Se på meg, storebror!

Pr 18.mars 2012:  Datatilsynet har stoppet prosjektet som prøver ut gps-merking av demente. En håpløs Catch22-situasjon: Jeg trenger gps fordi jeg er dement. Jeg får ikke gps fordi jeg er dement.

(Herfra: Innlegg i Stavanger Aftenblad september 2011)

Selvfølgelig høres det fælt ut å måtte gå med en GPS-sender på kroppen eller i lommen, slik at folk kan se hvor du er til enhver pris. Oj... hva vil de bruke kunnskapen til, mon tro?

Dette er en fornuftig og rasjonell bekymring overfor et fremtidsbilde vi ikke ønsker oss. Vi vil ikke ha et samfunn der myndighetspersoner eller ikke-autoriserte andre kan observere vår adferd fra minutt til minutt. Vi vil bevare privatlivets fred, og vi vil bestemme selv.
Derfor får ikke sykehjem bruke GPS for å spore demente pasienter. Betingelsen for at man skal kunne spores med GPS, er at man gir tillatelse selv, og det igjen betinger at man er klar i hodet og forstår hva dette innebærer. Demente klarer ikke dette, så de får ikke GPS. Vi vil skjerme dem, ikke tillate at sykehjemsansatte kan vite hvor pasientene er til enhver tid. Selv om dette betyr at pasientene må låses inne så de ikke forsvinner på egenhånd.


Det kan høres fornuftig. Men se på den faktiske konsekvensen:

Pasientene må følges hver gang de skal en tur utenfor sykehjemmet. Hvorfor? Jo, for at sykehjemmets ansatte alltid skal vite hvor de er. Dermed fotfølges pasientene når de en sjelden gang får en tur ut. Resten av tiden må pasientene være i avlåste områder. Da vet også sykehjemmets ansatte nøyaktig hvor pasientene er.
Uansett løsning vil altså sykehjemmets ansatte til enhver tid vite hvor pasientene oppholder seg. Forskjellen med og uten GPS er at en sporbar pasient kan rusle ut på egenhånd. Snakke med hvem de vil, uten at en ansatt står og lytter. Sitte på en benk så lenge de vil, uten at en pleier blir utålmodig. Altså et mye bedre dagligliv, simpelthen fordi de kan bli funnet hvis de blir for lenge borte. I tillegg reduseres selvsagt risikoen for at de går seg vill i skogen eller blir liggende i en grøftekant etter et fall.

Hvis det er mulig, vil jeg gjerne allerede nå forhåndserklære mitt klare ønske: Skulle jeg bli dement, vil jeg merkes med GPS. I en slik situasjon vil jeg virkelig, virkelig ønske at storebror og storesøster ser meg.

Som i Viggo Barfoeds fortvilede vise: "Med min kone har jeg levet otte år i fryd og gammen, vi har haft så meget sammen; sa' hun noget, sa' jeg Amen. Men på een gang nu forleden var det slut med herligheden. Jeg kom hjem fra byen, og så var konen væk. Siden da har ingen hende set, alle vegne har jeg gå't og ledt; pr. telegraf og telefon, og jeg har prøvet radioen: "Hun er gået fra sin ægtemand, muligvis i løftet sindstilstand". Og nu er det mit sidste håb, at nogen hører dette råb: Hvor er min kone? Kommer hun aldrig igen?"

Aldershjemmene som forsvant

(Innsendt 22.februar 2012, trykket i Rogalands Avis 13.mars)

Se til Danmark, roper kommunalministeren, men gjør det bare delvis. Hun snakker begeistret om at svært mange dansker blir boende hjemme, og så slenger hun ut i Aftenposten at vi i Norge ”springer etter eldre med institusjonsplasser og medisinsk behandling”. Til det siste nøyer jeg meg med å nevne at vi har en dekningsgrad for sykehjem/omsorgsboliger på totalt 28% av befolkningen over 80 år.

Men Navarsete har oversett en sentral del av den danske eldreomsorgen: Danskene har erkjent at det finnes en stor gråsone mellom frisk og syk. Det er ikke slik at man kan ta vare på seg selv og egen bolig helt frem til den dagen man må på sykehjem.

Danmark skiller mellom pleiehjem, beskyttede boliger, pleieboliger, allmenne eldreboliger og andre boliger for eldre (FAFO 2011), og har hatt en kraftig vekst i antall eldreboliger de siste 25 årene. Slik kan langt flere eldre bo hjemme – i eldreboligen – med tilgang på vanlige hjemme-tjenester, sosialt samvær, og tilgang på spiselokale hvor de kan kjøpe seg middag. Dette mangler i Norge.

Ingen tilbud til den som er ”bare gammel”

I dag har vi tre mulige boformer for norske gamle: Man kan bo i eget hjem, i omsorgsbolig eller på sykehjem. De to første er definert som bosteder, mens sykehjemmet er definert under et annet lovverk, for mennesker som for kortere eller lang tid trenger behandling.

Omsorgsboligene kommer inn under sosialtjenesteloven som et botilbud, men de er ikke aldershjem. Beboerne har svært varierende livssituasjon, alder, diagnose og funksjonsnivå. Det kan være utviklingshemming, ulike helseproblemer som krever regelmessig hjelp eller skjerming, og det kan være generelt lav boevne , eksempelvis rus- eller adferdsproblemer.

Tidligere fantes det også gamle- eller aldershjem under sosialtjenesteloven. Svært mange har ennå ikke oppdaget at disse boligalternativene er fjernet. Vi hører replikker som ”mor begynner å bli skral nå, vi får snart finne et hyggelig gamlehjem for henne”, eller ”vi orker ikke ta vare på huset lenger, vi må begynne å søke på aldershjem” – men nei, dette botilbudet finnes ikke lenger. Gamle folk må faktisk klare seg selv under dagens styresett, selv om de faktisk verken orker eller makter.

Komplisert å være gammel

Det kan være ensomt å bli gammel. Mange hjemmeboende er mye alene, bare avbrutt av en tur i butikken eller til lege, kanskje besøk av hjemmehjelp og litt familie innimellom. Venner faller fra, bevegeligheten er redusert, og man har lite å gjøre. Et ensomt liv kan være trist, og det kan i seg selv føre til sykdom og tidlig aldring.

Vedlikehold av bolig og eventuell hage er heller ingen enkel sak. Bare det å organisere plenklipping kan bli ganske uoverkommelig, for ikke å snakke om når internett faller ut og må fikses, vinduene må vaskes på utsiden… for dette er ting hjemmehjelpen faktisk ikke gjør. Og for hvert år som går, blir det mer håpløst å skulle selge boligen og flytte til noe enklere. Så sitter man der, litt ufør, ofte alene, bekymrer seg over ting som forfaller, håper at hjemmehjelpen snakker norsk i dag, og venter på å bli syk nok til å bli innlagt. Da hjelper det lite at ministeren avbildes sammen med glade gamle dansker.

