Tidskost må inn i regnestykket

Når Vegvesenet og Vegdirektoratet vil bygge en ny vei eller tunnel, beregner de samfunnsnytten. Da ser de på hvor mye tid bilister vil spare på den nye løsninger, og multipliserer tidsgevinsten med en estimert nyttetidsverdi. Dette kommer som en gevinst når prosjektkosten vurderes. Deretter summerer de opp kost og tidsgevinst, og hvis resultatet er positivt, ligger veien/tunnelen an til å bli bygget.

Når de skal reparere eller oppgradere tunneler gjør de åpenbart ikke dette.

På E39 mellom Stavanger og Kristiansand har det vært omkjøringer i årevis fordi tunneler er blitt oppgradert. Arbeidene foregår i ett skift, fra klokken 07 til 15, men tunnelene er stengt døgnet rundt.

Slik er resultatet i 2015, 2019 og 2020:
Omkjøring via Flekkefjord 3,5 måneder i 2015.
Omkjøring gamle Fosselandsheia i 1,5 måneder våren 2019 (med kolonnekjøring).
Omkjøring Kvinesdal i 4 måneder høsten 2019.
Omkjøring Kvinesdal i 3,5 måneder våren 2020.
Totalt 12,5 måneder med omkjøring på de smale, bratte gamleveiene.

Hvert døgn kjører 6500 kjøretøy denne strekningen. Vi kan anta ca 1,25 personer per kjøretøy.
Hver omkjøring øker reisetiden med omlag 25 minutter.
Basert på vanlige kalkyler betyr dette en samfunnskost på omlag kr 650 millioner for omkjøringene.

Transportfirmaene mister mer enn bare tid; de kan miste oppdrag og får betydelig økte kjøretøykostnader. F.eks sier Ørland Transport alene at omkjøringene våren 2020 koster dem over en halv million kroner. Dette kan være dramatisk for firmaene det gjelder.

Hvis tunnelarbeidene hadde foregått med døgndrift, ville omkjøringsperiodene bli redusert fra 12,5 måned til ca 4,5 måned totalt. Det er uansett ikke dagslys i tunnelene, så det burde gå greit. Da ville samfunnskosten blitt redusert med to tredjedeler, altså en innsparing på ca 430 millioner.

Prosjektkosten for disse tunnelarbeidene er satt til ca 250 millioner. Med døgndrift ville den kanskje økt til 400 millioner, altså 150 millioner mer. Nettogevinst for samfunnet ville da vært på omlag 280 millioner.

Hvorfor gjøres det ikke på denne måten? Hvorfor er samfunnskosten ved tidkrevende omkjøringer bare "shit happens", mens tidsbesparingen ved nye veiprosjekter kalkuleres inn i prosjektregnskapet?

E39 er hovedveien på sørvestlandet. Det er simpelthen ikke akseptabelt å kjøre enorme omveier når tunnelarbeidet utvilsomt kunne vært gjort på mye kortere tid.

En sluttbemerkning:
Disse prosjektene gjøres i offentlig/privat samarbeid. Fedaprosjektene på E39 driftes av Allfarveg AS, som eies 50/50 av Veidekke ASA og Sundt AS. De får et fast beløp i året for drift og vedlikehold fram til 2031. Er det Vegvesenet eller Vegdirektoratet som har stilt altfor svake krav i kontrakten? Eller har de valgt å ikke bevilge de påkrevede ekstra pengene for å få døgndrift og fortgang, og dermed bare gitt blaffen i den negative samfunnseffekten av den enorme tidskosten?

Høyre tar miljøansvar - også for cruise

(Trykket i Stavanger Aftenblad 26.juli 2019)

Rødts Mimir Kristjansson har bodd utenbys i mange år og kan dermed muligens unnskyldes for den uvitenhet han presenterer når han hevder at Høyre står for frislipp av cruiseskip i Vågen. Det er rett og slett feil.

• Det er Høyrestyrte Stavanger som har startet et stort, nasjonalt og internasjonalt samarbeid mellom cruisehavner, hvor formålet er å legge et felles press på cruisebransjen så de skal utvikle mer miljøvennlige skip med bærekraftig teknologi. Det hjelper ikke kloden hvis skipene bare seiler forbi oss og til Bergen, her må havnebyene samarbeide om å stille strenge krav.

• Det er vi som har arrangert seminar for politikere, administrasjon og miljøorganisasjoner, og har fått Zero til å legge fram rapport om miljøkonsekvensene av cruiseskip.

• Det er Høyrestyrte Stavanger som har fått utredet mulighetene for landstrøm og søkt Enova om støtte til dette.

• Det er det Høyredominerte kommunalstyret for miljø som har fått cruiseskipene inn i Klima- og miljøplanen for Stavanger.

• Det samme Høyredominerte kommunalstyret har gjennom flere vedtak stilt krav til administrasjonen om å få nøyaktige målinger av skipenes utslipp av NOX i Vågen, slik at vi kan sette i gang de riktige tiltakene.  

To tanker i hodet samtidig

Vi kan ikke stenge ute cruiseskipene uten en skikkelig gjennomgang og vurdering. Det handler også om arbeidsplasser, omsetning i næringslivet og aktivitet i sentrum. Ikke om å kaste seg på opportunismens surfebrett og ri en bølge av sommerlig skipsmotvilje. De kloke, riktige beslutningene krever grundig forarbeid.

 

Stavanger eller kloden?

Så skal vi kikke opp fra vår vakre navle. Hva er viktigst? Det minste problemet er at Vågen fylles opp av skip, kaiene er avsperret med terrorgjerder og det kreler med turistbusser og suveniselgere. Irriterende, men ikke et miljøproblem av betydning. 

NOX-utslipp i sentrum er derimot et miljøproblem, det samme er CO2-utslipp og støyplager. Disse sakene kan antakelig bli tolerable ved at vi begrenser antall skip noe, legger en del av dem lenger ute i fjorden, og kanskje får på plass landstrøm. Som riktignok koster over hundre millioner kroner, og som bare to av 64 besøkende skip er i stand til å benytte i dag… men kanskje de fleste skipene kan benytte landstrøm om noen år, gitt at det internasjonale samarbeidsprosjektet klarer å påvirke bransjen.

Langt verre og viktigere er de globale konsekvensene av cruisebransjen. Stavanger har bare formelt ansvar for utslippene som skjer i vår bitte lille del av norsk farvann. Skipenes utslipp av CO2, NOX med mer i internasjonalt farvann er gigantiske.

Skipene reiser fra Florida til Italia til England til Nord-Norge – og tilbake – og så gjerne en sving innom Singapore og Dubai før de tar returreisen, alt samme år.  Ingen har eller tar ansvar for disse utslippene. Heller ikke for den internasjonale flytrafikken som frakter passasjerer mellom Kina, USA og Norge. Det er her de store problemene ligger, og det er her virkemidlene er begrenset.

 

El-skip og el-fly?

Noen sier at pytt, snart kommer elektriske fly og elektriske skip og hva det nå måtte være. Vel, det er i hvert fall tretti år til. Det blir som å tro at du kan spise så mye kake du vil hele tiden, fordi noen sikkert kommer til å lage en kalorifri kake en gang i framtiden. Det holder ikke. Vi må agere nå.

 

Intet meningsdiktatur

Jeg vet ikke engang om vi i Høyre har noen partipisk, i så fall er den i et nedstøvet skap. Så ja, ulike representanter for Høyre har litt ulikt syn på hvilke tiltak vi skal sette inn og hvor fort det skal skje. Personlig vil jeg fortsette å kjempe for å få redusert cruisefarten så fort og så mye som mulig, av hensyn til det globale klimaet. 

