Big fat American wedding - et symptom

Man kan si mangt om USA - og det gjør man jo også. Men nå skal jeg (om så krampa tar meg) begrense meg til å kommentere bryllupene. Et symptom på et land på kjøret!

Ok, jeg ser på 'Say yes to the dress'. Det er fascinerende. Blivende bruder ankommer brudesalongen med sin 'entourage', vanligvis etpar søstre, mor, svigermor, noen venninner og av og til en mann eller to. Der presenterer de sine brudedrømmer og et kjolebudsjett på noe mellom 10.000 og 200.000 norske kroner. Jepp, tohundretusen er ikke uhørt for en kjole til ei dame i alminnelig jobb som skal gifte seg med en fyr hun har vært sammen med i mange år, ofte bor sammen med, og mange av parene har barn. En kjole hun skal bruke én gang i livet.

Variasjoner over akkurat det siste, bevares, jeg så et program hvor 'brudeparet' bare skulle ha ny seremoni, fordi bruden hadde gått kraftig ned i vekt siden de faktisk ble gift - med brudekjole - og hun ønsket seg nye bilder. Skilsmisseraten i USA er forresten 46%. Bare nevner det.

Brudekjolen

Hvit brudekjole, elfenben, rosa. Det er hovedutvalget. Fasongen er stort sett princess gown / ball gown, mermaid, A-line eller sheath. Og det skal være blonder, sparkles og bling. Glitter og stas!
Hvite brudekjoler har faktisk bare vært utbredt siden 1840, tro det eller ei. Men det er uhyre sjelden at en brud i dag våger kle seg i sort, rødt, blått... unntagen i Kina, hvor hvitt er sorgens farge og bruden gjerne kler seg i rødt. Men også der er hvite brudekjoler begynt å bli populære.

Mer interessant er det at brudekjoler er så like i hva de fremhever. Underliv og bein er dydig skjult i store skjørt, mens jomfruens høye byste og smekre midje fremheves - ofte med betydelig hjelp av korsetter, innebygde spiler og dobbeltsidig teip. La oss ikke glemme at de amerikanske brudene i snitt er 27,4 år når de gifter seg, og mange har barn allerede. Snittvekten på amerikanske kvinner i slutten av 20-årene er sånn omtrent 76,2 kilo og høyden er 160 cm. Mer enn en tredjedel er klinisk overvektige. Dog ikke på brudereklamebildene.

Men illusjonen av den unge jomfrubruden bevares. Brystene løftes opp og frem, kvinnekroppen stiger fram av et hvit brusende bølgeskum av en kjole, og sløret fullender presentasjonen av den uskyldige men fruktbare ungpiken. Selv om gjennomsnittsalderen for første barnefødsel er litt over 22 år, altså fem år før snittvielsen...

Selve kjolen veier ofte godt over 5 kilo, den har spiler og sære festemekanismer, sløret er festet i håret og trekker hodet kraftig bakover (godt for holdningen, ille for opplevelsen) når hun går, og slep er generelt et mareritt å håndtere. Mange bruder må ha følge på toalettet - helt inn - for å få hjelp til å holde kjolen unna doskålen og til og med for å rekke fram når de skal tørkes. Et velkjent problem som har påkalt noen kreative løsninger. Hvilken herlig dag!

Brudepikene

Så skal man ha forlover, brudepiker, æresbrudepiker og blomsterbarn. Forloveren heter 'maid of honor' hvis hun er ugift, 'matron of honor' hvis hun allerede er gift. Oppgavene er mange, og antrekkene er en hel historie i seg selv.

Forloveren har en solid oppgaverekke, men de øvrige brudepikene har også nok å gjøre. Mye skal planlegges og gjennomføres, og det blir dyrt.

Helst skal brudepikene ha like kjoler, og de bør være flotte. Det er åpenbart at ikke alle kvinner kler de samme fargene eller fasongene, men her er det lite slakk. Bruden har siste ord.

I tillegg må brudepikene selv betale egne utgifter til reiser, opphold, arrangement og selskaper. Og de er ikke få.


Nå er det vel bryllup? Nei, slett ikke. 

Festligheter før bryllupet

Først er det bridal shower, en eller flere. Så er det utdrikningslag for bruden, menysmaking, prøvebryllup og prøvemiddag. Bevaremegvel.

