Private velferdstjenester er et gode

(Trykket i Stavanger Aftenblad 16.august 2019)

Kommunen kjøper varer og tjenester av et utall private firma: Tømmermenn, elektrikere, transporttjenester, matvarer, klær og nettbrett, for å nevne noen få. De kreative politiske hodene som fant opp ordet «velferdsprofitører» burde kanskje også klaget over «byggeprofitører, transportprofitører, matprofitører, uniformsprofitører og IT-profitører». Alle private firma prøver å skape gevinst, og konsekvensen er at de forbedrer, effektiviserer og ivaretar sine tjenester etter beste evne. Det er en god ting.

For å sitere NHO: «Offentlig sektor blir bedre av å la seg utfordre av private aktører. Private aktører blir bedre når det offentlige stiller krav og driver en aktiv kontraktsoppfølging. Det er samspillet mellom offentlig og privat sektor som gjør en forskjell.» Kommunen behøver ikke drive selv, men den skal stille krav og følge opp.

AP, SV, Rødt og MDG stod i helgen fram i avisen fordi det nå er bekreftet at Våland barnehage var oppmålt feil, slik at det var for mange barn der. De har all grunn til å være stolte over at barnetallet nå blir redusert med tre småbarn, slik at arealet per barn blir iht regelverket. Kjempeviktig! Men det er verd å merke seg at Våland barnehage er eiet og drevet av kommunen. Kommunalt eierskap er ingen garanti for at reglene følges.

Kommunale og private barnehager får samme tilskudd per barn. Vår blå regjering vil ha på plass et nytt nasjonalt tilsynsorgan for å føre økonomisk tilsyn med barnehager, og lage en statlig veileder for bruk av foreldrebetaling offentlige tilskudd. Som NHO sier: det offentlige skal stille krav og drive aktiv oppfølging. Alle er enige i det.

Hjemmetjenester, sykehjem og barnehager skal yte høy kvalitet til en akseptabel pris, og det er vårt felles ansvar å stille krav og kontrollere opp at regelverket følges. Både overfor private og kommunale leverandører. Men vi ville ikke hatt full barnehagedekning uten de private aktørene som tør å investere, ansette og drifte barnehagene, helt på egen risiko. Mange av oppstarterne har tatt opp lån med sikkerhet i egen bolig og jobbet gratis hele oppstartsperioden. Med tiden er det en del som selger eller går sammen til større aktører som er mer kostnadseffektive – og dermed lønnsomme – fordi de oppnår stordriftsfordeler innen f.eks ledelse, innkjøp, opplæring og byggekost. Det er fornuftig. Private er også raskere til å ta i bruk nye og bedre systemer og løsninger. Offentlig sektor har lært mye av å sammenligne seg med hvordan de private arbeider, og det kommer fellesskapet til gode ved høyere kvalitet og lavere kommunale kostnader.

Valgfriheten er også viktig. Jeg ønsker å kunne velge min egen leverandør av hjemmehjelp, sykehjem og barnehage. Samt kvalitetsmålinger som hjelper meg å velge riktig. Av de tre sykehjemmene jeg har hatt nærkontakt med som pårørende, var det klart beste privat og det desidert dårligste var kommunalt (nylig nedlagt).

Utdanningsdirektoratet gjør en årlig nasjonal foreldreundersøkelse. Like mange private som kommunale barnehager deltok i den siste undersøkelsen. Blant de 248 barnehagene som foreldrene var mest fornøyde med i årets måling, var 44 offentlig drevet og 204 private. Det sier sitt.

Det må være greit å ta ut fortjeneste så lenge man leverer like gode eller bedre tjenester til samme pris. Slik også byggefirma, transportører og bakere gjør når de leverer til kommunen.

.

Jobben som salderingspost

"Jeg har skulket jobben. Og det må vi snakke litt om." skriver Kamille-redaktøren i VG. Jeg er enig i det.

Hun forteller at én av tre norske kvinner sier at de har blitt hjemme fra jobb på grunn av en følelse av stress eller utmattelse, og legger følelsen av å juge på seg en forkjølelse til i listen over ting som øker stresset.

