Jobben som salderingspost

"Jeg har skulket jobben. Og det må vi snakke litt om." skriver Kamille-redaktøren i VG. Jeg er enig i det.

Hun forteller at én av tre norske kvinner sier at de har blitt hjemme fra jobb på grunn av en følelse av stress eller utmattelse, og legger følelsen av å juge på seg en forkjølelse til i listen over ting som øker stresset.

Samtidig avviser hun ethvert velment råd om at hun selv må senke listen, redusere flink-pike-syndromet, slappe mer av. Hun vil bli tatt alvorlig, og mener slitenheten hennes er "symptom på noe dypere", ikke hennes egen feil. Og det er godt tenkelig.

Men hva hun egentlig vil, hva som bør forandres - det sier hun ikke noe om. Noen overordnede og halvstrukturelle forslag fra meg:

• Bør skoler og barnehager ha færre arrangement som inkluderer foreldre eller hvor man forventes å levere kostymer, kaker, eller møte opp i arbeidstiden? 
• Bør idrettslag, korps, sangkor, speider og alle de andre organisasjonene legge lista og kostnadene lavere, så det blir færre dugnader, færre utlodninger og dorullkampanjer, færre styremedlemmer og foreldrerepresentanter og mye mindre kjøring?
• Bør foreldrene i klassen bli enige om å droppe de fancy bursdagene og gavene, og bare kjøre pølser og langpannekake og femti kroner kontant i gave for absolutt alle barna?
• Bør besteforeldregenerasjonen bli flinkere til å si at ja, vi kommer gjerne til middag, men vi tar med en ferdig gryterett når vi kommer og nåde dere hvis bordet er ferdig dekket, det skal nemlig vi gjøre mens dere leser avisen?

Jeg synes alt jeg nevner over her er gode ideer. Ja, jeg forstår at dette handler om samfunnsstrukturer, om forventninger, og også om noen foreldre som har ekstra god råd eller tid eller overdrevent høyt behov for å imponere andre, for slikt smitter. Derfor er det riktig og viktig å snakke om det. Høyt.

Men i tillegg må vi snakke om jobben. 

Arbeidsgivere betaler ikke for at man skal være på instagram, lese seg opp på feriehotell, bestille barnebursdag, gå til tannlegen, delta på avslutninger, stikke tidlig for å rekke fotballkjøringen. Og arbeidsgivere betaler definitivt ikke for at man skal ta en hjemmedag fordi man har hatt det så travelt på privaten i det siste.

Egenmelding/sykemelding kan brukes når man er arbeidsufør på grunn av sykdom eller skade.
Lege Torkild Sitter ga for en tid tilbake under et NAV-foredrag følgende fem - og bare fem - gyldige grunner til at du ikke kan gå på jobb: Du er sengeliggende, du kan ikke transporteres, du makter av medisinske årsaker ikke å forholde seg til leder eller kolleger, din tilstedeværelse på arbeid kommer i konflikt med nødvendig medisinsk behandling, eller du har en smittsom sykdom. Bare disse fem.

Så forstår jeg utmerket godt at man kan ha dager hvor punkt to eller tre på denne listen kan gjelde, selv om man ikke har en medisinsk diagnose. Det å være utslitt, nedbrutt eller på andre måter ute av stand til å møte opp og gjøre jobben kan skje alle, av så mange grunner.

Men hvis den egentlige grunnen til fraværet er at man har ligget våken klokken fire og tenkt på kaken som må bakes og kostymet som må repareres, eller fordi man velger å bli hjemme for å ordne etterslepet av private gjøremål, da har man ikke rett til å melde seg syk.

Arbeidsgivere over hele landet jobber aktivt for å redusere sykefraværet, og både ledere og styremedlemmer er særlig opptatt av korttidsfraværet, fordi dette ofte handler om problemer med det fysiske eller sosiale arbeidsmiljøet. Det prøver man så å gjøre noe med, av hensyn både til den enkelte arbeidstakeren, kollegene som ofte må steppe inn og jobbe hardere når noen er borte, og selvsagt også for firmaets lønnsomhet og leveranseevne. Ledere går på kurs for å lære, det innføres systemer og rutiner for oppfølging, bedriftshelsetjenester og verneombud og AMU og NAV og fastleger og rådgivningstjenester og personalsjefer og ledere på alle nivå engasjeres for å hjelpe de ansatte til et bedre arbeidsliv slik at fraværet kan gå ned.

Da er det faktisk ikke greit at overdrevent mange private oppgaver og aktiviteter fører til at arbeidstakere skulker for å slappe litt av eller gjøre unna endel av hjemmeoppgavene. 

Istedet må man enten avtale med arbeidsgiver at man i løpet av året kan ta ut f.eks fem enkelte feriedager, man kan søke om ulønnet fravær, be om å få gå litt ned i stilling - eller man må gjøre endringer i det private livet. Få mannen i huset til å gjøre mer, kanskje. Slutte å måle seg mot den flinkeste kakebakeren eller selskapsarrangøren eller dorullselgeren i nærmiljøet. Eller forsøke noen av de prikkpunktene jeg listet opp øverst, altså søke løsninger i fellesskap på skolen, i barnehagen, i organisasjonslivet etc, så kravene senkes - og skuldrene med dem.