I mellomtiden vil hele Høyre fortsette vårt gode arbeid med å stille miljøkrav i samarbeid med andre havnebyer, ivareta befolkningens helse gjennom utslippsmålinger og NOX-reduksjoner, jobbe for å finansiere landstrøm snarest mulig, og finne alternative kaiplasser til skipene. Dessuten for å øke andelen av høyt betalende, lønnsomme turister som besøker byen, for å bevare et lønnsomt næringsliv og gode arbeidsplasser.

 

 

Miljømål som renneløkke

Det er såre enkelt å budsjettere med et stort overskudd: Skru opp inntektene, skru ned kostnadene, og voila! Det er noe helt annet å gjennomføre budsjettet. Særlig hvis man legger restriksjoner på seg selv som svekker egne evner og styrker konkurrentene.

Nettopp det gjør deler av AP, MDG, V og SV når de nå faller over hverandre for å sette nye rekorder i miljømål for Stavanger. De vil at vi i løpet av de neste tolv årene skal redusere klimagassutslippene lokalt i Stavanger med 80%, helt uten hensyn til hvilke konsekvenser slike måltall faktisk vil ha. Dette skal opp i Bystyret mandag 26.november.

Jeg må legge inn en obligatorisk merknad: Selvsagt ønsker jeg å redde kloden. Jeg har snart syv barnebarn og jeg føler et intenst ansvar for å forbedre den verdenen de skal overta etter oss. Men da må vi ta grep som faktisk virker, ikke bare sette tilfeldige mål i håp om å score stemmer.

Klimaplanen som er foreslått fra administrasjonen har allerede strengere mål for Stavanger (50% utslippsreduksjon) enn de som er satt av Norge og EU (40% reduksjon). Og Stavanger har allerede langt lavere utslipp per person enn f.eks Bergen og Trondheim. Alle som noensinne har slanket seg, vet at det er relativt enkelt å bli kvitt de første kiloene, og at det blir vanskeligere jo mer man nærmer seg målet.

Ah… men Bergen, Oslo og Trondheim har da mye mer ambisiøse mål enn Stavanger? Nei, de har ikke det.

• Bergen har ikke noe prosentmål. De sier «fossilfri by innen 2030» og har et langsiktig mål om å komme ned på 1,5 tonn per innbygger, mens Stavangers mål med 50% gir 1,24 tonn per innbygger. Vårt mål er mer ambisiøst enn Bergens.
• Trondheim har et høyt prosentmål (80% i 2030) men sier at 25% av utslippene må tas vha karbonfangst. Dvs at det reelle målet er på 46%. Vårt er 50% og dermed mer ambisiøst enn Trondheims.
• Oslo har et meget høyt prosentmål (95% i 2030) men sier at 300.000 tonn må tas vha karbonfangst. Dvs at det reelle adferdsmålet er på 60%. Og Oslo har et supert kollektivsystem og en by som er så tettbygd at de fleste klarer seg greit uten bil.

• København skal bli «klimanøytral», men det betyr ikke at de skal slutte med utslipp. De skal investere 800 milliarder (!) kroner i å produsere elektrisk kraft, i hovedsak vindmøller, som ‘kompenserer’ for utslippene. København har som mål å bli fossilfri by i 2050. Vårt planutkast sier at Stavanger skal være fossilfri i 2030.

Hvis vi skal påvirke det globale klimaet, må vi ta mye større grep, ikke pusle med å nekte folk å parkere på egen eiendom eller lage luftslott hvor 70% av alle jobbreiser og butikkbesøk foregår til fots eller på sykkel – i regn og vind.


Det er ikke moms- og bompengefritaket for elbiler i bittelille Norge som har fått bilbransjen til å investere enorme summer i fremtidsrettede teknologiske løsninger. De fem største i bilbransjen brukte i 2016 hele 43,3 milliarder Euro på forskning og teknologi­utvikling, tilsvarende om lag en tredjedel av vårt statsbudsjett. Det er næringslivet som skaper utviklingen og som driver innovasjonene. Forutsatt at rammebetingelsene tillater det. Derfor må vi støtte næringslivet, ikke undergrave det.

Det foreslåtte målet på 80% de neste 12 årene skal tas ved å nesten forby bakketransport og eksisterende transportskip, stoppe fossilt drivstoff på byggeplasser, kraftig begrense utviklingen innen industri og produksjon, og redusere forbruket til oppvarming. Alt dette mens vi samtidig skal hente inn 30 milliarder i bompenger for å finansiere de mange pågående prosjektene, noe som sannelig skal godt gjøres hvis biltrafikken samtidig skal reduseres med iallfall 80%.

Ingen ønsker å snakke om fly og skip, selv om det er der vi faktisk kan få reduksjoner som har effekt. Du gjør ikke opp for flyreisen på helgetur til hytta i Hellas ved å ta bussen til flyplassen. Idag slipper Stavangers befolkning ut ca 2,5 tonn CO2 per person per år. En eneste flyreise til/fra New York gir utslipp på 2,1 tonn CO2 per person. Vårt mål med 50% reduksjon vil sette grensen for utslipp til 1,24 tonn per person, som tilsvarer tre flyreiser til Oslo. Det er langt viktigere at vi reduserer antall flyreiser enn at vi pålegger kebab-utsalgene å bruke gjenbrukstallerkener etter midnatt.


Og det hjelper ikke kloden at Stavangers næringsliv gir opp denne byen og flytter til Sandnes, Sola, Time eller Gjesdal isteden, det bare medfører mye mer bilkjøring. Og så mye tapt skatt at Stavanger ikke lenger vil klare å finansiere dagens sykehjem, skoler, barnehager eller andre offentlige tjenester. Du kan ikke senke de andres ende av båten og fremdeles holde din egen flytende.

Forus: Visjonen som forsvant

(Trykket i Stavanger Aftenblad 18.september 2018)

Ja tenke det; ønske det; ville det med; - men gjøre det!

Nei; det skjønner jeg ikke.

Peer Gynt oppsummerer planforslaget til ny IKDP Forus og planleggerne på en sørgelig tydelig måte. De har tenkt, ønsket og tegnet seg fram til en plan hvor alt skal bli rørende vakkert, men noen andre som skal betale. Eller ikke betale. For med en rekkefølgetiltakprislapp på to-tre milliarder kroner, som betyr mellom to og tre tusen millioner kroner i økt bygge- og leiekost for å få lov til å etablere nye bygg på Forus, kommer det ikke til å skje.

Planen har tatt flere år å utvikle, og underveis har den sporet helt av. Hvis den gjennomføres, vil all utvikling på Forus stoppe opp. Tomtene blir liggende brakk og de viktige nasjonale og internasjonale firmaene vil finne andre byområder for sine hovedkontor og klynger. Og dette er ikke dommedagsprofetier, det er et helt enkelt regnestykke: Husleien øker med kostnadene, og arbeidsgivere er opptatt av de ansattes trivsel.

Visjon med konkurranseklausul

Visjonen var god: «Forus – en drivkraft for framtidens næringsliv i regionen og landet.»