Samtidig avviser hun ethvert velment råd om at hun selv må senke listen, redusere flink-pike-syndromet, slappe mer av. Hun vil bli tatt alvorlig, og mener slitenheten hennes er "symptom på noe dypere", ikke hennes egen feil. Og det er godt tenkelig.

Men hva hun egentlig vil, hva som bør forandres - det sier hun ikke noe om. Noen overordnede og halvstrukturelle forslag fra meg:

• Bør skoler og barnehager ha færre arrangement som inkluderer foreldre eller hvor man forventes å levere kostymer, kaker, eller møte opp i arbeidstiden? 
• Bør idrettslag, korps, sangkor, speider og alle de andre organisasjonene legge lista og kostnadene lavere, så det blir færre dugnader, færre utlodninger og dorullkampanjer, færre styremedlemmer og foreldrerepresentanter og mye mindre kjøring?
• Bør foreldrene i klassen bli enige om å droppe de fancy bursdagene og gavene, og bare kjøre pølser og langpannekake og femti kroner kontant i gave for absolutt alle barna?
• Bør besteforeldregenerasjonen bli flinkere til å si at ja, vi kommer gjerne til middag, men vi tar med en ferdig gryterett når vi kommer og nåde dere hvis bordet er ferdig dekket, det skal nemlig vi gjøre mens dere leser avisen?

Jeg synes alt jeg nevner over her er gode ideer. Ja, jeg forstår at dette handler om samfunnsstrukturer, om forventninger, og også om noen foreldre som har ekstra god råd eller tid eller overdrevent høyt behov for å imponere andre, for slikt smitter. Derfor er det riktig og viktig å snakke om det. Høyt.

Men i tillegg må vi snakke om jobben. 

Arbeidsgivere betaler ikke for at man skal være på instagram, lese seg opp på feriehotell, bestille barnebursdag, gå til tannlegen, delta på avslutninger, stikke tidlig for å rekke fotballkjøringen. Og arbeidsgivere betaler definitivt ikke for at man skal ta en hjemmedag fordi man har hatt det så travelt på privaten i det siste.

Egenmelding/sykemelding kan brukes når man er arbeidsufør på grunn av sykdom eller skade.
Lege Torkild Sitter ga for en tid tilbake under et NAV-foredrag følgende fem - og bare fem - gyldige grunner til at du ikke kan gå på jobb: Du er sengeliggende, du kan ikke transporteres, du makter av medisinske årsaker ikke å forholde seg til leder eller kolleger, din tilstedeværelse på arbeid kommer i konflikt med nødvendig medisinsk behandling, eller du har en smittsom sykdom. Bare disse fem.

Så forstår jeg utmerket godt at man kan ha dager hvor punkt to eller tre på denne listen kan gjelde, selv om man ikke har en medisinsk diagnose. Det å være utslitt, nedbrutt eller på andre måter ute av stand til å møte opp og gjøre jobben kan skje alle, av så mange grunner.

Men hvis den egentlige grunnen til fraværet er at man har ligget våken klokken fire og tenkt på kaken som må bakes og kostymet som må repareres, eller fordi man velger å bli hjemme for å ordne etterslepet av private gjøremål, da har man ikke rett til å melde seg syk.

Arbeidsgivere over hele landet jobber aktivt for å redusere sykefraværet, og både ledere og styremedlemmer er særlig opptatt av korttidsfraværet, fordi dette ofte handler om problemer med det fysiske eller sosiale arbeidsmiljøet. Det prøver man så å gjøre noe med, av hensyn både til den enkelte arbeidstakeren, kollegene som ofte må steppe inn og jobbe hardere når noen er borte, og selvsagt også for firmaets lønnsomhet og leveranseevne. Ledere går på kurs for å lære, det innføres systemer og rutiner for oppfølging, bedriftshelsetjenester og verneombud og AMU og NAV og fastleger og rådgivningstjenester og personalsjefer og ledere på alle nivå engasjeres for å hjelpe de ansatte til et bedre arbeidsliv slik at fraværet kan gå ned.

Da er det faktisk ikke greit at overdrevent mange private oppgaver og aktiviteter fører til at arbeidstakere skulker for å slappe litt av eller gjøre unna endel av hjemmeoppgavene. 