Bridal shower
er et relativt lite kvinneselskap for bruden, typisk for slektninger og nære venner. 'Lite' betyr gjerne rundt tjue gjester. Det kan gjerne være et tema for arrangementet, og gjestene skal ha servering. Siden bruden skal ha presanger, bør man fortelle gjestene hvor ønskelistene er registrert... Og husk, det er brudepikene som betaler for festen.

Utdrikningslag for bruden
Ålreit, det er en morsom skikk. Men den kan fort også ta litt av, med festlige tema, gaver til bruden, restaurant, barer, underholdning... og igjen er det brudepikene som betaler.

Menysmaking
Ideen er å teste ut ulike matretter som kan være aktuelle til bryllupet, gjerne hos flere potensielle tilbydere. Er dette noe vi gjør ellers i livet? Før vi skal på restaurant, for eksempel? Nei! Kommer brudeparet til å legge merke til hva de spiser under bryllupet? Nei! Kommer noen av gjestene til å klage over valg av dessert? I så fall, stryk dem fra bekjentskapslisten. Menysmaking er sært.

Prøvebryllup
Dagen før vielsen går man fysisk gjennom hele seremonien unntatt selve 'vil du ha'-delen. Det kan selvsagt være praktisk å ha øvd litt på forhånd, særlig hvis det er mange som har oppgaver eller spesifikke plasser å stå. Og det hele er gjort på en liten time. Fair enough.
På den annen side: Hvor blir det av magien neste dag? Og er det egentlig noen som bryr seg om noen sitter på feil side av midtgangen eller går litt for sakte?

Prøvemiddagen
arrangeres vanligvis kvelden før bryllupet, for at bryllupsgjestene skal få møtes og kose seg før bryllupet... også en sær skikk. Brudgommens foreldre tar ofte regningen, og det deles igjen ut gaver, denne gangen til de som har bidradd med hjelp (og tatt mange regninger) i planleggingen av bryllupet.
Her er det igjen aktuelt med et tema, det skal foregå i fine lokaler, gjerne en restaurant, gjestene pynter seg, det er full servering. Gjerne taler. Partytime! For de samme gjestene som skal komme i bryllup neste dag.  Igjen en veldig sær skikk.

Er det verd pengene?

Den gjennomsnittlige prisen på et amerikansk bryllup i 2017 var $33,391, altså knapt 300.000 norske kroner. Bryllupsreisen kommer i tillegg. I tillegg kommer også alle utgiftene til 'brudefølget', altså kjoler, reiser, opphold, alle arrangementene og gavene før bryllupet, og selvsagt selve bryllupsgavene. 

De 33.391 USD tilsvarer 63% av medianinntekten for en amerikansk husholdning, og er høyere enn den personlige gjennomsnittsinntekten, som ifølge US Bureau of the Cencus var på 31.099 USD i 2016.


Omsatt til norske lønninger
- gjennomsnittlig personinntekt i Norge var på kr 476.000, så et norsk bryllup skulle da koste om lag en halv million. Pluss bryllupsreise og alle utgiftene som brudefølget ville pådra seg til bridal shower, kjoler, reiser, opphold, gaver og mer. Vi snakker fort 600.000 kroner her. 

Ålreit - men man gifter seg bare én gang! Vel, ikke ifølge statistikkene. Alle vielser sett under ett: I seks av ti bryllup har en eller begge av partene vært gift før. Og ja, disse bryllupene går inn i samme statistikk, dvs de er del av kostnadstallene som gir gjennomsnittet. Erfaringen hjelper ikke mye: "While roughly half of first marriages in the US end in divorce, 67% of second marriages lead to divorce. That number jumps to 74% for third marriages."

Lag en fest!

Helledussen. Bare lag en fest. Inviter folk dere liker, dropp fjerne slektninger dere aldri ser likevel, dropp barndomsvennene dere har mistet kontakten med. Lag en fest! 

Og bruk resten av pengene på noe annet. 

Stopp den urealiserbare Forusplanen

Publisert i Stavanger Aftenblad 11.september 2018

Virkelighetsfjernt om Forus

Ny plan for Forus, på høring til 15.september, vil pålegge fremtidige byggeprosjekter en ekstra regning på to til tre milliarder for å gi Forus et parkpreg med vannspeil og møteplasser. Prosjektlederen for IKDP Forus hevdet i RA at «Forus har en solid betalingsevne». Men det er jo ikke dagens bedrifter på Forus som skal betale, det er fremtidige gründere, industribedrifter og kontorfirma som kunne flytte dit – men som med denne planen må betale dobbelt så høy husleie på Forus som de behøver betale andre steder. Hvorfor skal de da lokalisere seg på Forus? De kan jo ikke tvinges.

