Umotivert til døde

Ultimo januar 2020 sendte jeg nedenstående tekst til Aftenposten på bakgrunn av en artikkel i A-magasinet om gamle som dør av utmagring på sykehjem.

Jeg fikk følgende svar fra debattredaktøren:
"Hei,

Takk for mail og innlegg. Vi publiserer gjerne dette.

Da trenger vi også et bilde av deg."

Jeg sendte bilde. Så skrev han 

"Takk for raskt svar. Vi må vurdere om vi må hente inn samtidig svar på din kritikk, i så tilfelle kommer vi tilbake til deg, for da må taushetsplikt oppheves."

Det svarte jeg selvsagt ja til. Deretter har det ikke skjedd noe. Det er mulig at helsevesenets har avvist å svare på saken og at den dermed er forkastet.  

Derfor legger jeg teksten her. 

Umotivert til døde

A-magasinet forteller om 91 år gamle Marie-Louise som kom til omsorgsenteret etter et fall, og døde 47 dager senere – dehydrert, underernært og umedisinert. I løpet av oppholdet forklarte betjeningen familien at hun ikke spiste, drakk eller tok medisiner fordi hun «ikke var motivert», og at fordi hun var en voksen kvinne «må hun selv bestemme dette».

Skal vi akseptere at syke mennesker under helsevesenets omsorg skal bestemme slikt selv?

Mor et par år før hun døde

Min åndsfriske, intelligente mor ble også «ikke motivert» etter å ha vært innlagt etpar uker. Hun var fortsatt i syttiåra da hun kom på sykehus med lungebetennelse, falt ut av sykesengen og brakk hoften. Etter 15 uker og 23 forflytninger mellom ulike avdelinger og oppholdssteder døde hun – utmagret, utslitt og «umotivert».

Journalen hennes og svarene på våre henvendelser er spekket med «ikke motivert» og «hun må selv bestemme dette». Den spreke dama var blitt ikke motivert til fysioterapi, ikke motivert til å gå tur i gangen, ikke motivert til å spise eller til å sitte i dagligstuen. «Vi kan ikke tvinge henne.»

Hvorfor ikke? Onkelforskning (jeg kjenner noen som…) viser at mannlige pleieassistenter og hjelpepleiere får mer fart på pasientene enn hva mange kvinnelige klarer. Menn ser ut til å si at jo, du må faktisk ta medisinene dine. Og trene litt. Og spise, definitivt, ellers går det galt. Mens flere kvinnelige ansatte ser ut til å godta at ok, vi ser på det i ettermiddag, snakker om det i morgen, prøver igjen i kveld. Og «ikke motivert» går inn i journalen.

Forskes det på hva som skjer når folk overgir seg til helsevesenet? Studerer noen den tillærte hjelpeløsheten som gjør at tøffe, oppegående mennesker går inn i et depressivt ventemodus etter etpar ukers opphold på sykehjem eller sykehus? Som gjør at pasienten ikke påpeker at sykehjemmet har glemt å gi dem kols-medisinen de pleier å ta, eller at ingen har tilbudt lungefysioterapi på fire dager, fordi de forutsetter at dette er noe den kloke nye legen har bestemt. Eller at de stille trekker seg ut av situasjonen og beslutter at «jeg skal begynne å spise og trene og snakke med mennesker så snart jeg kommer hjem, men i mellomtiden skal jeg bare vente og håpe» - frem til de dør, fordi venting og håping betyr sult og død.

«Pasienten er ikke motivert.» Neivel. Skulle ikke impulsen og oppdraget da være å motivere pasienten?

Når vi blir innlagt, er vi ofte fortsatt oss selv. Da er det rett tid for helsepersonell å avholde en journalført samtale: Hvis vi ser at du blir deprimert, passiv og føler deg hjelpeløs her hos oss, ønsker du da at vi om nødvendig skal bruke pressmidler, endog tvang, for å få deg til å spise, trene og ta medisinene dine? DA er pasienten motivert til å svare. Det er for sent når pasienten er gått i ventemodus og i realiteten venter på døden.

Umotivert til døde

A-magasinet forteller om 91 år gamle Marie-Louise som kom til omsorgsenteret etter et fall, og døde 47 dager senere – dehydrert, underernært og umedisinert. I løpet av oppholdet forklarte betjeningen familien at hun ikke spiste, drakk eller tok medisiner fordi hun «ikke var motivert», og at fordi hun var en voksen kvinne «må hun selv bestemme dette».

