DU kan ta buss. Det nye politiske flertallet har ikke tid.

Trykket i Rogalands Avis 7.februar 2020. 

Det er underlige tider. Håkon Fossmark i MDG fremhver – med rette – at utslippene er gått ned i Stavanger. Og så tar han ære for det. Men det var Høyre, Venstre og FrP som satt ved roret da skuta reduserte utslippene, ikke MDG! Det glemmer Fossmark å nevne.

Utslippsreduksjoner skjer ikke over natta, og idealistiske ‘vi vil’-vedtak har ingen verdi hvis de ikke følges opp av faktiske tiltak. De blågrønne partiene har gjort vedtak på vedtak for å gjøre Stavanger mer miljøvennlig og redusere utslippene, og da er det meget underlig at det splitter nye flertallet skal ta æren for det Høyre-siden har oppnådd.

Hvem skal ta bussen?

Jeg er innforstått med at tiltak tar tid. Men hvorfor skal vi stille større krav til innbyggerne enn til oss selv? Det aksepterer jeg ikke.

Det nye politiske flertallet (MDG, AP, SP og FNB) vil ha p-avgift ved Gamlingen og Tjensvoll gravlund, fordi «det er godt kollektivtilbud i området, og gode muligheter både for sykkel og gange», sier Rune Askeland (MDG), leder i Utvalg for miljø og utbygging.

Vi i Høyre protesterte kraftig. Folk må få gå i begravelser uten å være redd for parkeringsbot, og vi vil ikke lage problemer for SIF. Derfor må det være greit å ha tidsbegrenset gratisparkering for Gamlingen.

Så hadde vi politikere befaring. Fin ting. Men da jeg ba om at befaringen skulle foregå med rutebuss, altså at både politikere og kommuneadministrasjonen skulle møte ved kommunehuset, gå sammen til bussholdeplassen og busse derfra – da ble det nei. Lederen av utvalget er fra Miljøpartiet De Grønne, og de har flertall sammen med Arbeiderpartiet, FNB og Senterpartiet. De mener åpenbart at rutebuss er godt nok for alle andre, men ikke for oss. Vi ble hentet og kjørt direkte i egen minibuss.

Det er underlig hvor enkelt det er å be andre om å doble reisetiden, og hvor vanskelig det er å gjøre det selv. Vår tid – vi politikere og kommuneadministrasjon – er tydeligvis altfor viktig til at vi kan ta rutebuss.

Riktignok skulle vi også befare Tjensvolltorget, blant annet for å vurdere om bussruten over torget skal flyttes. Men Tjensvolltorget ligger bare fire minutter fra Gamlingen med rutebuss, så det skulle vært helt overkommelig. Folk på Tjensvoll forventes jo også å reise med buss til og fra jobb, på trening, til byen og rundt omkring.

Så kan man si at politikernes minibuss er en form for kollektivtransport. Det er irrelevant. Mitt formål med å ta rutebuss er jo å se hvor «enkelt» det er å klare seg uten bil hvis man skal til gravlunden, Gamlingen eller Tjensvolltorget – fordi de rødes argument for parkeringsavgift er at det «er godt kollektivtilbud i området». Godt nok for folk flest, men ikke for oss. La meg si: Herrepalle.

Like for like

Stavanger har et i overkant heftig klimamål; å redusere utslippene med 80% før 2030. Vi har ikke tiltak som matcher målet, men vi har – under blått styre – kommet godt i gang, slik MDG påpeker. Men skal vi oppnå en betydelig utslippsreduksjon, er byen nødt til å innføre tiltak som svir for oss alle. Da må også MDG og Arbeiderpartiet være villig til å tåle den samme svien.

Høyrepartiene har jobbet for en mer miljøvennig kommune i en lang årrekke, og vi har oppnådd mye, slik også MDG påpeker. Men vi driver ikke med symbolpolitikk. Vi kommer fortsatt til å stemme for tidsbegrenset, gratis parkering ved Tjensvoll gravlund, SIF og Gamlingen. Det er strålende flott at mange går, sykler eller tar buss når de skal dit, men vi nekter å stille høyere krav til innbyggerne enn det politikerne gjør til seg selv. Hvis rutebuss til Gamlingen ikke er godt nok for MDG og AP, er det neimen ikke godt nok for folk flest.  