Lyttet til feil folk

Styringsgruppen besluttet i 2016 å ta randsonene og boligplanene ut, fordi «hovedformålet med planen er næringsutvikling». Likevel er den kraftig preget av tilrettelegging for bolig. Planforslaget redegjør nøye for uttalelser fra barn, unge, naboer, lag og foreninger. Det siterer at ungdommene ønsker seg ting å gjøre, liv etter kl 16, et sted å gå på søndager; og at naboer og foreninger ønsker seg flere spisesteder, små parker, grønne områder og flere aktiviteter på kveldstid og i helgene.

Men de har bare intervjuet fem bedrifter. Alle er industri/kombinert-bedrifter, alle er lokalisert i relativt nye bygg på Forus, alle har godt med parkering. Ett av dem er kommunalt eid, ett er et busselskap. Og grunneierne på Forus, altså de som eier tomter og bygg, er avspist med fire linjer av 110 sider.

Ingen ansatte er intervjuet. Reisetid og –komfort er ikke omtalt, heller ikke konsekvensene av parkeringsdekningen, som i realiteten er satt til null. Planen påpeker korrekt at det er dyrt når varebiler står i kø, men overser kostnadene når kontoransatte taper tid fordi de må ta bussen eller sykle til/fra møter, gå lange distanser fra p-husene, tilpasse møtene til bussrutene, etc. Husk at området er ni kvadratkilometer og at mange møter og besøk foregår utenfor Forus.

Fake news om ønsker og behov

Etter ferdigstillelse har prosjektledelsen gjort en såkalt undersøkelse som de nylig presenterte, hvor de påstår at Forus-ansatte ønsker seg flere parker og kaffesteder. Det er fake news. For det første er det ingen som vet om de som svarte faktisk jobber på Forus. For det andre ble de ikke spurt om de «savner» grønne møteplasser, spørsmålene var om det er mye eller lite slike steder på Forus. Folk har svart – helt korrekt – at det er lite kaffesjapper på Forus. Men det betyr ikke at de ønsker seg flere. Prosjektledelsen later til å tro at ansatte skal tilbringe store deler av arbeidsdagen sin med å sitte i parker, drikke kaffe, spasere langs kanaler og gjøre helt andre ting enn å jobbe. Det er faktisk ikke slik arbeidslivet er.

 

Umulige bestemmelser

Den virkelighetsfjerne tilnærmingen er tydelig også i mange av planens andre påstander. Her er noen eksempler:

I materiellet står det at «når bedrifter flytter og nye kommer til, bør det vurderes hva som er mest hensiktsmessig plassering. Rene industri- og lagerbedrifter bør kunne begrunne behovet.» Norge har riktignok vært omtalt som den siste sovjetstat, men så vidt jeg vet er det fortsatt ikke oppnevnt noen komite som skal godkjenne begrunnelser for at bedrifter flytter inn i ledige lokaler.

Planforslaget vil ha fortetting. Det er forståelig, men løsningsforslaget er absurd. Først viser det til at «intern flytting av virksomheter kan være nødvendig». Skal bedriftene pålegges å bytte lokaler? Så er det lagt inn en bestemmelse om at man ikke får bygge på ledig areal med mindre man kan dokumentere at alle alternativ er forsøkt og forkastet:  «Er det mulig å bruke eksisterende bygg? Finnes muligheter til å bygge om eller utvide eksisterende bygg/lokasjoner? Ikke vernet bebyggelse kan evt. rives. Ta i bruk nye eiendommer hvis andre muligheter ikke finnes.» Dette er simpelthen ikke gjennomførbart.

Planen vil også hindre varelevering til mange eiendommer, fordi bestemmelsene forbyr adkomst til logistikkfunksjon over gang/sykkelveg og grønnstruktur, som man må legge langs alle veier og områder og dermed krysse for å komme inn.

Politikerne må avlyse

Det er helt påkrevet at politikerne nå tar kontroll og kansellerer hele dette planforslaget. Det er virkelighetsfjernt, dårlig gjennomført, og vil medføre kostnader som vil øke bygge- og leieprisene på Forus til et nivå hvor ingen vil eller kan ta seg råd til å etablere seg der. Det har ikke regionen råd til.

