Jeg fikk følgende svar fra debattredaktøren:
"Hei,
Takk for mail og innlegg. Vi publiserer gjerne dette.
Da trenger vi også et bilde av deg."
Jeg sendte bilde. Så skrev han
"Takk for raskt svar. Vi må vurdere om vi må hente inn
samtidig svar på din kritikk, i så tilfelle kommer vi tilbake til deg, for da
må taushetsplikt oppheves."
Det svarte jeg selvsagt ja til. Deretter har det ikke skjedd noe. Det er mulig at helsevesenets har avvist å svare på saken og at den dermed er forkastet.
Derfor legger jeg teksten her.
Umotivert til døde
A-magasinet forteller om 91 år gamle Marie-Louise som kom
til omsorgsenteret etter et fall, og døde 47 dager senere – dehydrert,
underernært og umedisinert. I løpet av oppholdet forklarte betjeningen familien
at hun ikke spiste, drakk eller tok medisiner fordi hun «ikke var motivert», og
at fordi hun var en voksen kvinne «må hun selv bestemme dette».
Skal vi akseptere at syke mennesker under helsevesenets omsorg
skal bestemme slikt selv?
![]() |
Mor et par år før hun døde |
Min åndsfriske, intelligente mor ble også «ikke motivert»
etter å ha vært innlagt etpar uker. Hun var fortsatt i syttiåra da hun kom på
sykehus med lungebetennelse, falt ut av sykesengen og brakk hoften. Etter 15
uker og 23 forflytninger mellom ulike avdelinger og oppholdssteder døde hun – utmagret, utslitt
og «umotivert».
Journalen hennes og svarene på våre henvendelser er spekket
med «ikke motivert» og «hun må selv bestemme dette». Den spreke dama var blitt
ikke motivert til fysioterapi, ikke motivert til å gå tur i gangen, ikke
motivert til å spise eller til å sitte i dagligstuen. «Vi kan ikke tvinge
henne.»
Hvorfor ikke? Onkelforskning (jeg kjenner noen som…) viser
at mannlige pleieassistenter og hjelpepleiere får mer fart på pasientene enn hva
mange kvinnelige klarer. Menn ser ut til å si at jo, du må faktisk ta
medisinene dine. Og trene litt. Og spise, definitivt, ellers går det galt. Mens
flere kvinnelige ansatte ser ut til å godta at ok, vi ser på det i ettermiddag,
snakker om det i morgen, prøver igjen i kveld. Og «ikke motivert» går inn i
journalen.
Forskes det på hva som skjer når folk overgir seg til
helsevesenet? Studerer noen den tillærte hjelpeløsheten som gjør at tøffe,
oppegående mennesker går inn i et depressivt ventemodus etter etpar ukers
opphold på sykehjem eller sykehus? Som gjør at pasienten ikke påpeker at
sykehjemmet har glemt å gi dem kols-medisinen de pleier å ta, eller at ingen
har tilbudt lungefysioterapi på fire dager, fordi de forutsetter at dette er
noe den kloke nye legen har bestemt. Eller at de stille trekker seg ut av
situasjonen og beslutter at «jeg skal begynne å spise og trene og snakke med
mennesker så snart jeg kommer hjem, men i mellomtiden skal jeg bare vente og
håpe» - frem til de dør, fordi venting og håping betyr sult og død.
«Pasienten er ikke motivert.» Neivel. Skulle ikke impulsen
og oppdraget da være å motivere pasienten?
Når vi blir innlagt, er vi ofte fortsatt oss selv. Da er det
rett tid for helsepersonell å avholde en journalført samtale: Hvis vi ser at du
blir deprimert, passiv og føler deg hjelpeløs her hos oss, ønsker du da at vi
om nødvendig skal bruke pressmidler, endog tvang, for å få deg til å spise,
trene og ta medisinene dine? DA er pasienten motivert til å svare. Det er for
sent når pasienten er gått i ventemodus og i realiteten venter på døden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar