Jobben som salderingspost

"Jeg har skulket jobben. Og det må vi snakke litt om." skriver Kamille-redaktøren i VG. Jeg er enig i det.

Hun forteller at én av tre norske kvinner sier at de har blitt hjemme fra jobb på grunn av en følelse av stress eller utmattelse, og legger følelsen av å juge på seg en forkjølelse til i listen over ting som øker stresset.

Samtidig avviser hun ethvert velment råd om at hun selv må senke listen, redusere flink-pike-syndromet, slappe mer av. Hun vil bli tatt alvorlig, og mener slitenheten hennes er "symptom på noe dypere", ikke hennes egen feil. Og det er godt tenkelig.

Men hva hun egentlig vil, hva som bør forandres - det sier hun ikke noe om. Noen overordnede og halvstrukturelle forslag fra meg:

• Bør skoler og barnehager ha færre arrangement som inkluderer foreldre eller hvor man forventes å levere kostymer, kaker, eller møte opp i arbeidstiden? 
• Bør idrettslag, korps, sangkor, speider og alle de andre organisasjonene legge lista og kostnadene lavere, så det blir færre dugnader, færre utlodninger og dorullkampanjer, færre styremedlemmer og foreldrerepresentanter og mye mindre kjøring?
• Bør foreldrene i klassen bli enige om å droppe de fancy bursdagene og gavene, og bare kjøre pølser og langpannekake og femti kroner kontant i gave for absolutt alle barna?
• Bør besteforeldregenerasjonen bli flinkere til å si at ja, vi kommer gjerne til middag, men vi tar med en ferdig gryterett når vi kommer og nåde dere hvis bordet er ferdig dekket, det skal nemlig vi gjøre mens dere leser avisen?

Jeg synes alt jeg nevner over her er gode ideer. Ja, jeg forstår at dette handler om samfunnsstrukturer, om forventninger, og også om noen foreldre som har ekstra god råd eller tid eller overdrevent høyt behov for å imponere andre, for slikt smitter. Derfor er det riktig og viktig å snakke om det. Høyt.

Men i tillegg må vi snakke om jobben. 

Arbeidsgivere betaler ikke for at man skal være på instagram, lese seg opp på feriehotell, bestille barnebursdag, gå til tannlegen, delta på avslutninger, stikke tidlig for å rekke fotballkjøringen. Og arbeidsgivere betaler definitivt ikke for at man skal ta en hjemmedag fordi man har hatt det så travelt på privaten i det siste.

Egenmelding/sykemelding kan brukes når man er arbeidsufør på grunn av sykdom eller skade.
Lege Torkild Sitter ga for en tid tilbake under et NAV-foredrag følgende fem - og bare fem - gyldige grunner til at du ikke kan gå på jobb: Du er sengeliggende, du kan ikke transporteres, du makter av medisinske årsaker ikke å forholde seg til leder eller kolleger, din tilstedeværelse på arbeid kommer i konflikt med nødvendig medisinsk behandling, eller du har en smittsom sykdom. Bare disse fem.

Så forstår jeg utmerket godt at man kan ha dager hvor punkt to eller tre på denne listen kan gjelde, selv om man ikke har en medisinsk diagnose. Det å være utslitt, nedbrutt eller på andre måter ute av stand til å møte opp og gjøre jobben kan skje alle, av så mange grunner.

Men hvis den egentlige grunnen til fraværet er at man har ligget våken klokken fire og tenkt på kaken som må bakes og kostymet som må repareres, eller fordi man velger å bli hjemme for å ordne etterslepet av private gjøremål, da har man ikke rett til å melde seg syk.

