Kunsthall eller kunst?

Av Ingebjørg Folgerø og Ådne Kverneland (tidligere styreleder i Stavanger Kunstforening).
Trykket i Stavanger Aftenblad 15.april 2014.

 

Styre og ledelse i Kunsthall Stavanger har besluttet å selge et av Stavangers veldig få viktige kunstverk. Årsmøtet skal ta stilling til dette den 24.april. Vi ber medlemmene tenke seg grundig om. 

La oss først si oss imponert over Hanne Mugaas’ energi, innsats og resultater for Kunsthall. Det er arrangert og planlagt spenstige utstillinger, og hun har klart å skaffe mye økonomisk og praktisk støtte til foreningen. Men vi må se konsekvensene av et eventuelt salg av Hepworth-skulpturen i en større sammenheng.

Foreningens vedtektsfestede formål er «å fremme og formidle interessen for kunst og kultur». Foreningen besitter tre verdier:  Hepworth-skulpturen, bygningen og organisasjonen.  La oss se på de tre verdiene hver for seg.

Bygningen

Det rosa bygget på Madlaveien er vakker og historisk viktig. Den har gode utstillingslokaler, men er i elendig forfatning. Kommunen har gjennom årene tildelt en del penger øremerket oppussing, men de senere årene er pengene blitt brukt til drift isteden, mens bygningen har forfalt.

Forrige styreleder Sjur Lærdal uttalte lørdag at «ifølge Borgen har imidlertid selve bygget nå negativ verdi, hvor naivt er vel det». Lærdal tar nok feil. Bygningen er underlagt strenge verneregler, den er regulert til allmennyttige formål, og den krever svært omfattende rehabilitering og vedlikehold. En potensiell ny eier ville ikke kunne bruke bygget til verken kontor, leiligheter, hotell eller andre mer lønnsomme formål. Og siden Kunsthall Stavanger ikke har penger til husleie, er neppe noen villig til å betale så mye som en krone for bygningen. Salg til private har vært forsøkt uten løsning. Det er ikke marked for nedslitte bygg uten bruksverdi. 

Kommunen og MUST (Museum Stavanger) har vært i dialog med foreningen om mulighetene for å slå sammen foreningen og MUST. Dette ble avvist av styret og årsmøtet i foreningen. Man valgte å beholde bygget og driftsmodellen, selv om denne ikke har vært bærekraftig de siste 20 årene.

Hepworth-skulpturen

Skulpturen var en gave fra Stavangers gavefond og kommunen, til dels for å kompensere for utvidelse av Madlaveien. Men når kommunen bidro til et stort kunstverk istedenfor å betale kontant for grunnen, må man anta det var fordi man ville bidra til kunst i byen, ikke til driftsmidler. 

Betydningen av Barbara Hepworths arbeid framkommer også i det at en av Kunsthalls første utstillinger – i november/desember i fjor – var nettopp hennes Figures in a Landscape. 

Pengeverdien av skulpturen er meget uklar. Styret har bedt kommunen om å kjøpe skulpturen, og har gitt to verdianslag: Et norsk auksjonsfirma har anslått 3-5 millioner, og en lignende skulptur ble omsatt via Christies for ca 24 millioner. Nå betyr ikke det at man kan påregne å få 24 millioner kroner på bok. For det første var dette en rekordhøy pris for en Hepworth, og én rik kjøpelysten person er ingen garanti for at det samme vil skje igjen. For det andre er prisen en bruttopris. Fratrukket honorar til Christies fra kjøper (ca 3,5 millioner) og selger (ca 2,5 millioner) sitter man igjen med ca 18 millioner. Et gjennomsnitt av 3-5 og 18 millioner gir et håp om ca 11 millioner netto ved salg.

For øvrig undrer det oss at ikke foreningens styre har innhentet et estimat fra Christies før de begynte å diskutere prising med kommunen. 

Vedtektene definerer styrets oppgaver. Første ledd lyder «Det tilkommer styret a) Å lede foreningen i samsvar med formål og disponible økonomiske midler.» Det er vår oppfatning at Hepworth-skulpturen ikke kan regnes som disponible midler. Den er ikke engang oppført i foreningens balanseregnskap. Teknisk sett eies den av foreningen, men på alle andre måter tilhører den byen.