 

Bussen blir borte

Vi kommer til å ha egne privatbiler i tretti år til. Mer om det lenger nede.


Men selvkjørende, førerløse biler vil overta for bussen, og bussvei/kollektivfelt blir overflødige. Bussveiene i byene kommer til å stå der som etterlatte videospillere ganske kort tid etter at de er ferdigstilt, mens vi strømmer ombord i selvkjørende, førerløse biler.

Kollektivtransport blir omdefinert

Ingenting slår pålitelig høyhastighets-kollektivtransport over lange distanser. Tog, bane og fly er perfekt hvis du skal skikkelig langt i en fart, og de vil vedvare. Men buss er noe helt annet. La meg begynne høflig med bussens fordeler i trafikken:

Hva er bussens fordeler i dag?

• Du behøver ikke eie bil, betale avgifter eller bompenger, etc.
• Du behøver ikke tenke på vedlikehold eller bulker.
• Parkering er irrelevant.
• Du kan lese avisen, tekste, arbeide, surfe på nettet, sove.

Hvis dette hadde vært tilstrekkelige fordeler, ville det vært lange køer på alle bussholdeplasser. Da ville du funnet voksne dresskledde menn på bussene. Det gjør du nesten aldri.


Dagens kollektivtransport kan defineres som transport som tar deg fra et sted du ikke er, til et sted du ikke ønsker å være - på et tidspunkt som ikke passer. Først må du gå et langt stykke (ofte i regnvær), så vente, håpe på sete, kanskje bytte buss, vente lenger, håpe på sete igjen... og så må du gå et nytt langt stykke (kanskje i slaps). Det er ikke trivelig. Og hvis mobiltelefonen din går tom for strøm, risikerer du bot - selv om du har betalt billett.

Buss vs selvkjørende biler

En selvkjørende, førerløs bil har absolutt alle de samme fordelene som bussen.
I tillegg kjører den deg dør-til-dør på et tidspunkt som passer deg. Og du vil kunne bestille en stor eller liten bil alt etter behov, tilogmed sende den avgårde med tiåringen din, eller få den til å levere varer hjem for deg.

Selvkjørende biler vs taxi

Ålreit, altså som en taxi, tenker du kanskje. Så hva er forskjellen? Vel, taxi har sine ulemper:

• Turen er skikkelig dyr, i hovedsak fordi sjåføren skal ha lønn. En førerløs bil er lønningsfri og utrolig mye billigere i drift enn en taxi. Da blir turene tilsvarende billigere.
• Noen ganger opplever man seg lurt på pris, f.eks når sjåføren insisterer på kontant betaling, når det blir kjørt en påfallende omvei, etc.
• Man risikerer å betale for svart arbeid.
• Kanskje det lukter røyk eller svette, sjåføren spiller musikk, snakker i telefonen, insisterer på å snakke politikk, etc. Og nei, det er slett ikke så greit å gi beskjed.
• Mange føler seg utrygge i taxi, både hva angår risiko for overgrep og trafikkfare.
• Taxien kommer tidvis for sent, kommer aldri, sjåføren aner ikke engang hvor Jernbanen ligger, kjører ubehagelig, opptrer ubehagelig... joda, svært mange sjåfører er helt ok, men mange er det ikke.

Førerløse biler gjør alt en taxi gjør, men uten kosten og ulempene.

Hva med egne biler?

Ja, folk kommer også til å ha egne biler i tretti år fremover. Hvorfor?

• Navigasjonssystemene til førerløse biler vil ikke fungere utenfor byer/hovedveier på svært lenge. Snø, slaps, skitt og lignende vil også være et hinder i mange år. Vi trenger egne biler, iallfall biler med sjåfør, for å komme oss ut av byen.
• I din egen bilen kan du oppbevare dine egne saker, utstyr, barneseter, du har den gode opplevelsen av å være hjemme.
• Du har dine faste seteinnstillinger, egen musikk, fast temperatur.
• Du kan følge egne innfall og impulser, svinge innom en butikk med en interessant reklameplakat, stoppe for å ta et bilde, etc - uten å måtte stille om navigasjonen først.
• Du har rett og slett en fredelig plett hjemmebane, og du har full kontroll.

Fremtiden består av en kombinasjon av egne private biler og rimelige, førerløse, selvkjørende 'taxier'.

