Jobben som salderingspost

"Jeg har skulket jobben. Og det må vi snakke litt om." skriver Kamille-redaktøren i VG. Jeg er enig i det.

Hun forteller at én av tre norske kvinner sier at de har blitt hjemme fra jobb på grunn av en følelse av stress eller utmattelse, og legger følelsen av å juge på seg en forkjølelse til i listen over ting som øker stresset.

Samtidig avviser hun ethvert velment råd om at hun selv må senke listen, redusere flink-pike-syndromet, slappe mer av. Hun vil bli tatt alvorlig, og mener slitenheten hennes er "symptom på noe dypere", ikke hennes egen feil. Og det er godt tenkelig.

Men hva hun egentlig vil, hva som bør forandres - det sier hun ikke noe om. Noen overordnede og halvstrukturelle forslag fra meg:

• Bør skoler og barnehager ha færre arrangement som inkluderer foreldre eller hvor man forventes å levere kostymer, kaker, eller møte opp i arbeidstiden? 
• Bør idrettslag, korps, sangkor, speider og alle de andre organisasjonene legge lista og kostnadene lavere, så det blir færre dugnader, færre utlodninger og dorullkampanjer, færre styremedlemmer og foreldrerepresentanter og mye mindre kjøring?
• Bør foreldrene i klassen bli enige om å droppe de fancy bursdagene og gavene, og bare kjøre pølser og langpannekake og femti kroner kontant i gave for absolutt alle barna?
• Bør besteforeldregenerasjonen bli flinkere til å si at ja, vi kommer gjerne til middag, men vi tar med en ferdig gryterett når vi kommer og nåde dere hvis bordet er ferdig dekket, det skal nemlig vi gjøre mens dere leser avisen?

Jeg synes alt jeg nevner over her er gode ideer. Ja, jeg forstår at dette handler om samfunnsstrukturer, om forventninger, og også om noen foreldre som har ekstra god råd eller tid eller overdrevent høyt behov for å imponere andre, for slikt smitter. Derfor er det riktig og viktig å snakke om det. Høyt.

Men i tillegg må vi snakke om jobben. 

Arbeidsgivere betaler ikke for at man skal være på instagram, lese seg opp på feriehotell, bestille barnebursdag, gå til tannlegen, delta på avslutninger, stikke tidlig for å rekke fotballkjøringen. Og arbeidsgivere betaler definitivt ikke for at man skal ta en hjemmedag fordi man har hatt det så travelt på privaten i det siste.

Egenmelding/sykemelding kan brukes når man er arbeidsufør på grunn av sykdom eller skade.
Lege Torkild Sitter ga for en tid tilbake under et NAV-foredrag følgende fem - og bare fem - gyldige grunner til at du ikke kan gå på jobb: Du er sengeliggende, du kan ikke transporteres, du makter av medisinske årsaker ikke å forholde seg til leder eller kolleger, din tilstedeværelse på arbeid kommer i konflikt med nødvendig medisinsk behandling, eller du har en smittsom sykdom. Bare disse fem.

Så forstår jeg utmerket godt at man kan ha dager hvor punkt to eller tre på denne listen kan gjelde, selv om man ikke har en medisinsk diagnose. Det å være utslitt, nedbrutt eller på andre måter ute av stand til å møte opp og gjøre jobben kan skje alle, av så mange grunner.

Men hvis den egentlige grunnen til fraværet er at man har ligget våken klokken fire og tenkt på kaken som må bakes og kostymet som må repareres, eller fordi man velger å bli hjemme for å ordne etterslepet av private gjøremål, da har man ikke rett til å melde seg syk.

Arbeidsgivere over hele landet jobber aktivt for å redusere sykefraværet, og både ledere og styremedlemmer er særlig opptatt av korttidsfraværet, fordi dette ofte handler om problemer med det fysiske eller sosiale arbeidsmiljøet. Det prøver man så å gjøre noe med, av hensyn både til den enkelte arbeidstakeren, kollegene som ofte må steppe inn og jobbe hardere når noen er borte, og selvsagt også for firmaets lønnsomhet og leveranseevne. Ledere går på kurs for å lære, det innføres systemer og rutiner for oppfølging, bedriftshelsetjenester og verneombud og AMU og NAV og fastleger og rådgivningstjenester og personalsjefer og ledere på alle nivå engasjeres for å hjelpe de ansatte til et bedre arbeidsliv slik at fraværet kan gå ned.

Da er det faktisk ikke greit at overdrevent mange private oppgaver og aktiviteter fører til at arbeidstakere skulker for å slappe litt av eller gjøre unna endel av hjemmeoppgavene. 

Istedet må man enten avtale med arbeidsgiver at man i løpet av året kan ta ut f.eks fem enkelte feriedager, man kan søke om ulønnet fravær, be om å få gå litt ned i stilling - eller man må gjøre endringer i det private livet. Få mannen i huset til å gjøre mer, kanskje. Slutte å måle seg mot den flinkeste kakebakeren eller selskapsarrangøren eller dorullselgeren i nærmiljøet. Eller forsøke noen av de prikkpunktene jeg listet opp øverst, altså søke løsninger i fellesskap på skolen, i barnehagen, i organisasjonslivet etc, så kravene senkes - og skuldrene med dem.

Vi må saldere med hjemmeoppgavene, som tross alt i noen grad er valgbare. Ikke med jobben, som man får betalt for å gjøre, og hvor kollegene er avhengige av at man faktisk møter opp. Ellers er man brått inne i en spiral hvor ens overarbeidede kolleger faktisk blir så jobbslitne at de må bli hjemme - de også.