Arbeidsgivere over hele landet jobber aktivt for å redusere sykefraværet, og både ledere og styremedlemmer er særlig opptatt av korttidsfraværet, fordi dette ofte handler om problemer med det fysiske eller sosiale arbeidsmiljøet. Det prøver man så å gjøre noe med, av hensyn både til den enkelte arbeidstakeren, kollegene som ofte må steppe inn og jobbe hardere når noen er borte, og selvsagt også for firmaets lønnsomhet og leveranseevne. Ledere går på kurs for å lære, det innføres systemer og rutiner for oppfølging, bedriftshelsetjenester og verneombud og AMU og NAV og fastleger og rådgivningstjenester og personalsjefer og ledere på alle nivå engasjeres for å hjelpe de ansatte til et bedre arbeidsliv slik at fraværet kan gå ned.

Da er det faktisk ikke greit at overdrevent mange private oppgaver og aktiviteter fører til at arbeidstakere skulker for å slappe litt av eller gjøre unna endel av hjemmeoppgavene. 

Istedet må man enten avtale med arbeidsgiver at man i løpet av året kan ta ut f.eks fem enkelte feriedager, man kan søke om ulønnet fravær, be om å få gå litt ned i stilling - eller man må gjøre endringer i det private livet. Få mannen i huset til å gjøre mer, kanskje. Slutte å måle seg mot den flinkeste kakebakeren eller selskapsarrangøren eller dorullselgeren i nærmiljøet. Eller forsøke noen av de prikkpunktene jeg listet opp øverst, altså søke løsninger i fellesskap på skolen, i barnehagen, i organisasjonslivet etc, så kravene senkes - og skuldrene med dem.

Vi må saldere med hjemmeoppgavene, som tross alt i noen grad er valgbare. Ikke med jobben, som man får betalt for å gjøre, og hvor kollegene er avhengige av at man faktisk møter opp. Ellers er man brått inne i en spiral hvor ens overarbeidede kolleger faktisk blir så jobbslitne at de må bli hjemme - de også.

Stopp den urealiserbare Forusplanen

Publisert i Stavanger Aftenblad 11.september 2018

Virkelighetsfjernt om Forus

Ny plan for Forus, på høring til 15.september, vil pålegge fremtidige byggeprosjekter en ekstra regning på to til tre milliarder for å gi Forus et parkpreg med vannspeil og møteplasser. Prosjektlederen for IKDP Forus hevdet i RA at «Forus har en solid betalingsevne». Men det er jo ikke dagens bedrifter på Forus som skal betale, det er fremtidige gründere, industribedrifter og kontorfirma som kunne flytte dit – men som med denne planen må betale dobbelt så høy husleie på Forus som de behøver betale andre steder. Hvorfor skal de da lokalisere seg på Forus? De kan jo ikke tvinges.

Lyttet til feil folk

Styringsgruppen besluttet i 2016 å ta randsonene og boligplanene ut, fordi «hovedformålet med planen er næringsutvikling». Likevel er den kraftig preget av tilrettelegging for bolig. Planforslaget redegjør nøye for uttalelser fra barn, unge, naboer, lag og foreninger. Det siterer at ungdommene ønsker seg ting å gjøre, liv etter kl 16, et sted å gå på søndager; og at naboer og foreninger ønsker seg flere spisesteder, små parker, grønne områder og flere aktiviteter på kveldstid og i helgene.

Men de har bare intervjuet fem bedrifter. Alle er industri/kombinert-bedrifter, alle er lokalisert i relativt nye bygg på Forus, alle har godt med parkering. Ett av dem er kommunalt eid, ett er et busselskap. Og grunneierne på Forus, altså de som eier tomter og bygg, er avspist med fire linjer av 110 sider.

Ingen ansatte er intervjuet. Reisetid og –komfort er ikke omtalt, heller ikke konsekvensene av parkeringsdekningen, som i realiteten er satt til null. Planen påpeker korrekt at det er dyrt når varebiler står i kø, men overser kostnadene når kontoransatte taper tid fordi de må ta bussen eller sykle til/fra møter, gå lange distanser fra p-husene, tilpasse møtene til bussrutene, etc. Husk at området er ni kvadratkilometer og at mange møter og besøk foregår utenfor Forus.