Så hvorfor bruker vi enorme beløp på å bygge store bussveier i byene, bussveier som vil være aldeles bortkastede om 10-15 år? Jeg spør!

Fritt taxivalg?

«Du kan velge det taxiselskapet du ønsker», sier næringen. Nei, ikke på hjemvei.

I prinsipp kan du selv velge taxi, enten du ønsker et spesifikt taxiselskap, bilmerke, drivstofftype, kjønn på sjåføren eller rett og slett det billigste selskapet. Men når du ankommer taxikøen er virkeligheten ganske annerledes. Sjåførene har innført et militant system om at første kunde alltid skal ta første bil i køen. Man kan forstå sjåførenes ønske, men dette er helt uakseptabelt for oss kunder både med tanke på vår rett til å velge tjenesteleverandør, og fordi det eliminerer hele konkurranseelementet.

Svært ubehagelig

Jeg tar ikke en bil hvis sjåføren står utenfor og røyker når jeg kommer. Jeg blir uvel av røyklukt, selv om han demonstrativt puster ut tre ganger før hans setter seg inn. Og vi foretrekker å kjøre bil - ikke minibuss – når vi skal hjem, så vi hopper gjerne over den første bussen og tar personbilen som står som nummer to i rekken. I slike tilfeller blir det alltid meget ubehagelig. Sjåføren i det første kjøretøyet kan finne på å rulle ned vinduet, åpne bildøren, rope, sette opp et stygt ansikt, vise fingeren, tute… og sjåføren i bil nummer to gjør alt det han kan for å hindre oss i å sette oss inn. «Dere må gå til den første bilen!» sier han håpefullt. Nei, det vil vi ikke. «Men da får jeg trøbbel…» mumler han oppgitt, og synker nedtrykt dypere i setet.

Gikk heller hjem

En ung kvinnelig slektning som i fjor arbeidet i sentrum, pleide å ta taxi hjem for å være trygg etter sene skift. Vi bor innenfor minsteprissonen, og for en lavtlønnet servitør er prisforskjellen på kr 20 mellom selskapene ganske viktig. Så hun forsøkte å velge det billigste selskapet. Men nei, hun ble stadig regelrett nektet å ta bil nummer fem eller åtte i køen, selv om bilene lenger fremme var fra dyrere selskap. Som spebygd ung kvinne hadde hun ikke nok myndighet til å stå på sitt og få bilen til å kjøre henne hjem. Hun begynte etter hvert å gå hjem alene midt på natta for å slippe ubehaget.

Jeg oppfordrer på det sterkeste både Rogaland Taxi og alle taxiselskapene til å ta fatt i dette og få innført en anstendig håndtering av kundenes rett til fritt taxivalg også når vi skal hjem.

 

Politikere spiser sykehjemsmat, Faret Sakariassen!

(Trykket i Stavanger Aftenblad 14.desember 2014)

Styret i Stavanger Byggdrift KF består av politikere fra H, KrF, PP og AP. Vi har styremøter klokken 16 og kommer rett fra jobb, så vi spiser «overtidsmat» før selve styremøtet begynner. Maten får vi levert fra produksjons­kjøkkenet på Stokka, som leverer til de fleste sykehjemmene i byen. Det er såkalt sykehjemsmat vi spiser. Produsert på forhånd, vakuumpakket og oppvarmet. Det har vi gjort på hvert eneste styremøte i årevis, og vi spiser maten med glede. Hvis ikke, ville vi nok bestilt rundstykker isteden, selv om det ville vært dyrere. Maten er god. Den ser fin ut og lukter godt. Ja, den trenger alltid litt salt og pepper, og potetmosen er litt for glatt for min smak, men den er helt fin. Og nei, vår mat er ikke spesiallaget, det er reell sykehjemsmat. God nok for oss politikere på jobb, møte etter møte.

 

Godt utvalg, og mat for ulike dietter

At kjøkkensjefen på Øyane ifølge ham selv shopper rundt etter matvarer «som ikke er ferske nok til at dagligvarekjedene vil ha dem» får bli hans løsning. Det sentrale produksjonskjøkkenet som drives av Stavanger Byggdrift gjør i hvert fall en riktig god jobb for våre gamle og skrøpelige. De leverer næringsrik, variert, sunn og god mat tilpasset alle mulige dietter, religioner, allergier og tilstander. De tilbyr ønskemat og selskapsmenyer, og hvis noen ikke har lyst på kjøtt, kan det bestilles fisk isteden. Sykehjemmene bestiller for tre dager om gangen, og har alle muligheter til å tilpasse maten til pasientenes ønsker. Ja, maten er undersaltet, men det er fordi mange medisiner ikke bør kombineres med mye salt. Og hittil har brukerne ønsket seg lite krydder og fremmedkulturell mat, men ettersom etterspørselen endrer seg, forandrer kjøkkenet menyene.

