Må det gjøres? (feb 2011)

(Ottar-bladet februar 2011)

Må det gjøres?



Jeg hadde tenkt å skrive om Urettferdigheten. Eventuelt om Samfunnet, Patriarkatet og Undertrykkelsen. Men jobben ligger ikke bare der.


Nettsiden www.womans-work.com hjelper kvinner å finne arbeid: ”a part time job, a job sharing, flexible schedule or telecommuting” for å være nøyaktig. Fleksibelt arbeid. Arbeid som gjør det mulig å gjøre mye annet også. Jada, vi vet det: Kvinner jobber deltid. Masse deltid. Rare stillingsbrøker. Og overtid, ekstra skift, strøjobber. Så går det rundt på et vis, bortsett fra at vi ikke tjener så mye og ikke blir forfremmet, pussig nok. Og da tenker jeg: Hvorfor deltid?


Jo, for det er så mye som må gjøres! Og det tar tid! Bevaremegvel.


Jeg liker å være snill.


Skal vi se. Svigermor har bursdag, og jeg noterte i august at hun ønsker seg en fuglebok. Koselig, det. Hvis jeg stikker litt tidligere fra jobben rekker jeg innom bokhandelen. Enda litt tidligere så får jeg pakket den inn også. Mannen min er jo håpløs med sånt. Han glemmer dagen og aner ikke hva hun vil ha og gidder ikke gå i butikker. Jeg liker å se at hun blir glad. Og noen må jo gjøre det.


Jeg liker å være flink.


Pettersen er ikke flink med presentasjoner og rapporter og sånt. Han får ikke til å bruke maler. Powerpoint-presentasjonene blir rotete og han fikser ikke å få hovedpoengene til å snurre inn sånn festlig. Men det fikser jeg som ingenting. Rydder litt i rekkefølgen, utdyper noen av de utydelige poengene hans, lager en fiffig innholdsfortegnelse. Piece of cake. Min egen presentasjon blir kanskje litt tynnere på innhold, men ellers like fin, og hva kan man vente når jeg brukte hele gårsdagen på å redigere Pettersens arbeid? Pettersen får lønnstillegg. Jeg får en flaske vin og en klem av Pettersen. Grei, han.


Jeg har ikke noe valg.


De ringer stadig og ber meg ta ekstravakter. Noen er jo alltid syke eller på kurs eller noe. Det er ikke alltid det passer, men jeg har ikke noe valg, har jeg vel? Jeg trenger pengene, jeg har jo bare 78,8% stilling. Og noen må jo være på jobb. Det går ikke rundt, ellers.


Det må jo gjøres, ikke sant?!?


Møterommet ser ikke ut. Egentlig er det ikke min tur å gjøre det klart, men ingen andre ser ut til å planer om å gjøre det. Jeg har bestilt maten uansett. Det skulle Jonas ha gjort, men han bestiller bare pizza, og det går jo ikke an. Og etter møtet går de bare. Rommet flyter. Jeg får vel fikse det – igjen. Det må jo gjøres. Jeg begriper bare ikke hvorfor det alltid er jeg som må gjøre det?


Hjemme også. Hjemmebakst og julepynt, for eksempel. Treet ville vel stått til påske hvis ikke jeg brukte en halv dag på å pakke ned pynt og stas. Dessuten tar det jo noen timer å koke kraft fra grunnen av til gjestene på fredag. Like greit å ha 78,8 prosent så jeg får sånt ut av veien. Det må jo gjøres!


Eh… nei.


Det må ikke gjøres. Det er ikke din skyld at sønnen til svigermor gir blaffen. Det er heller ikke ditt problem hvis han kommer på jobb i skrukkete skjorter, at det blir servert pizza på møtet, eller at Pettersen må lære seg litt programvare. Det blir ikke trekk i lønna fordi du serverer kjøpekaker eller jukser med en flaske ferdig fond.


Det er derimot din skyld at de andre stikker av med opprykkene og lønnstilleggene når du ikke er tilstede på jobben. Og det blir ditt problem at omgivelsene oppfatter deg som en grinebiter når du stiger omkring i taust raseri med støveklut og gavepapir.


Og det er din skyld – omenn delt med mange andre – at arbeidsgiver kan fortsette med reduserte stillingsbrøker. Det er alltid noen som sier ja til ekstravakter. Dermed behøver ikke arbeidsgiver bygge inn slakk i bemanningsplanen. Slakk betyr at det er så mange heltidsansatte i organisasjonen at de kan dekke opp for det forutsigbare fraværet. Slik det gjøres i mannsdominerte bransjer. Menn gidder nemlig ikke ta deltaidsarbeid eller ekstravakter. De oppfatter det ikke som sin jobb å holde lønnskosten nede.


Ok, så var det strengt tatt ikke min jobb å irritere deg med denne petiten, heller. Men det måtte gjøres.