Hvem skal besøke sentrum til hverdags?

(Trykket i Stavanger Aftenblad 2.mars 2020)

Vi ønsker oss et levende og trivelig sentrum i Stavanger. Derfor må vi ikke ta for store sjanser. Sentrumsplanen er vedtatt, men nå foreslås stenging av Vågen i tillegg. Og det er foreslått å enveiskjøre Løkkeveien og Lars Hertervigs gate. Det er to store problemer med dette.

Da Sentrumsplanen ble laget og vedtatt, tror jeg ingen tok høyde for at veldig mye av kundetrafikken til sentrum forsvinner i de nye tunnelene. Ferge- og hurtigbåttrafikken til Ryfylke er flyttet til Ryfast, så de som tidligere handlet i sentrum på vei til og fra jobb kommer ikke innom sentrum lenger. Snart åpner Hundvågtunnelen, og da vil langt færre komme innom sentrum på vei dit. Og Eiganestunnelen vil lede mange Tasta- og Randabergbeboere utenom sentrum. Dette må bety en drastisk nedgang av stopp-innom-handlingen på sentrumshalvøya.

Det er ikke mange som bor eller jobber på sentrumshalvøya, og det er ingen gjennomgangs­trafikk. Da står vi igjen med besøkende som tar seg en ekstra tur til sentrum. Hvem gjør det på en mandag klokken ti eller en onsdag klokken ett? Skal man handle eller ordne noe på dagtid, gjør de fleste det i nærheten av hjem eller arbeidssted. Folk strømmer til sentrum på lørdagen, men butikker, frisører og tannleger kan ikke leve bare av lørdagshandel. Det påstås at barnefamilier vil flokke til sentrum når det blir bilfritt der, men de dropper ikke barnehage, skole eller jobb på hverdager. Og fra fire og utover har de aller fleste av disse mer enn nok med å håndtere middag, fotballtrening og skolekorps.

Færre kunder kan bety nedlagte butikker og tjenester, og med stengte dører vil enda færre besøke sentrum.

Skisse av gatenettet. Heltrukne gjelder stenging,
prikkete gjelder enveiskjøring. 

Det andre problemet er at all trafikk må gjennom en eneste rundkjøring. Hvis både Vågen, Kongsgårdbakken, Olav V’s gate foran Atlantic, Kongsgata, Klubbgata og Nytorget stenger, gjenstår bare Bergelandstunnelen og Verksgata, altså gjennom rundkjøringen på Bekhuskaien. Der skal for øvrig det nye Tinghuset ligge, hvilket også skaper trafikk. De som bor eller arbeider på sentrumshalvøya må altså stå i kø for å komme gjennom rundkjøringen. Da kan det bli lite attraktivt å bo eller jobbe der, så enda færre bruker butikker og tjenester.

Forskning viser at det er tre ting som holder liv i et bysentrum: Tilgjengelighet, attraktivitet og bolig/arbeidsplasser. Vi planlegger nå å redusere tilgjengeligheten drastisk, som kan bety færre boliger/arbeidsplasser. Så øker vi attraktiviteten med grønne lunger og bilfrie gater. Men hvor mange vil besøke bygatene bare for å spasere der på hverdagene?  – hvis butikkene og tjenesteyterne har gitt opp?

Jeg har vurdert å unnlate å skrive dette, fordi jeg absolutt ikke vil «snakke ned» sentrum. Men det er

verre å tie, fordi vi ennå har tid til å tenke. Før vi gjør noe drastisk, må vi se hele gatenettet samlet, og utrede konsekvensene skikkelig.

Sandnes, Forus og Stavanger: Urbane kvaliteter

(Etter et foredrag jeg ga på Grønn Frokost i november 2015)

Forus og Stavanger-området har fått ufortjent mye kjeft. "Bilkøer! Trafikk! Nå er køene våre som Paris!" utbasunerer media med vellyst. "Pendlere må regne med om lag 20 minutter ekstra tid i trafikken på vei til og fra jobb på en 30 minutters kjøretur gjennom byen"!

Alt dette er helt feil.
For det første er det ingen som har en 30 minutters kjøretur til jobb gjennom Stavanger når det er lite trafikk (som er utgangspunktet for måling av kø-effekter). På 30 minutter kommer du fra Valbergtårnet midt i sentrum, til godt forbi Ålgård i Gjesdal.

