Statoil-omtale står til stryk

(Trykket i Stavanger Aftenblad 29.januar 2014)

Aftenbladet feiltolker undersøkelsen om Statoils karaktersystem. Mange er motstandere av karakterer generelt, og møter alle karaktersystemer med mistro. Men når man presenterer en vitenskapelig undersøkelse over en dobbeltside i avisen, må den i det minste tolkes korrekt.

Det er to graverende feil i Aftenbladets presentasjon av undersøkelsen, og begge presenteres som overskrifter.

"Brukes som straff"

Avisens påstand, presentert som hovedoverskrift, er «Karakterer brukes som straff i Statoil». Det har ikke de ansatte sagt. Undersøkelsens påstand, som ca halvparten av de ansatte har sagt seg enig i, lyder «Å få en dårlig karakter blir sett på som en straff.» Det er noe ganske annet. At en ansatt kan oppleve det svært ubehagelig å få en dårlig karakter, betyr ikke at den dårlige karakteren ble brukt som en straff av lederen. Ja, det gjør vondt å snuble i fortauskanten, men kommunen bruker ikke opphøyde kanter som et middel for å straffe uoppmerksomme fotgjengere.

"Trynefaktoren avgjør"

Avisens påstand i en mindre overskrift lyder «Statoil-ledere bruker trynefaktoren aktivt når de gir karakterer til ansatte.» Undersøkelsens påstand, som litt over halvparten av de ansatte har sagt seg enig i, er «Karakterer er tall på hvor godt lederne liker de ansatte». Javel. Men betyr det at "trynefaktoren" er i bruk? Nei, det kan være en total feilslutning. 

Det er all grunn til å tro at ledere liker best de ansatte som er mest kompetente, arbeidsomme, samarbeidsvillige, positive, og/eller generelt greie å ha med å gjøre. Da blir det straks et sammenfall mellom hvem som får en faglig god karakter, og hvem lederen liker. Men det betyr ikke at lederen setter karakterene ut fra en "trynefaktor". Tvert imot. 

Og det forstår Statoils ansatte utmerket godt. Derfor svarer de - helt korrekt - at de som er gode arbeidstakere, blir godt likt av ledelsen. Akkurat som i fotball: De som scorer flest mål, får flest poeng.

  

Strippet for penger

Money Talks i Sandnes flytter nå strippingen til et eget hus, så de kan beholde skjenkebevillingen i de gamle lokalene.

«Kundene kommer inn og kjøper drikke og flørter med jentene», sier Osman Uzun fornøyd til Stavanger Aftenblad. «Jentene serverer, varter opp og så kan de synge for hverandre. Når kundene er klare for litt stripping, går de opp i det andre huset. Her er det ikke servering av alkohol, men her er det fullt show både på scenen og i private avlukker», sier Uzun videre til avisen.

Osman Uzun er stolt over virksomheten, særlig over at han driver det utestedet i Sandnes som har høyest fortjeneste i forhold til omsetningen. I 2013 regner han med å få et overskudd på over to millioner kroner.

Javel. Jeg ber skikkelige folk om unnskyldning, for her tvinger det seg frem grovt språk. Det utestedet med høyest fortjeneste? Takke fanden for det!

Money for nothing?

Ifølge offentlige regnskaper hadde Uzun med Money Talks et overskudd på 890.000 kroner av en omsetning på 1,9 millioner kroner. De samme regnskapene viser at selskapet i 2012 utbetalte kr 5.000 (femtusen) i lønn. Totalt for alle ansatte. Ingen får altså lønn i denne «vellykkede» strippe- og skjenkevirksomheten.

I januar 2013 var Aftenbladet på besøk i Money Talks, og beskrev arbeidsforholdene til kvinnene som jobber som «selskapsdamer» og strippere. I artikkelen står det at kvinnene får fastlønn på kr 650 hver pr kveld, men tjener bedre hvis de får kundene til å kjøpe mer, og at noen av kvinnene tjener opptil kr 25.000 pr måned inkludert slik ekstrabetaling.

Selskapet ble stiftet i juni 2012. Regnskapet gjelder altså for et halvt år. Iflg Proff, som tar utgangspunkt i Brønnøysundregisteret, har selskapet fire ansatte.

Skulle man forventet lønnskost?

