umotivert til døde

A-magasinet forteller om 91 år gamle Marie-Louise som kom til omsorgsenteret etter et fall, og døde 47 dager senere – dehydrert, underernært og umedisinert. I løpet av oppholdet forklarte betjeningen familien at hun ikke spiste, drakk eller tok medisiner fordi hun «ikke var motivert», og at fordi hun var en voksen kvinne «må hun selv bestemme dette».

Skal vi akseptere at syke mennesker under helsevesenets omsorg skal bestemme slikt selv?

Mor et par år før hun døde

Min åndsfriske, intelligente mor ble også «ikke motivert» etter å ha vært innlagt etpar uker. Hun var fortsatt i syttiåra da hun kom på sykehus med lungebetennelse, falt ut av sykesengen og brakk hoften. Etter 15 uker og 23 forflytninger mellom ulike avdelinger og oppholdssteder døde hun – utmagret, utslitt og «umotivert».

Journalen hennes og svarene på våre henvendelser er spekket med «ikke motivert» og «hun må selv bestemme dette». Den spreke dama var blitt ikke motivert til fysioterapi, ikke motivert til å gå tur i gangen, ikke motivert til å spise eller til å sitte i dagligstuen. «Vi kan ikke tvinge henne.»

Hvorfor ikke? Onkelforskning (jeg kjenner noen som…) viser at mannlige pleieassistenter og hjelpepleiere får mer fart på pasientene enn hva mange kvinnelige klarer. Menn ser ut til å si at jo, du må faktisk ta medisinene dine. Og trene litt. Og spise, definitivt, ellers går det galt. Mens flere kvinnelige ansatte ser ut til å godta at ok, vi ser på det i ettermiddag, snakker om det i morgen, prøver igjen i kveld. Og «ikke motivert» går inn i journalen.

Forskes det på hva som skjer når folk overgir seg til helsevesenet? Studerer noen den tillærte hjelpeløsheten som gjør at tøffe, oppegående mennesker går inn i et depressivt ventemodus etter etpar ukers opphold på sykehjem eller sykehus? Som gjør at pasienten ikke påpeker at sykehjemmet har glemt å gi dem kols-medisinen de pleier å ta, eller at ingen har tilbudt lungefysioterapi på fire dager, fordi de forutsetter at dette er noe den kloke nye legen har bestemt. Eller at de stille trekker seg ut av situasjonen og beslutter at «jeg skal begynne å spise og trene og snakke med mennesker så snart jeg kommer hjem, men i mellomtiden skal jeg bare vente og håpe» - frem til de dør, fordi venting og håping betyr sult og død.

«Pasienten er ikke motivert.» Neivel. Skulle ikke impulsen og oppdraget da være å motivere pasienten?

Når vi blir innlagt, er vi ofte fortsatt oss selv. Da er det rett tid for helsepersonell å avholde en journalført samtale: Hvis vi ser at du blir deprimert, passiv og føler deg hjelpeløs her hos oss, ønsker du da at vi om nødvendig skal bruke pressmidler, endog tvang, for å få deg til å spise, trene og ta medisinene dine? DA er pasienten motivert til å svare. Det er for sent når pasienten er gått i ventemodus og i realiteten venter på døden.

Effektiv reduksjon av matkasting

Skal vi forby butikkene å kaste mat? Fremtiden i våre hender agiterer energisk for at butikkene skal få forbud mot å kaste "spiselig" mat, slik at maten heller kan bli delt ut til folk som trenger den. Et hederlig ønske og et godt formål. Men gir det mening?

 

Eller er dette bare en finfin måte å skaffe oss lettvint god samvittighet, fordi vi 'generøst' mener at andre - altså butikkene - kan gi bort til tredjepart den maten vi selv ikke gidder å kjøpe i butikkene?


Heldigvis finnes det langt mer effektive metoder for å redusere mengden god mat som går i søppelet.

Hva er "spiselig" mat?