Fake news om ønsker og behov

Etter ferdigstillelse har prosjektledelsen gjort en såkalt undersøkelse som de nylig presenterte, hvor de påstår at Forus-ansatte ønsker seg flere parker og kaffesteder. Det er fake news. For det første er det ingen som vet om de som svarte faktisk jobber på Forus. For det andre ble de ikke spurt om de «savner» grønne møteplasser, spørsmålene var om det er mye eller lite slike steder på Forus. Folk har svart – helt korrekt – at det er lite kaffesjapper på Forus. Men det betyr ikke at de ønsker seg flere. Prosjektledelsen later til å tro at ansatte skal tilbringe store deler av arbeidsdagen sin med å sitte i parker, drikke kaffe, spasere langs kanaler og gjøre helt andre ting enn å jobbe. Det er faktisk ikke slik arbeidslivet er.

 

Umulige bestemmelser

Den virkelighetsfjerne tilnærmingen er tydelig også i mange av planens andre påstander. Her er noen eksempler:

I materiellet står det at «når bedrifter flytter og nye kommer til, bør det vurderes hva som er mest hensiktsmessig plassering. Rene industri- og lagerbedrifter bør kunne begrunne behovet.» Norge har riktignok vært omtalt som den siste sovjetstat, men så vidt jeg vet er det fortsatt ikke oppnevnt noen komite som skal godkjenne begrunnelser for at bedrifter flytter inn i ledige lokaler.

Planforslaget vil ha fortetting. Det er forståelig, men løsningsforslaget er absurd. Først viser det til at «intern flytting av virksomheter kan være nødvendig». Skal bedriftene pålegges å bytte lokaler? Så er det lagt inn en bestemmelse om at man ikke får bygge på ledig areal med mindre man kan dokumentere at alle alternativ er forsøkt og forkastet:  «Er det mulig å bruke eksisterende bygg? Finnes muligheter til å bygge om eller utvide eksisterende bygg/lokasjoner? Ikke vernet bebyggelse kan evt. rives. Ta i bruk nye eiendommer hvis andre muligheter ikke finnes.» Dette er simpelthen ikke gjennomførbart.

Planen vil også hindre varelevering til mange eiendommer, fordi bestemmelsene forbyr adkomst til logistikkfunksjon over gang/sykkelveg og grønnstruktur, som man må legge langs alle veier og områder og dermed krysse for å komme inn.

Politikerne må avlyse

Det er helt påkrevet at politikerne nå tar kontroll og kansellerer hele dette planforslaget. Det er virkelighetsfjernt, dårlig gjennomført, og vil medføre kostnader som vil øke bygge- og leieprisene på Forus til et nivå hvor ingen vil eller kan ta seg råd til å etablere seg der. Det har ikke regionen råd til.

 

Fravær og fravær

(Trykket i Stavanger Aftenblad 27.07.2017)

Avisen Klassekampen bekymrer seg om yrkesfagelevene med den nye fraværsgrensen. Fraværet er gått ned, men det har vært en liten økning i andelen elever som ikke har fått karakter pga for høyt fravær. Selvsagt skal vi være årvåkne og sette inn tiltak for å fange opp elever som sliter, men å gå tilbake til fritt fravær slik AP ønsker er å undergrave elevenes fremtidige yrkesliv.

Etter yrkesfag på videregående skal svært mange elever ut i arbeid. Der aksepteres ikke ubegrunnet fravær. Unge arbeidstakere som ikke stiller på jobb vil bli arbeidsledige i løpet av kort tid. Da hjelper det ikke at de fikk «oppleve mestring» på videregående ved at de fikk fullføre på tross av høyt fravær.

Egenmelding - pluss, pluss

I debatten som gikk i fjor, viste flere elevrepresentanter til at arbeidstakere jo har mulighet til egenmelding. Men så enkelt er det ikke. Egenmelding kan brukes hvis man er «arbeidsufør på grunn av sykdom eller skade», ikke fordi man er demotivert, uopplagt eller småforkjøla en dag. Og egenmelding kan i utgangspunktet bare brukes inntil fire ganger i løpet av en 12-månedersperiode, enten fraværet er kort eller lenger.