En ny definisjon av Hjemme

En undersøkelse for Helsedirektoratet viste at 80% ønsker å leve et selvstendig liv i egen bolig eller i en tilrettelagt bolig med felles tjenester i alderdommen, mens 12% vil bo i en omsorgsbolig eller sykehjem. Fire av fem vil bo i egen eller tilrettelagt bolig, men ikke i omsorgsbolig. Dette er en viktig erkjennelse.

Slik det nå er, må nesten alle uansett belage seg på å forbli i egen bolig, med litt hjelp fra hjemmetjenesten. Svært mange er helt fortvilet over situasjonen. Det er på tide å omdefinere ”hjemme”. Stavanger Høyre har nylig gitt en høringsuttalelse om dette.

Vi vil ha aldershjemmet tilbake, gjerne som bokollektiv for eldre. Dette skal erstatte egen leilighet eller hus, og det skal ikke være et gratis tilbud. Til gjengjeld skal det være aldershjem av ulike slag, så de fleste kan finne et sted hvor de kan tilbringe alderdommen sammen med venner og likesinnede.

Vi vil ha separate boenheter, gjerne i ulike størrelser, med eget bad, men gjerne felles oppholdsrom. Noen gjesterom og et selskapsrom som vi kan leie ved behov. Nær kollektivtransport, så vi ikke behøver så mye biler eller parkeringsplasser.

Vi ønsker bemannet resepsjon som kan ordne med legetimer, frisør, fotpleie, drosje og evt vaskehjelp i de private rommene, som er ansvarlig for vaktmester og vedlikehold. Og en spisestue hvor vi kan kjøpe oss god middag, gjerne med et glass vin for de som vil. Dessuten et treningsrom og en aktivitør som kommer innom en dag eller to i uken, for å få oss opp og ut i alderdommen.

Effektivt og lønnsomt

På denne måten vil svært mange eldre klare seg hjemme mye lenger, uten at det behøver å koste kommunen mer enn dagens tilbud. Hjemmebaserte tjenester kan jobbe raskt og effektivt med mange brukere i samme hus. Vi behøver ikke dagsenter for å få sosial omgang, og vi holder oss fysisk aktive og sunnere mye lenger. Svært mange vil kunne bo på aldershjemmet livet ut, uten å behøve sykehjemsplass. Godt for de eldre, godt for kommunen.

Mye på egen regning

Vi forutsetter at slike aldershjem i større grad betales av den enkelte beboer i form av innskudd, husleie og egenbetaling. Og vi bør være positive til å vurdere avtaler med private utbyggere og aktører, så folk også i alderdommen kan ha mulighet til å velge hvor de vil bo, så de kan leve nær mennesker de liker og ønsker å omgås. Da vil mange eldre være villig til å selge egen bolig for å flytte inn, og betale et andelsinnskudd i aldershjemmet. Innskuddet kan så arvingene selge videre når den dagen kommer.

Tiden er inne for å dreie eldreomsorgsdebatten bort fra bare antall sykehjemsplasser, og over på en fornuftig diskusjon om et bredere, mer variert botilbud for folk som ikke ønsker eller makter å leve i vanlig hus eller leilighet – men ikke er syke nok til sykehjem.

Dameblader? Nei takk!

Jeg vakler.
(Advarsel: Det er periodevis oppløp av ropetegn i teksten under. De var ustoppelige.)

Jeg vakler særlig når jeg har vaglet meg opp på en step-maskin på helsestudio. Det er nemlig dørgende kjedelig der oppe. Normene er veldig strenge i studioland, og du-skal-ikke-kikke på andre er en grunnpillar. Heldigvis har helsestudio har en stor hylle med aviser og blader.

Avisene har jeg stort sett lest til frokost, så det blir blader. Du rekker å måke gjennom ca to ukeblader på en stepmaskinøkt, så det kan bli ganske mange blader i måneden. Jeg setter grensen ved Nok er nok-bladene, altså kjendiser gjennom hele alfabetet. Joda, jeg forstår poenget: Disse bladene gir oss tilbake storfamilien og nabolaget, slik at vi har noen felles personer å sladre om på jobben. Men jeg orker ikke pugge hva prinsesser og bobil-dronninger gjør i ferien.

Jeg har mer enn nok med å holde meg i tømme etter at prinsesse Märtha fru Behn – på ramme alvor – var invitert av Næringsforeningen (!) til å holde et foredrag på deres nysatsing ”Kvinneplassen” (!!) med tema ”Fra offerrolle til kvinnekraft” (!!!) …hallo? Prinsessen, kongsdatteren, forteller om sin vandring fra offer til kraftrolle? Hvor dumt kan det bli? I forbifarten kan jeg nevne at jeg dagen før ble fortalt at arrangørene hadde vært på jakt etter byens aller, aller fineste bil, så de kunne transportere damen standsmessig frem og tilbake fra flyplassen. Mens de to staute, solide næringslivskvinnene Carla Smith og Brit Rugland, som også foredro på arrangementet, antakelig måtte transportere seg selv både til og fra. Fri og bevares. Referatet i Næringsforeningens publikasjon Rosenkilden sier intet om innholdet i prinsessens foredrag, men det forteller at prinsessen fikk publikum til å le. Det velger jeg å ta som en trøst. Nuvel. Som sagt, jeg vakler, og nå skal jeg vakle tilbake til temaet, som altså er blader.

Vi feminister er programforpliktet til å mislike mannebladene, fordi de har bilder av temmelig nakne damer i temmelig idiotiske positurer. Jeg mener – hvem legger seg på et bilpanser i 12cm stiletthæler? Og hvordan ville ikke bileieren reagere, hvis han så at du prøvde å få feste med fottøyet på skjermen? Igjen, nok om det. Vi er enige i at dette i stor grad kan påvirke samfunnets kvinnesyn og føre til et usunt og fornedrende kroppsfokus. Men. Det er et større aber. Det er damebladene.

På step-maskinen leser jeg altså Mann, Vi Menn, Motor, Autofil og et eller annet manneblad som er så dårlig at jeg ikke husker hva det heter. Og så leser jeg KK, Henne, Elle, Norsk Ukeblad, Kamille og Det Nye. Jeg må få si: jeg blir like begeistret hver gang det er kommet et nytt manneblad i hyllen.

 
Mannebladene skriver nemlig om ting som skjer og som betyr noe. Vel, litt. Men noe. De skriver om vulkaner, romfart, overvåkning, kannibalisme, musikk, trafikksystemer, lover og regler, kometer, kvinneboksing (ja, ja, fullt illustrert), sex, reiser og terrorisme. Blant veldig mye annet.