Men det er tydelig at planleggerne ser på Forus som et problem, ikke en mulighet. Planforslaget presiserer stadig at Forus ikke skal konkurrere med andre områder i regionen. Det fremheves at «utbyggingspotensialet på Forus er svært stort sammenlignet med ønsket og realistisk utbygging fram til 2040» (min utheving). Planen vil ha arealer i bakhånd «som muliggjør nyetableringer av strategisk viktige virksomheter» om 20-30 år, altså ikke bygge ut nå. De reduserer utbyggbart areal med en million kvadratmeter fordi «en vesentlig større utbyggingskapasitet kunne få store konsekvenser for vedtatte planer i kommunene Sandnes, Stavanger, Randaberg og Sola, og ringvirkninger for ønsket utvikling av bolig og næring i øvrige kommuner». Man planlegger altså bevisst for at Forus skal få en lavere utbygging for å ikke sinke andre deler av regionen. Bremsene er på.

Og konkurransebegrensningen er enveis. Man skal ikke få utvikle handel, bolig, sykehjem, idrett eller kultur på Forus. Med unntak av etpar små blokker øst for Travbanen skal det kun bygges kontor, industri og lager/logistikk, mens resten av regionen kan bygge næringsparker med rikelig parkering, boligområder og handel. Og ikke minst: Det bygges fine nye bilveier til Randaberg, Tananger, Sola, Time, Klepp, Gjesdal, Ryfylke… alle skal få. Det er bare Forus, Stavangers siste store næringsområde, som skal nektes all reell byutvikling, få parkeringsforbud og avgrenses til buss, sykkel og gange.

Er Forus en trussel mot andre områder? Hvis vi ser tilbake i tid, ser vi at det er tvert imot. Hva ville regionen vært i dag uten petroleumsnæringen og utviklingen på Forus?

Næringslivsvurdering

Planforslaget redegjør for et innovasjonsseminar for næringslivet, hvor man kom fram til ni aktuelle tiltak for å skape et Forus som tiltrekker seg dyktige bedrifter og talenter. Her er de ni med mine kommentarer til hva planen faktisk ikke gjør:

1. Utforme attraktive stedkvaliteter: JA, det er gjort – til overmål – men til en kostnad som næringslivet ikke vil være i stand til eller villig til å betale. Ingen flytter til et område med dobbel husleie.
2. Få høyere befolkningstetthet på og ved Forus: NEI, ingen økning i befolkningstettheten.
3. Visjon, identitet og markedsføring: NEI, det er ikke omtalt i planen.
4. Lage transportkorridor til Ullandhaug og flyplass: NEI, det er ikke omtalt i planen.
5. Utvikle en delingsøkonomi for Forus: NEI, ikke annet enn å nevne at delingsøkonomi er en kjekk sak.
6. Senter for teknologisk innovasjon: NEI, dette er ikke innpasset i planen.
7. Interkommunalt samarbeid: Uklart hva dette betyr. Men planen påpeker at interkommunalt samarbeid om parkeringspolitikk for hele storbyområdet ikke er påbegynt. Så antakelig NEI.
8. Redusere bedrifters driftskostnader: TVERT IMOT, her blir leiekostnadene doblet.
9. Bli verdensledende på nye energiløsninger: NEI, ikke annet enn å nevne at regionen må slutte å være så petroleumsavhengig.

I sum ivaretar ikke planen noen av de ønskede tiltakene.

Forus, det mest sentrale stedet i hele regionen, med potensiale til en strålende flott utvikling av spennende næringslivsklynger, skal stoppes. Planen vil ha som direkte og øyeblikkelig konsekvens at Forus stagnerer som næringsområde, og at de firmaene som likevel vil være i regionen, lokaliserer seg lenger utenfor byene. Det tjener ikke klimaet og det tjener i hvert fall ikke næringsutviklingen i storbyregionen.

 

 

Stopp den urealiserbare Forusplanen

Publisert i Stavanger Aftenblad 11.september 2018

Virkelighetsfjernt om Forus

Ny plan for Forus, på høring til 15.september, vil pålegge fremtidige byggeprosjekter en ekstra regning på to til tre milliarder for å gi Forus et parkpreg med vannspeil og møteplasser. Prosjektlederen for IKDP Forus hevdet i RA at «Forus har en solid betalingsevne». Men det er jo ikke dagens bedrifter på Forus som skal betale, det er fremtidige gründere, industribedrifter og kontorfirma som kunne flytte dit – men som med denne planen må betale dobbelt så høy husleie på Forus som de behøver betale andre steder. Hvorfor skal de da lokalisere seg på Forus? De kan jo ikke tvinges.

Lyttet til feil folk

Styringsgruppen besluttet i 2016 å ta randsonene og boligplanene ut, fordi «hovedformålet med planen er næringsutvikling». Likevel er den kraftig preget av tilrettelegging for bolig. Planforslaget redegjør nøye for uttalelser fra barn, unge, naboer, lag og foreninger. Det siterer at ungdommene ønsker seg ting å gjøre, liv etter kl 16, et sted å gå på søndager; og at naboer og foreninger ønsker seg flere spisesteder, små parker, grønne områder og flere aktiviteter på kveldstid og i helgene.

Men de har bare intervjuet fem bedrifter. Alle er industri/kombinert-bedrifter, alle er lokalisert i relativt nye bygg på Forus, alle har godt med parkering. Ett av dem er kommunalt eid, ett er et busselskap. Og grunneierne på Forus, altså de som eier tomter og bygg, er avspist med fire linjer av 110 sider.

Ingen ansatte er intervjuet. Reisetid og –komfort er ikke omtalt, heller ikke konsekvensene av parkeringsdekningen, som i realiteten er satt til null. Planen påpeker korrekt at det er dyrt når varebiler står i kø, men overser kostnadene når kontoransatte taper tid fordi de må ta bussen eller sykle til/fra møter, gå lange distanser fra p-husene, tilpasse møtene til bussrutene, etc. Husk at området er ni kvadratkilometer og at mange møter og besøk foregår utenfor Forus.

Fake news om ønsker og behov

Etter ferdigstillelse har prosjektledelsen gjort en såkalt undersøkelse som de nylig presenterte, hvor de påstår at Forus-ansatte ønsker seg flere parker og kaffesteder. Det er fake news. For det første er det ingen som vet om de som svarte faktisk jobber på Forus. For det andre ble de ikke spurt om de «savner» grønne møteplasser, spørsmålene var om det er mye eller lite slike steder på Forus. Folk har svart – helt korrekt – at det er lite kaffesjapper på Forus. Men det betyr ikke at de ønsker seg flere. Prosjektledelsen later til å tro at ansatte skal tilbringe store deler av arbeidsdagen sin med å sitte i parker, drikke kaffe, spasere langs kanaler og gjøre helt andre ting enn å jobbe. Det er faktisk ikke slik arbeidslivet er.

 

Umulige bestemmelser

Den virkelighetsfjerne tilnærmingen er tydelig også i mange av planens andre påstander. Her er noen eksempler:

I materiellet står det at «når bedrifter flytter og nye kommer til, bør det vurderes hva som er mest hensiktsmessig plassering. Rene industri- og lagerbedrifter bør kunne begrunne behovet.» Norge har riktignok vært omtalt som den siste sovjetstat, men så vidt jeg vet er det fortsatt ikke oppnevnt noen komite som skal godkjenne begrunnelser for at bedrifter flytter inn i ledige lokaler.