Vi regner ikke med syklistene

(Publisert I Stavanger Aftenblad 20.januar 2019)


Jeg trodde faktisk at vi registrerte alle trafikkulykker med personskade. Men nei, bare hvis det er en bil involvert. Hvis en syklist kolliderer med en annen, en vegg eller fotgjenger, eller bare velter på glatta – da blir det ikke registrert. Dermed registrerer vi heller ikke økning i faktisk antall syklistskader når veinettet eller transportmønstrene endres. Slik kan vi ikke fortsette. Ulykkesrisikoen for syklende må hensyntas når vi beregner samfunnsnytten av endringer.

Legevakten i Oslo kartla alle sykkelskadene de fikk inn hele 2014. Av over 2000 skadde syklister som kom inn, var de aller fleste skadet i eneulykker. Bare 300 av syklistene hadde kollidert med en bil eller en fotgjenger. Om lag 150 av de 2000 hadde vært i kollisjon med en bil og kan derfor være blitt registrert av politiet. Minst 1850 av de skadde er uregistrert. Det betyr at vi verken vet hvor mange syklister som faktisk blir ‘middels’ skadet, eller hvordan utviklingen blir når vi oppmuntrer befolkningen til å sykle mer. 

Flere syklister, flere skader

Men vi vet at antall syklister som er hardt skadd eller drept har økt kraftig i storbyene. Vegvesenet har sammenlignet tallene for to fireårsperioder. Årene 2004-2007 var det 146 hardt skadde og drepte, mens tallet for 2014-2017 var 242 hardt skadde og drepte syklister i storbyområdene.

Før jul økte antall syklister som passerte Stavangers åtte sykkeltellepunkter med 65 prosent, sammenlignet med året før. Mange av disse er temmelig uerfarne og har en vag oppfatning av trafikkreglene for syklende. Det er sannsynlig at antall skadde syklister har økt en hel del, men ingen vet hvor mye, hvor eller hvordan.

I Stavanger gjøres det mye for å lage bedre sykkelveier og øke sikkerheten for syklister. Den vedtatte sykkelstrategien er veldig bra. Men hvor er syklistene når man beregner samfunnsnytten av store nye vei- og tunnelprosjekter, bomringer, og endringer i transportmønstrene?

Samfunnskost ved skade

Samfunnsverdien av endringer i veinettet beregnes blant annet ut fra endringer i antall skadede. I tillegg kalkulerer man innsparinger i tid når bilister f.eks slipper å sitte i kø eller får kortere reisevei.

For samfunnet kan en skade medføre medisinsk behandling, tapt arbeidsinnsats, materielle kostnader, økte kostnader til livsopphold og ulike trygdeytelser. I tillegg kommer selvsagt de store menneskelige kostnadene når noen blir skadet eller dør i trafikken. Det er laget tall for dette: F.eks er en lettere personskade beregnet til å koste 614.000 kr, en hardt skadet 10,6 millioner, og et dødsfall 30,2 millioner kroner. Dette er ikke utgifter, men basert på alternativkostnader. Kostnadene vil være høyere for yngre mennesker som har et langt større tap av framtidig arbeidsfortjeneste enn eldre. Syklister er yngre enn gjennomsnittsbefolkningen. Likevel blir de færreste sykkelulykkene registrert, og kan dermed heller ikke innkalkuleres når vi ber folk endre adferd.

Kosten av tapt tid

Så er det tidskosten. Nye veiprosjekter hensyntar innspart kjøretid i regnestykkene. Men ingen tar høyde for at det tar lenger tid å sykle/gå enn å kjøre bil. Når folk endrer fra bil til buss eller tog, vil mange arbeide under reisen. Dermed kan man beregne en viss samfunnsmessig gevinst, fordi tiden blir brukt nyttigere enn bak rattet. Dette gjelder ikke syklister, som tvert imot vil bruke lenger tid på reisen, og tiden kan utelukkende brukes til sykling. Også fritid skal innkalkuleres når man ser på samfunnsverdien av et prosjekt. Når antall syklister øker, vil det medføre betydelig tap av tid for de aller fleste av disse, tid man ellers ville brukt til noe annet. Dette er synlig i at så mange er villig til å betale kr 44 i bompenger hver vei til og fra jobb. Tapt tid ved sykling er for mange av disse verd mer enn 88 kroner dagen. Prosjektet Trondheim – Steinkjer baserte seg på en tidskost på syv kroner per tapt/vunnet minutt. Vegvesenet bruker 90-200 kr i tidskost per time for arbeidsreiser med bil eller buss. Man regner altså med innspart køtid for bilister, men ikke tilleggstiden for de som begynner å sykle.