Damebladene, derimot… de skriver om å skape et trivelig hjem, lage gode middager, oppdra snille barn, få finere kropp, sminke seg penere, operere seg enda penere, bytte gardiner og sofaputer, få bedre samliv, og om å kle seg. Og det er stort sett alt. Joda, etpar av bladene har hørt slik kritikk før, og slenger med én alvorlig reportasje hver måned, så er vel den saken i orden. Men aller mest skriver de om moter.

 

Javel – skal det være noe galt med klesmoter, liksom? Vel, nå kjenner jeg utropstegnene nærme seg igjen, men jeg skal prøve å beherske meg.

Motereportasjer burde ha røykpakke-advarsler: Moter kan føre til overforbruk og stor gjeld. Moter kan medføre utbytting av kvinner og barn i den tredje verden. Moter skaper søppelberg. Moter fører til at god matjord utarmes til bomullsproduksjon. Moter senker grunnvannet. Moter skaper slanke- og kroppshysteri. Moter øker misunnelse og mobbing. Moter flytter oppmerksomheten bort fra det som virkelig betyr noe. Alarm!

Så er det enkle, åpenbare mot(e)argumentet: Kvinner vil jo ha disse bladene, kvinner kjøper dem, det er et fritt land. Og det er jo sant. Litt sant. Men kanskje vi feminister skulle heie litt på mannebladene? Ikke pornobladene, men de trivelige, innholdsrike mannebladene. Kjøp et slikt i stedet for et dameblad neste gang. Send dem leserbrev og berøm de gode reportasjene. Send i samme slengen leserbrev til et dameblad eller to og fortell at du ikke gidder lese mer om moter, og derfor slutter å kjøpe dem.


Så kanskje noen flere kvinner gjør det samme, etter hvert. Og vi har skapt en ny… trend?

Gjør mot andre...?

Før utbyggingen 

Den katolske kirken i Stavanger har bygget ut, fått nytt tårn og nye kirkeklokker. Med dette følger nytt spetakkel, både på den ene og andre måten. Det er kommet klager over støy fra klokkene, både direkte til kirken - flere ganger - og til Helsesjefen i kommunen. Klokkene kimer kontinuerlig i åtte minutter sammenhengende hver dag. Om søndagen før klokken 11, andre dager før klokken 18. 

Etter utbyggingen

Kirkens representant Thomas Sørensen sier til Stavanger Aftenblad at han ikke kan anse dette som støy. Det får være hans ærlige mening, greit nok. 
Men så sier han at "området St. Svithuns kirke ligger i er et av de mest støyende, trafikkerte og travleste områdene i byen, og 'støy' omgir oss". Videre at "man kan heller ikke forvente, når man bosetter seg sentrumsnært, at støynivået skal ligge på samme nivå som på landsbygdene". Tilsist henviser han til at kirken har en 1500 år lang tradisjon for å ringe inn til messe. 

Det er nesten gripende at St. Svithuns menighet her hevder at det må være greit å tilføre mer støy til strøket fordi det på forhånd er et av de mest støyende områdene i byen. Mener de at det ville vært verre å ringe med klokkene åtte minutter sammenhengende i et rolig villastrøk i utkanten? Kan det ikke tenkes at det faktisk er urimelig å forvente at folk som i utgangspunktet har mye støy og trafikk rundt seg, skal tåle enda mer bråk? Nå er det kirken som har tradisjon for å snakke i lignelser, men jeg lar meg friste, og minner om Matteus 13,12:  For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.  St. Svithuns menighet later til å mene at dette også skal omfatte stillhet, ro og sjelefred. Bor du rolig til, fortjener du fred. Bor du i et område med mye støy, skal det sannelig smelle rundt ørene på deg.

Et ord om den 1500 år lange tradisjonen: Ja, kirken har brukt klokker for å kalle til messe eller gudstjeneste i mangfoldige år. Formålet har vært å vekke, påminne og innkalle menigheten. Dette betinger at menigheten bor innen hørevidde. Den katolske menigheten er spredt over hele kommunen, for ikke å si sør-fylket. Det er maksimalt en håndfull medlemmer som hører kirkeklokkene  før de ankommer. Kirkeklokkenes opprinnelige funksjon er forsvunnet. Nå gjenstår bare tradisjonen for tradisjonens skyld. 

Det kunne kanskje være kledelig om St. Svithun menighet bestemte seg for å la nestekjærlighet være viktigere enn selvforherligende tradisjonstrohet. 

Kunst, moro, forkastelig?

- Man har det ikke kjekkere enn man gjør det selv, sier Anita Hellen Morlandstø i Bømlo Kunstlag, og etterlyser flere femtiøringer. Mange flere. Millioner.

 

Fra og med mai er femtiøringen utgått, og virker ikke lenger som betalingsmiddel. 
Bømlo Kunstlag og kunstner Robberstad har kommet opp med en idè for å bruke disse tilsynelatende verdiløse små myntene mens de ennå finnes.

.
De vil lime dem på en holme, dekke hele Kjøpholmen med inntil 23 millioner femtiøringer:

Javel! Er det så galt, da?
Hvor surmaget kan man bli?
Hvis noen vil og kan bruke opp femtiøringene som skal kasseres likevel, er det da ikke artig at de gjør noe kunstnerisk med dem?

Det er mulig at det er et godt kunstnerisk prosjekt. Ikke sikkert, men det kan hende. Selv om det fremstår mest som en litt festlig historisk sak. Man får ikke mer moro enn man lager selv, etc.

Her er mine to grunner til å sette hælene litt i bakken: 

1. Hver femtiøring veier 3,6 gram og inneholder 97% kobber. Metallverdien av kobber er for tiden 8.570 USD pr tonn, dvs at 23 millioner femtiøringer har en metallverdi/skrapverdi på litt under fire millioner kroner. Kommer de tilbake til Norges Bank kan denne verdien realiseres, myntene blir resirkulert som metall. Hvis de blir limt fast, er det altså nesten fire millioner kroner i omsettelig metall som ligger i sement på holmen. Er det verd det? Oppriktig talt, Bømlo kunstforening: Er det slik dere vil bruke fire millioner kroner?

2. Kreftforeningen har bedt folk om å samle femtiøringene sine og gi dem til kreftsaken. Hvis 23 millioner femtiøringer blir gitt til Kreftforeningen, får de 11,5 millioner kroner til å drive sin livreddende virksomhet. Dette kan man gjøre også i mai, altså med de myntene man måtte ha liggende i skuffer og lommer.

Jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om at det planlagte prosjektet er en fryktelig kostbar festlighet. Og skulle ønske at femtiøringene istedet først gikk som gave til Kreftforeningen, for deretter å bli smeltet til metall.

Eventuelt at Bømlo Kunstlag og Robberstad søkte Norges Bank om å få lov til å gi pengene til Kreftsaken først, for så å få dem tilbake av Norges Bank etter mai. Da kan det bli et verdig verk.

Forhåndsdømming av høyhus

(Trykket i Stavanger Aftenblad 1.mars 2012)
Aftenbladet kritiserer Høyres velvilje til bygging av høyhus, og illustrerer dette med at Badedammen kommer dårlig ut på kommunens levekårsindeks. Dette er en feilslutning.


Levekårsindeksen i Stavanger kommune kartlegger ikke hvor fornøyde innbyggernes selv er med levekårene der de bor. Det er mange årsaker til dette, blant annet at folk ikke uttaler seg ut fra objektive kriterier, men på bakgrunn av sine egne ståsted og referansepunkt. Derfor mener kommunen at slike svar har begrenset verdi. Dette bør kan hende revurderes, siden folks egen oppfatning om hvor bra de har det, på mange vis er svært vesentlige for hvordan et boområde skal vurderes.


Levekårsindeksen vurderer boligområdene ut fra en rekke målbare indikatorer. Det er forhånds-bestemt hva som er ”bra” og ”dårlig” på skalaene. Konsekvensen er at Badedammen – slik prosjektet er planlagt og gjennomført – er forhåndsdømt til å komme dårlig ut.

For å bli vurdert som å ha gode levekår, må et område bl.a ha mange barn, mange gamle folk, liten barneutflytting, og lav utflytting totalt sett. Badedammen skårer dårlig på alle disse. Men er det så galt? De nyere byggene i Badedammen er i stor grad ment for yngre mennesker som vil bo sentrumsnært, på få kvadratmeter og uten hage eller utestell. Disse flytter så videre når de får barn, akkurat som de hadde planlagt. Man kan ikke dermed si at det er noe galt med bomiljøet.


Videre skal beboerne i et godt levekårsområde ifølge kriteriene ha lav gjeldsgrad, altså moderat gjeld i forhold til inntekten. Unge mennesker i sin første bolig har ikke det. Et område som er planlagt og bygget for unge mennesker i fasen mellom studier og familieliv, kan ikke rettmessig kritiseres for at det nettopp er slike folk som bor der. Men det er slik levekårsindeksen virker.


Mer generelt sett angir levekårsindeksen dårlige tilstander hvis et område har høy andel ikke-vestlige innvandrere, relativt mange fattige, arbeidsledige, folk som mottar sosialhjelp, attføring eller uføretrygd. Det er selvsagt viktig at man ikke får ghetto-lignende tilstander i byen. Men det er jo også slik at folk med lav betalingsevne er nødt til å bo i et område hvor de finner rimelige boliger. Det betyr som oftest tettbygde strøk med mange små leiligheter. Alternativet er at de flytter ut av byen, til distrikter hvor boligprisene er lavere. Når folk likevel velger å bo i små boliger i byen, heller enn på landet eller småsteder, må det også respekteres. Man kan verken tvinge folk til å flytte ut av byen, eller trylle frem romslige eneboliger til lavpris. Gode høyhus kan oppleves som førsteklasses bomiljø.


En levekårsindeks som forhåndsdefinerer hva som er et godt bomiljø, må ikke brukes ukritisk til å dømme andre typer bomiljøer nord og ned. Det blir som at en kjøttelsker kritiserer torsk for å smake fisk.

Kvinnedag eller sosialismedag?

Jeg har gått i et utall 8.mars-tog. Med og uten barnevogn eller sjenert tenåringsgutt, med og uten mann. Kvinnesak er viktig både nasjonalt og internasjonalt, og det er dessverre fremdeles langt igjen til likestilling (forhåpentligvis) er et faktum. Så jeg ønsker å gå i tog hvert år - sålenge det trengs.

Men parolene... akk, parolene!
I år er det en hovedparole og ti underparoler i Stavanger. Seks av de ti parolene omhandler store, generelle, ikke spesielt kvinnerelaterte saker, flere av dem høyst kontroversielle. De representerer standpunkt fra deler av venstresiden. Så kan man være enig eller uenig i selve sakene... men er det greit at de fremmes akkurat denne dagen?

Før jeg kommenterer dette, setter jeg inn en flott, pedagogisk graf. NB: Den er basert på skjønn og som sådan ikke spesielt vitenskapelig. Jeg har sett på parolene i Stavanger de siste årene, og vurdert hvor stor andel av dem som ikke omhandler kvinnesak per se. Det er ganske mange, og andelen ser ut til å øke.

Hvilke saker har jeg gruppert som ikke-kvinnesaker? Det er bl.a

• Lytt til FN, forby nazistisk organisering
• Riv murene – stopp Israel (en gjenganger) 
• Gi papirløse opphold nå 
• Human asylpolitikk
• Ikke rør uførepensjonen (en gjenganger)
• People Need Love (homobevegelsen) 
• 6-timers normalarbeidsdag med full lønn (en gjenganger) 
• Nei til privatisering (en gjenganger) 
• Støtt det egyptiske folket 
• Forsvar AFPordningen 
• Hent soldatene hjem

Sakene er viktige, bevares, og mange vil nok si seg enige i innholdet. Men de handler ikke om kvinnefrigjøring eller kvinnesak. Man kan argumentere at de gjelder et bedre samfunn, mindre elendighet i verden, kanskje mer generell utjevning. Men for å gi noen banale eksempler: Dersom mindre død og skade i samfunnet var et mål for dagen, kunne man hatt paroler for "Midtdelere på E39" eller "Aldersgrense 25 år for bilsertifikat til menn". Ønsker man å kjempe for mer rettferdig bruk av offentlige midler, kunne man agitere for "Behovsprøving av barnetrygden" eller "Høyere egenandel for røykere hos legen". Jeg presiserer for ordens skyld at jeg ikke ville stille meg bak disse parolene heller, men de er i noen grad sammenlignbare.

Saker som derimot glimrer med sitt fravær i 2012, er blant annet

• Voldtekt  (et tema som heldigvis mange er opptatt av, og som kunne gitt godt fremmøte)
• Tvangsekteskap (som også heldigvis har fått mye fokus, men fortjener mer)
• Kjønnslemlestelse (som får altfor lite fokus, også fordi mange gjemmer seg bak gutteomskjæringen og dermed bortforklarer noe av lemlestelse av småpiker)
• Turnus versus skiftarbeid (langt igjen)
• Likelønn (enda lenger igjen)
• Verneplikt for kvinner (for eller mot, uansett et viktig tema)

Ok, så kunne jeg gått på parolemøtene.