Organisasjonsform

I fjor ble foreningen drevet av Mugaas i halv stilling, en sekretær i hel stilling, noen timelønnede ansatte og en hel del dugnad. I år skal dette økes med halvannet årsverk. Med fire utstillinger i året må man påregne utgifter på 3-5 millioner. I tillegg kommer drift og vedlikehold av bygningen. Hvis foreningen får penger fra salg av skulpturen, kan man ikke regne med videre støtte fra kommunen. En salgssum på 11 millioner vil dermed rekke til max 3-4 års drift, deretter er Kunsthall tilbake i nøyaktig samme økonomiske situasjon som i dag. Forskjellen er da bare at byen er en viktig skulptur fattigere.

Stabil, langsiktig drift er avhengig av langsiktige økonomiske løsninger. Slike er svært vanskelig å skaffe. Kunsthall Stavanger må revurdere sitt konsept i lys av det overordnede formålet, uten å binde seg opp til verken bygning eller eierform.

Kunsthall fremover

I spennet mellom bygning, kunstverk og organisasjonsform ser det ut til at kunsten nå taper. Det er underlig i en forening som har kunst som formål og tre kunstnere i styret. 

Vi antar at styret og ledelsen i Kunsthall ikke egentlig hadde planlagt å selge skulpturen ut av byen. De har antakelig forventet at kommunen eller private aktører skulle bli så forskrekket at man kjøpte skulpturen. Slik kunne den bli stående og foreningen likevel få penger. 

Isteden bør medlemmene se på hvordan man kan fremme og formidle interessen for kunst og kultur under en annen paraply. Forslaget om å slå sammen Kunsthall og MUST er fortsatt interessant, og kan gi en solid, langsiktig løsning. Det viktigste er ikke hvem som eier bygningen eller hvor man har kontor (!), men hvordan nyskapende kunst av internasjonal kvalitet kan bli gjort tilgjengelig for Stavangers befolkning.
  .

Hold dommeren våken

(Publisert i Stavanger Aftenblad 14.april 2014)

Dugnad er fantastisk flott. Men skal voksne folk påføres utgifter for å jobbe frivillig for staten?

Det var nylig stor oppstandelse fordi Statoil ville at folk som venter på helikopteret på vei til sokkelen, skulle betale for sin egen kaffe. «Arrogant, smålig, håpløst» var ord som ble brukt av folk som selv var «oppgitt og rystet».

Som meddommer i retten må man betale for kaffen. Og man får ikke så mye som ei krone for jobben, heller. Meddommere er vanlige folk i vanlige jobber, som tar seg fri for å delta i retten. De kan ikke velge å takke nei når de er oppnevnt. 

Hvis arbeidsgiveren trekker meddommeren i lønn for fraværet, får man utbetalt kr 250 kroner per dag. Kan man dokumentere tapt arbeidsfortjeneste, altså at man taper mer enn kr 250 i ordinær lønn pr dag som brukes i retten, kan man få dekning for dette «når retten finner det rimelig». I praksis dekker retten det man faktisk trekkes i lønn av ordinære inntekter. 

Selv blir jeg ikke trukket i lønn, men arbeidsgiver forventer at jobben min blir gjort – så det tar jeg igjen på fritiden. Kveld og helg, uten at noen dekker dette, og uten avspasering. Og det er helt greit for meg! Den delen ser jeg på som en dugnadsinnsats for samfunnet. Som meddommer får jeg delta på en viktig arena, jeg gjør en samvittighetsfull innsats og det føles bra. Så jeg stiller opp med glede, og klager absolutt ikke over oppgaven.

Men det er ikke ukomplisert å stille. Man skal ordne seg fri fra jobben en eller flere dager til rettssaken, pluss sette av en dag ekstra, i tilfelle saken blir forsinket. Deretter skal man møte i domskonferanse. Og man skal komme seg til og fra Tinghuset, hvor det ikke finnes egen parkering, heller. Mange bruker adskillig reisetid på å komme seg dit, med uvante bussruter, tog eller båt.