Skal vi akseptere at syke mennesker under helsevesenets omsorg skal bestemme slikt selv?

Min åndsfriske, intelligente mor ble også «ikke motivert» etter å ha vært innlagt etpar uker. Hun var fortsatt i syttiåra da hun kom på sykehus med lungebetennelse, falt ut av sykesengen og brakk hoften. Etter 15 uker og 23 forflytninger mellom ulike avdelinger døde hun – utmagret, utslitt og «umotivert».

Journalen hennes og svarene på våre henvendelser er spekket med «ikke motivert» og «hun må selv bestemme dette». Den spreke dama var blitt ikke motivert til fysioterapi, ikke motivert til å gå tur i gangen, ikke motivert til å spise eller til å sitte i dagligstuen. «Vi kan ikke tvinge henne.»

Hvorfor ikke? Onkelforskning (jeg kjenner noen som…) viser at mannlige pleieassistenter og hjelpepleiere får mer fart på pasientene enn hva mange kvinnelige klarer. Menn ser ut til å si at jo, du må faktisk ta medisinene dine. Og trene litt. Og spise, definitivt, ellers går det galt. Mens flere kvinnelige ansatte ser ut til å godta at ok, vi ser på det i ettermiddag, snakker om det i morgen, prøver igjen i kveld. Og «ikke motivert» går inn i journalen.

Forskes det på hva som skjer når folk overgir seg til helsevesenet? Studerer noen den tillærte hjelpeløsheten som gjør at tøffe, oppegående mennesker går inn i et depressivt ventemodus etter etpar ukers opphold på sykehjem eller sykehus? Som gjør at pasienten ikke påpeker at sykehjemmet har glemt å gi dem kols-medisinen de pleier å ta, eller at ingen har tilbudt lungefysioterapi på fire dager, fordi de forutsetter at dette er noe den kloke nye legen har bestemt. Eller at de stille trekker seg ut av situasjonen og beslutter at «jeg skal begynne å spise og trene og snakke med mennesker så snart jeg kommer hjem, men i mellomtiden skal jeg bare vente og håpe» - frem til de dør, fordi venting og håping betyr sult og død.

Mor med et av barnebarna

«Pasienten er ikke motivert.» Neivel. Skulle ikke impulsen og oppdraget da være å motivere pasienten?

Når vi blir innlagt, er vi ofte fortsatt oss selv. Da er det rett tid for helsepersonell å avholde en journalført samtale: Hvis vi ser at du blir deprimert, passiv og føler deg hjelpeløs her hos oss, ønsker du da at vi om nødvendig skal bruke pressmidler, endog tvang, for å få deg til å spise, trene og ta medisinene dine? DA er pasienten motivert til å svare. Det er for sent når pasienten er gått i ventemodus og i realiteten venter på døden.

Alt er et spleiselag

(Trykket i Aftenbladet 2/9-19)

AP, SV og Rødt tøver om barnehage- og sykehjemsdrift. De påpeker ganske riktig at barnehager er finansiert av foreldre og offentlig støtte, og dermed en del av spleiselaget vårt, men de påstår samtidig at bygging av barnehager, matinnkjøp og IT-utstyr ikke inngår i samme spleiselag. En meget forunderlig påstand! 

Hele kommunebudsjettet – som statsbudsjettet - er et gigantisk spleiselag. Vi bruker skattepenger fra private og næringsliv, innbetalt mva, bilavgifter, inntekter fra parkering og alle mulige andre offentlige inntekter til å finansiere alt det som kommune og stat holder på med. Noe går til bygg og vedlikehold, noe til innkjøp av mat, bøker og inventar, noe til drift av skoler, sykehjem og barnehager, osv. Det er vår plikt som politikere å sørge for at pengene fra spleiselaget brukes slik at vi får best mulig kvalitet til en forsvarlig pris.

Private barnehager scorer bedre enn de kommunale på samtlige punkt i foreldreundersøkelser, og koster akkurat det samme for spleiselaget som kommunale barnehager. Private barnehager (og sykehjem) er mer innovative og bidrar til utvikling av de kommunale tjenestene. Private kan til og med miste avtalen hvis de ikke leverer iht bestillingen – det gjør ikke kommunale barnehager som f.eks bryter arealnormen. Og uten private barnehager ville vi ikke hatt full barnehagedekning.