Planforslaget vil ha fortetting. Det er forståelig, men løsningsforslaget er absurd. Først viser det til at «intern flytting av virksomheter kan være nødvendig». Skal bedriftene pålegges å bytte lokaler? Så er det lagt inn en bestemmelse om at man ikke får bygge på ledig areal med mindre man kan dokumentere at alle alternativ er forsøkt og forkastet:  «Er det mulig å bruke eksisterende bygg? Finnes muligheter til å bygge om eller utvide eksisterende bygg/lokasjoner? Ikke vernet bebyggelse kan evt. rives. Ta i bruk nye eiendommer hvis andre muligheter ikke finnes.» Dette er simpelthen ikke gjennomførbart.

Planen vil også hindre varelevering til mange eiendommer, fordi bestemmelsene forbyr adkomst til logistikkfunksjon over gang/sykkelveg og grønnstruktur, som man må legge langs alle veier og områder og dermed krysse for å komme inn.

Politikerne må avlyse

Det er helt påkrevet at politikerne nå tar kontroll og kansellerer hele dette planforslaget. Det er virkelighetsfjernt, dårlig gjennomført, og vil medføre kostnader som vil øke bygge- og leieprisene på Forus til et nivå hvor ingen vil eller kan ta seg råd til å etablere seg der. Det har ikke regionen råd til.

 

Sparer på kronene, lar tusenlappene fly

(Publisert i Stavanger Aftenblad 11.oktober 2016)

Landstrøm er bare skuebrød. Symbolpolitikk, som brukes for å godkjenne en veldig forurensende aktivitet. Et cruiseskip bruker 200.000 liter diesel hver dag på sjøen, mens en vanlig diesel familiebil bruker to liter (40 km kjøring per dag). Et cruiseskip bruker altså like mye diesel som 100.000 biler – hver dag! Og så skal vi liksom redde kloden ved å redusere biltrafikken til Forus med noen hundre biler? Eller bruke landstrøm de timene båten ligger i havn?

Stavanger satser på turisme. Flere direkteruter med fly og flere cruiseskip skal skape aktivitet i byen. Vi bruker penger på å trekke konferanser til byen, markedsføre Prekestolen og Jærstrendene, lage materiell, invitere reisejournalister og delta på reiselivsmesser.

Samtidig legger vi stramme bånd rundt aktivitetene lokalt. Folk skal ikke kjøre bil, vi skal slett ikke kunne parkere ved arbeidsplassene, bompengene øker og fremkommeligheten for biler blir dårligere. I tillegg skal vi skamme oss litt når vi fyller tanken. Og alt dette ville vært vel og bra hvis det hadde vært noe annet enn en miserabel dråpe i havet.

Hvorfor er det slik? Fordi flytrafikk og cruisetrafikk ikke måles. Stavanger skal redusere egne utslipp, men holdes ikke ansvarlig for de utslippene vi selv skaper ved å øke fly- og cruisebruken. Som om jordkloden tenkte at nei, de enorme utslippene fra båter og fly gjelder ikke, jeg hensyntar ikke dem når jeg varmer meg opp.

For det er tvert imot. Utslippene fra fly er langt mer skadelige for kloden enn utslipp fra biler. Flytrafikken slipper ut mer CO2 enn verdens 129 ‘reneste’ land til sammen, og det slippes ut i en høyde hvor de mange ulike gassutslippene gjør langt mer skade enn utslipp på bakken. Selv vanndampen i flykondensstripene har negativ klimaeffekt.

«Men hvis vi ikke lokker folk til Stavanger, reiser de bare til Bergen eller Oslo isteden», trøster vi oss med. Da er det liksom greit? Nei, det blir som å si at jeg ikke legger på meg av et kakestykke – fordi noen andre ville spist det uansett. Hvis det blir færre havner å besøke, og mindre markedsføring, vil også antallet skip gå ned. Norge ligger ikke akkurat midt i løypa, det er langt hit både med fly og skip.

Stavanger burde kjempe for at alle byer skulle redusere fly- og cruisetrafikken like mye. Heftige nasjonale avgifter på fly og havner ville hjelpe, kraftig nasjonal skattelegging av drivstoffet likeså. I dag er det motsatt: Skip og fly i utenlandsfart betaler ikke CO2-avgift. De har et enormt forbruk, forurenser verre per liter enn noen av oss, og slipper avgifter. Ubegripelig!

Vi er så mo i knærne overfor turismen at Avinor har fått bygge over 5.000 parkeringsplasser på Sola, mer enn dobbelt så mye som de 2.500 plassene i alle de åtte parkeringshusene i Stavanger sentrum. Men i sentrum reduseres antallet p-plasser for å få folk til å bruke buss. Jeg ser ikke logikken.

Hver nordmann har et CO2-fottrykk på ca 10 tonn per år (utenom utenlandsreisene). En turist som flyr fra New York til Europa retur slipper ut ca 2 tonn CO2-ekvivalenter bare på flyreisen. Fem slike reiser tilsvarer hele ditt innenlandske årsforbruk! Hvorfor skal vi ta bussen til Forus, men samtidig invitere turister fra Kina, Afrika og USA til å komme hit på ferie? Hvorfor skremme store firma til Aberdeen og Oslo med våre strikte parkeringsnormer, når det er langt bedre for oss at de ansatte bor her i byen – med bilen sin – heller enn at vi blir avhengige av å lokke langveisfarende ferierende miljøbomber til byen?

Skal vi vokse og sikre økonomien vår i fremtiden, må byen satse på helt andre inntekter. Arbeidsplasser er den viktigste. Ifølge forskere ved UiB legger en cruiseturist igjen knapt 300 kroner når de går i land. En fast ansatt i et selskap på Forus betaler ca 300.000 kroner i skatt, og bruker det meste av restlønna i Stavangers butikker, frisører, utesteder, på offentlige avgifter, strøm og andre lokale tjenester. Da får det faktisk være greit at arbeidstakeren av og til kjører bil, endatil med piggdekk.

Jeg er ikke bedre enn andre. Jeg flyr jevnlig og reiser med store båter innimellom. Men jeg kan ikke se noen fornuft eller sammenheng i at vi med åpne øyne legger hindringer i veien for bilkjøring til og fra arbeidsplassene, samtidig som vi innstendig oppfordrer flest mulig til å ta fly til og fra Sola, og inviterer allverdens cruiseskip til å kjøre fra Middelhavet til Vågen.

Norge og Rogaland vil gjerne være et forbilde for verden på så mange områder. Her har vi en kampsak hvor vi virkelig kan skinne. La oss begynne med å se på utslippsregnskapene i sammenheng, og ikke bare skryte av hvor flinke vi er på de bittesmå, lettkjøpte symbolhandlingene.  

 

Sandnes, Forus og Stavanger: Urbane kvaliteter

(Etter et foredrag jeg ga på Grønn Frokost i november 2015)

Forus og Stavanger-området har fått ufortjent mye kjeft. "Bilkøer! Trafikk! Nå er køene våre som Paris!" utbasunerer media med vellyst. "Pendlere må regne med om lag 20 minutter ekstra tid i trafikken på vei til og fra jobb på en 30 minutters kjøretur gjennom byen"!

Alt dette er helt feil.
For det første er det ingen som har en 30 minutters kjøretur til jobb gjennom Stavanger når det er lite trafikk (som er utgangspunktet for måling av kø-effekter). På 30 minutter kommer du fra Valbergtårnet midt i sentrum, til godt forbi Ålgård i Gjesdal.

Verre er det at avisene ikke kan regne. I Stavanger øker reisetiden med 25% fra den stilleste timen i døgnet til den mest trafikkerte, ifølge TomTom Traffic Index. Så den hypotetiske 30-minutters-reisen ville tatt 37,5 minutter, ikke 50 minutter slik avisene hevder. Vi har faktisk svært lite trafikkproblemer i Stavanger. Hovedproblemet vårt er at vi forventer å rekke frem på et kvarter med bil - uansett hvor vi skal. Dermed blir vi stresset når reisen tar lenger tid enn vi mente den burde.

Men for all del: Vi tilbringer for mye tid i bil.
De fleste av oss bor, arbeider og handler i trekant: Bor på Tasta eller Storhaug, jobber på Forus eller i Tananger, handler i Hillevåg eller Sentrum eller på Kvadrat. I tillegg skal barna på trening, i speideren eller barnehagen, så det blir et fjerde reisemål i løpet av dagen.

Planene om 10-minutters-byen er lagt for å motarbeide dette, ved at folk etterhvert skal kunne handle i nærheten av jobb eller hjem, og med tiden også få kortere vei mellom jobb og hjem. Da blir det mer tid til overs, tid man kan bruke på hyggeligere aktiviteter enn å rushe fra et sted til et annet.

Hva trenger vi?

Boliger, arbeidsplasser, butikker, tjenester, kos & underholdning.

Stavanger sentrum mangler boliger og arbeidsplasser, men er rimelig bra utstyrt med tjenester, butikker, kos & underholdning. Selv om utvalget av butikker er blitt svekket det siste tiåret.

Forus-området har et stort antall arbeidsplasser og bra utvalg av butikker, men har forsvinnende lite boliger, tjenester, kos & underholdning.
Hva er det viktigste for å holde folk innenfor nærmiljøet, så de ikke behøver å reise så mye? Folk trenger folk.

Vi går ikke inn i tomme butikker eller tomme restauranter. Vi ønsker oss levende miljøer hvor mennesker beveger seg rundt oss i gater og parker. Vi liker å se andre mennesker når vi skynder oss fra butikken til kontoret eller hjem. Derfor trives vi så godt i sentrale områder av Nice, København og Amsterdam når vi er på ferie. Vi ser andre folk.

Forus og sentrum er ikke konkurrenter

Mange frykter at en utvikling av Forus-området vil "stjele" fra sentrum i Sandnes og Stavanger. Men vi må våge å tenke større enn det. Både Forus og sentrum trenger mange flere boliger. På Forus kan vi bygge sykehjem (flere gamle vil få besøk hvis familiemedlemmene jobber i nærmiljøet!) og leilighetsblokker. Vi må også ha flere nærbutikker ved kollektivknutepunktene, så folk kan handle mat på vei hjem, uten å stoppe innom et kjøpesenter. Flere grønne gangstier, joggeløyper og sykkelstier vil gjøre det trivelig å bevege seg utendørs.

Men Forus behøver ikke en mengde klesbutikker eller restauranter. Vi er villige til å reise litt for å komme oss til et utested, på kino eller restaurant. En koselig handletur i sentrum beriker hverdagen. Sandnes sentrum bør være handlesentrum for områdene i øst og sør, mens Stavanger sentrum bør videreutvikles som regionens historiske hjerte, med uteliv, handel og trivelige bygater. Da har alle de tre områdene et eget liv som gjør dem til et naturlig trekløver, isteden for å konkurrere med hverandre.

Transport

Det skal ikke underslås at regionen har sine transportproblemer. Ett av dem er at nesten alle lenger bussreiser "skal" innom sentrum. De færreste ønsker å bytte buss, og aller minst å sitte i kø på vei inn i et trafikkert sentrum for å gjøre det. Reisetiden med buss blir ofte over 40 minutter, og da gir det ingen mening å ta bussen for folk som skal på jobb eller hjem og har en bil i garasjen. I tillegg er det vanskelig å finne ut hvor bussen går (når det på lysskiltet står "til UIS" burde det også stå om bussen går via E39 eller Madlaveien, etc) og hvor holdeplassene ligger. Skal vi få folk over på buss, må dette gjøres logisk og begripelig. Her mangler mye.

Kloden reddes heller ikke ved at vi reduserer antall parkeringsplasser på Forus ned til det latterlige. Restriksjonene som nå ligger på utviklingen av Forus har f.eks ført til at Norwegian Outlet er plassert på Ålgård (30 km kjøring hver vei!) og at Biltema har etablert sin største butikk på Bryne (også 30 km kjøring hver vei) - fordi vi er så redde for at folk skal kjøre bil til Forus, at vi nekter slike å etablere seg der. Dette er suboptimering på mesternivå, og resultatet er mye mer bilkjøring og kø enn vi hadde behøvd å ha.

Noen konkrete forslag

1. Se større på det, overse kommunegrenser
2. Planlegg for tre sentrum
3. Desentraliser kollektivtransporten enda mer
4. Venstre felt på E39 for samkjøring og kollektivtransport
5. Slutt med å psyke/snakke oss ned; Forus ligger ekstremt sentralt, og vi har faktisk svært lite kø
6. Slutt å tro at alt var så meget bedre før-i-tiden
7. Erkjenn nye boligmønster, transportmønster og kommunikasjonsmidler
8. Flytt bossplassen fra Forus (det er ennå mulig)

- og en fremtidsvisjon for vår tette lille halvøy:

• Stavanger sentrum blir gamleby og underholdningsarena, med flere boliger.
• Sandnes sentrum blir storsenter for Jæren og omlandet øst/sør.
• Forus blir tettstedet i midten av alt.
• Samkjøring verdsettes i praksis.
• Kollektivtransporten blir desentralisert og får mate-transportører.
• Randsonene på Forus blir utbygd med større boliger.
• Sentralområdene på Forus får mange små leiligheter med felles uteområder,  gjerne også sykehjem, og bygg gjerne barnehage på bakkeplanet.
• Tjenester av mange slag gjør det mulig å holde seg i Forusområdet det meste av uken.
• Nærbutikker med bakeri spretter opp ved alle større holdeplasser.

Oljå var aldri noen sovepute

(Trykket i Rogalands Avis 14.september 2015)

 

Etter oljeprisfallet har vi begynt en besynderlig selvpisking. Med henvisning til sildekrisen roper akademia, media og deler av den politiske opposisjonen at vi burde ha gjort helt andre ting i de gode tidene. Altså brukt tiden, kompetansen og pengene våre på å investere i helt andre ting enn den lønnsomme oljeindustrien. «Vi» burde skaffet oss flere bein å stå på. Men hvem er disse «vi»?

Arbeidstakerne har – naturlig nok – foretrukket godt betalte jobber, ikke søkt seg til stillinger i oppstartsfirma med lav betalingsevne. Gründere og investorer har – like naturlig – satset tiden og pengene sine på fagområder som har vært i vekst, hvor de kunne regne med å få noe igjen for innsatsen. Hvilket de også har fått, og utviklet ny kompetanse, nye produkter og tjenester og mange nye arbeidsplasser innen den brede oljeservicesektoren.

Det er riktig at Oljå har suget til seg flertallet av de beste hodene, fordi lønningene har vært høyere der enn i andre næringer. Dermed er det blitt vanskeligere å bygge opp topp kvalitet i mange andre næringer. Men til gjengjeld har Oljå sørget for høy kjøpekraft hos kundene i regionen, og skapt mange gode ringvirkninger også for andre næringer. Vi kan da virkelig ikke klage over dette.

Så ropes det på «myndighetene» og «politikerne» som ikke har tvunget oss inn i alternative spor. Men hvilke gründere eller arbeidstakere ville akseptert et eventuelt yrkesforbud, lønnstak, eller forbud mot å låne penger til oljerelatert næringsutvikling? Ingen av disse virkemidlene har vært tenkelige, og det er de selvfølgelig ikke nå heller.

Det har likevel vært gjort mye for å stimulere til alternative aktiviteter og større mangfold. Her er noen få eksempler:

• Universitetet i Stavanger startet studier i nyskaping og entreprenørskap allerede for 25 år siden. De har også bygget både i høyden og bredden innen bl.a økonomi, juss, reiseliv, realfag og ingeniørfag. Dette gir grobunn for et variert næringsliv.
• Ipark på Ullandhaug fungerer som en inkubator for økt innovasjon og verdiskaping ved å støtte nye lovende bedrifter, særlig innen IKT, helse- og velferdsteknologi, energi, kulturnæringer, mat og natur.
• Næringsforeningen med sine 25 ressursgrupper er særlig opptatt av infrastruktur, økt boligbygging, kompetanse og de to næringsområdene energi og mat, og arbeider målrettet for å stimulere til nye næringer, nye muligheter og ny teknologi. I tillegg skaper de møteplasser og nettverk for innovatører og bedriftsoppstartere.
• Stavanger kommune har også bl.a avsatt midler som man kan søke om til nyskapende tiltak og næringsvirksomhet på andre områder enn Oljå, for å bidra til å få startet nye prosjekter.

Selvsagt har fallet i oljepris stor betydning for regionen, og mange står plutselig i en vanskelig situasjon. Men samtidig får andre bransjer nå bedre tilgang på høykompetent abeidskraft og dermed mulighet for å skape og vokse. Og petroleums- og energiindustrien er faktisk ikke nedlagt!

Det er helt urimelig å hevde at den velstanden som Oljå har gitt oss, nå er blitt et «problem» som vi skal angre på.

 

Søndag som felles fridag

(Trykket i Rogalands Avis 10.juli 2015)

«Gidamei, Høyre i Stavanger mener noe annet enn Regjeringen. Så flaut! Det kan vi ta dem for!»

Ja, i noen partier ville det vært uhørt å ha lokale meninger. Men i Høyre er det høyt under taket, og både medlemmer og lokalforeninger har menings- og ytringsfrihet. Derfor har man i Stavanger Høyre uttalt at butikkene fortsatt bør holde stengt på søndager. Og det er vel begrunnet. 

Det er to argumenter for søndagsåpne butikker: Å gi folk anledning til å handle når de vil, og skape flere ekstrajobber for ungdom. Det er i utgangspunktet gode tanker. Men i denne saken er det for mange forhold som taler imot. Derfor må søndagen forbli en annerledesdag. 

For arbeidstakere i varehandel, renhold, transport, vakthold osv vil åpne butikker bety at de må jobbe også på søndager. Noen synes det er greit nok, men de aller fleste ønsker en felles fridag sammen med familie og venner. Skoler og barnehager er stengt, så barn og unge har søndagsfri. Hvis mor og/eller far må jobbe, får ikke familien glede seg over fellesaktiviteter. Det hjelper ikke at foreldrene har fri onsdag eller torsdag, når barna er på skolen. Det er heller ikke hyggelig for et par at den ene har fri søndag, den andre på tirsdag. Hvor blir det da av helgeturene og frokostkosen? 

Næringslivet vil også få problemer hvis det blir søndagsåpent. Noen bransjer har mangel på kvalifisert arbeidskraft allerede, for eksempel er det ikke nok farmasøyter til å bemanne apotekene seks dager i uken engang. Det lar seg heller ikke gjøre å putte inn ufaglærte og uerfarne ungdommer i alle slags butikkjobber. Som kunder ønsker vi kompetent betjening hver gang vi handler, enten det er på apoteket, i kjøttdisken, skobutikken eller jernvarehandelen. Dermed må forretningene spre sine erfarne arbeidstakere utover alle de syv ukedagene hvis de skal ha åpent, og gjennomsnittskompetansen hver ukedag vil synke.  

Det er også svært mye dyrere for næringslivet å ha åpent syv dager i uka enn seks dager. De ansatte skal ha lønn, og man må betale for mer strøm, renhold og vakthold etc. Samtidig er det ingen grunn til å forvente økt omsetning, siden kundene har et gitt beløp å handle for i løpet av uken, enten de fordeler det på seks eller syv dager. Det betyr at lønnsomheten vil synke, og flere risikerer konkurs. Akkurat det motsatte av hva vi ønsker for Stavanger sentrum og andre handlesentre.

Noen hevder at næringslivet selv kan velge om de vil holde åpent. Nei, de kan ikke det. Ganske snart vil en butikk som sliter med for lav omsetning prøve å redde seg med søndagsåpent, og da må de andre følge etter for å ikke miste kunder. Så sliter alle butikkene enda mer pga økte kostnader. Derfor bør vi beholde søndag som fridag for flest mulig!

Stavanger AP er udemokratisk og mangler mål

(Publisert i Dagbladet 18.august 2015)

Stavanger Arbeiderparti vil ha det på sin måte – uavhengig av hva AP-velgerne måtte ønske.

Daniel Haug Nystad, organisasjonssekretær for Stavanger Arbeiderparti, prøver energisk å påstå at de stiller omtrent samme lag som ved forrige valg. «15 av de 16 som sitter i bystyret står til gjenvalg», skriver han. Vel! Et tellekurs er på sin plass for Nystad. Av de som ble innvalgt fra Arbeiderpartiet i 2011 har fire meldt seg ut av partiet, to står ikke på listen (da er det altså seks som mangler), og bare fire av dagens team er sikret plass i neste bystyre. Alle de øvrige som står til gjenvalg er blitt flyttet drastisk nedover på listen, og ligger i gjennomsnitt på 23.plass. Da er sjansen for gjenvalg temmelig laber.

Arbeiderpartiet har nemlig valgt den minst demokratiske listeformen. Hele ti personer er forhåndskumulert, dvs om lag to tredjedeler av de som kan forvente å komme inn i bystyret er valgt ut på forhånd. Og siden man ikke kan stryke, er det absolutt intet AP-velgeren kan gjøre for å forandre på dette. Og hele resten av listen står i prioritert rekkefølge. Stavanger Arbeiderparti har i realilteten forhåndsvalgt sin bystyregruppe på vegne av velgerne.

Stavanger Høyre har derimot en demokratisk tilnærming: Vi har forhåndskumulert ordføreren, en representant for Seniorhøyre, en representant for Unge Høyre og vår kommunalråd. Resten av listen står i uprioritert, alfabetisk rekkefølge. Vi overlater til våre velgere å bestemme hvem som skal inn i bystyret, fordi det er velgerne som skal velge – ikke partiledelsen.

Nystad hevder også at AP har nye tanker og ideer. Jeg ser dem ikke.

·         Stavanger Arbeiderparti sier de vil ha to barnehageopptak, men ifm budsjettet for 2014 stemte de for at man ikke skulle dimensjonere barnehagene for flere enn de som har krav på plass. Og i forrige bystyremøte gikk AP inn for å kutte i driftsmidlene til barnehager, mens Høyre mfl vedtok å opprettholde bevilgningene. Stavanger Høyre vil forøvrig ha rullerende barnehageopptak.

·         AP sier at de vil ha gratis buss, men det er ikke sant. De vil ha et lite prøveprosjekt med gratis buss på en begrenset strekning, og bare hvis staten betaler. Ja, det er lett å bevilge andres penger! Hvis staten ikke betaler, foreslår AP en ekstra kollektivskatt som arbeidsgiver kan trekkes av lønna. Dette er ikke ‘gratis buss’, det er ‘buss som andre betaler’. Høyre satser isteden på Timinuttersbyen, altså å legge til rette for en byutvikling som betyr at alle har tilgang til flest mulig funksjoner og tjenester (arbeidsplass, butikk, skole, barnehage, kollektivtransport) innenfor 10 minutters gangavstand. Det er bærekraftig utvikling.

·         Full sykehjemsdekning er besnærende, men man må definere hva det betyr. Vi har ikke råd til å en rekke sykehjemsplasser stående fullt bemannet men ledige i tilfelle det blir behov. Jeg antar AP heller ikke mener at man bare skal putte gamlefar bak i en taxi, gi sjåføren 200 kr og sende dem avsted til sykehjemmet uten forhåndstildeling av plass? Høyre øker antall tilgjengelige sykehjemsplasser bl.a ved å bygge nye Lervig sykehjem, støtte bygging av eldreboliger, og bruke moderne teknologi for at flere eldre skal kunne bo hjemme lenger. Slik kan mange flere eldre få bedre livskvalitet.

Arbeiderpartiets leder i Stavanger har ikke uttalt noen klar mening om bompenger, mulig bybane i bussveitraseene, eiendomsskatt, leksefri heldagsskole, skolemat, driftsform for sykehjem, plassering av nytt sykehus, parlamentarisme vs formannsskap, evt økning av oljeutvinningen eller kommunesammenslåing. Da er det sannelig ikke enkelt for AP-velgerne å vite hva de stemmer på. Men det var kanskje heller ikke meningen?

Kalif isteden for kalifen?

(Publisert i Dagbladet lørdag 15.august 2015)

I den kjente tegneserien har storvesiren Iznogood som sitt eneste mål i livet å ta kalifens plass. Han jobber utrettelig med å bli kvitt ham, og roper stadig ut "Jeg vil være kalif i stedet for kalifen!"

Arbeiderpartiets mantra før valget i Stavanger er "Høyre har sittet for lenge, vi må ha forandring!" Dette er sjelden eller aldri begrunnet. Tvert imot: AP har i realiteten forbløffende få endringsplaner eller planer overhodet. Det eneste de har forandret hittil, er sitt eget lag. Etter en rekke utmeldinger og fratredener, og forhåndskumulering av hele 10 personer på AP-listen, er bare 4 av de 16 fra AP som ble valgt inn i dagens bystyre, sikret plass det nye. Altså kommer det inn et temmelig urutinert nytt AP-lag, med høyst uklar politikk:

Rogalands Avis stilte nylig alle partienes toppkandidater spørsmål om 15 sentrale valgkampsaker. APs Bjelland presterte å gi bare fire noenlunde konkrete svar (hvorav to var mangelfulle), de øvrige spørsmålene besvarte hun i realiteten med fem "vet ikke" og seks "kanskje". Det er en dramatisk manko på mål og retning for et parti som ønsker å overta styringen av byen.

Men antakelig er det ikke mye AP ønsker å forandre. Stavanger er en veldrevet kommune etter mange års Høyre-ledet styre. Storbystatistikken viser at vi bruker mer penger per person på pleie og omsorg enn andre storbyer, mer på idrett og kultur, vi har bedre kino- og bibliotekdekning og bedre finansierte kulturskoler enn andre byer. Vi betaler minst avgifter for vann og avløp, og har den laveste maks-satsen for bompengepassering blant storbyene. Og vi har til og med de friskeste lærerne, hvilket Utdanningsforbundet mener må skyldes god trivsel i Stavanger-skolene. Det kan se ut til at AP ønsker å fortsette i samme spor, bare med ny ordfører – eller ny kalif, om du vil.

Nå står vi overfor vanskeligere økonomiske tider. Da er det nødvendig å legge til rette for næringslivet så gamle arbeidsplasser bevares og nye skapes, slik at folk flest arbeider, bidrar til felleskassen og har det godt.  Høyre er næringslivs- og arbeidsplass-partiet. I tiden fremover skal Høyre videreføre den gode sosiale politikken, jobbe for å effektivisere offentlige tjenester så vi holder kvaliteten oppe og gebyrene nede, og iverksette målrettede tiltak for å støtte nye arbeidsplasser.

Derfor bør velgerne bidra til at kalifen bli sittende.

Hva er Timinuttersbyen ?

(Publisert i Stavanger Aftenblad 25.juli 2015)

Hvor mye tid bruker du i transport en normaluke? Sikkert en hel del timer. Stavangerhalvøya er kompakt, men mange har likevel stor avstand mellom bolig, jobb, butikker, barnehage og fritidsaktiviteter. Livet går i trekant: Bolig på Sunde eller Hundvåg, jobb i Jåttåvågen eller Sandnes, handle i et eller annet kjøpesenter. Det går fort et par timer til transport hver eneste dag, ofte med familiemedlemmene i hver sin retning. Det er verken bærekraftig eller hyggelig.

Høyre har satt Timinuttersbyen som mål for Stavanger. Det innebærer at alle skal ha tilgang til flest mulig funksjoner og tjenester innenfor 10 minutters gangavstand. Merk deg det: Gangavstand. Nei, Høyre skal verken tvangsflytte familier eller kreve at du bytter jobb! Men vi vil tilrettelegge for at folk skal kunne innrette livet sitt innenfor en mindre radius. Slik at de lengre transportetappene blir lystbetonte, når man virkelig ønsker å ta en tur til en annen bydel.

Det betyr at bolig- og næringsområder skal bli mer blandet. Vi skal ha flere arbeidsplasser og boliger i sentrumsområdet, flere boliger og servicefunksjoner på Forus, flere små barnehager integrert i andre bygningsmasser, gjerne på bakkeplan i boligblokker. Det skal bygges tettere og høyere der det passer best, særlig langs kollektivaksene. Vi vil ha nye bussveier, kollektivfelt langs Motorveien, sykkelstamvei til Forus og Sandnes, og enda bedre sykkelveinett i bydelene.

Når folk finner seg jobb nær hjemmet, blir det enklere å sykle eller ta bussen til og fra. Nye arbeidstakere på Forus skal kunne finne bolig i nærområdet, og lokalsentrene skal få tilby butikker, frisør, tannlege og andre nyttige hverdagstjenester.

Da blir det også bedre sosiale miljø i bydelene. Når alle bare setter seg i hver sin bil og forsvinner til jobb eller butikk, er det lite kontakt mellom naboer. Timinuttersbyen legger til rette for at naboer kan slå følge hjem fra butikken eller arbeidsplassen, og barna blir bedre kjent med andre i nærmiljøet. Familiene får mer tid sammen, istedenfor å sitte anspent i bilen og håpe på at man rekker barnehagen før de stenger, og at ektefellen husker å handle alt som trengs til bursdagsfeiringen på vei hjem fra jobb.

Drabantbyens tidsalder er over. Timinuttersbyen er et mål og en visjon, men det er mer: Det er en plan for et bedre samfunn.

 

Næringsliv og kultursponsing

(Publisert i Stavanger Aftenblad 11.mai 2015)


Erik Fossåskaret sier til Aftenbladet at næringslivet svikter sitt ansvar overfor kulturlivet.

Men hvem er dette abstrakte "næringslivet"?

For å ta et helt tilfeldig eksempel: Byggmester Sagen AS, et ganske stort firma etter norske forhold, eies i sin helhet av Jostein Skjæveland. Hvis firmaet gir en kulturaktør hundre tusen kroner, betyr det hundre tusen kroner mindre til Jostein. Det er han som betaler. Eller skal han redusere lønningene til de ansatte så det går opp-i-opp? Hvorfor skal Jostein eller hans ansatte ta et større ansvar for kulturlivet enn andre folk?

Et firma består av eiere og ansatte. De satser pengene, arbeidskraften og fremtiden sin på at firmaet skal gå bra, og håper jo at det skal lønne seg, altså at de får litt utbytte, en grei lønn, og at de har langsiktige, trygge arbeidsplasser. De kan håpe på å øke inntjeningen gjennom sponsing, gjennom å "styrke sin merkevare", som Fossåskaret sier. Ja, det må være hovedpoenget for en bedrift. En ansvarlig daglig leder kan ikke bare gi bort firmaets penger. For å sikre lønnsom drift må sponsingen ha en konkret verdi for firmaet, og det er dessverre langt fra alltid tilfelle. Det viser seg ofte at de som blir sponset, selv handler sine private varer og tjenester hos konkurrentene til giverfirmaet. Da er det jo liten grunn til å tro at sponsingen har noen særlig effekt i markedet for øvrig.

I motsetning til Fossåskaret er jeg en varm tilhenger av sponsing, og samfunnsansvaret er en viktig årsak til at vi gjør det. Men skal man gi penger, må man gi av et økonomisk overskudd. Ingen vil være med og dele underskuddet. Og da må man med rimelighet kunne be om at mottakerne også viser en viss velvilje i retur, endog lojalitet, samt at de selv aktivt tilbyr motytelser som har en reell verdi for sponsoren.

Fossåskaret burde heller adressere staten, fordi kulturmidlene er så skjevfordelt til fordel for Oslo. Ut over bevillingene til de fem nasjonalinstitusjonene får hver Oslo-borger 2.685 kr per hode i kulturbevilgninger (2013-tall) mens vi får 411 kr. Ta med Asker, som får enda mindre per hode fordi de bruker samme tilbud som Oslofolket, og du har likevel en gigantisk differanse: Hadde vi fått like mye kulturpenger per hode som Oslo og Asker, ville Rogaland hatt ca fem hundre millioner kroner mer til kultur hvert eneste år. Da ville det begynt å svinge!

Man bør også adressere begrensningen i skattefradragsreglene, som for øvrig ikke er laget av sittende regjering. Reglene sier at man bare får trekke fra sponsing som åpenbart er reklame, billetter, opptredener etc, altså utgifter som kan dokumenteres å være til inntekts ervervelse. Jfr Skagen-saken i Høyesterett 2012. Så hvis et firma gir 500.000 til et kulturformål og bare får firmanavnet nevnt i annonser og programblad, får det kanskje føre 100.000 kr som fradragsberettiget. De andre 400.000 kr er ansett som en ren gave fra firmaet.

En ansvarlig ledelse som skal sikre bedriften og arbeidsplassene kan ikke uten videre gi bort store pengegaver, uansett hvor gjerne de vil. Sponsing må skje på en slik måte at næringslivet får noe konkret tilbake. Verken eiere eller ansatte kan pålegges et større moralsk eller økonomisk ansvar for kulturlivet enn andre folk.

De andre får ta bussen

(Trykket i Stavanger Aftenblad 22.mai 2014) 

«Folk må begynne å sykle og ta bussen». Smak på den setningen. «Folk» må sykle, altså ikke jeg, du eller vi. «Flere» må ta bussen, slik at vi selv kan kjøre bil uten kø. Mange tenker slik.

Derfor faller det også lett å forkaste de virkemidlene som faktisk vil redusere biltrafikken. Vi vil ikke ha løsninger som virker på oss selv, bare de som virker på andre.

Heftige fremtidige parkeringsrestriksjoner på Forus er et slikt tullevirkemiddel. Det har ingen effekt på dagens trafikk eller utslipp, det påvirker ikke deg eller meg, det skal bare virke på andre, på «folk» som skal jobbe i kontorer som ennå ikke er bygget.

Det vikarierende miljø- og utslippsargumentet holder ikke. Ja, vi må redusere utslippene. Men personbilkjøring står bare for ca 10% av de totale CO2-utslippene i Norge, ifølge SSB. Og bilene slipper ut stadig mindre CO2, nye biler har hatt en nedgang fra 180 til 115 g/km de siste ti årene. Når vi samtidig bygger Ryfast og vil at flere skal jobbe i Stavanger men bo i Ryfylke, er det meningsløst å skulle redde kloden ved å kjøre litt raskere til Forus.

Det handler jo om køen. Vi liker ikke kø, og det er åpenbart ikke vilje eller penger til å bygge verken bybane, togskinner eller flere bilfelt til Forus. Derfor må noen ta bussen, noen må sykle, og disse «noen» får være de som skal få arbeidsplass på Forus om tre-fire år, for ingen av oss vil ta ulempene selv.

Vil vi bli kvitt køen til Forus? Før jul? Easy peasy.

Her er ti gode forslag:

1. Rushtidsavgift.
2. Forby folk å kjøre alene i bilen på Motorveien mellom 07-09 og 15-17. Samkjøring (to eller flere i bilen) vil øyeblikkelig halvere antall biler
3. Hvis forrige punkt er utenkelig, påby i det minste samkjøring i venstre felt de samme periodene. Enebilister får ligge til høyre.
4. Gi pålegg om at huseier/utleier innkrever parkeringsavgift av ansatte som får parkere i Forusområdet. Parkeringsavgiften settes lik eller høyere enn prisen på kollektivtransport.
5. Gå sammen med næringslivet og sett opp små gratis ringbusser som kjører kontinuerlig gjennom Forus/Lura-området, i begge retninger, for å frakte ansatte og handlende mellom ulike kontor og butikker, så de klarer seg uten bil.
6. Gå sammen med næringslivet om en felles firmabussløsning for ansatte til alle bydeler, uten at bussene går innom bysentrum, og uten at de plukker opp passasjerer underveis.
7. La noen av firmabussene starte fra butikksentrene om ettermiddagen, så folk kan handle og ta med posene på bussen hjem.
8. Belønn bedrifter som fremmer fleksitid for sine ansatte, så vi får spredt trafikken over mer tid. Bedriftslederne kan fortelle hvilke belønninger de ønsker.
9. Belønn bedrifter som dokumenterer høy sykkel/kollektivandel blant sine ansatte, og bedrifter som stiller lånesykler (elsykler) og lånebiler til rådighet.  
10. Lodd ut skikkelig flotte premier (reisegavekort á kr titusen?) blant Forus-ansatte som sykler, går eller tar buss til jobb.

Uff nei, tenker noen nå. Ikke rushtidsavgift eller samkjøring eller parkeringsavgift. Det kan jo gå ut over meg! Det er De Andre som skal sykle og busse, så jeg kan cruise på motorveien uten den irriterende køen. Vel, det er ikke slik det virker. Skal vi få trafikken til å gli, må vi våge å ta grep som faktisk har effekt.

En stopp av fremtidig parkering på Forus betyr bare to ting. For det første vil utbyggingen av Forus stanse, primært til fordel for Aberdeen og Oslo. Resten vil forskyves til Randaberg, Sola/Tananger og Sandnes/Jæren, slik at enda flere må kjøre enda lenger, med økte utslipp og mer kø. For det andre har det ingen betydning for dagens kø til og fra Forus. Den fikser vi derimot med disse ti enkle grepene.