Da er det jeg synes det blir for gale at meddommere skal betale for kaffen. Og for lunsjen, også. Bør ikke staten spandere to kaffekopper og ei skjeva for at meddommerne skal være våkne og opplagte under rettssaken? Siden meddommerne ellers jobber gratis for rettsapparatet, hvor de fleste andre aktørene vet å ta seg godt betalt. Og aller mest fordi de siktedes frihet, straff og fremtid skal avgjøres.

Ja, vi jobber gjerne dugnad. Men på alle andre dugnader hvor jeg har deltatt – i Velforeninger, på skoler og i barnehager – får deltakerne gratis kaffe.  Greit, så er det smålig av meg å sutre over en kaffekopp. Men det er enda mer smålig at staten krever at meddommerne betaler.

Tenk som et kjøpesenter!

(Trykket i Stavanger Aftenblad 26.februar 2014)

Skal alle tunge varer handles i kjøpesentrene? Da havner alt varesalg i kjøpesentrene. Slik går det hvis korttidsparkeringen i sentrum reduseres.

Det foreslås at korttidsparkering på Holmen erstattes med sykkelparkering, markert med fargesterke bilsilhuetter.

Joda, vi skjønner at det er lurt å sykle. Jeg sykler til sentrum flere ganger i uken selv, og finner alltid parkeringsplass for sykkelen. Skulle gjerne hatt tak over, men ok, det er iallfall lett å finne noe jeg kan låse sykkelen fast til. Det er enkelt å finne parkering for bilen også, forutsatt at jeg har god tid og ikke skal kjøpe noe stort eller tungt. Men det skal man jo av og til, og da - bare da - er parkering svært vrient i Stavanger sentrum.

Ta en tur gjennom gågatene. Der finner du utelukkende butikker som selger klær, sko, bøker og gaver. Det er ikke tilfeldig at andre butikker forsvinner derfra. I randsonene, der man kan kjøre bil, finnes det også elektro, hvitevare, litt møbler, sengetøy, vinmonopol og jernvare. Altså ting som veier noen kilo, og som de færreste gidder å bære med seg til parkeringshusene. Skal du ha en kjøkkenmaskin, nye høyttalere, en boremaskin, dekketøy eller sengetøy, trenger du bil i umiddelbar nærhet. Du får det ikke med på sykkelen, og du vil ikke bære langt. Uten bilplass nær butikken blir det enklere å kjøre til et kjøpesenter isteden. Og da handler man de nye buksene, presangene og støvlene på kjøpesenteret i samme slengen.

Kjøpesentrene er profesjonelle og smarte. De ville aldri finne på å begrense vareutvalget til det du finner i gågatene. Tvert imot: Kjøpesentrene sørger for at man kan kjøpe alt man trenger på ett sted. Om nødvendig reduserer de husleien til jernvarehandelen, apoteket og sengetøybutikken slik at også de tjener penger. Og butikkene som selger store tunge ting (matvarer, møbler etc) får beliggenhet like ved en utgang, så kundene kan bære tunge varer rett ut i bilen. Slik må også sentrum være for å tiltrekke kunder.

Stavanger sentrum uten god korttidsparkering blir et sentrum med dårlig vareutvalg. Da dør også de andre butikkene ut. Må man til kjøpesenteret for å kjøpe de tunge varene, drar man ikke en ekstra tur til sentrum for å kjøpe klær, sko eller gaver.

Sett heller sykkelparkeringsstativene i gågatene og på de bredeste fortauene, der står de ikke i veien for noen. Så kan vi fortsatt bruke korttidsparkeringen til å plukke opp de tunge eller store varene på vei hjem fra en komplett handletur i byen.
   .

Bildet er fra en tidligere reportasje i Aftenbladet.

Virkeligheten. Øvegår det meste

Någen ganger øvegår verden fantasien. I dag var en sånn dag.

Eg sko te Forus på et møde. Eg va'kje heilt sikker på kem eg sko møda eller ka for et firma det sko skje i, men eg visste adresså. Kontorveien 15. Og eg visste at det låg lige ved Motorveien, et sted mydlå Solasplitten og Elkjøp-og-di. Og siden eg har et voldsomt flott og nymodens navigasjonssystem i volvoen, så gadd eg'kje slå opp på kartet før eg gjekk fra kontoret. Kart e for pysar.

