(Innsendt 22.februar 2012, trykket i Rogalands Avis 13.mars)
Se til Danmark, roper kommunalministeren, men gjør det bare delvis. Hun snakker begeistret om at svært mange dansker blir boende hjemme, og så slenger hun ut i Aftenposten at vi i Norge ”springer etter eldre med institusjonsplasser og medisinsk behandling”. Til det siste nøyer jeg meg med å nevne at vi har en dekningsgrad for sykehjem/omsorgsboliger på totalt 28% av befolkningen over 80 år.
Men Navarsete har oversett en sentral del av den danske eldreomsorgen: Danskene har erkjent at det finnes en stor gråsone mellom frisk og syk. Det er ikke slik at man kan ta vare på seg selv og egen bolig helt frem til den dagen man må på sykehjem.
Danmark skiller mellom pleiehjem, beskyttede boliger, pleieboliger, allmenne eldreboliger og andre boliger for eldre (FAFO 2011), og har hatt en kraftig vekst i antall eldreboliger de siste 25 årene. Slik kan langt flere eldre bo hjemme – i eldreboligen – med tilgang på vanlige hjemme-tjenester, sosialt samvær, og tilgang på spiselokale hvor de kan kjøpe seg middag. Dette mangler i Norge.
I dag har vi tre mulige boformer for norske gamle: Man kan bo i eget hjem, i omsorgsbolig eller på sykehjem. De to første er definert som bosteder, mens sykehjemmet er definert under et annet lovverk, for mennesker som for kortere eller lang tid trenger behandling.
Omsorgsboligene kommer inn under sosialtjenesteloven som et botilbud, men de er ikke aldershjem. Beboerne har svært varierende livssituasjon, alder, diagnose og funksjonsnivå. Det kan være utviklingshemming, ulike helseproblemer som krever regelmessig hjelp eller skjerming, og det kan være generelt lav boevne , eksempelvis rus- eller adferdsproblemer.
Tidligere fantes det også gamle- eller aldershjem under sosialtjenesteloven. Svært mange har ennå ikke oppdaget at disse boligalternativene er fjernet. Vi hører replikker som ”mor begynner å bli skral nå, vi får snart finne et hyggelig gamlehjem for henne”, eller ”vi orker ikke ta vare på huset lenger, vi må begynne å søke på aldershjem” – men nei, dette botilbudet finnes ikke lenger. Gamle folk må faktisk klare seg selv under dagens styresett, selv om de faktisk verken orker eller makter.
Komplisert å være gammel
Det kan være ensomt å bli gammel. Mange hjemmeboende er mye alene, bare avbrutt av en tur i butikken eller til lege, kanskje besøk av hjemmehjelp og litt familie innimellom. Venner faller fra, bevegeligheten er redusert, og man har lite å gjøre. Et ensomt liv kan være trist, og det kan i seg selv føre til sykdom og tidlig aldring.
Vedlikehold av bolig og eventuell hage er heller ingen enkel sak. Bare det å organisere plenklipping kan bli ganske uoverkommelig, for ikke å snakke om når internett faller ut og må fikses, vinduene må vaskes på utsiden… for dette er ting hjemmehjelpen faktisk ikke gjør. Og for hvert år som går, blir det mer håpløst å skulle selge boligen og flytte til noe enklere. Så sitter man der, litt ufør, ofte alene, bekymrer seg over ting som forfaller, håper at hjemmehjelpen snakker norsk i dag, og venter på å bli syk nok til å bli innlagt. Da hjelper det lite at ministeren avbildes sammen med glade gamle dansker.
En ny definisjon av Hjemme
En undersøkelse for Helsedirektoratet viste at 80% ønsker å leve et selvstendig liv i egen bolig eller i en tilrettelagt bolig med felles tjenester i alderdommen, mens 12% vil bo i en omsorgsbolig eller sykehjem. Fire av fem vil bo i egen eller tilrettelagt bolig, men ikke i omsorgsbolig. Dette er en viktig erkjennelse.
Slik det nå er, må nesten alle uansett belage seg på å forbli i egen bolig, med litt hjelp fra hjemmetjenesten. Svært mange er helt fortvilet over situasjonen. Det er på tide å omdefinere ”hjemme”. Stavanger Høyre har nylig gitt en høringsuttalelse om dette.
Vi vil ha aldershjemmet tilbake, gjerne som bokollektiv for eldre. Dette skal erstatte egen leilighet eller hus, og det skal ikke være et gratis tilbud. Til gjengjeld skal det være aldershjem av ulike slag, så de fleste kan finne et sted hvor de kan tilbringe alderdommen sammen med venner og likesinnede.
Vi vil ha separate boenheter, gjerne i ulike størrelser, med eget bad, men gjerne felles oppholdsrom. Noen gjesterom og et selskapsrom som vi kan leie ved behov. Nær kollektivtransport, så vi ikke behøver så mye biler eller parkeringsplasser.
Vi ønsker bemannet resepsjon som kan ordne med legetimer, frisør, fotpleie, drosje og evt vaskehjelp i de private rommene, som er ansvarlig for vaktmester og vedlikehold. Og en spisestue hvor vi kan kjøpe oss god middag, gjerne med et glass vin for de som vil. Dessuten et treningsrom og en aktivitør som kommer innom en dag eller to i uken, for å få oss opp og ut i alderdommen.
Effektivt og lønnsomt
På denne måten vil svært mange eldre klare seg hjemme mye lenger, uten at det behøver å koste kommunen mer enn dagens tilbud. Hjemmebaserte tjenester kan jobbe raskt og effektivt med mange brukere i samme hus. Vi behøver ikke dagsenter for å få sosial omgang, og vi holder oss fysisk aktive og sunnere mye lenger. Svært mange vil kunne bo på aldershjemmet livet ut, uten å behøve sykehjemsplass. Godt for de eldre, godt for kommunen.
Mye på egen regning
Vi forutsetter at slike aldershjem i større grad betales av den enkelte beboer i form av innskudd, husleie og egenbetaling. Og vi bør være positive til å vurdere avtaler med private utbyggere og aktører, så folk også i alderdommen kan ha mulighet til å velge hvor de vil bo, så de kan leve nær mennesker de liker og ønsker å omgås. Da vil mange eldre være villig til å selge egen bolig for å flytte inn, og betale et andelsinnskudd i aldershjemmet. Innskuddet kan så arvingene selge videre når den dagen kommer.
Tiden er inne for å dreie eldreomsorgsdebatten bort fra bare antall sykehjemsplasser, og over på en fornuftig diskusjon om et bredere, mer variert botilbud for folk som ikke ønsker eller makter å leve i vanlig hus eller leilighet – men ikke er syke nok til sykehjem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar