Vi regner ikke med syklistene

(Publisert I Stavanger Aftenblad 20.januar 2019)


Jeg trodde faktisk at vi registrerte alle trafikkulykker med personskade. Men nei, bare hvis det er en bil involvert. Hvis en syklist kolliderer med en annen, en vegg eller fotgjenger, eller bare velter på glatta – da blir det ikke registrert. Dermed registrerer vi heller ikke økning i faktisk antall syklistskader når veinettet eller transportmønstrene endres. Slik kan vi ikke fortsette. Ulykkesrisikoen for syklende må hensyntas når vi beregner samfunnsnytten av endringer.

Legevakten i Oslo kartla alle sykkelskadene de fikk inn hele 2014. Av over 2000 skadde syklister som kom inn, var de aller fleste skadet i eneulykker. Bare 300 av syklistene hadde kollidert med en bil eller en fotgjenger. Om lag 150 av de 2000 hadde vært i kollisjon med en bil og kan derfor være blitt registrert av politiet. Minst 1850 av de skadde er uregistrert. Det betyr at vi verken vet hvor mange syklister som faktisk blir ‘middels’ skadet, eller hvordan utviklingen blir når vi oppmuntrer befolkningen til å sykle mer. 

Flere syklister, flere skader

Men vi vet at antall syklister som er hardt skadd eller drept har økt kraftig i storbyene. Vegvesenet har sammenlignet tallene for to fireårsperioder. Årene 2004-2007 var det 146 hardt skadde og drepte, mens tallet for 2014-2017 var 242 hardt skadde og drepte syklister i storbyområdene.

Før jul økte antall syklister som passerte Stavangers åtte sykkeltellepunkter med 65 prosent, sammenlignet med året før. Mange av disse er temmelig uerfarne og har en vag oppfatning av trafikkreglene for syklende. Det er sannsynlig at antall skadde syklister har økt en hel del, men ingen vet hvor mye, hvor eller hvordan.

I Stavanger gjøres det mye for å lage bedre sykkelveier og øke sikkerheten for syklister. Den vedtatte sykkelstrategien er veldig bra. Men hvor er syklistene når man beregner samfunnsnytten av store nye vei- og tunnelprosjekter, bomringer, og endringer i transportmønstrene?

Samfunnskost ved skade

Samfunnsverdien av endringer i veinettet beregnes blant annet ut fra endringer i antall skadede. I tillegg kalkulerer man innsparinger i tid når bilister f.eks slipper å sitte i kø eller får kortere reisevei.

For samfunnet kan en skade medføre medisinsk behandling, tapt arbeidsinnsats, materielle kostnader, økte kostnader til livsopphold og ulike trygdeytelser. I tillegg kommer selvsagt de store menneskelige kostnadene når noen blir skadet eller dør i trafikken. Det er laget tall for dette: F.eks er en lettere personskade beregnet til å koste 614.000 kr, en hardt skadet 10,6 millioner, og et dødsfall 30,2 millioner kroner. Dette er ikke utgifter, men basert på alternativkostnader. Kostnadene vil være høyere for yngre mennesker som har et langt større tap av framtidig arbeidsfortjeneste enn eldre. Syklister er yngre enn gjennomsnittsbefolkningen. Likevel blir de færreste sykkelulykkene registrert, og kan dermed heller ikke innkalkuleres når vi ber folk endre adferd.

Kosten av tapt tid

Så er det tidskosten. Nye veiprosjekter hensyntar innspart kjøretid i regnestykkene. Men ingen tar høyde for at det tar lenger tid å sykle/gå enn å kjøre bil. Når folk endrer fra bil til buss eller tog, vil mange arbeide under reisen. Dermed kan man beregne en viss samfunnsmessig gevinst, fordi tiden blir brukt nyttigere enn bak rattet. Dette gjelder ikke syklister, som tvert imot vil bruke lenger tid på reisen, og tiden kan utelukkende brukes til sykling. Også fritid skal innkalkuleres når man ser på samfunnsverdien av et prosjekt. Når antall syklister øker, vil det medføre betydelig tap av tid for de aller fleste av disse, tid man ellers ville brukt til noe annet. Dette er synlig i at så mange er villig til å betale kr 44 i bompenger hver vei til og fra jobb. Tapt tid ved sykling er for mange av disse verd mer enn 88 kroner dagen. Prosjektet Trondheim – Steinkjer baserte seg på en tidskost på syv kroner per tapt/vunnet minutt. Vegvesenet bruker 90-200 kr i tidskost per time for arbeidsreiser med bil eller buss. Man regner altså med innspart køtid for bilister, men ikke tilleggstiden for de som begynner å sykle.