Hvis det er tre kvinner på jobb pr kveld, noe som jeg antar er et lavt antall siden kundene sikkert forventer litt personlig oppmerksomhet, blir det totalt ca kr 500.000 i fast lønnskost pr år. I tillegg kommer arbeidsgiveravgift/sosiale kostnader, da kommer vi opp i ca 650.000 kroner. Dersom bare én jente tjener 25.000 pr måned, blir det alene en lønnskost på kr 300.000 (pluss sosiale kostnader blir det ca kr 400.000). I tillegg vil jeg anta at Money Talks også har andre på lønningslisten (bartender, vakt, vaskehjelp etc). For et halvt år i 2012 burde det altså være lønnskostnader på minimum (!) en halv million kroner. Med fire ansatte, som det står i offentlige registre, ville man forvente nærmere en million kroner i lønnskost på et halvår.

Aftenbladet spurte i desember om det er de samme jentene som er selskapsdamer og som stripper. «Ja, det er det. De har det bra her hos meg. De har tøffe forhold andre steder. Her kan de slappe litt av», sier Osman Uzun. Javel. Men lønning får de ikke.

Eller kanskje honorar? 

Så kan Uzun hevde at kvinnene er selvstendig næringsdrivende og mottar honorar, ikke lønn, og at dette ligger inne under Andre driftskostnader, som for 2012 er på totalt 563.000.

Men for det første hevdet han altså selv at de fikk "fastlønn" på kr 650 hver pr kveld.

For det andre så omfatter Andre driftskostnader bl.a husleie, strøm/oppvarming, evt dørvakt fra vaktselskap, renovasjon, regnskapsfirma, revisjon, alle forbruksvarer, etc. Dette alene summerer uten videre opp til en halv million for et halvår. Det kan altså ikke være penger igjen på denne regnskapsposten til kvinnene som er på jobb.

For sammenligningens skyld har jeg sett på tallene til Melkebaren og Megleren Øl og vin, begge i Sandnes. Begge har operert hele 2012, men den prosentmessige andelen av ulike kostnader kan likevel sammenlignes.

• Vi ser at utestedene har varekost som varierer mellom 31% og 40% av inntektene. 
• Og alle tre utestedene har "Andre kostnader" som tilsvarer ca 29% av inntektene. Nær identisk.
• Men Megleren og Melkebaren har også lønnskost på hhv 28% og 26% av inntektene. Money Talks har null i lønnskostnader. 

Så man må nesten kunne spørre seg selv: 

Hva lever de av, disse kvinnene som jobber for Uzun og har det så bra?

(Sendt Stavanger Aftenblad 27.desember 2013 og i en bearbeidet utgave i januar, men Aftenbladet har valgt å ikke trykke det. Denne versjonen er ytterligere bearbeidet.)

Belønn lærerne!

(Trykket i Stavanger Aftenblad 15.januar 2014)

"Opp med handa dei som kjenner ein god lærar som blir motivert av å tena 5 prosent meir enn kollegaen", skriver Tom Hetland i Stavanger Afteenblad den 10.januar. Og han kan ha rett i at de beste lærerne, de med sterk indre motivasjon for oppgaven, ikke nødvendigvis blir enda flinkere med litt høyere lønn. Men det argumentet rekker ikke langt.

Dyktige lærere kan bli demotivert av å se mindre dyktige og/eller mindre engasjerte kolleger tjene akkurat det samme som dem selv. Dyktige lærere jobber ofte mer enn gjennomsnittet, og de vet utmerket godt hvilke av kollegene som tar lettere på oppgaven uten noen form for konsekvenser. Disse gode lærerne bør få den anerkjennelsen noen ekstra lønningskroner betyr.


Dyktige lærere bruker ofte mye ressurser på lærerjobben, både i tid og oppmerksomhet. Det kan derfor være veldig godt både for familien og dem selv at de får råd til å unne familien en litt kjekkere ferie eller en ekstra middag på byen innimellom. Da vet familien også at samfunnet setter pris på den ekstra innsatsen læreren yter.


Og så er faktisk ikke alle lærere superdyktige. Ikke alle har et kall til "å tjene et høyere formål". Noen simpelthen bare jobber der, de bruker moderat med tid og krefter på lærergjerningen, de er ikke drømmelærere og de er heller ikke motivert til å bli det. Mange av disse kunne bli mye bedre lærere hvis de oppfattet at det ville lønne seg å bruke mer tid og krefter på jobben. Det faktum at alle de dyktige lærerne Hetland har møtt er sterkt indre motivert, viser jo nettopp dette: De andre lærerne, de som mangler den sterke driften til å tjene elevene og skolen, må få andre belønninger for å bli like dyktige.