Der har jeg ikke vært på lenge. Det er riktig, jeg tar selvkritikk for at det er superlett å kritisere de som faktisk gidder å gå på møter, skrive paroler, tegne plakater etc. 

Og jeg kunne selvfølgelig prøvd å starte et nytt 8.mars-tog for politisk konservative feminister. Det ville selvsagt vært meningsløst; vi behøver slett ikke to konkurrerende tog, vi behøver et samlende tog. All ære til de sterke, flotte kvinnene som faktisk orker å stille opp, arrangere og bråke år etter år. Men: De gjør seg selv en bjørnetjeneste når de lar Kvinnedagen gli hen mot en sosialisme- eller rettferdighets- eller generelt rød dag.

Hvorfor er det så galt? Ihvertfall tre gode grunner:

1. Mange som ellers ville engasjert seg, dropper hele toget
2. Mange velger også bort hele kvinnesaken, fordi den blir for fremmed for dem og deres verdensbilde.
3. Når 8.mars og 1.mai nærmer seg så mye i innhold, blir (minst) den ene etterhvert overflødig.

Tilsist noen ord om etpar enkelttema:
Det argumenteres bl.a med at "det offentlege er kvinners største arbeidsgjevar, og ein sterk offentleg sektor er fundamentalt for å sikra kvinners rett til liv, helse og velferd og for realisering av full likestilling." Dette er ikke en sannhet, det er en politisk oppfatning. Et alternativt politisk syn vil være at det private næringsliv kan sikre kvinners posisjon like godt som det offentlige, bare vi ser til at regelverket er godt nok. Ser man på andelen fortvilende dårlige stillingsbrøker i "kvinneyrker" i det offentlige, er det slett ikke det private næringsliv som undergraver kvinners yrkesliv mest. Sier høyresiden, som ikke får komme til uttrykk i 8.mars-toget.

Videre blir det argumentert med at "6-timarsdag handlar om organisering av liva våre på, der kvinners situasjon som deltidsarbeidande og dobbelt/trippelarbeidande ville kunna blir avgjerande avhjelpt av 6-timarsdag med full løn." Dette fremsettes som en kvinnepolitisk sannhet, men den er bare gyldig i deler av det politiske liv. Andre vil hevde at problemet ligger i at samfunnet støtter opp under at kvinner skal være dobbelt/trippelarbeidende, og at en bedre løsning ville være f.eks at kvinner jobbet ordinær full dag slik menn gjør, men til gjengjeld senket lista hjemme, brukte mindre tid på å være pliktoppfyllende "flinke piker", eller at flere for den saks skyld gikk på fagkurs istedenfor å oppdatere seg på sko og moter. Men igjen: De siste setningene representerer bare et alternativt politisk syn.

Jeg ønsker at 8.mars skal være en tverrpolitisk kvinnesaksdag, og ikke dreies over til en kampdag for noen grupperinger på venstresiden. Det finnes mange politisk konservative feminister, som gjennom slik overvekt av "røde" paroler ekskluderes fra toget, og som også blir redde for å bli sett på som "rødstrømper". Dessverre!

Brann eller vold? Kolera eller pest?

Brannvesenet sier de frykter flere pizzabranner hvis kebab- og burger-stedene stenger tidligere om natten. Da skal visstnok fulle unge menn gå hjem, putte en grandis i stekeovnen og legge seg på sofaen. Mange nattmattilhengere jubler over argumentet.
Her kommer litt kjedelige men viktige fakta, en diskusjon, og et konstruktivt forslag (!).


Gi oss fakta
Det første spørsmålet som melder seg, er hvor mange pizzabranner man har hatt de siste årene. Dessverre grupperer statistikken all tørrkoking og overoppheting ved matlaging sammen. Dvs at steke-pannen som tar fyr når du står i telefonen eller åpner døren, og gryten som tørrkoker når eldre eller demente mennesker glemmer at de har satt på middagen, telles i samme gruppe som nattpizza. 


Brannstatistikk
Ifølge Direktoratet for Samfunnssikkerhet og Beredskap ble det i Stavanger rapportert tre (3) komfyrbranner i 2010. I 2009 var det fem. Her skilles dessverre ikke mellom dagbranner og natt-branner. Men det blir utdypet litt lenger nede her.

• De samme to årene ble det rapportert hhv fire og to branner pga røyking, og hhv én pluss én brann pga levende lys. Tilsammen like mange branner av disse to årsakene som totalt ved komfyren. Uten at noen skriker opp om å forby røyking eller stearinlys hjemme av den grunn. 
• Bare 16% av boligbranner i Norge varsles mellom kl 02 og 06 om morgenen. Likevel skjer 37% av dødsbrannene i denne perioden. Og selv om de fleste som dør i brann er gamle og eldre mennesker, så er yngre menn med promille overrepresentert blant de som dør i brann sent på natten. Det skal vi selvsagt ta på alvor. Det betyr å sjekke hva som faktisk har foregått på forhånd.

Adferd 
Det andre spørsmålet vi burde stille, som vi slett ikke vet, er jo hva disse mennene har gjort tidligere på kvelden. Det er veldig lett å tenke seg at de har vandret hjem fra byen, fulle og sultne, og satt på litt mat.

Men det kan like gjerne tenkes at de har sittet hjemme hele kvelden, alene eller i selskap med andre, eller at de har vært på besøk eller en privatfest. 


Direktoratet har analysert boligbrannene mht hvilke befolkningsgrupper som figurerer høyt på denne statistikken. "Analysen viste at de siste 5 år har følgende 4 befolkningstyper vært overrepresentert mht. boligbrann (i prioritert rekkefølge):

1. Unge, single, velutdannede, urbane, motebevisste, som leier i eldre bygårder i våre største byer. 
2. Eldre, single med lav inntekt, som bor tett men ikke urbant i boliger (eldre blokk/rekkehus) fra før 1920.
3. Veletablerte med barn og middels inntekt, som bor i byforsteder i ene- / tomannsbolig fra 1960-90, gjerne i rolige villastrøk.
4. Eldre (55 +) med lav utdannelse og inntekt, i eneboliger på landet."

Direktoratet føyer til at "De to førstnevnte gruppene er også de som ikke har montert røykvarsler, og de tre førstnevnte er de gruppene der røykvarsler ikke fungerte ved brann."


I de fire mest utsatte gruppene er det ingen markert overvekt av kebab-om-natta-publikummet. De fleste er hjemme i utgangspunktet: Hvis 5.000 voksne mennesker er i Stavanger sentrum en kveld, er byens øvrige 75.000 voksne hjemme hos seg selv eller andre. 


Vold 
Her er et bilde av anmeldt voldskriminalitet pr bydel i årene 1995-2007. Eiganes/Våland og Storhaug, altså sentrumsbydelene, er kraftig (!) overrepresentert. 


Det foregår mye vold på byen i helgene. Det er et faktum. Dessverre er det svært mange av utelivsaktørene - både på tilbyder- og brukersiden - som mener at dette utelukkende er en sak for politiet. De er ikke redde selv, og ser åpenbart ikke noe særlig problem i at mange andre blir skremt og skadet, tildels svært alvorlig, helt uten rimelig grunn eller skyld. Selv om dette også påfører fellesskapet en mengde unødige oppgaver og kostnader - i tillegg til belastningen for de det går ut over. 


Til poenget
Vi er redde for brann. Vi er ekstra redde for at naboen skal komme sent hjem og starte en pizza i ovnen, fordi vi så levende kan forestille oss det verste som kunne skjedd. Og vi har ikke kontroll over dette. 


Vi er ikke like redde for voldskriminalitet, fordi vi opplever å kunne begrense risikoen: Hvis vi bare holder oss hjemme, er det ikke vi som blir slått ned. Likeledes hvis vi går i flokk, går tidlig hjem og ellers oppfører oss skikkelig. Slik tenker de fleste av oss. Dermed oppleves pizzabranner som skumlere enn kebab- og drosjekø-vold, selv om det siste rammer så uendelig mange flere av byens innbyggere. 


Jeg lar meg friste til å si: 

Du skal ikke tåle så inderlig vel - 

den risiko som ikke rammer deg selv!

For tiden piskes politi og "myndigheter" fordi det stadig er bråk, vold, forsøpling og elendighet på byen nattestid. Mange insisterer på å ha uendelige åpningstider, fri flyt av alkohol og nattmat, som i utgangspunktet fører til uro - og så vil de kompensere med at politiet og et batteri med kø-vakter og frivillige skal håndtere konsekvensene. 


Isteden kan vi gjøre noe med årsakene. Tidligere og graderte stengetider, burger/pølse/kebab stengt ved midnatt, og hyppige, rimelige nattbusser så folk kommer seg hjem. Fyll + kebabkø = bråk. Vet vi at det ikke er nattmat å få tak i, og buss/taxi er lett tilgjengelig, går vi hjem. Og der er brannfaren hos naboen slett ikke så overhengende som vi intuitivt frykter.


- og tilslutt et konstruktivt forslag:
Kanskje kan nattbussen selge sandwiches? En pose med god, sterk, salt brødmat, som folk kan kjøpe idet de stiger ut av bussen, før de går det siste stykket hjem. Så slipper de å lage seg mat hjemme!


/Risikoen for at naboen gjør lager seg en pizza, etter å ha sett film på hjemmeTV'n eller vært på besøk hos en kompis, er det mindre å gjøre med. Men så er det heldigvis ikke så mange slike branner, heller.)

Kjære Kolumbus!

(Stavanger Aftenblad januar 2012)

Jeg vil så gjerne ta bussen, men det viser seg å være enklere å reise til Amerika. Noen korte eksempler på hva som hindrer amatører i å busse i Stavanger:

Til hvilken holdeplass?

Jeg skal til Felleskjøpet i Hillevåg, og bruker reiseplanleggeren deres til å søke på forslag for Stavanger til Hillevåg. Da får jeg opp fem mulige holdeplasser, hvorav en heter ”Hillevåg Bistro”. Jaha? Den var ny for meg. Siden jeg heldigvis er rimelig kjent, tenker jeg at det kan være Patrioten Bistro, som jeg vet ligger i nærheten av målet. Så jeg prøver. Reiseplanleggeren forteller at jeg da må ta bussen til Sjøhagen holdeplass og gå resten.

Hvor er Sjøhagen? Ifølge Google Maps ligger Sjøhagen på Åmøy. Litt langt å gå derfra. Men litt stahet og videre undersøkelser avslørte at Sjøhagen holdeplass ligger ca ti meter fra ”Hillevåg Bistro”, så det gikk jo greit. Til slutt. Så er det neste spørsmål:

Fra hvilken holdeplass?

Så er det jo tre ruter som går til Hillevåg, har jeg funnet ut. Hvilken er greiest for meg? Det kommer bl.a an på hvor bussen går fra.

I Stavanger Sentrum er det omtrent 26 holdeplasser rundt Breiavatnet og Jernbanen. På holde-plassene står både nummeret og et fint kart hvor alle numrene er synlige. Det kartet finner jeg ikke på ruteplanleggeren. Der er bare et interaktivt kart som jeg må forstørre til nærbilde (det må jeg forstå helt av meg selv) slik at holdeplassene dukker opp. Men der står ikke numrene; jeg må flytte pekeren fra plass til plass for å få opp holdeplassnummeret. Helt utrolig tungvint. Kunne dere ikke vise et oversiktskart? Og kunne ikke holdeplassene ha navn (Jernbanen, Atlantic, Løveapoteket etc) i tillegg til nummer?

La meg så erkjenne at jeg har funnet kartet over sentrumsholdeplassene. Det ligger på forsiden deres, og det høres jo enkelt ut. Men kartet forsvinner sporløst når man går inn i ruteplaneggeren, dvs når man trenger det som verst.


Holdeplassnavn

Sjøhagen har jeg nevnt. Den ligger uventet nok i Hillevåg. I krysset Madlaveien/Holbergsgaten har vestgående holdeplass navnet Holbergsgaten. Det er greit. Men østgående holdeplass heter ”Ess Bygg As”. Ikke intuitivt begripelig for nykommere det heller.

Skal man til Bokkaskogen eller gamle Stadion, nytter det ikke å søke på Mosvannet eller Mosvatnet; det kommer ingen forslag. Diverse forsøk og en tur innom det interaktive kartet igjen viser at ordet Mosvannsparken er greit for systemet. Kunne det ikke være litt mer fleksibilitet i navnegjenkjenningen når vi søker?


Hvilke gater går bussen?
Jeg bor lykkeligvis utover Madlaveien, så mange busser går i rett retning når jeg skal hjem. Jeg har etter hvert lært at jeg kan ta busser som skal til så ulike steder som Rennesøy, Madlasandnes, Skadberg, Kvernevik, Risavik og Sandnes. Men hvilke går Motorveien, hvilke går Madlaveien?

La oss ta rute 6 til Sandnes. Når du kommer til bussholdeplassen, står dette på oppslaget: Stavanger – Universitetet – Ulsberget – Kvadrat – Sandnes. Hvor kjører denne bussen, på Motorveien eller Madlaveien? Neimen ikke godt å si. Det står ingenting om dette i busskuret. Ville det vært så vanskelig å sette opp hele ruten med litt mindre skrift, så vi vet om bussen skal i nærheten av et praktisk sted å hoppe av? La oss erkjenne at de færreste sjåførene deres har kunnskap om lokale steder og gater rundt rutenettet. Det nyttet iallfall ikke å spørre sjåføren på Skadberg-bussen om han skulle forbi Leiren.