Det er mulig man forsøker å ta høyde for dette når prosjekter lønnsomhetsberegnet, uten at jeg er kjent med dette. Men det finnes ikke tall verken for sykkelulykker eller økt reisetid når man går over til å sykle. Skal vi gjøre kvalifiserte vurderinger av framtidige prosjekter må vi først fremskaffe disse tallene. Syklistenes tid, helse og liv er like verdifulle som bilistenes.

 

 

 

De andre får ta bussen

(Trykket i Stavanger Aftenblad 22.mai 2014) 

«Folk må begynne å sykle og ta bussen». Smak på den setningen. «Folk» må sykle, altså ikke jeg, du eller vi. «Flere» må ta bussen, slik at vi selv kan kjøre bil uten kø. Mange tenker slik.

Derfor faller det også lett å forkaste de virkemidlene som faktisk vil redusere biltrafikken. Vi vil ikke ha løsninger som virker på oss selv, bare de som virker på andre.

Heftige fremtidige parkeringsrestriksjoner på Forus er et slikt tullevirkemiddel. Det har ingen effekt på dagens trafikk eller utslipp, det påvirker ikke deg eller meg, det skal bare virke på andre, på «folk» som skal jobbe i kontorer som ennå ikke er bygget.

Det vikarierende miljø- og utslippsargumentet holder ikke. Ja, vi må redusere utslippene. Men personbilkjøring står bare for ca 10% av de totale CO2-utslippene i Norge, ifølge SSB. Og bilene slipper ut stadig mindre CO2, nye biler har hatt en nedgang fra 180 til 115 g/km de siste ti årene. Når vi samtidig bygger Ryfast og vil at flere skal jobbe i Stavanger men bo i Ryfylke, er det meningsløst å skulle redde kloden ved å kjøre litt raskere til Forus.

Det handler jo om køen. Vi liker ikke kø, og det er åpenbart ikke vilje eller penger til å bygge verken bybane, togskinner eller flere bilfelt til Forus. Derfor må noen ta bussen, noen må sykle, og disse «noen» får være de som skal få arbeidsplass på Forus om tre-fire år, for ingen av oss vil ta ulempene selv.

Vil vi bli kvitt køen til Forus? Før jul? Easy peasy.

Her er ti gode forslag:

1. Rushtidsavgift.
2. Forby folk å kjøre alene i bilen på Motorveien mellom 07-09 og 15-17. Samkjøring (to eller flere i bilen) vil øyeblikkelig halvere antall biler
3. Hvis forrige punkt er utenkelig, påby i det minste samkjøring i venstre felt de samme periodene. Enebilister får ligge til høyre.
4. Gi pålegg om at huseier/utleier innkrever parkeringsavgift av ansatte som får parkere i Forusområdet. Parkeringsavgiften settes lik eller høyere enn prisen på kollektivtransport.
5. Gå sammen med næringslivet og sett opp små gratis ringbusser som kjører kontinuerlig gjennom Forus/Lura-området, i begge retninger, for å frakte ansatte og handlende mellom ulike kontor og butikker, så de klarer seg uten bil.
6. Gå sammen med næringslivet om en felles firmabussløsning for ansatte til alle bydeler, uten at bussene går innom bysentrum, og uten at de plukker opp passasjerer underveis.
7. La noen av firmabussene starte fra butikksentrene om ettermiddagen, så folk kan handle og ta med posene på bussen hjem.
8. Belønn bedrifter som fremmer fleksitid for sine ansatte, så vi får spredt trafikken over mer tid. Bedriftslederne kan fortelle hvilke belønninger de ønsker.
9. Belønn bedrifter som dokumenterer høy sykkel/kollektivandel blant sine ansatte, og bedrifter som stiller lånesykler (elsykler) og lånebiler til rådighet.  
10. Lodd ut skikkelig flotte premier (reisegavekort á kr titusen?) blant Forus-ansatte som sykler, går eller tar buss til jobb.