Verre er det at avisene ikke kan regne. I Stavanger øker reisetiden med 25% fra den stilleste timen i døgnet til den mest trafikkerte, ifølge TomTom Traffic Index. Så den hypotetiske 30-minutters-reisen ville tatt 37,5 minutter, ikke 50 minutter slik avisene hevder. Vi har faktisk svært lite trafikkproblemer i Stavanger. Hovedproblemet vårt er at vi forventer å rekke frem på et kvarter med bil - uansett hvor vi skal. Dermed blir vi stresset når reisen tar lenger tid enn vi mente den burde.

Men for all del: Vi tilbringer for mye tid i bil.
De fleste av oss bor, arbeider og handler i trekant: Bor på Tasta eller Storhaug, jobber på Forus eller i Tananger, handler i Hillevåg eller Sentrum eller på Kvadrat. I tillegg skal barna på trening, i speideren eller barnehagen, så det blir et fjerde reisemål i løpet av dagen.

Planene om 10-minutters-byen er lagt for å motarbeide dette, ved at folk etterhvert skal kunne handle i nærheten av jobb eller hjem, og med tiden også få kortere vei mellom jobb og hjem. Da blir det mer tid til overs, tid man kan bruke på hyggeligere aktiviteter enn å rushe fra et sted til et annet.

Hva trenger vi?

Boliger, arbeidsplasser, butikker, tjenester, kos & underholdning.

Stavanger sentrum mangler boliger og arbeidsplasser, men er rimelig bra utstyrt med tjenester, butikker, kos & underholdning. Selv om utvalget av butikker er blitt svekket det siste tiåret.

Forus-området har et stort antall arbeidsplasser og bra utvalg av butikker, men har forsvinnende lite boliger, tjenester, kos & underholdning.
Hva er det viktigste for å holde folk innenfor nærmiljøet, så de ikke behøver å reise så mye? Folk trenger folk.

Vi går ikke inn i tomme butikker eller tomme restauranter. Vi ønsker oss levende miljøer hvor mennesker beveger seg rundt oss i gater og parker. Vi liker å se andre mennesker når vi skynder oss fra butikken til kontoret eller hjem. Derfor trives vi så godt i sentrale områder av Nice, København og Amsterdam når vi er på ferie. Vi ser andre folk.

Forus og sentrum er ikke konkurrenter

Mange frykter at en utvikling av Forus-området vil "stjele" fra sentrum i Sandnes og Stavanger. Men vi må våge å tenke større enn det. Både Forus og sentrum trenger mange flere boliger. På Forus kan vi bygge sykehjem (flere gamle vil få besøk hvis familiemedlemmene jobber i nærmiljøet!) og leilighetsblokker. Vi må også ha flere nærbutikker ved kollektivknutepunktene, så folk kan handle mat på vei hjem, uten å stoppe innom et kjøpesenter. Flere grønne gangstier, joggeløyper og sykkelstier vil gjøre det trivelig å bevege seg utendørs.

Men Forus behøver ikke en mengde klesbutikker eller restauranter. Vi er villige til å reise litt for å komme oss til et utested, på kino eller restaurant. En koselig handletur i sentrum beriker hverdagen. Sandnes sentrum bør være handlesentrum for områdene i øst og sør, mens Stavanger sentrum bør videreutvikles som regionens historiske hjerte, med uteliv, handel og trivelige bygater. Da har alle de tre områdene et eget liv som gjør dem til et naturlig trekløver, isteden for å konkurrere med hverandre.

Transport

Det skal ikke underslås at regionen har sine transportproblemer. Ett av dem er at nesten alle lenger bussreiser "skal" innom sentrum. De færreste ønsker å bytte buss, og aller minst å sitte i kø på vei inn i et trafikkert sentrum for å gjøre det. Reisetiden med buss blir ofte over 40 minutter, og da gir det ingen mening å ta bussen for folk som skal på jobb eller hjem og har en bil i garasjen. I tillegg er det vanskelig å finne ut hvor bussen går (når det på lysskiltet står "til UIS" burde det også stå om bussen går via E39 eller Madlaveien, etc) og hvor holdeplassene ligger. Skal vi få folk over på buss, må dette gjøres logisk og begripelig. Her mangler mye.