Fraværsgrensen i videregående skole tillater inntil 10% ubegrunnet fravær i tillegg til dokumentert fravær. Skolen teller altså ikke dokumentert sykdom/skade, besøk hos tannlege, lege, psykolog eller helsesøster, arbeid som tillitsvalgt, politiske verv eller hjelpearbeid, deltak i idrett eller kulturarrangement på toppnivå, inntil to dager fri til religiøs høytider utenom den norske kirken, eller andre dokumenterte velferdsårsaker. Bare fravær ut over alt dette inngår i de ti prosentene.

 helse- og velferdsgrunner

arbeid som tillitsvalgt

politisk arbeid

hjelpearbeid

lovpålagt oppmøte

representasjon i arrangement på nasjonalt eller internasjonalt nivå, f.eks. idrett eller kultur (jf. § 3-47 femte ledd a til f)

fravær på inntil to dager til religiøse høytider utenom Den norske kirke

I full jobb tilsvarer det at man skulle kunne være borte en halv dag hver eneste uke hele året – uten begrunnelse. Dette er selvsagt helt umulig. En arbeidstaker kan heller ikke ta fri med lønn for å gjøre alt det andre som på skolen regnes som ikke-tellende fravær. Arbeidsgiver og kolleger regner med at enhver arbeidstaker stiller på jobb hver dag, hele arbeidstiden, og utfører sine oppgaver etter beste evne. Bare sykmeldinger gir rett til fravær.

Fremtidige nederlag

Klassekampen siterer Ellen Møller, nestleder i Skolenes landsforbund i Oslo, som sier at hun «er redd elevene med ulike utfordringer, være seg rus, psykiatri eller språkutfordringer, betaler prisen for nedgangen i fraværet.» Disse elevene har det nok tøffere enn de fleste på skolen. Men å sende dem videre ut i arbeidslivet med sine utfordringer, og i tillegg med redusert kunnskapsnivå på grunn av høyt fravær, og en oppfatning om at det er akseptabelt å være mye borte, er å legge til rette for fremtidige nederlag og håpløshet. Da er det langt bedre at de må ta et år til på skolen, med tett oppfølging og tydelige krav. Arbeidsgivere verken kan eller makter å påta seg oppgaven med å gjøre disse unge menneskene til tilfredse og gode arbeidstakere.

Utvidet ansvar

Elever som er demotivert på grunn av manglende interesse for faget de skal studere, bør kanskje heller bytte fag enn å bli lirket gjennom skolen og inn i en jobb hvor de forventes å være dyktige innenfor det samme faget.

Skolens ansvar gjelder ikke bare skoletiden. Skolen skal ruste elevene for et fremtidig yrkesliv, både faglig og sosialt. Det betyr å gi dem tilstrekkelig faglig opplæring, hvilket krever nærvær, og gi dem en klar forståelse for hvilke forventninger og krav som stilles til oss alle som arbeidstakere.

 

Oljå var aldri noen sovepute

(Trykket i Rogalands Avis 14.september 2015)

 

Etter oljeprisfallet har vi begynt en besynderlig selvpisking. Med henvisning til sildekrisen roper akademia, media og deler av den politiske opposisjonen at vi burde ha gjort helt andre ting i de gode tidene. Altså brukt tiden, kompetansen og pengene våre på å investere i helt andre ting enn den lønnsomme oljeindustrien. «Vi» burde skaffet oss flere bein å stå på. Men hvem er disse «vi»?

Arbeidstakerne har – naturlig nok – foretrukket godt betalte jobber, ikke søkt seg til stillinger i oppstartsfirma med lav betalingsevne. Gründere og investorer har – like naturlig – satset tiden og pengene sine på fagområder som har vært i vekst, hvor de kunne regne med å få noe igjen for innsatsen. Hvilket de også har fått, og utviklet ny kompetanse, nye produkter og tjenester og mange nye arbeidsplasser innen den brede oljeservicesektoren.