 

Stordrift gir mange fordeler

Siden man produserer så mye mat, har kjøkkenet kunnet investere i utstyr og opplæring, og har spesialkompetanse på ulike dietter og riktig næringssammensetning. Med effektiv utnyttelse av lokaler, utstyr og arbeidskraft kan de levere maten til gode priser.

Sluttilberedning på stedet

Jeg er enig i at serveringen noen ganger kunne vært gjort bedre. Kjøkkenet har ikke kontroll på det som skjer på de lokale tilberedningskjøkkenene på sykehjemsavdelingene, og de vet at det av og til glipper der, f.eks ved at noen varmer opp remuladen. Men hver avdeling har en perm hvor det står hvordan hver rett skal ferdigstilles og anrettes, og det ligger en tilsvarende redegjørelse på nettsiden hvor avdelingen bestiller maten. Problemet er kanskje at den som skal lage istand maten får andre oppgaver samtidig, og ikke har mulighet til å engasjere seg tilstrekkelig i hvordan maten blir tilberedt på stedet. Dette skyldes ikke kjøkkenet, det har å gjøre med hvordan sykehjemmene disponerer ressursene sine internt. Det er mulig at dette kan forbedres.

Men den maten som vi politikere spiser på styremøtene, er uansett aller enkleste type sykehjemsmat. Den har vært oppbevart en lang stund etter oppvarmingen, og ingen har dandert tomatbåter eller drysset persille på den. Likevel: Vi spiser maten med glede, møte etter styremøte. Kanskje Eirik Faret Sakariassen skulle undersøke saken litt nærmere før han bruker ord som «uverdig» om maten som serveres.

Om e-bøker (og Tore Renberg) (aug 2010)

(Aftenbladet Kultur august 2010)

Nei, Renberg er ingen økonom


Tore Renberg hevder at e-bøker og papirbøker bør koste det samme, og sier med en hoderisten at ”ingen sterk merkevare set prisnivået etter å ha spurt kva folk vil betala. Og boka er ein sterk merkevare”. Til det kan man kort bemerke at alle sterke merkevarer setter prisnivået akkurat slik. Derfor er en BigMac mange ganger dyrere i Norge enn i Kina. McDonalds justerer prisnivået slik at antall burgere multiplisert med antall kroner gir maks profitt. Er betalingsviljen for lav ift produksjonskosten, legger de ned utsalget.


E-bøker og papirbøker har ulik pris av to årsaker.


Kostnad for produsent


Det er ikke bare papiret som koster når bøker produseres. Boken skal trykkes (og trykkeriet skal tjene penger). Den skal fraktes rundt i landet, og den skal selges gjennom bokhandlere av ulike typer. Både fraktfirma og forhandler skal tjene penger. I tillegg står man gjerne igjen med et større opplag som ikke solgte likevel, og som i beste fall kan selges billig. E-bøker trenger kun en server og en trådløs tilkobling, og ferdigstilles idet den selges. Hele inntekten går til forlaget. Derfor er det betydelig billigere å selge en e-bok.


Verdi for forbruker


Kjøper jeg en papirbok, eier jeg en fysisk gjenstand. Jeg kan selge den brukt, gi den i gave, låne den ut. Mannen min kan lese den etter meg uten gnisninger. En e-bok, derimot, forblir på min personlige Kindle. Ikke engang han heime får lese den hvis jeg har tenkt å bruke lesebrettet selv (og det har jeg som regel). Dette er omtrent som å selge papirbøker som er lenket til nattbordet. Gjenbruksverdien er nær null.


Om grådighet


Man kan ikke sutre seg til lesere. Moralistiske argument om hva leserne burde være villige til å gi for et åndsverk er lite bærekraftige. Da er det bedre å bruke McDonalds-taktikken, og satse på flere solgte bøker til lavere stykkpris. Husk at lesebrett skaper potensiale for at selv ektepar sier til hverandre ”ja, dette var en super bok. Kjøp den selv, du. Den koster bare åttini kroner på Kindle’n din.”