Kloden reddes heller ikke ved at vi reduserer antall parkeringsplasser på Forus ned til det latterlige. Restriksjonene som nå ligger på utviklingen av Forus har f.eks ført til at Norwegian Outlet er plassert på Ålgård (30 km kjøring hver vei!) og at Biltema har etablert sin største butikk på Bryne (også 30 km kjøring hver vei) - fordi vi er så redde for at folk skal kjøre bil til Forus, at vi nekter slike å etablere seg der. Dette er suboptimering på mesternivå, og resultatet er mye mer bilkjøring og kø enn vi hadde behøvd å ha.

Noen konkrete forslag

1. Se større på det, overse kommunegrenser
2. Planlegg for tre sentrum
3. Desentraliser kollektivtransporten enda mer
4. Venstre felt på E39 for samkjøring og kollektivtransport
5. Slutt med å psyke/snakke oss ned; Forus ligger ekstremt sentralt, og vi har faktisk svært lite kø
6. Slutt å tro at alt var så meget bedre før-i-tiden
7. Erkjenn nye boligmønster, transportmønster og kommunikasjonsmidler
8. Flytt bossplassen fra Forus (det er ennå mulig)

- og en fremtidsvisjon for vår tette lille halvøy:

• Stavanger sentrum blir gamleby og underholdningsarena, med flere boliger.
• Sandnes sentrum blir storsenter for Jæren og omlandet øst/sør.
• Forus blir tettstedet i midten av alt.
• Samkjøring verdsettes i praksis.
• Kollektivtransporten blir desentralisert og får mate-transportører.
• Randsonene på Forus blir utbygd med større boliger.
• Sentralområdene på Forus får mange små leiligheter med felles uteområder,  gjerne også sykehjem, og bygg gjerne barnehage på bakkeplanet.
• Tjenester av mange slag gjør det mulig å holde seg i Forusområdet det meste av uken.
• Nærbutikker med bakeri spretter opp ved alle større holdeplasser.

Norges mest næringsvennlige by

Arbeidsplasser, aktivitet og lønnsomhet er hovedmål. Slik får kommunen inn nok skattepenger til å sikre kvalitet i skolen, barnehager, sykehjem, kultur, idrett, samferdsel – og god saksbehandling. Derfor er næringslivet et hovedfokus for oss i Høyre.

Det er tatt mange grep, både bakover i historien og nå nylig. Dermed har vi en god plattform å bygge videre på. Nylig har Høyre-regjeringen presentert store investeringer i infrastruktur, herunder 110 millioner til mer-vedlikehold av Jærbanen, og Oljemuseet får bygge et museumslager. Flere statlige organ plasseres utenfor Oslo, vi får blant annet Lønnsavdelingen for Direktoratet for økonomistyring og den nye Skatteklagenemnden, og Kartverket blir større i Stavanger. Alt dette skaper arbeidsplasser og aktivitet.

Regjeringen har også besluttet å starte et Regelråd, som skal konsekvensvurdere planlagte nye regler for å se hvordan de samspiller med andre regler, og sikre at de ikke gjør det vanskeligere for næringslivet, som har mer enn nok regler å forholde seg til allerede. Veldig bra.

Regjeringen lytter til Høyre-Stavanger. Vi har fått gjennomslag for 100 nye millioner til Innovasjon Norge, permitteringsreglene er forbedret, permitterte har fått mulighet til å fortsette med videreutdanning, og tilskuddet til lærlinger og praksisplasser er økt.

Og det jobbes godt lokalt. Stavanger er i ferd med å bli en Ja-kommune: Vi forenkler rutiner og prosesser slik at det skal bli enklere og raskere å få positive svar når noen ønsker å skape eller gjøre noe nytt.

Vi skal fortsette å arbeide målrettet for å gjøre det enklere å starte nye bedrifter. Mange nystartede selskap går under fordi veien til suksess er både lenger og mer humpete enn eierne hadde forestilt seg. Vi må heie frem oppfinnere og folk med gode ideer! De må få skikkelig oppstarthjelp, både med informasjon, bedre sosiale rettigheter, økte tilskudd, enklere rapportering og skattemessige fordeler i oppstartsperioden.