Det er riktig at Oljå har suget til seg flertallet av de beste hodene, fordi lønningene har vært høyere der enn i andre næringer. Dermed er det blitt vanskeligere å bygge opp topp kvalitet i mange andre næringer. Men til gjengjeld har Oljå sørget for høy kjøpekraft hos kundene i regionen, og skapt mange gode ringvirkninger også for andre næringer. Vi kan da virkelig ikke klage over dette.

Så ropes det på «myndighetene» og «politikerne» som ikke har tvunget oss inn i alternative spor. Men hvilke gründere eller arbeidstakere ville akseptert et eventuelt yrkesforbud, lønnstak, eller forbud mot å låne penger til oljerelatert næringsutvikling? Ingen av disse virkemidlene har vært tenkelige, og det er de selvfølgelig ikke nå heller.

Det har likevel vært gjort mye for å stimulere til alternative aktiviteter og større mangfold. Her er noen få eksempler:

• Universitetet i Stavanger startet studier i nyskaping og entreprenørskap allerede for 25 år siden. De har også bygget både i høyden og bredden innen bl.a økonomi, juss, reiseliv, realfag og ingeniørfag. Dette gir grobunn for et variert næringsliv.
• Ipark på Ullandhaug fungerer som en inkubator for økt innovasjon og verdiskaping ved å støtte nye lovende bedrifter, særlig innen IKT, helse- og velferdsteknologi, energi, kulturnæringer, mat og natur.
• Næringsforeningen med sine 25 ressursgrupper er særlig opptatt av infrastruktur, økt boligbygging, kompetanse og de to næringsområdene energi og mat, og arbeider målrettet for å stimulere til nye næringer, nye muligheter og ny teknologi. I tillegg skaper de møteplasser og nettverk for innovatører og bedriftsoppstartere.
• Stavanger kommune har også bl.a avsatt midler som man kan søke om til nyskapende tiltak og næringsvirksomhet på andre områder enn Oljå, for å bidra til å få startet nye prosjekter.

Selvsagt har fallet i oljepris stor betydning for regionen, og mange står plutselig i en vanskelig situasjon. Men samtidig får andre bransjer nå bedre tilgang på høykompetent abeidskraft og dermed mulighet for å skape og vokse. Og petroleums- og energiindustrien er faktisk ikke nedlagt!

Det er helt urimelig å hevde at den velstanden som Oljå har gitt oss, nå er blitt et «problem» som vi skal angre på.

 

Feil bruk av fakta: Ingen hotellkrise

(Trykket i Stavanger Aftenblad 16.januar 2015)

En forsideoverskrift i Aftenbladet torsdag proklamerte at «Salg av hotellrom har gått kraftig ned». Det er direkte feil, og fører til helt ubegrunnede krisetanker hos leserne. I artikkelen refereres korrekte tall, men avisen forklarer likevel «nedgangen» med redusert aktivitet i offshorebransjen. Det kunne selvsagt vært en mulig forklaring hvis salget av hotellrom hadde vært redusert, men det er det ikke.

Ja, belegget er lavere, men det skyldes utelukkende at antall hotellrom det siste året er økt med 25%. Ifølge tallene som oppgis, var det i desember 2013 totalt 3600 rom, og beleggsprosenten var 44,9. Det betyr at hotellene solgte 1616 rom den måneden. I desember i fjor var det blitt 4500 rom med en beleggsprosent på 37,6. Det blir 1692 solgte rom, altså en liten økning!

 

Kalkulerer man totalomsetningen ut fra gjennomsnittsprisen per rom, er det riktignok et mikroskopisk fall på tre tusen kroner totalt. Så hvis en eneste person ekstra hadde bodd på hotell i byen i to-tre netter i fjor, ville desemberomsetningen vært lik de to årene. Tre tusen kroner av nesten to milliarder - det kan ikke sies å være en kraftig nedgang.

Stavanger og Rogaland er nå i en fase hvor mange føler seg urolige for fremtiden. Slik uro påvirker de beslutninger som blir tatt både privat og i næringslivet. Det er svært uheldig at det piskes opp en krisestemning basert på feiltolkning av fakta.