Butikker kaster mat som går ut på dato. "Siste forbruksdag" er en absolutt grense for når en vare kan selges, men svært mange kunder nekter å kjøpe mat som nærmer seg "best før"-datoen, selv om den vil være spiselig lenge etter denne datoen. Hvis ingen vil kjøpe maten, må den i søppelet. Men det er ikke butikkens skyld, det er vi kundene som ikke forstår poenget med 'best før' og forkaster maten.

 

Hva kan restauranter gjøre?

Butikker og restauranter kaster ikke mat de kan selge og tjene penger på. De kaster mat fordi den har oppnådd en datogrense eller har ligget fremme så lenge som regelverket tillater. Man kan ikke gjenbruke tilberedt mat som har vært fremme i det uendelige.

 

Skikkelige restauranter holder matsvinnet på et absolutt minimum. De er blir råvarene tatt frem først når bestillingen er levert, og maten blir tilberedt og levert i enkeltporsjoner. De har veldig, veldig lite svinn. Ja, hvis du veier den brune dunken vil du finne endel kilo matavfall, men det har to opphav: Gulrotskrell, utkokte bein, slintrer og lignende, og mat som gjestene ikke spiser opp. Det kan ikke forandres.

 

Hurtigmatkjedene kaster mye mer spiselig mat. De interne reglene hos McDonalds tilsier at en ferdig burger ikke skal ligge lenger enn ti minutter før den kastes. Slikt blir det naturligvis svinn av, men dette begrenser seg til spisesteder som tilbereder maten før gjestene etterspør den.

 

Hva kan du og jeg gjøre?

Hjemmekastingen er enorm! To tredjedeler - ja, 2/3 - av all mat som kastes, blir kastet hjemme hos oss. 231.000 tonn hvert år, for å være presis. Det kan vi gjøre noe med. Butikkene kaster 68.000 tonn mat per år, så hvis vi halverte kastingen hjemme på kjøkkenet, ville vi redusere søppelmengden med nær dobbelt så mye som alt butikkene kaster.

Noe kan vi klare selv, noe må vi gjøre ved hjelp av myndigheter, produsenter og butikker. Her er noen enkle forslag:

 

1. Myndighetene kan sette 'siste forbruksdag' noen dager senere.
2. Myndighetene kan droppe hele 'best før'-merkingen, og overlater det til vår egen nese, øyne og gane. Ingen blir syke av å spise mat som var 'Best før' forrige uke.
3. Produsentene må lage flere ulike pakningsstørrelser. Idag må man kjøpe 8 grillpølser, 2 kyllingbryst, et kilo gulrøtter etc. Det blir det mye søppel av når vi er kommet hjem. Seks av ti (61%) av alle norske husholdninger består av en eller to personer. De har ikke lyst til å spise grillpølser tre dager på rad eller bare ha Nugatti på maten i to uker. Dermed kastes ofte det overflødige.
4. Butikker og produsenter må tilby mye mer varer i løs vekt, så vi kan kjøpe så mye eller lite vi vil. Gulerøtter må kunne selges enkeltvis, og halve brød bør gjeninnføres. 
5. Butikkene må også bruke tid på å sortere bort dårlige enkeltvarer istedet for å la det ligge og smitte for så å kaste hele kassen. 
6. Vi må lære oss at 'siste forbruksdag' er et romslig konsept hvis maten har vært godt oppbevart, og at 'best før' betyr at vi skal smake, lukte og se på maten før vi spiser eller evt kaster den.
7. Vi må slutte å kjøpe store pakker når det finnes mindre alternativer. Stor pakke behøver slett ikke bety at vi sparer penger per gram, og hvis vi kaster halve, er det dyrere å kjøpe stor pakke uansett.
8. Vi kan bli litt flinkere til å planlegge, og til å bruke restemat.

 

Vi kan ikke bare si at fattigfolk kan spise søppelmaten vår gratis.

Hvis maten ikke er spiselig for oss, kan vi ikke "generøst" si at den er ok for andre. Men vi kan gjøre noe på eget kjøkken, når vi handler, og når vi stiller krav til produsenter og myndigheter. Det er ikke like koselig som å storsinnet gi bort mat som er utgått på dato, men det er langt mer bærekraftig.