Uff nei, tenker noen nå. Ikke rushtidsavgift eller samkjøring eller parkeringsavgift. Det kan jo gå ut over meg! Det er De Andre som skal sykle og busse, så jeg kan cruise på motorveien uten den irriterende køen. Vel, det er ikke slik det virker. Skal vi få trafikken til å gli, må vi våge å ta grep som faktisk har effekt.

En stopp av fremtidig parkering på Forus betyr bare to ting. For det første vil utbyggingen av Forus stanse, primært til fordel for Aberdeen og Oslo. Resten vil forskyves til Randaberg, Sola/Tananger og Sandnes/Jæren, slik at enda flere må kjøre enda lenger, med økte utslipp og mer kø. For det andre har det ingen betydning for dagens kø til og fra Forus. Den fikser vi derimot med disse ti enkle grepene. 

Aldershjemmene som forsvant

(Innsendt 22.februar 2012, trykket i Rogalands Avis 13.mars)

Se til Danmark, roper kommunalministeren, men gjør det bare delvis. Hun snakker begeistret om at svært mange dansker blir boende hjemme, og så slenger hun ut i Aftenposten at vi i Norge ”springer etter eldre med institusjonsplasser og medisinsk behandling”. Til det siste nøyer jeg meg med å nevne at vi har en dekningsgrad for sykehjem/omsorgsboliger på totalt 28% av befolkningen over 80 år.

Men Navarsete har oversett en sentral del av den danske eldreomsorgen: Danskene har erkjent at det finnes en stor gråsone mellom frisk og syk. Det er ikke slik at man kan ta vare på seg selv og egen bolig helt frem til den dagen man må på sykehjem.

Danmark skiller mellom pleiehjem, beskyttede boliger, pleieboliger, allmenne eldreboliger og andre boliger for eldre (FAFO 2011), og har hatt en kraftig vekst i antall eldreboliger de siste 25 årene. Slik kan langt flere eldre bo hjemme – i eldreboligen – med tilgang på vanlige hjemme-tjenester, sosialt samvær, og tilgang på spiselokale hvor de kan kjøpe seg middag. Dette mangler i Norge.

Ingen tilbud til den som er ”bare gammel”

I dag har vi tre mulige boformer for norske gamle: Man kan bo i eget hjem, i omsorgsbolig eller på sykehjem. De to første er definert som bosteder, mens sykehjemmet er definert under et annet lovverk, for mennesker som for kortere eller lang tid trenger behandling.

Omsorgsboligene kommer inn under sosialtjenesteloven som et botilbud, men de er ikke aldershjem. Beboerne har svært varierende livssituasjon, alder, diagnose og funksjonsnivå. Det kan være utviklingshemming, ulike helseproblemer som krever regelmessig hjelp eller skjerming, og det kan være generelt lav boevne , eksempelvis rus- eller adferdsproblemer.

Tidligere fantes det også gamle- eller aldershjem under sosialtjenesteloven. Svært mange har ennå ikke oppdaget at disse boligalternativene er fjernet. Vi hører replikker som ”mor begynner å bli skral nå, vi får snart finne et hyggelig gamlehjem for henne”, eller ”vi orker ikke ta vare på huset lenger, vi må begynne å søke på aldershjem” – men nei, dette botilbudet finnes ikke lenger. Gamle folk må faktisk klare seg selv under dagens styresett, selv om de faktisk verken orker eller makter.

Komplisert å være gammel

Det kan være ensomt å bli gammel. Mange hjemmeboende er mye alene, bare avbrutt av en tur i butikken eller til lege, kanskje besøk av hjemmehjelp og litt familie innimellom. Venner faller fra, bevegeligheten er redusert, og man har lite å gjøre. Et ensomt liv kan være trist, og det kan i seg selv føre til sykdom og tidlig aldring.