Det e'kje tidkrevandes å komma te Forus. På alvor. Det tar sjelden merr enn tolv minutt, aldri øve triogtjue, så hvis eg komme litt for seint te et møde, e' de'kje på grunn av trafikkken, men fordi eg starta litt for seint i sentrum. I dag låg eg litt itte skjema.

Satte meg inn i bilen og skrudde på det fancy nav-systemet. Det va' omtrent lige enkelt å finne ud av så di andre systemene te nav. Men eg klarte å plotta inn Kontorveien 15, og systemet kalkulerte kjapt opp ei fine ruda - te Kristiansund. Eg hadde'kje tid te kjøra te Kristiansund, så eg bestemte meg for å kjøra te Forus og sjans'an der ude.

Eg låg altså litt itte skjema. Det gjekk onna på Motorveien. Rett før Solasplitten blei eg og volvoen forbikjørt av ein ganske snedden antikke sports-opel, ennå eg kjørte litt fortare enn onkel ville likt. Opelen heiv seg inn foran meg og vrengde inn på Solasplitten. Det var ein åpenbaring. Eg visste (!) at han sko på samma møde som eg og var liga seint ude. Og på kjørestilen og tempoet var det åpenbart at 'an visste nøyaktigt kor Kontorveien 15 var.

Så eg la meg på hjul. Det va'kje enkelt. Darr e jysla mange nye ronnkjøringer på den delen av Forus, og ganske tett med biler. Eg måtte lukka øyene kver gang eg kjørde forbi et fartsgrenseskilt, men heldigvis gikk det så fort at det va' meste så blunka. Eg måtte kjøra forbi ein taxi som antakelig var på vei te Forusakutten me' ei fødande dame i baksede. Men eg klarte å holl'an, opelen.

Opelen kjørte akkorat der eg trodde, meste bort te Motorveien, midt mydlå Solasplitten og Elkjøp-og-di. Svingte inn te høyre akkurat der så det stod et stort skilt me nummer 15 med svere bokstavar. Eg visste det! rett på målet. Fine mann! Han parkerte og løyb inn i huset. Eg itte, i ein fele fart.

Der inne har de fine resepsjonsdame og greier. Kem ska du besøga, spurte hu. Samma folkå så han som nettopp løyb inn, svarte eg. Hu såg på meg. Men kem ska' du møda, spurte hu. Eg sa navnet på mødet. Det hadde hu'kje hørt om. Neivel.

Det va' et kort fornavn, sa eg. Ein stavelse, någe med ein G inni. Stig? sa damå. Stig? sa eg. Ja, Stig høres bra ud. Me seie det. Så måtte eg skriva meg inn på kompjudaren. Navn, firma, telefon, Stig. Det trilte fram bare en Stig på skjermen, eg trykte på han og venta på ediketten te ha på jakkå.

Så kom Stig ned for å henta meg. Kjenne eg deg? spurt'an. Nei. Kjenne eg deg, då? spurt'eg. Nei. Me kjente'kje någen av oss. Heldigvis va' Stig ein kjekke kar. Kem ska' du møda, spurt'an. Me sjekkte mailen på tillefonen min. Rune Widerøe, stod det (nei, det e' lyggen, eg har anonymisert'an, men 'an hete någe så ligne veldigt).

Okå, sa Stig. Eg kjenne 'an Rune Widerøe. 'An jobbe her. Eg ring'an.
Så kom Rune Widerøe. 'An kjente'kje meg han heller.

Stig tok øve tillefonen min. 'An Stig e både sympatiske og dyktige og IT-mann, så han kan både skrolla og lesa mailer på andre folk sine tillefoner. Itte någen minutter sei'an: Adresså. Ja, seie eg. Nummer femten. Det e' jo her, det?! Ja, seie Stig. Men du ska te Kontorveien 15. Dette e' Maskinveien 15.

Så han snigen i den sneddne antikke opelen tok feil.
'An fekk meg te nummer 15, 'an fant meg ein Stig, og 'an fant meg ein Rune Widerøe. Problemet var at eg sko' møda ein heilt aen Stig, ein heilt aen Rune Widerøe, og eg sko te nummer 15 i ei heilt aen gade.

Det kan jo verr at det e' ein Stig, ein Rune Widerøe og ein stilige antikke opel i adle bygg nummer 15 på Forus, eller i verden.
Men det e'kje heilt sikkert.

Statoil-omtale står til stryk

(Trykket i Stavanger Aftenblad 29.januar 2014)

Aftenbladet feiltolker undersøkelsen om Statoils karaktersystem. Mange er motstandere av karakterer generelt, og møter alle karaktersystemer med mistro. Men når man presenterer en vitenskapelig undersøkelse over en dobbeltside i avisen, må den i det minste tolkes korrekt.

Det er to graverende feil i Aftenbladets presentasjon av undersøkelsen, og begge presenteres som overskrifter.

"Brukes som straff"

Avisens påstand, presentert som hovedoverskrift, er «Karakterer brukes som straff i Statoil». Det har ikke de ansatte sagt. Undersøkelsens påstand, som ca halvparten av de ansatte har sagt seg enig i, lyder «Å få en dårlig karakter blir sett på som en straff.» Det er noe ganske annet. At en ansatt kan oppleve det svært ubehagelig å få en dårlig karakter, betyr ikke at den dårlige karakteren ble brukt som en straff av lederen. Ja, det gjør vondt å snuble i fortauskanten, men kommunen bruker ikke opphøyde kanter som et middel for å straffe uoppmerksomme fotgjengere.

"Trynefaktoren avgjør"

Avisens påstand i en mindre overskrift lyder «Statoil-ledere bruker trynefaktoren aktivt når de gir karakterer til ansatte.» Undersøkelsens påstand, som litt over halvparten av de ansatte har sagt seg enig i, er «Karakterer er tall på hvor godt lederne liker de ansatte». Javel. Men betyr det at "trynefaktoren" er i bruk? Nei, det kan være en total feilslutning. 

Det er all grunn til å tro at ledere liker best de ansatte som er mest kompetente, arbeidsomme, samarbeidsvillige, positive, og/eller generelt greie å ha med å gjøre. Da blir det straks et sammenfall mellom hvem som får en faglig god karakter, og hvem lederen liker. Men det betyr ikke at lederen setter karakterene ut fra en "trynefaktor". Tvert imot. 

Og det forstår Statoils ansatte utmerket godt. Derfor svarer de - helt korrekt - at de som er gode arbeidstakere, blir godt likt av ledelsen. Akkurat som i fotball: De som scorer flest mål, får flest poeng.

  

Strippet for penger

Money Talks i Sandnes flytter nå strippingen til et eget hus, så de kan beholde skjenkebevillingen i de gamle lokalene.

«Kundene kommer inn og kjøper drikke og flørter med jentene», sier Osman Uzun fornøyd til Stavanger Aftenblad. «Jentene serverer, varter opp og så kan de synge for hverandre. Når kundene er klare for litt stripping, går de opp i det andre huset. Her er det ikke servering av alkohol, men her er det fullt show både på scenen og i private avlukker», sier Uzun videre til avisen.

Osman Uzun er stolt over virksomheten, særlig over at han driver det utestedet i Sandnes som har høyest fortjeneste i forhold til omsetningen. I 2013 regner han med å få et overskudd på over to millioner kroner.

Javel. Jeg ber skikkelige folk om unnskyldning, for her tvinger det seg frem grovt språk. Det utestedet med høyest fortjeneste? Takke fanden for det!

Money for nothing?

Ifølge offentlige regnskaper hadde Uzun med Money Talks et overskudd på 890.000 kroner av en omsetning på 1,9 millioner kroner. De samme regnskapene viser at selskapet i 2012 utbetalte kr 5.000 (femtusen) i lønn. Totalt for alle ansatte. Ingen får altså lønn i denne «vellykkede» strippe- og skjenkevirksomheten.

I januar 2013 var Aftenbladet på besøk i Money Talks, og beskrev arbeidsforholdene til kvinnene som jobber som «selskapsdamer» og strippere. I artikkelen står det at kvinnene får fastlønn på kr 650 hver pr kveld, men tjener bedre hvis de får kundene til å kjøpe mer, og at noen av kvinnene tjener opptil kr 25.000 pr måned inkludert slik ekstrabetaling.

Selskapet ble stiftet i juni 2012. Regnskapet gjelder altså for et halvt år. Iflg Proff, som tar utgangspunkt i Brønnøysundregisteret, har selskapet fire ansatte.

Skulle man forventet lønnskost?

Hvis det er tre kvinner på jobb pr kveld, noe som jeg antar er et lavt antall siden kundene sikkert forventer litt personlig oppmerksomhet, blir det totalt ca kr 500.000 i fast lønnskost pr år. I tillegg kommer arbeidsgiveravgift/sosiale kostnader, da kommer vi opp i ca 650.000 kroner. Dersom bare én jente tjener 25.000 pr måned, blir det alene en lønnskost på kr 300.000 (pluss sosiale kostnader blir det ca kr 400.000). I tillegg vil jeg anta at Money Talks også har andre på lønningslisten (bartender, vakt, vaskehjelp etc). For et halvt år i 2012 burde det altså være lønnskostnader på minimum (!) en halv million kroner. Med fire ansatte, som det står i offentlige registre, ville man forvente nærmere en million kroner i lønnskost på et halvår.

Aftenbladet spurte i desember om det er de samme jentene som er selskapsdamer og som stripper. «Ja, det er det. De har det bra her hos meg. De har tøffe forhold andre steder. Her kan de slappe litt av», sier Osman Uzun. Javel. Men lønning får de ikke.

Eller kanskje honorar? 

Så kan Uzun hevde at kvinnene er selvstendig næringsdrivende og mottar honorar, ikke lønn, og at dette ligger inne under Andre driftskostnader, som for 2012 er på totalt 563.000.

Men for det første hevdet han altså selv at de fikk "fastlønn" på kr 650 hver pr kveld.

For det andre så omfatter Andre driftskostnader bl.a husleie, strøm/oppvarming, evt dørvakt fra vaktselskap, renovasjon, regnskapsfirma, revisjon, alle forbruksvarer, etc. Dette alene summerer uten videre opp til en halv million for et halvår. Det kan altså ikke være penger igjen på denne regnskapsposten til kvinnene som er på jobb.

For sammenligningens skyld har jeg sett på tallene til Melkebaren og Megleren Øl og vin, begge i Sandnes. Begge har operert hele 2012, men den prosentmessige andelen av ulike kostnader kan likevel sammenlignes.

• Vi ser at utestedene har varekost som varierer mellom 31% og 40% av inntektene. 
• Og alle tre utestedene har "Andre kostnader" som tilsvarer ca 29% av inntektene. Nær identisk.
• Men Megleren og Melkebaren har også lønnskost på hhv 28% og 26% av inntektene. Money Talks har null i lønnskostnader. 

Så man må nesten kunne spørre seg selv: 

Hva lever de av, disse kvinnene som jobber for Uzun og har det så bra?

(Sendt Stavanger Aftenblad 27.desember 2013 og i en bearbeidet utgave i januar, men Aftenbladet har valgt å ikke trykke det. Denne versjonen er ytterligere bearbeidet.)

Belønn lærerne!

(Trykket i Stavanger Aftenblad 15.januar 2014)

"Opp med handa dei som kjenner ein god lærar som blir motivert av å tena 5 prosent meir enn kollegaen", skriver Tom Hetland i Stavanger Afteenblad den 10.januar. Og han kan ha rett i at de beste lærerne, de med sterk indre motivasjon for oppgaven, ikke nødvendigvis blir enda flinkere med litt høyere lønn. Men det argumentet rekker ikke langt.

Dyktige lærere kan bli demotivert av å se mindre dyktige og/eller mindre engasjerte kolleger tjene akkurat det samme som dem selv. Dyktige lærere jobber ofte mer enn gjennomsnittet, og de vet utmerket godt hvilke av kollegene som tar lettere på oppgaven uten noen form for konsekvenser. Disse gode lærerne bør få den anerkjennelsen noen ekstra lønningskroner betyr.


Dyktige lærere bruker ofte mye ressurser på lærerjobben, både i tid og oppmerksomhet. Det kan derfor være veldig godt både for familien og dem selv at de får råd til å unne familien en litt kjekkere ferie eller en ekstra middag på byen innimellom. Da vet familien også at samfunnet setter pris på den ekstra innsatsen læreren yter.