Vi bør også få en formalisert fadderordning, hvor rutinerte bedriftsledere støtter etablerere og små firma som ønsker å vokse men ikke riktig vet hvordan. Kanskje kan vi lage en lokal variant av opplegget i Skaperen, tv-programmet hvor kompetente folk veier potensialet i nye ideer – riktignok uten kamera, som en fast ordning hvor nyskapere og oppfinnere kan få ideene sine vurdert. Så kunne de med de beste ideene kanskje få tilgang på rimelige arbeidslokaler, hvor de kan utvikle ideene uten å måtte selge boligen for å finansiere driften.

Stavanger skal være Norges mest næringsvennlige by.

Bare slik kan vi skape nye og sikre eksisterende arbeidsplasser. Og dermed få inn nok skattepenger til å gi innbyggerne de kvalitetstjenestene vi behøver.

Næringsliv og kultursponsing

(Publisert i Stavanger Aftenblad 11.mai 2015)


Erik Fossåskaret sier til Aftenbladet at næringslivet svikter sitt ansvar overfor kulturlivet.

Men hvem er dette abstrakte "næringslivet"?

For å ta et helt tilfeldig eksempel: Byggmester Sagen AS, et ganske stort firma etter norske forhold, eies i sin helhet av Jostein Skjæveland. Hvis firmaet gir en kulturaktør hundre tusen kroner, betyr det hundre tusen kroner mindre til Jostein. Det er han som betaler. Eller skal han redusere lønningene til de ansatte så det går opp-i-opp? Hvorfor skal Jostein eller hans ansatte ta et større ansvar for kulturlivet enn andre folk?

Et firma består av eiere og ansatte. De satser pengene, arbeidskraften og fremtiden sin på at firmaet skal gå bra, og håper jo at det skal lønne seg, altså at de får litt utbytte, en grei lønn, og at de har langsiktige, trygge arbeidsplasser. De kan håpe på å øke inntjeningen gjennom sponsing, gjennom å "styrke sin merkevare", som Fossåskaret sier. Ja, det må være hovedpoenget for en bedrift. En ansvarlig daglig leder kan ikke bare gi bort firmaets penger. For å sikre lønnsom drift må sponsingen ha en konkret verdi for firmaet, og det er dessverre langt fra alltid tilfelle. Det viser seg ofte at de som blir sponset, selv handler sine private varer og tjenester hos konkurrentene til giverfirmaet. Da er det jo liten grunn til å tro at sponsingen har noen særlig effekt i markedet for øvrig.

I motsetning til Fossåskaret er jeg en varm tilhenger av sponsing, og samfunnsansvaret er en viktig årsak til at vi gjør det. Men skal man gi penger, må man gi av et økonomisk overskudd. Ingen vil være med og dele underskuddet. Og da må man med rimelighet kunne be om at mottakerne også viser en viss velvilje i retur, endog lojalitet, samt at de selv aktivt tilbyr motytelser som har en reell verdi for sponsoren.

Fossåskaret burde heller adressere staten, fordi kulturmidlene er så skjevfordelt til fordel for Oslo. Ut over bevillingene til de fem nasjonalinstitusjonene får hver Oslo-borger 2.685 kr per hode i kulturbevilgninger (2013-tall) mens vi får 411 kr. Ta med Asker, som får enda mindre per hode fordi de bruker samme tilbud som Oslofolket, og du har likevel en gigantisk differanse: Hadde vi fått like mye kulturpenger per hode som Oslo og Asker, ville Rogaland hatt ca fem hundre millioner kroner mer til kultur hvert eneste år. Da ville det begynt å svinge!

Man bør også adressere begrensningen i skattefradragsreglene, som for øvrig ikke er laget av sittende regjering. Reglene sier at man bare får trekke fra sponsing som åpenbart er reklame, billetter, opptredener etc, altså utgifter som kan dokumenteres å være til inntekts ervervelse. Jfr Skagen-saken i Høyesterett 2012. Så hvis et firma gir 500.000 til et kulturformål og bare får firmanavnet nevnt i annonser og programblad, får det kanskje føre 100.000 kr som fradragsberettiget. De andre 400.000 kr er ansett som en ren gave fra firmaet.