Vedlikehold av bolig og eventuell hage er heller ingen enkel sak. Bare det å organisere plenklipping kan bli ganske uoverkommelig, for ikke å snakke om når internett faller ut og må fikses, vinduene må vaskes på utsiden… for dette er ting hjemmehjelpen faktisk ikke gjør. Og for hvert år som går, blir det mer håpløst å skulle selge boligen og flytte til noe enklere. Så sitter man der, litt ufør, ofte alene, bekymrer seg over ting som forfaller, håper at hjemmehjelpen snakker norsk i dag, og venter på å bli syk nok til å bli innlagt. Da hjelper det lite at ministeren avbildes sammen med glade gamle dansker.

En ny definisjon av Hjemme

En undersøkelse for Helsedirektoratet viste at 80% ønsker å leve et selvstendig liv i egen bolig eller i en tilrettelagt bolig med felles tjenester i alderdommen, mens 12% vil bo i en omsorgsbolig eller sykehjem. Fire av fem vil bo i egen eller tilrettelagt bolig, men ikke i omsorgsbolig. Dette er en viktig erkjennelse.

Slik det nå er, må nesten alle uansett belage seg på å forbli i egen bolig, med litt hjelp fra hjemmetjenesten. Svært mange er helt fortvilet over situasjonen. Det er på tide å omdefinere ”hjemme”. Stavanger Høyre har nylig gitt en høringsuttalelse om dette.

Vi vil ha aldershjemmet tilbake, gjerne som bokollektiv for eldre. Dette skal erstatte egen leilighet eller hus, og det skal ikke være et gratis tilbud. Til gjengjeld skal det være aldershjem av ulike slag, så de fleste kan finne et sted hvor de kan tilbringe alderdommen sammen med venner og likesinnede.

Vi vil ha separate boenheter, gjerne i ulike størrelser, med eget bad, men gjerne felles oppholdsrom. Noen gjesterom og et selskapsrom som vi kan leie ved behov. Nær kollektivtransport, så vi ikke behøver så mye biler eller parkeringsplasser.

Vi ønsker bemannet resepsjon som kan ordne med legetimer, frisør, fotpleie, drosje og evt vaskehjelp i de private rommene, som er ansvarlig for vaktmester og vedlikehold. Og en spisestue hvor vi kan kjøpe oss god middag, gjerne med et glass vin for de som vil. Dessuten et treningsrom og en aktivitør som kommer innom en dag eller to i uken, for å få oss opp og ut i alderdommen.

Effektivt og lønnsomt

På denne måten vil svært mange eldre klare seg hjemme mye lenger, uten at det behøver å koste kommunen mer enn dagens tilbud. Hjemmebaserte tjenester kan jobbe raskt og effektivt med mange brukere i samme hus. Vi behøver ikke dagsenter for å få sosial omgang, og vi holder oss fysisk aktive og sunnere mye lenger. Svært mange vil kunne bo på aldershjemmet livet ut, uten å behøve sykehjemsplass. Godt for de eldre, godt for kommunen.

Mye på egen regning

Vi forutsetter at slike aldershjem i større grad betales av den enkelte beboer i form av innskudd, husleie og egenbetaling. Og vi bør være positive til å vurdere avtaler med private utbyggere og aktører, så folk også i alderdommen kan ha mulighet til å velge hvor de vil bo, så de kan leve nær mennesker de liker og ønsker å omgås. Da vil mange eldre være villig til å selge egen bolig for å flytte inn, og betale et andelsinnskudd i aldershjemmet. Innskuddet kan så arvingene selge videre når den dagen kommer.

Tiden er inne for å dreie eldreomsorgsdebatten bort fra bare antall sykehjemsplasser, og over på en fornuftig diskusjon om et bredere, mer variert botilbud for folk som ikke ønsker eller makter å leve i vanlig hus eller leilighet – men ikke er syke nok til sykehjem.