Det er mulig man forsøker å ta høyde for dette når prosjekter lønnsomhetsberegnet, uten at jeg er kjent med dette. Men det finnes ikke tall verken for sykkelulykker eller økt reisetid når man går over til å sykle. Skal vi gjøre kvalifiserte vurderinger av framtidige prosjekter må vi først fremskaffe disse tallene. Syklistenes tid, helse og liv er like verdifulle som bilistenes.

 

 

 

Blodig alvor

Bergenserne overlever på Stavanger-blod for tiden. Vi unner dem det! men det tappes for lite blod fra givere mange steder i landet for tiden. Hvorfor?

Min mor ga blod på 60-tallet. Hun forteller at de betalte henne 40 kroner per tapping, og for det fikk hun en riktig god flaske rødvin på Polet. I tillegg betalte blodbanken for drosjen hvis de ringte etter henne og hun trengte transport. Ålreit - god samvittighet og en flaske vin på kjøpet, what's not to like?

Sist jeg ga blod, ca 2006, betalte de meg 40 kroner for tappingen. Ingen drosje, det skulle tatt seg ut, men det er gratis parkering for blodgivere, så det eneste jeg tapte var arbeidstiden. For man får ikke gi blod om kvelden eller i helgen, må vite. Det må skje når det passer for blodbanken.

Ålreit, vi gjør det på dugnad...

De som er timelønnede, mister inntekt på å gi blod. De som er på fastlønn har ofte greie arbeidsgivere, som lar dem stikke avgårde i arbeidstiden. Men når man kommer til sjefen for sjette gang på ett år og sier man må bli borte hele formiddagen (kjøring, parkering, registrering, venting på tur selv om du har avtalt tid, tapping, hvile, kjøring tilbake) - da kan kanskje sjefen bli litt oppgitt.  For firmaet får ingenting igjen for dette. Og det er slett ikke alltid det passer at arbeidstakere er borte.

Så leser vi i avisen at blodposene selges videre for kr 1.800 pr stk. Da virker det faktisk litt gjerrig å avspise blodgiveren med kr 40 (eller et håndkle eller paraply), og arbeidsgiveren med ingen verdens ting.

...men jeg anbefaler det ikke lenger

Det er ikke pga pengene eller arbeidstiden at jeg unnlater å foreslå for mine gutter at de skal bli blodgivere. Jeg har en annen, mye mer grinete årsak.

Jeg ga blod i mange år, og tilbragte mange timer i tappestolen. Det var helt ålreit, og jeg hadde tålmodige og velvillige arbeidsgivere. Men så fikk jeg kreft, og måtte gjennom nokså mye behandling.
Da jeg så fikk innkalling til tapping, ringte jeg blodbanken for å sjekke om jeg fortsatt kunne gi blod. Nei, sa telefondamen, det kunne jeg ikke. Så det var fint hvis jeg kunne sende inn beskjed. Sende inn, i papir? Ja, det ville passe dem bra. Ok, jeg sendte beskjed.

Alt vi ber om er litt vennlighet tilbake

Og i min naivitet tenkte jeg at blodbanken kanskje ville sende meg et takk-for-innsatsen-i-mange-år-kort. Kanskje tilogmed et god-bedring-kort? Men nei. Ingenting. Ikke en lyd. Jeg ble lei meg.

Så ble jeg oppbragt, og sendte en epost til lederen for blodbanken i Stavanger. Der fortalte jeg at jeg var skuffet over at de ikke sendte meg et lite kort når jeg - helt ufrivillig - måtte slutte å gi blod. Og jeg fortalte at jeg hadde tre unge sterke gutter hjemme, som jeg gjerne kunne oppfordre til å gi blod i mange år fremover - hvis jeg altså fikk en opplevelse av at blodbanken faktisk satte pris på at man bruker tid og energi på å gi dem denne gaven.

Hva skjedde da? Fikk jeg et kort, en hilsen, en bekreftelse på mottatt epost?
Nei.

Og så nadig og vrang er jeg, at jeg ikke gir gaver til folk (eller institusjoner) som ikke setter pris på dem. Blodbanken gir blaffen i meg, jeg gir blaffen i blodbanken.
Synd. Jeg ville mye heller forblitt en trofast støttespiller.

Det kan godt hende at tilgangen på blod ville vært langt bedre hvis blodbankene hadde vært mer innstilt på å sette seg i givernes situasjon.