En ansvarlig ledelse som skal sikre bedriften og arbeidsplassene kan ikke uten videre gi bort store pengegaver, uansett hvor gjerne de vil. Sponsing må skje på en slik måte at næringslivet får noe konkret tilbake. Verken eiere eller ansatte kan pålegges et større moralsk eller økonomisk ansvar for kulturlivet enn andre folk.

Feil bruk av fakta: Ingen hotellkrise

(Trykket i Stavanger Aftenblad 16.januar 2015)

En forsideoverskrift i Aftenbladet torsdag proklamerte at «Salg av hotellrom har gått kraftig ned». Det er direkte feil, og fører til helt ubegrunnede krisetanker hos leserne. I artikkelen refereres korrekte tall, men avisen forklarer likevel «nedgangen» med redusert aktivitet i offshorebransjen. Det kunne selvsagt vært en mulig forklaring hvis salget av hotellrom hadde vært redusert, men det er det ikke.

Ja, belegget er lavere, men det skyldes utelukkende at antall hotellrom det siste året er økt med 25%. Ifølge tallene som oppgis, var det i desember 2013 totalt 3600 rom, og beleggsprosenten var 44,9. Det betyr at hotellene solgte 1616 rom den måneden. I desember i fjor var det blitt 4500 rom med en beleggsprosent på 37,6. Det blir 1692 solgte rom, altså en liten økning!

 

Kalkulerer man totalomsetningen ut fra gjennomsnittsprisen per rom, er det riktignok et mikroskopisk fall på tre tusen kroner totalt. Så hvis en eneste person ekstra hadde bodd på hotell i byen i to-tre netter i fjor, ville desemberomsetningen vært lik de to årene. Tre tusen kroner av nesten to milliarder - det kan ikke sies å være en kraftig nedgang.

Stavanger og Rogaland er nå i en fase hvor mange føler seg urolige for fremtiden. Slik uro påvirker de beslutninger som blir tatt både privat og i næringslivet. Det er svært uheldig at det piskes opp en krisestemning basert på feiltolkning av fakta.

Forus? Why Forus?

(Trykket i Stavanger Aftenblad 28.juni 2013 i en noe forkortet utgave)

Forestill deg at du er sjef for et internasjonalt selskap som skal etablere seg med 2.000 arbeidsplasser i Norge.

 - I like the Forus pictures. Good location, excellent business environment. Are there any drawbacks?

- High salary area.

- Ok, we can handle that.

- High housing prices.

- Ok, we can handle that too.
- We’re only allowed 200 parking spaces, and 30 of those are disabled parking only.
- You’re joking.
- I wish. We’re allowed 170 ordinary parking spaces. There may be built some pay parking garages in the area.
- But 170 spaces, that’s visitor parking only. What are the 2.000 employees supposed to do? Spend the day waiting for buses? Cycle to work?
- Yes.
- I see. Move on. Show me Bergen and Oslo.

Mangelfullt utredet

Man har utredet biltrafikkonsekvensene av ny parkeringsregulering på Forus. Greit nok. Men hva med samfunnskonsekvensene? De nye planene kan kvele hele Forusutviklingen, og dermed vekstambisjonene for Stavangerregionen.

Planene forutsetter en økning i antall arbeidsplasser på Forus fra 31.230 til 94.065, en økning på 62.835 arbeidsplasser. Hvis vi forutsetter at dette blir kontorbygg med et snitt på 25m2 pr arbeidsplass, vil de få lov til 6.283 parkeringsplasser på egen tomt (herav 942 HC-plasser). Nærmere 60.000 nye arbeidstakere skal altså ta seg til og fra jobben uten egen bil. Og underveis skal de hente og levere barn, handle matvarer, innom frisøren, gjøre andre ærend. Hvor sannsynlig er det at noen vil ønske å jobbe på Forus under slike forhold? Eller la oss spørre: Hvor sannsynlig er det ikke at firmaene heller vil etablere seg i Bergen, Oslo, Aberdeen eller Houston isteden, i områder med gode veier, tilstrekkelig parkeringsdekning og et vel fungerende kollektivsystem?