Vi må saldere med hjemmeoppgavene, som tross alt i noen grad er valgbare. Ikke med jobben, som man får betalt for å gjøre, og hvor kollegene er avhengige av at man faktisk møter opp. Ellers er man brått inne i en spiral hvor ens overarbeidede kolleger faktisk blir så jobbslitne at de må bli hjemme - de også.

PET-skanner og økonomi (mars 2011)

(Stavanger Aftenblad mars 2011)

PET-skann og samtalekvalitet
Divisjonsdirektør Hans Tore Frydnes ved Universitetssykehuset fremsetter i RA et absurd argument mot innkjøp av en PET-skanner til Helse Stavanger. Han peker på at et PET-skann kan avdekke at en pasient er i siste fase av en kreftsykdom, når stråling og annen behandling har liten eller ingen nytte, og bekymrer seg over at det dermed kan bli en ubehagelig diskusjon mellom lege og pasient, fordi pasienten kanskje ønsker behandling som legen vet ikke vil være til nytte. Legen vil heller anbefale bare lindrende medisin den siste tiden.

Jeg forstår at legene kan synes dette er vanskelig. Men det er ikke deres arbeidsdag som er det viktigste her. Mange pasienter med terminal kreft vil ønske å få vite at sykdommen ikke kan behandles, fordi de da kan bruke den siste tiden på å avrunde sine personlige og praktiske forhold, istedenfor å bruke store deler av de siste månedene til bortkastet strålebehandling, transport til og fra sykehuset, eller unyttig kjemoterapi som gjør dem enda dårligere.

I dag er situasjonen at man ofte gir slik behandling fordi man ikke vet hvor langtkommen sykdommen er, og både lege og pasient tror at behandlingen kan være til nytte.

Med PET-skann vil flere måtte ta stilling til en tung diagnose mens de fremdeles er i relativt god form. Noen av pasientene vil insistere på å få behandling som legen nå vet er nytteløs. Hvis ikke diagnosen var fastsatt gjennom et PET-skann, ville de fått denne behandlingen likevel, fordi legen da ville trodd den kunne være til nytte. Da koster det ikke samfunnet all verdens å la noen av dem – de som tross diagnosen har et sterkt ønske om det – bli behandlet for å bevare håpet.

Tidlige PET-skann vil føre til at antallet nytteløse behandlinger vil gå ned, mange pasienter vil få en roligere og mer komfortabel terminalfase, og mange vil også få anledning til å håndtere sine siste forhold mens de fremdeles har krefter til det. Den eneste ulempen er at det blir noen flere vanskelige samtaler for legene. Dette må legene om nødvendig få hjelp til å gjennomføre.

Argumentene direktør Frydnes fremsetter om sykehusets behov for opplæring, rekruttering, og driftsmidler for å drive en PET-skanner, er gyldige. Men dette må vi finne midler til gjennom den store innsparingen for samfunnet på mange andre områder. PET-skanning og tidlig diagnose har store økonomiske konsekvenser for pasientene, arbeidsgivere og samfunnet forøvrig, så vel som for sykehusdriften.

Kreftpasienter som får tidligere diagnose slipper den vonde ventetiden i uvisshet. Det er bra for dem og for familien. Når en kreftsvulst blir oppdaget tidlig, kan det også medføre enklere og kortere behandling. Færre operasjoner, mindre stråling og mindre kjemoterapi betyr mindre sykefravær og bedre livskvalitet. I tillegg kan liv bli reddet.

Samfunnet tjener stort på kortere sykefravær og færre dyre behandlinger. Både stråling og kjemoterapi er svært kostnadskrevende. Lange sykehusinnleggelser likeså. Kreft som blir tidlig behandlet er på alle måter lønnsomt for hele samfunnet.

Sykehuset får på kort sikt store ekstra utgifter med å skaffe folk, tilpasse lokalene, flytte ressurser mellom avdelinger og i en periode antakelig måtte kjøre doble systemer. Og det vil antakelig bli en økning i antall biopsier, analyser og mindre operasjoner. I lengden vil sykehuset likevel tjene på at det blir færre store og gjentatte operasjoner, færre kostbare og omfattende behandlinger som følge av at kreftsvulstene blir tatt tidlig, og noen færre kostbare behandlinger i terminalfasen.

Legene kan også se frem til flere lette samtaler, hvor de må fortelle at ja, du har kreft, men den er funnet så tidlig at den kan helbredes eller stogges i mange år til. Det må da veie opp for de vanskeligere diskusjonene rundt behandlingsform.

Høyres ordfører-utspill for å skaffe PET-skanner til Stavanger bør møtes av sykehuset med begeistring, og administrasjonen bør søke å finne løsninger til fremleggelse for styrene i Helse Stavanger og Helse Vest, slik at de kan løse den kortsiktige økonomiske situasjonen. I lengden vil samfunnet, pasientene og sykehuset komme mye bedre ut med en PET-skanner i byen, både menneskelig og økonomisk.