Regjeringen har opprettet Pengestrømutvalget som skal passe på at velferdskronene blir brukt riktig, og kommunene skal følge opp kvalitetskravene. Tilsyn er veldig viktig. Men når AP, SV og Rødt sier at det er «greitt å tjene seg styrtrik» på å selge varer og byggetjenester til kommunen, men ikke på å selge drift, da har de mistet fotfestet. Alt inngår i spleiselaget vårt, og når private leverer gode tjenester til rett pris, kommer både leverandørene og innbyggerne godt ut av det.

(Her er forøvrig mitt tidligere innlegg om saken.)

Ansvar, ikke opportunisme

(Sendt inn som leserinnlegg primo september 2019, ikke antatt.)

Det er lett å foreslå dyre tiltak når man er i opposisjon og vet at tiltakene vil bli nedstemt av flertallet. Det er mye tyngre å måtte si nei fordi pengene ikke strekker til for alt man ønsker seg. 

Jeg skulle gjerne stemt ja til allverdens gode tiltak og investeringer. Klart det ville vært flott med gratis skolemat, gratis buss, gratis barnehage og SFO, gratis svømming, gratis hjemmetjenester, gratis alt mulig. Kjempefine ting å ønske seg!

Men så skal pengene skaffes. Stavanger kommune har et budsjett på om lag ti milliarder kroner. Like mye i inntekter som i utgifter. Av dette er knapt en halv milliard brukerbetalinger. Fjernet vi dem, ville vi mangle den halve milliarden, og da går ikke regnestykket opp.

Inntektene til kommunen kommer fra personskatt, firmaskatt, eiendomsskatt, rammetilskudd fra staten, avgifter, egenandeler med mer. Vi er veldig klar over at mange opplever å slite med å betale alt dette, enten det er eiendomsskatt på et hus man møysommelig har pusset opp og investert i, bompenger for å komme seg på jobb, eller formuesskatt for verdier man ikke kan selge. Derfor må pengene brukes forsiktig.

Vi skal betale for bygging og vedlikehold av skoler, sykehjem, barnehager, kirkebygg, kommunale boliger, omsorgsboliger, andre kommunale bygg, veier, sykkelstier, underganger, svømmehaller, fotballbaner og andre idrettsanlegg, og mye mer. Vi skal betale for drift av skoler, sykehjem, barnehager, sosialstønad, hjemmesykepleie og hjemmehjelp, administrasjon, parker, lekeplasser, idrettsanlegg, avlastning, sosialstønad, lag og organisasjoner… listen er utrolig lang. Samfunnet vårt er et fantastisk spleiselag, men alt kan ikke være gratis. Alt må faktisk betales – av noen.

De som har mer, betaler mer. Noen sier at det ikke er stor nok forskjell på hvor mye man betaler. Vel, mange vet ikke at vi gjør mye (!) for å støtte de som har mindre. Tiltakene er målrettet for de det gjelder. Familier med mindre enn 557.333 kroner har rett på lavere pris i barnehagen, for eksempel, og vi har tilsvarende ordninger for SFO. Vi har innført fritidskort for barn, så alle kan delta på aktiviteter. Og mye annet. Vi har også en rekke tiltak for å hjelpe folk ut i jobb så de både kan delta fullt ut i samfunnslivet og får bedre økonomi. Andelen personer som opplever å «ikke få endene til å møtes» er nesten halvert de siste femten årene.

Stavanger Høyre vil også støtte unge mennesker som gjerne vil inn på boligmarkedet, men som mangler den påbudte egenkapitalen, og ikke har foreldre som kan bidra. De skal få låne startpenger med kommunen som garantist.

Det er noen som sier at Høyre vingler. Det er ikke sant. Vi står stødig på ansvarlig budsjettering og en rettferdig fordeling. Derfor prioriterer vi f.eks etter- og videreopplæring over gratis skolemat, så vi får knallgode lærere, og setter tiltakene målrettet inn mot de familiene som trenger ekstra oppbacking.

Stavanger har hatt Høyrestyre i mange år. Alt er ikke perfekt her heller, men vi har veldig lav arbeidsledighet, vi lykkes i satsingen på Smartby og f.eks Nysnø, vi tar miljøansvar, støtter opp om næringslivet, oppretter arbeidsplasser for ungdom fra utsatte grupper, bygger skoler, sykehjem og barnehager, og lytter nøye til innspill fra byens innbyggere. Men vi tøyser ikke med pengene. Stavanger Høyre har lenge vist at vi er et ansvarlig parti.

