Private velferdstjenester er et gode

(Trykket i Stavanger Aftenblad 16.august 2019)

Kommunen kjøper varer og tjenester av et utall private firma: Tømmermenn, elektrikere, transporttjenester, matvarer, klær og nettbrett, for å nevne noen få. De kreative politiske hodene som fant opp ordet «velferdsprofitører» burde kanskje også klaget over «byggeprofitører, transportprofitører, matprofitører, uniformsprofitører og IT-profitører». Alle private firma prøver å skape gevinst, og konsekvensen er at de forbedrer, effektiviserer og ivaretar sine tjenester etter beste evne. Det er en god ting.

For å sitere NHO: «Offentlig sektor blir bedre av å la seg utfordre av private aktører. Private aktører blir bedre når det offentlige stiller krav og driver en aktiv kontraktsoppfølging. Det er samspillet mellom offentlig og privat sektor som gjør en forskjell.» Kommunen behøver ikke drive selv, men den skal stille krav og følge opp.

AP, SV, Rødt og MDG stod i helgen fram i avisen fordi det nå er bekreftet at Våland barnehage var oppmålt feil, slik at det var for mange barn der. De har all grunn til å være stolte over at barnetallet nå blir redusert med tre småbarn, slik at arealet per barn blir iht regelverket. Kjempeviktig! Men det er verd å merke seg at Våland barnehage er eiet og drevet av kommunen. Kommunalt eierskap er ingen garanti for at reglene følges.

Kommunale og private barnehager får samme tilskudd per barn. Vår blå regjering vil ha på plass et nytt nasjonalt tilsynsorgan for å føre økonomisk tilsyn med barnehager, og lage en statlig veileder for bruk av foreldrebetaling offentlige tilskudd. Som NHO sier: det offentlige skal stille krav og drive aktiv oppfølging. Alle er enige i det.

Hjemmetjenester, sykehjem og barnehager skal yte høy kvalitet til en akseptabel pris, og det er vårt felles ansvar å stille krav og kontrollere opp at regelverket følges. Både overfor private og kommunale leverandører. Men vi ville ikke hatt full barnehagedekning uten de private aktørene som tør å investere, ansette og drifte barnehagene, helt på egen risiko. Mange av oppstarterne har tatt opp lån med sikkerhet i egen bolig og jobbet gratis hele oppstartsperioden. Med tiden er det en del som selger eller går sammen til større aktører som er mer kostnadseffektive – og dermed lønnsomme – fordi de oppnår stordriftsfordeler innen f.eks ledelse, innkjøp, opplæring og byggekost. Det er fornuftig. Private er også raskere til å ta i bruk nye og bedre systemer og løsninger. Offentlig sektor har lært mye av å sammenligne seg med hvordan de private arbeider, og det kommer fellesskapet til gode ved høyere kvalitet og lavere kommunale kostnader.

Valgfriheten er også viktig. Jeg ønsker å kunne velge min egen leverandør av hjemmehjelp, sykehjem og barnehage. Samt kvalitetsmålinger som hjelper meg å velge riktig. Av de tre sykehjemmene jeg har hatt nærkontakt med som pårørende, var det klart beste privat og det desidert dårligste var kommunalt (nylig nedlagt).

Utdanningsdirektoratet gjør en årlig nasjonal foreldreundersøkelse. Like mange private som kommunale barnehager deltok i den siste undersøkelsen. Blant de 248 barnehagene som foreldrene var mest fornøyde med i årets måling, var 44 offentlig drevet og 204 private. Det sier sitt.

Det må være greit å ta ut fortjeneste så lenge man leverer like gode eller bedre tjenester til samme pris. Slik også byggefirma, transportører og bakere gjør når de leverer til kommunen.

.

Helse i hver krone

(Trykket i Stavanger Aftenblad 14.august 2013)

I dag er det slik: Folk med god økonomi får raskere og bedre behandling enn folk med mindre penger. Dette vil Høyre gjøre noe med. Det er ikke rettferdig at de som har råd til helseforsikring, eller nok penger i banken, skal få f.eks en MR-undersøkelse innen en uke, mens andre må vente både en og tre måneder i en offentlig styrt kø.

De rødgrønne har slett ikke til hensikt å forby private helseaktører, men de vil ikke la vanlige folk få mulighet til å bruke dem. Høyre vil la deg og meg velge hvor vi vil behandles. De private aktørene skal ikke få bedre betaling for jobben enn det offentlige ville fått, antakelig vil de faktisk få mindre betalt, fordi de kan arbeide mer effektivt gjennom at de kan konsentrere seg om færre oppgaver enn de store sykehusene. Hvis en privat klinikk dermed klarer å organisere arbeidet slik at de også tjener penger på det, må det være greit. La oss berømme dem for effektiv planlegging og gjennomføring, slik vi gleder oss over andre norske firma som skaper arbeidsplasser og løser samfunnsoppgaver.

De fleste over førti-femti år har opplevd å sitte i helsekø i mange måneder. Mange opplever også å bli innkalt til en operasjon som blir avlyst i siste øyeblikk, og så er det ut igjen i køen. Dette er forståelig når et stort offentlig sykehus får inn akuttpasienter, men det er ikke mindre krevende for pasienten av den grunn.

Lang tid i helsekø betyr også at sykdommen kan bli verre, og at man må inn til nye utredninger underveis hos både fastlege og spesialist, alt sammen forhold som øker prisen for samfunnet – og slitasjen på pasient, familie og arbeidsgiver. En bekjent av meg har nå tre ganger vært utredet på sykehuset for en og samme øreoperasjon, med CT og spesialistleger hver gang, fordi forrige utredning var blitt mer enn seks måneder gammel mens han ventet på operasjonen, og dermed ubrukelig for operasjons­planleggingen. Hadde han fått operasjonen gjort privat, ville det vært tilstrekkelig med én CT og én spesialistutredning.

Det offentlige helsevesenet vil vinne på at mange planlagte rutinebehandlinger overlates til det private, så sykehusene kan konsentrere seg om alle helseproblemer som er kompliserte, akutte og/eller sjeldne. Private klinikker kan håndtere slikt som brokk, grå stær-operasjoner, åreknuter og andre ikke-akutte saker på samlebånd, både raskt, effektivt og rimelig. Det samme gjelder mange undersøkelser (røntgen, CT, MR etc) og utredninger av pasienter med enkle sykdomsbilder. Private klinikker kan både avlaste det offentlige og jobbe mer effektivt.

Når det gjelder egenandelene, er Høyre ærlige om en sak som ingen av de rødgrønne våger å ta opp: Det er forskjell på sykdommer. Det er ikke urimelig at vi betaler noen kroner ekstra for å få ordnet helseproblemer som i seg selv ikke er veldig alvorlige, mens de blant oss som virkelig sliter med helsen eller økonomien, til gjengjeld skal få mer hjelp. Det er tvert imot norsk kultur på sitt beste: Vi skal få etter behov, men vi skal også yte etter evne.

Alle sier at vi må ”prioritere”, men hvis vi prioriterer noen saker høyere (f.eks kreft, rusomsorg) må nødvendigvis noen bli prioritert lavere. Det våger ikke de rødgrønne å innrømme, de bare setter disse pasientene bakerst i helsekøen og lar dem vansmekte der – fulle av håp, men uten behandling.