Nye firma vil nemlig ikke få bygge 1,2 parkeringsplasser pr 100 m2, de vil få bygge 0,4 plasser – og blir pålagt å betale kommunen (”krav om frikjøp”) for de resterende 0,8 plassene (se under Bestemmelser i sakspapirene for møtet i Kommunalutvalget 11.juni). Pengene kan så bli brukt til å bygge offentlige parkeringshus med betal-parkering. Dermed vil mange bedrifter bli nødt til å betale parkeringsutgiftene i parkeringshuset for sine mest verdifulle ansatte, i tillegg til at de har betalt for selve P-huset. Men verre er det at de aller fleste ansatte fortsatt får store problemer med å komme seg til og fra jobb.

 

Til og fra Forus uten bil?

Anta at jeg jobber i Lagerveien midt på Forus, og ønsker å arbeide litt lenger på mandag. Jeg bor sentralt ved Madlaveien, så en biltur hjem ville ta meg max 12 minutter. Siste buss går kl 18:03, og inkludert to bussbytter og et par minutters gange i hver ende tar det meg 47 minutter å komme hjem med bussen. Og arbeid etter klokken 18 er utelukket, uansett hvor viktig prosjekt jeg jobber med.

Ålreit, så får jeg sykle. Det er 10 km hjem, med brukbare sykkelstier, så sykkelturen tar meg 38 minutter i godt vær, oppunder 45 minutter i regn og motvind. Men – hadde jeg sykkelen med i dag morges? Ikke hvis det regnet. Jeg bør jo være noenlunde pen i tøyet på jobb, og da nytter det ikke å stappe jakke, bukse og bluse i sykkelvesken, for ikke å snakke om frisyren.

Ah – men København, roper man begeistret. Der sykler jo 55% til og fra jobb! Noen interessante fakta fra Københavns kommune: To av tre som sykler til jobb har under fem km reiseavstand. Hovedgrunnen til at københavnerne sykler, er ”det er hurtigst” (55%), årsak nummer to er ”det er bekvemt”. Et sitat fra Center for Trafik: ”Regnvejr er den primære årsag, hvis københavnere, der ellers cykler hver dag, lader cyklen stå. Sandsynligheten for at komme ud i regnvejr, når man daglig cykler til og fra arbejde i København, er i gennemsnit 1 ½ gang om måneden.” Her i Stavanger har det de siste ti årene vært i gjennomsnitt 228 regnværsdager i året.

Det er ingen grunn til at folk vil akseptere tredoblet reisetid hver vei for å komme seg til og fra jobb på Forus, herunder bussbytter, regnvær, trasking, pluss handle eller hente unger på veien. Konsekvensen er at folk ikke vil ønske å jobbe for parkeringsløse firma som er lokalisert på Forus. Og siden alle firma er avhengige av å kunne rekruttere god arbeidskraft, vil bedriftene droppe Forus når de skal bygge nytt.

Tenk som en bedriftsleder!

Vi må ikke vedta parkeringsrestriksjoner før vi har utredet både samfunnskonsekvenser og alternative løsninger. Et evt vedtak om parkeringsrestriksjoner må i det minste utsettes til vi har fått et fullverdig kollektivsystem til og fra Forus. Det betyr direkteruter til alle store bydeler, nye kollektivfelt på motorveien, og rutetabeller som tillater arbeid utover kvelden. Planforslaget skisserer riktignok at nybygg kan få tre års dispensasjon i påvente av bedre kollektivtransport, men det vil bare gjøre det enda vanskeligere å planlegge og bygge nytt på Forus. Skal firmaene først betale for å bygge egne parkeringsplasser, og så måtte stenge dem i ettertid? Hvor er forutsigbarheten?

En bedre løsning kan være å nekte flateparkering, men tillate fri bygging av innendørs parkering. Dette er så dyrt at ingen vil bygge flere plasser enn de absolutt må, og situasjonen vil i stor grad regulere seg selv. Da kan bedriftene selv velge å prioritere shuttle-busser, firmabiler til ærender, el-sykler etc.

Enkel transport er helt påkrevet for å rekruttere og beholde god arbeidskraft. Uten både parkering og høyverdig kollektivtransport til og fra Forus vil vi dessverre måtte kaste en hvit kjepp etter nyetableringene, arbeidsplassene og hele regionsutviklingen.



Vel, det er lov å drømme...