Istedet må man enten avtale med arbeidsgiver at man i løpet av året kan ta ut f.eks fem enkelte feriedager, man kan søke om ulønnet fravær, be om å få gå litt ned i stilling - eller man må gjøre endringer i det private livet. Få mannen i huset til å gjøre mer, kanskje. Slutte å måle seg mot den flinkeste kakebakeren eller selskapsarrangøren eller dorullselgeren i nærmiljøet. Eller forsøke noen av de prikkpunktene jeg listet opp øverst, altså søke løsninger i fellesskap på skolen, i barnehagen, i organisasjonslivet etc, så kravene senkes - og skuldrene med dem.

Vi må saldere med hjemmeoppgavene, som tross alt i noen grad er valgbare. Ikke med jobben, som man får betalt for å gjøre, og hvor kollegene er avhengige av at man faktisk møter opp. Ellers er man brått inne i en spiral hvor ens overarbeidede kolleger faktisk blir så jobbslitne at de må bli hjemme - de også.

Søndag som felles fridag

(Trykket i Rogalands Avis 10.juli 2015)

«Gidamei, Høyre i Stavanger mener noe annet enn Regjeringen. Så flaut! Det kan vi ta dem for!»

Ja, i noen partier ville det vært uhørt å ha lokale meninger. Men i Høyre er det høyt under taket, og både medlemmer og lokalforeninger har menings- og ytringsfrihet. Derfor har man i Stavanger Høyre uttalt at butikkene fortsatt bør holde stengt på søndager. Og det er vel begrunnet. 

Det er to argumenter for søndagsåpne butikker: Å gi folk anledning til å handle når de vil, og skape flere ekstrajobber for ungdom. Det er i utgangspunktet gode tanker. Men i denne saken er det for mange forhold som taler imot. Derfor må søndagen forbli en annerledesdag. 

For arbeidstakere i varehandel, renhold, transport, vakthold osv vil åpne butikker bety at de må jobbe også på søndager. Noen synes det er greit nok, men de aller fleste ønsker en felles fridag sammen med familie og venner. Skoler og barnehager er stengt, så barn og unge har søndagsfri. Hvis mor og/eller far må jobbe, får ikke familien glede seg over fellesaktiviteter. Det hjelper ikke at foreldrene har fri onsdag eller torsdag, når barna er på skolen. Det er heller ikke hyggelig for et par at den ene har fri søndag, den andre på tirsdag. Hvor blir det da av helgeturene og frokostkosen? 

Næringslivet vil også få problemer hvis det blir søndagsåpent. Noen bransjer har mangel på kvalifisert arbeidskraft allerede, for eksempel er det ikke nok farmasøyter til å bemanne apotekene seks dager i uken engang. Det lar seg heller ikke gjøre å putte inn ufaglærte og uerfarne ungdommer i alle slags butikkjobber. Som kunder ønsker vi kompetent betjening hver gang vi handler, enten det er på apoteket, i kjøttdisken, skobutikken eller jernvarehandelen. Dermed må forretningene spre sine erfarne arbeidstakere utover alle de syv ukedagene hvis de skal ha åpent, og gjennomsnittskompetansen hver ukedag vil synke.  

Det er også svært mye dyrere for næringslivet å ha åpent syv dager i uka enn seks dager. De ansatte skal ha lønn, og man må betale for mer strøm, renhold og vakthold etc. Samtidig er det ingen grunn til å forvente økt omsetning, siden kundene har et gitt beløp å handle for i løpet av uken, enten de fordeler det på seks eller syv dager. Det betyr at lønnsomheten vil synke, og flere risikerer konkurs. Akkurat det motsatte av hva vi ønsker for Stavanger sentrum og andre handlesentre.

Noen hevder at næringslivet selv kan velge om de vil holde åpent. Nei, de kan ikke det. Ganske snart vil en butikk som sliter med for lav omsetning prøve å redde seg med søndagsåpent, og da må de andre følge etter for å ikke miste kunder. Så sliter alle butikkene enda mer pga økte kostnader. Derfor bør vi beholde søndag som fridag for flest mulig!