Private velferdstjenester er et gode

(Trykket i Stavanger Aftenblad 16.august 2019)

Kommunen kjøper varer og tjenester av et utall private firma: Tømmermenn, elektrikere, transporttjenester, matvarer, klær og nettbrett, for å nevne noen få. De kreative politiske hodene som fant opp ordet «velferdsprofitører» burde kanskje også klaget over «byggeprofitører, transportprofitører, matprofitører, uniformsprofitører og IT-profitører». Alle private firma prøver å skape gevinst, og konsekvensen er at de forbedrer, effektiviserer og ivaretar sine tjenester etter beste evne. Det er en god ting.

For å sitere NHO: «Offentlig sektor blir bedre av å la seg utfordre av private aktører. Private aktører blir bedre når det offentlige stiller krav og driver en aktiv kontraktsoppfølging. Det er samspillet mellom offentlig og privat sektor som gjør en forskjell.» Kommunen behøver ikke drive selv, men den skal stille krav og følge opp.

AP, SV, Rødt og MDG stod i helgen fram i avisen fordi det nå er bekreftet at Våland barnehage var oppmålt feil, slik at det var for mange barn der. De har all grunn til å være stolte over at barnetallet nå blir redusert med tre småbarn, slik at arealet per barn blir iht regelverket. Kjempeviktig! Men det er verd å merke seg at Våland barnehage er eiet og drevet av kommunen. Kommunalt eierskap er ingen garanti for at reglene følges.

Kommunale og private barnehager får samme tilskudd per barn. Vår blå regjering vil ha på plass et nytt nasjonalt tilsynsorgan for å føre økonomisk tilsyn med barnehager, og lage en statlig veileder for bruk av foreldrebetaling offentlige tilskudd. Som NHO sier: det offentlige skal stille krav og drive aktiv oppfølging. Alle er enige i det.

Hjemmetjenester, sykehjem og barnehager skal yte høy kvalitet til en akseptabel pris, og det er vårt felles ansvar å stille krav og kontrollere opp at regelverket følges. Både overfor private og kommunale leverandører. Men vi ville ikke hatt full barnehagedekning uten de private aktørene som tør å investere, ansette og drifte barnehagene, helt på egen risiko. Mange av oppstarterne har tatt opp lån med sikkerhet i egen bolig og jobbet gratis hele oppstartsperioden. Med tiden er det en del som selger eller går sammen til større aktører som er mer kostnadseffektive – og dermed lønnsomme – fordi de oppnår stordriftsfordeler innen f.eks ledelse, innkjøp, opplæring og byggekost. Det er fornuftig. Private er også raskere til å ta i bruk nye og bedre systemer og løsninger. Offentlig sektor har lært mye av å sammenligne seg med hvordan de private arbeider, og det kommer fellesskapet til gode ved høyere kvalitet og lavere kommunale kostnader.

Valgfriheten er også viktig. Jeg ønsker å kunne velge min egen leverandør av hjemmehjelp, sykehjem og barnehage. Samt kvalitetsmålinger som hjelper meg å velge riktig. Av de tre sykehjemmene jeg har hatt nærkontakt med som pårørende, var det klart beste privat og det desidert dårligste var kommunalt (nylig nedlagt).

Utdanningsdirektoratet gjør en årlig nasjonal foreldreundersøkelse. Like mange private som kommunale barnehager deltok i den siste undersøkelsen. Blant de 248 barnehagene som foreldrene var mest fornøyde med i årets måling, var 44 offentlig drevet og 204 private. Det sier sitt.

Det må være greit å ta ut fortjeneste så lenge man leverer like gode eller bedre tjenester til samme pris. Slik også byggefirma, transportører og bakere gjør når de leverer til kommunen.

.

Politikere spiser sykehjemsmat, Faret Sakariassen!