Ikke umulig

Jeg har ingen magisk løsning. Men de siste årene har jeg brukt kollektiv-transport i London, Berlin, Stockholm og Singapore, og det var utrolig enkelt alle stedene. Jeg tror utgangspunktet til disse byene er at alle som behøver bruke oppslagsverkene, enten de elektroniske, som oppslag eller i automat, er ukyndige og uten lokalkunnskap. Dermed blir informasjonen ”så enkel at selv mor (altså jeg) kan klare det”.

Et hjertesukk til sist: Ved juletid sendte jeg dere et spørsmål om betalingssystemet deres via kontakt-oss på nettsidene. Jeg håper dere får anledning til å svare på det snart. Jeg vil jo så gjerne kjøre buss. På den annen side har jeg jo bil.

Fra torg til Byplass i Stavanger

Stavanger by hadde engang et torg. Det var et viktig sted for handel, og en praktisk og hendig sosial arena. Folk travet forbi, stoppet innom og gjorde sine innkjøp på veien, og møtte bekjente i samme ærend. 
Nå er verden forandret. Vi gidder ikke lenger bære grønnsakene i tunge poser hjem fra  byen. Vi har verken tid eller behov for å stå på gata for å veksle noen ord eller bli oppdatert på siste nytt. Vi har bil, kjøpesentre, nettaviser, sosiale medier og mobiltelefoner.


Likevel klamrer vi oss til nostalgien
Middelthon i Vårt Stavanger er "ufattelig trist" over at Hauge på torget i 2012 legger ned klesbutikken, og skylder uten videre på Tusenårsstedet og tidligere ordfører Sevland.  

"Det er blitt et mislykket og ødelagt torg. Uten torghandlere. Politikerne måtte vite at dette kom til å bli konsekvensen, et dødt torg og en død bydel. Takke meg til det gamle torget med lappete asfalt og skjeve trapper."

Men Torget var i realiteten avsluttet som handelsplass lenge før Tusenårsstedet ble bygget. 

Torget var dødt i år 2000
Et torg er et marked, hvor folk møtes for å kjøpe og selge. Det skjer ikke lenger. 
Slik var det i år 2000, før Tusenårsplassen var ferdig: 

"Da Bertel Viste begynte å selge varer på Torget, var det 30-40 andre torghandlere. I dag er det bare 2-3 igjen, hvis man ser bort fra høysesongene for jordbær og frukt." 

Torghandler Josefsen formulerte årsaken slik:

"Det er greit nok at det er kjekt å ta bilde av oss, akkurat som det er kjekt å ta bilde av folk i bunad som blåser i lur. Men vi må ha en viss omsetning også. I dagens samfunn får man blomster overalt, på bensinstasjoner og på supermarkedet. Prisene presses og presses. I tillegg har vi hagesentre som holder søndagsåpent, en vederstyggelighet, spør du meg, sier Hans Josefsen."  For tolv år siden.

Feil fokus
De få gjenværende torghandlerne nekter å bli flyttet frem og tilbake avhengig av byens mange arrangement på Tusenårsstedet, og står besluttsomt på Domkirkeplassen istedet. Det er fornuftig av dem. Der er det lunt, stedet er passe stort, og mange fotgjengere kommer naturlig forbi. Slanker du deg, trenger du å gå ned i klesstørrelse; den nye plassen er langt mer passende for dagens torgboder enn den gamle. 
Men vi har dessverre ikke klart å gi slipp på drømmen om det gamle torget. 
Derfor har vi sluppet til et assortement av boder som selger ditt og datt. Alle klager over at det ikke er et 'forrektigt torg', men når noen tør å stå frem og erklære at det ikke er slik man ønsker det lenger, blir de møtt med mobbeanklager. 


Hurra, vi har en stor Plass
Kall det en Piazza, Tusenårsstedet, Tusenårsplassen, Byplassen, Bytunet, hva som helst. Men erkjenn at det ikke lenger er et torg. 


Uten sammenligning forøvig: Vi savner ikke torghandlere på Piazza Navona i Roma eller Trafalgar Square i London. 
Vi går dit og gleder oss over bybildet, over siktlinjene, den historiske delen av byen, og minnene om hvordan byen engang ble skapt. 


Bruk plassen
Stavanger hadde i fjor 77 større arrangement hvor Byplassen var en sentral arena. Det er jo fantastisk! 
  
Nå er byens innbyggere bedt om å komme med innspill til hvordan Byplassen kan bli et mer populært område. Klimaet kan vi ikke gjøre noe med; det er bare stille og varmt etpar uker i året. Så store mengder benker og sitteplasser vil aldri bli brukt. Vi må gjøre noe annet, hvis vi skal bruke Byplassen også mellom de store arrangementene. 
La oss droppe bodene. La oss legge vekk drømmen om å gjenopplive historiens blomster og tørrfisk, og dropp for all del også lakrissnørene og suvenirtrollene fra Kina. Det er ikke lenger et torg. Glem det.
  
Lekeplassen kan blir bra. Bare tiden vil vise om den blir et klatrestativ for byens mer berusede deltakere helger og netter. Hvis det blir et problem, får vi revurdere.
  
Noen sitteplasser og levegger kan kanskje også være ålreit, men da må de skapes av arkitekter, ikke en vilkårlig byggmester eller gartnerfirma. Byplassen fortjener en flott struktur, ikke noen sammenraskede pallekasser og tiloversblevne parkmøbler. 
Vi bruker ikke plastbestikk til det fineste porselenet vårt! 
  
Vi våget å tenke stort da Byplassen ble laget. Nå har vi lært at plassen trenger noe mer for at vi skal driste oss dit i vinden. Da må vi også våge å fullføre tanken, selv om det koster litt ekstra. 

Eg e’ fra Stavanger – gjørr det någe?

(Stavanger Aftenblad  januar 2012)

Psykolog Tore Aune mener beskjedenhet er en lidelse som ikke tas alvorlig nok, skrev Dagbladet en gang. Stavanger er fortsatt behandlingstrengende.

Kommunedelplanen for Stavanger avgrenser byens sentrum til området ca fra Bjergsted via Løkkeveien ned til Jernbanelokket, ydmykt rundt kanten av Storhaug langs Bergeland og Pedersgata, frem til litt før Bybrua, hvorfra grensen går tilbake langs kaiene.  Alt i alt er sentrum definert til et område på noe under en kvadratkilometer, som omtrent tilsvarer Mosvannet med grøntområdene rundt. I ettertid av planen har en rapport om nærings­arealer påpekt behov for ”avlastningsarealer” for sentrum i retning Paradis, Urban Sjøfront og Buøy (avlastning?), og man har vært opptatt av reguleringsplanen for Sentrumshalvøya, som er så lite at hvis hele byens befolkning prøvde å dra til byen samtidig, ville vi ikke engang klare å kile oss inn på ståplass.

