Bærekraftig kjøttmat (aug 2010)

(August 2010)

Grilling år 2020



Når det hevdes at vi må slutte helt med å spise kjøtt, lukker vi ørene. Med god grunn. Ikke bare virker det uoverkommelig, det er også en feilslutning.


Miljøspørsmål og moral blir ofte rotet sammen. Man behøver ikke være et moralsk høyverdig menneske for å ønske å bevare kloden. Man behøver ikke engang være snill for å gjøre kloke valg. Likevel er det ofte samvittigheten som jages når matvalgene våre skal debatteres. Det er enkelt å angripe jegere for å være lystmordere, og det er fristende å tro på illusjonene om gressende kyr og frittgående høns som tipper i tunet.


Kloden trenger mer kynisme. Kloden trenger at vi fanger og spiser ville dyr, tåler at lammekjøttet vårt innimellom faller ned skrenter eller blir tatt av rovdyr, og at øvrig kjøttproduksjon foregår mest mulig intensivt. Kloden tåler ikke mange flere år med velstående idealisters vellystige fantasier om idylliske havnehager.


I effektiv, intensiv drift går det med omlag 8 kilo korn for å produsere 1 kilo kjøtt. Langsommere kjøttproduksjon, som vi snille velstandsmennesker foretrekker, bruker enda mer korn pr kilo kjøtt. Alt dette kornet gror ikke opp av sol og naturlig regn på Jæren, det aller meste drives hardt frem ved hjelp av kunstgjødsel og opp-pumpet grunnvann.


Følgeskadene er omfattende. Grunnvannet synker i store deler av verden. Fosfor og andre næringsstoffer som vi har begrensede mengder av, skylles ut i elver, innsjøer og hav, til tap for landjorda og til skade for vassdragene. Enorme skogområder hogges for å dyrke dyrefôr. Korn-fôrede dyr slipper ut store mengder metangass. Vi får sykdommer og overdreven medisinering. Og det er for galt å skipe sauekjøtt fra New Zealand og biff fra USA til Norge.


Men vi behøver ikke bli vegetarianere.


Viltkjøtt er utmerket mat, også for miljøet. Det gjelder alt fra fugl, småvilt, hjortedyr og villsvin, til sel og hval. Ville dyr utnytter områder og vekster som ellers aldri ville blitt menneskeføde. Mot-argumentene mot jakt og fangst er utelukkende moralske. Det er lett å se blod når det handler om jakt og fangst, enklere å beholde illusjonene når det slaktes.


Lam, sau og geit fra utmarksbeite er også førsteklasses mat for miljøet. De utnytter plantemasse som vi ellers aldri ville brukt, slik at kjøttet blir en direkte og netto økning av den globale matmengden.


Vi trenger kjøttproduksjon for å få ull, lær, melk og egg. Melk og egg er effektiv produksjon av dyreproteiner, en nyttig og viktig del av kosten, ikke minst i fattige deler av verden. En ku må kalve regelmessig for å fortsette å produsere melk, og kalven er kjøtt som må spises når den først er født. Det samme gjelder både hanekyllinger, aldrende melkekyr og ditto verpehøns.


Vi kan også utnytte matavfallet til produksjon av svin og høns/egg i store nærområdeanlegg. I Norge kaster vi 58 kilo mat per person hvert år, totalt 278.000 tonn, hvorav det meste havner i forbrenningsanlegg. Utslippene fra produksjonen og avhendingen av matrestene er betydelige. Innsamling, behandling og resirkulering av restene som dyrefôr vil gjøre miljøet en stor tjeneste.


Rabiat vegetarianerpropaganda setter oss i baklås. Vi trenger en pragmatisk og åpenhjertig diskusjon om hvilke verdier som er viktigst når vi velger driftsform for dyreproduksjon. Småskaladrift i lokalmiljøet, hvor man utnytter utmark og avfall, er godt for miljøet. Begrenset mengde storskaladrift er tålig, hvis det foregår intensivt. Liksom-snill drift, hvor kjøttet og eggene koster ekstra fordi dyrene er foret opp litt langsommere og dermed med mer korn, er skadelig, selv om den får oss til å føle oss litt bedre.