(Trykket i Stavanger Aftenblad 14.desember 2014)

Styret i Stavanger Byggdrift KF består av politikere fra H, KrF, PP og AP. Vi har styremøter klokken 16 og kommer rett fra jobb, så vi spiser «overtidsmat» før selve styremøtet begynner. Maten får vi levert fra produksjons­kjøkkenet på Stokka, som leverer til de fleste sykehjemmene i byen. Det er såkalt sykehjemsmat vi spiser. Produsert på forhånd, vakuumpakket og oppvarmet. Det har vi gjort på hvert eneste styremøte i årevis, og vi spiser maten med glede. Hvis ikke, ville vi nok bestilt rundstykker isteden, selv om det ville vært dyrere. Maten er god. Den ser fin ut og lukter godt. Ja, den trenger alltid litt salt og pepper, og potetmosen er litt for glatt for min smak, men den er helt fin. Og nei, vår mat er ikke spesiallaget, det er reell sykehjemsmat. God nok for oss politikere på jobb, møte etter møte.

 

Godt utvalg, og mat for ulike dietter

At kjøkkensjefen på Øyane ifølge ham selv shopper rundt etter matvarer «som ikke er ferske nok til at dagligvarekjedene vil ha dem» får bli hans løsning. Det sentrale produksjonskjøkkenet som drives av Stavanger Byggdrift gjør i hvert fall en riktig god jobb for våre gamle og skrøpelige. De leverer næringsrik, variert, sunn og god mat tilpasset alle mulige dietter, religioner, allergier og tilstander. De tilbyr ønskemat og selskapsmenyer, og hvis noen ikke har lyst på kjøtt, kan det bestilles fisk isteden. Sykehjemmene bestiller for tre dager om gangen, og har alle muligheter til å tilpasse maten til pasientenes ønsker. Ja, maten er undersaltet, men det er fordi mange medisiner ikke bør kombineres med mye salt. Og hittil har brukerne ønsket seg lite krydder og fremmedkulturell mat, men ettersom etterspørselen endrer seg, forandrer kjøkkenet menyene.

 

Stordrift gir mange fordeler

Siden man produserer så mye mat, har kjøkkenet kunnet investere i utstyr og opplæring, og har spesialkompetanse på ulike dietter og riktig næringssammensetning. Med effektiv utnyttelse av lokaler, utstyr og arbeidskraft kan de levere maten til gode priser.

Sluttilberedning på stedet

Jeg er enig i at serveringen noen ganger kunne vært gjort bedre. Kjøkkenet har ikke kontroll på det som skjer på de lokale tilberedningskjøkkenene på sykehjemsavdelingene, og de vet at det av og til glipper der, f.eks ved at noen varmer opp remuladen. Men hver avdeling har en perm hvor det står hvordan hver rett skal ferdigstilles og anrettes, og det ligger en tilsvarende redegjørelse på nettsiden hvor avdelingen bestiller maten. Problemet er kanskje at den som skal lage istand maten får andre oppgaver samtidig, og ikke har mulighet til å engasjere seg tilstrekkelig i hvordan maten blir tilberedt på stedet. Dette skyldes ikke kjøkkenet, det har å gjøre med hvordan sykehjemmene disponerer ressursene sine internt. Det er mulig at dette kan forbedres.

Men den maten som vi politikere spiser på styremøtene, er uansett aller enkleste type sykehjemsmat. Den har vært oppbevart en lang stund etter oppvarmingen, og ingen har dandert tomatbåter eller drysset persille på den. Likevel: Vi spiser maten med glede, møte etter styremøte. Kanskje Eirik Faret Sakariassen skulle undersøke saken litt nærmere før han bruker ord som «uverdig» om maten som serveres.

Aldershjemmene som forsvant

(Innsendt 22.februar 2012, trykket i Rogalands Avis 13.mars)

Se til Danmark, roper kommunalministeren, men gjør det bare delvis. Hun snakker begeistret om at svært mange dansker blir boende hjemme, og så slenger hun ut i Aftenposten at vi i Norge ”springer etter eldre med institusjonsplasser og medisinsk behandling”. Til det siste nøyer jeg meg med å nevne at vi har en dekningsgrad for sykehjem/omsorgsboliger på totalt 28% av befolkningen over 80 år.

Men Navarsete har oversett en sentral del av den danske eldreomsorgen: Danskene har erkjent at det finnes en stor gråsone mellom frisk og syk. Det er ikke slik at man kan ta vare på seg selv og egen bolig helt frem til den dagen man må på sykehjem.

Danmark skiller mellom pleiehjem, beskyttede boliger, pleieboliger, allmenne eldreboliger og andre boliger for eldre (FAFO 2011), og har hatt en kraftig vekst i antall eldreboliger de siste 25 årene. Slik kan langt flere eldre bo hjemme – i eldreboligen – med tilgang på vanlige hjemme-tjenester, sosialt samvær, og tilgang på spiselokale hvor de kan kjøpe seg middag. Dette mangler i Norge.