Når sentrum er så knøttlite, både i virkeligheten og i hodene våre, er det ikke rart at folk reiser til kjøpesentrene isteden. Hva er poenget med å streve etter parkeringsplass for så å klemme seg inn blant klesbutikkene i gågatene, hvis man likevel må ut av sentrum for å kjøpe mat, en pakke spiker og ny koffert?

Nå skal det utarbeides ny kommunedelplan for sentrum. Det er vår store mulighet til å få satt sentrumsgrensene så romslige at vi kan få en rimelig størrelse på det fremtidige bysenteret, ikke minst med tanke på at befolkningen skal vokse. Dette vil ha konsekvenser for bl.a handel, øvrig næringsliv, bosetting, grøntarealer og transport.

For å holde liv i et bysentrum trengs først og fremst boliger. Fastboende hindrer forslumming, det blir tryggere å gå i gatene med vaktsomme nabokjerringer og flere folk ute. Sentrumsbeboere handler mat og andre varer og tjenester i nærmiljøet, slik at flere små butikker og tjeneste­leverandører klarer seg. Så får vi heller akseptere at noen hus rives, og at det reises noen høye bygg innimellom, helst i grupper, så de sammen skaper et godt visuelt bilde. Høye hus er faktisk verken farlig, fetende eller ulovlig.

Så trenger vi hyggelige uteplasser, og da mener jeg ikke små mørke parker med høye trær, jfr Lendelunden. De færreste går inn i en park bare for å sitte der. Uterommene kan med fordel plasseres og tilrettelegges for en kaffebar, et spisested eller en hyggelig liten pub, litt lekeapparater og noen få blomstrende planter. Vi behøver ikke tradisjonelle grønne lunger, men naturlige møtesteder for store og små som bruker nabolaget. Da blir det kjekt å møtes på hjørnet.

Frisører, blomsterbutikker og annen handel må få lov til å drive mellom boligene. Det samme gjelder lett industri som verksteder og mindre vareproduksjon. Det har lenge versert en oppfatning om at produksjon må avgrenses til industriområder, for å unngå støy og støv. Konsekvensene av dette er at barn ikke aner hvordan varer og tjenester faktisk produseres, og at vi må kjøre langt for å skaffe oss det vi trenger. Og bygg blir stående tomme. Men vi trenger ikke stillhet på dagtid i sentrum, vi trenger liv og røre.

Det fjerde er transporten. Det er meningsløst å la folk kjøre dør til dør når vi vet hva dette koster samfunnet både i arealbruk og miljøproblemer. Vi trenger store arbeidsparkeringsplasser utenfor sentrum, med matebusser som kjører folk til og fra jobb i hele sentrum, og månedskort som omfatter både parkering og buss. Så blir parkeringen ledig til de som skal handle. Jeg har sagt det før, og sier det ufortrødent igjen: Sentrumsbutikkene burde i fellesskap leie alle p-plassene i byen, istedenfor å overlate dem til Europark og Q-park. Da kunne byen tilby gratis parkering til alle handlende.

Men viktigst: La oss utvide sentrum til 4-5 kvadratkilometer. Innlemme mer av Vestre Platå og Våland, Paradis, Storhaug og Østre Bydel. I dag er Østre Bydel riktignok en ganske kul bydel, men den er et ingenmannsland, nesten uten butikker og andre tjenester. Her må vi stimulere til mer boligbygging, og tillate både handel og lett industri. Og sørge for at bydelen orienterer seg mot indre sentrum, ikke mot Hillevåg og Forus.

For å få dette til, trenger vi både sykkelstier og Nullen. Som bør trille hvert tiende minutt fra Bjergsted langs Løkkeveien, over broen i Paradis, Storhaug rundt helt ut til Lervig, så Pedersgata,  Domkirkeplassen og ut Strandkaien. Og – halleluja – en buss til, i motsatt retning! Disse Nullen-bussene vil bli fylt opp av glade passasjerer. Javisst koster det penger, men det gjør sannelig både veier, parkeringsanlegg og køsitting også. For ikke å snakke om fraflytting, hvor skattepengene forsvinner til Sola, Sandnes eller Oslo isteden.

Nullen rundt sentrumshalvøya var ingen stor suksess, men det skyldes at runden var for liten; det var raskere å spasere enn å vente på bussen. Nullen rundt et utvidet sentrum blir noe helt annet. Da er det plutselig både mulig og trivelig å besøke frisøren på Varden, kafeen på Sølvberget og lampebutikken på Løkkeveien samme dag.

Vi er store nok. Vi kan ta oss råd til et større sentrumsområde som er både tett utbygget og lett tilgjengelig. Me e’ fra Stavanger – va’ det någe?

Av- og påstigning... hvilket problem?

(Rogalands Avis  januar 2012)

Fredag 30.desember hadde Rogalands Avis et oppslag om ureglementert adferd i rundkjøringen øverst i Kongsgårdbakken. Noen fotgjengere krysser området innenfor rundkjøringsmarkeringene, og en del bilister og drosjer setter av passasjerer langs kanten. Både avisen og kommunen uttrykker bekymring over dette. Men hva er problemet?

Rundkjøringen er usedvanlig bred, fordi bussene skal kunne snu der. Når det ikke kommer buss, er det rikelig plass til biler i to bredder, og trafikken går sakte i området. Så har det heller ikke skjedd noen ulykker her. Slike oppslag skaper likevel en oppmerksomhet som kan føre til at kommunen begrenser mulighetene for korte, praktiske av-og-på-stopp ved Domkirkeplassen (bøtelegging, fysiske hinder, skilt, maling etc). Det ville være fortredelig.

Spørsmålet er i så fall: Hvor skal folk ellers slippe av eller hente sine bekjente og familiemedlemmer? Det er ulovlig – og adskillig verre – å stoppe i busslommer og på drosjeholdeplasser. Man kan stoppe på en parkeringsplass, men da må man først finne en som er ledig. Eller man kan stoppe midt i veien, noe som umulig kan være bedre. Eventuelt kjøre rundt en stund og bidra til trafikkproblemene på Holmen eller Bergeland. Faktum er at det ikke finnes en eneste av-på-plass i hele sentrum.

Som det heter: Don’t fix it if it ain’t broke. Av- og påstigning ved Domkirkeplassen er helt uproblematisk.