Ingen tilbud til den som er ”bare gammel”

I dag har vi tre mulige boformer for norske gamle: Man kan bo i eget hjem, i omsorgsbolig eller på sykehjem. De to første er definert som bosteder, mens sykehjemmet er definert under et annet lovverk, for mennesker som for kortere eller lang tid trenger behandling.

Omsorgsboligene kommer inn under sosialtjenesteloven som et botilbud, men de er ikke aldershjem. Beboerne har svært varierende livssituasjon, alder, diagnose og funksjonsnivå. Det kan være utviklingshemming, ulike helseproblemer som krever regelmessig hjelp eller skjerming, og det kan være generelt lav boevne , eksempelvis rus- eller adferdsproblemer.

Tidligere fantes det også gamle- eller aldershjem under sosialtjenesteloven. Svært mange har ennå ikke oppdaget at disse boligalternativene er fjernet. Vi hører replikker som ”mor begynner å bli skral nå, vi får snart finne et hyggelig gamlehjem for henne”, eller ”vi orker ikke ta vare på huset lenger, vi må begynne å søke på aldershjem” – men nei, dette botilbudet finnes ikke lenger. Gamle folk må faktisk klare seg selv under dagens styresett, selv om de faktisk verken orker eller makter.

Komplisert å være gammel

Det kan være ensomt å bli gammel. Mange hjemmeboende er mye alene, bare avbrutt av en tur i butikken eller til lege, kanskje besøk av hjemmehjelp og litt familie innimellom. Venner faller fra, bevegeligheten er redusert, og man har lite å gjøre. Et ensomt liv kan være trist, og det kan i seg selv føre til sykdom og tidlig aldring.

Vedlikehold av bolig og eventuell hage er heller ingen enkel sak. Bare det å organisere plenklipping kan bli ganske uoverkommelig, for ikke å snakke om når internett faller ut og må fikses, vinduene må vaskes på utsiden… for dette er ting hjemmehjelpen faktisk ikke gjør. Og for hvert år som går, blir det mer håpløst å skulle selge boligen og flytte til noe enklere. Så sitter man der, litt ufør, ofte alene, bekymrer seg over ting som forfaller, håper at hjemmehjelpen snakker norsk i dag, og venter på å bli syk nok til å bli innlagt. Da hjelper det lite at ministeren avbildes sammen med glade gamle dansker.

En ny definisjon av Hjemme

En undersøkelse for Helsedirektoratet viste at 80% ønsker å leve et selvstendig liv i egen bolig eller i en tilrettelagt bolig med felles tjenester i alderdommen, mens 12% vil bo i en omsorgsbolig eller sykehjem. Fire av fem vil bo i egen eller tilrettelagt bolig, men ikke i omsorgsbolig. Dette er en viktig erkjennelse.

Slik det nå er, må nesten alle uansett belage seg på å forbli i egen bolig, med litt hjelp fra hjemmetjenesten. Svært mange er helt fortvilet over situasjonen. Det er på tide å omdefinere ”hjemme”. Stavanger Høyre har nylig gitt en høringsuttalelse om dette.

Vi vil ha aldershjemmet tilbake, gjerne som bokollektiv for eldre. Dette skal erstatte egen leilighet eller hus, og det skal ikke være et gratis tilbud. Til gjengjeld skal det være aldershjem av ulike slag, så de fleste kan finne et sted hvor de kan tilbringe alderdommen sammen med venner og likesinnede.

Vi vil ha separate boenheter, gjerne i ulike størrelser, med eget bad, men gjerne felles oppholdsrom. Noen gjesterom og et selskapsrom som vi kan leie ved behov. Nær kollektivtransport, så vi ikke behøver så mye biler eller parkeringsplasser.

Vi ønsker bemannet resepsjon som kan ordne med legetimer, frisør, fotpleie, drosje og evt vaskehjelp i de private rommene, som er ansvarlig for vaktmester og vedlikehold. Og en spisestue hvor vi kan kjøpe oss god middag, gjerne med et glass vin for de som vil. Dessuten et treningsrom og en aktivitør som kommer innom en dag eller to i uken, for å få oss opp og ut i alderdommen.

Effektivt og lønnsomt

På denne måten vil svært mange eldre klare seg hjemme mye lenger, uten at det behøver å koste kommunen mer enn dagens tilbud. Hjemmebaserte tjenester kan jobbe raskt og effektivt med mange brukere i samme hus. Vi behøver ikke dagsenter for å få sosial omgang, og vi holder oss fysisk aktive og sunnere mye lenger. Svært mange vil kunne bo på aldershjemmet livet ut, uten å behøve sykehjemsplass. Godt for de eldre, godt for kommunen.

Mye på egen regning

Vi forutsetter at slike aldershjem i større grad betales av den enkelte beboer i form av innskudd, husleie og egenbetaling. Og vi bør være positive til å vurdere avtaler med private utbyggere og aktører, så folk også i alderdommen kan ha mulighet til å velge hvor de vil bo, så de kan leve nær mennesker de liker og ønsker å omgås. Da vil mange eldre være villig til å selge egen bolig for å flytte inn, og betale et andelsinnskudd i aldershjemmet. Innskuddet kan så arvingene selge videre når den dagen kommer.

Tiden er inne for å dreie eldreomsorgsdebatten bort fra bare antall sykehjemsplasser, og over på en fornuftig diskusjon om et bredere, mer variert botilbud for folk som ikke ønsker eller makter å leve i vanlig hus eller leilighet – men ikke er syke nok til sykehjem.

Privatisering er ingen synd (juli 2011)

(Stavanger Aftenblad juli 2011)

Privatisering er ingen synd


To av tre nordmenn arbeider i det private næringsliv eller ikke-offentlige organisasjoner. Blant disse er de ansatte i politiske partier, fagorganisasjonene, idrettslag og ymse forbund. Og avisene, for den saks skyld. Ingen – selv ikke LO – mener vel at alt dette burde bli utført av det offentlige. Så hvorfor skal næringslivs-involvering være så skrekkinngytende på enkelte utvalgte områder?


Det finnes noen få samfunnsoppgaver hvor stordriftsfordelene er så åpenbare, og eventuelle problemer er så katastrofale for hele samfunnet, at det offentlige antakelig bør ha en særlig fast hånd om prosessene. Dette kan omfatte politi, vannforsyning, avløp og flytrafikk, kanskje også utdanning, post og søppel. Utover dette bør statens og kommunenes oppgaver begrenses til å stille veldig spesifikke kapasitets- og kvalitetskrav til leverandørene, og å følge opp at leveransene skjer som bestilt.


Noen vil si at det er samfunnsøkonomisk lite lønnsomt å drive flere parallelle leveranser langs samme rute, eksempelvis flere konkurrerende postbud, søppelbiler eller hurtigruter. Dette er riktig på kort sikt. Men i lengden viser det seg at utøvere som mister et anbud pga høy pris eller dårlig leveranse, avgir infrastrukturen til andre leverandører. Dette er godt synlig innen sykehjemsdrift. Beboerne på Boganes sykehjem blir ikke satt på gaten når en ny aktør overtar driften, den nye fortsetter i samme lokaler og ofte også med de samme ansatte. Det siste årets debatt viser også at kommunale sykehjem og annet ikke driver bedre enn private, de er bare mer skjermet mot kritikk.


Nå krever Høyre at politiet må få bruke private analyseinstitutt for DNA-prøver, for å redusere tiden det tar å få prøvesvar etter voldtekter og andre kriminelle handlinger. I dag tar det 70 dager å få svar i de aller fleste alvorlige kriminalsakene. Det er hårreisende at ofrene skal måtte vente så lenge før svaret foreligger. Det samme gjelder uskyldig anklagede mennesker, som kanskje må sitte i varetekt i påvente av svarene.


Analysefirmaet Gena i Stavanger kan gjøre DNA-jobben på under en uke, men politiet får ikke bruke dem. Storberget sier nei; ikke på bakgrunn av at firmaet gjør dårlig eller dyrt arbeid, men fordi det er et privat firma. Og fordi det i dag er for lite, sier han; men hvem kan ansette folk før man har oppdrag?


Både Storberget, Regjeringen og Stortinget handler mat, klær og frisørtjenester hos private firma. Det samme gjør politiet. Da er det meningsløst at de ikke skal kunne kjøpe analysetjenestene sine hos private. Næringslivet handler ikke om suspekte aktiviteter levert av grådige slabbedasker med lav arbeidsmoral. Næringslivet, det er folk flest, det. Still tydelige krav til oss, og vi leverer!