Og så er faktisk ikke alle lærere superdyktige. Ikke alle har et kall til "å tjene et høyere formål". Noen simpelthen bare jobber der, de bruker moderat med tid og krefter på lærergjerningen, de er ikke drømmelærere og de er heller ikke motivert til å bli det. Mange av disse kunne bli mye bedre lærere hvis de oppfattet at det ville lønne seg å bruke mer tid og krefter på jobben. Det faktum at alle de dyktige lærerne Hetland har møtt er sterkt indre motivert, viser jo nettopp dette: De andre lærerne, de som mangler den sterke driften til å tjene elevene og skolen, må få andre belønninger for å bli like dyktige.

Grønn by? Ikke helt.

Oslo har tre ganger så mange mennesker pr m2 som Stavanger. Visste du at 95% av Oslos befolkning har tilgang til et grøntområde innen 300 meter fra boligen? Og utrolige 89% har tilgang til grøntområder som er 10 daa eller større - innen 300 meter fra boligen  (ref: Byøkologisk guide til Oslo) Der møtes de, prater, griller, koser seg, barna leker, livet er godt. 

Grøntområdene i Stavanger sentrum er Bjergstedparken, Rudlå, Ledaal, Byparken, Godalen/Ramsvig, Varden, Vålandsskogen, Mosvatnet. 

I tillegg kommer noen kirker og kirkegårder. Disse gir en luftig følelse i nærmiljøet, men det er ikke steder man velger for å grille eller spille ball. 

På bildet har jeg markert en radius på 300 meter rundt hvert parkområde, se de grønne sirklene. Konklusjonen er at flertallet av sentrumsbeboerne bor mer enn 300 meter unna et grøntområde hvor de kan utøve fritidsaktiviteter. Det er altså i lengste laget. Hva skal til for at folk som bor lenger unna skal begynne å bruke grøntområdene?

Når var du sist på sentrumområdets høyeste punkt, ved Vålandstårnet?

Jeg tipper det er temmelig lenge siden. Hvis du gikk på Kongsgård har du sikkert løpt opp mange ganger i gymnastikktimene. Hvis du bor på øvre Våland går du tur dit innimellom. Hvis du er riktig sprek og synes det er for kort å jogge rundt Mosvatnet, tar du kanskje sløyfen gjennom Vålandskogen og opp til tårnet før du vender tilbake til bilen. Noen barnefamilier har oppdaget den store skogen og koser seg der, men i sum er det en svært liten andel av befolkningen som besøker tårnet. 

Det er helt forståelig. Selve tårnet er slitt og stengt, og plassen utenfor er simpelthen en betongplatting. 

Mange har bekymret seg over hva man skal bruke området til. Nå er det lagt en plan (se HØP linje 93 og 103): 

"I forbindelse med VA-verkets [Vann- og Avløpsverket] 150 års jubileum er det foreslått å etablere et omvisnings- / opplevelsessenter i de gamle vannbassengene ved Vålandstårnet. Prosjektet er særlig rettet mot barn i skolealder med tanke på å øke rekrutteringen. Prosjektet er samlet for VA-verket foreløpig kalkulert til kr 20 millioner fordelt med kr 10 millioner på vannverket og kr 10 millioner på avløpsverket. Prosjektet foreslås ferdigstilt i 2017." 

Samtidig luftes muligheter for å få plassert et bydelshus for Eiganes Våland på stedet.  Selve Vålandstårnet planlegger man å begynner å restaurere i siste halvdel av 2014, bl.a med hjelp av 3 millioner bevilget fra DNB til utsmykning etc. 

Vålandshaugen og de gamle vannbassengene under betongen skal altså bli et omvisningssenter for skolebarn, for å øke rekrutteringen til vann- og avløpsbransjen. 

Og kanskje kan det også bli plass til et bydelshus. Prisverdige formål på alle vis, men oppriktig talt: Hvor mange flere vil besøke sentrums høyeste punkt med dette?

Nye Gamlingen skal gjenoppstå i 2015

Samtidig skal Gamlingen flyttes. Vårt unike, oppvarmede, utendørs svømmebasseng skal rives og et nytt skal bygges, og det allerede i 2015, etter at budsjettet nå er fremlagt av flertallspartiene med Høyre i spissen. Fantastisk! 

Men Nye Gamlingen er planlagt bygget ved campingplassen ved Mosvatnet, altså i et område som allerede er veldig mye brukt. Folk trenger ikke hjelp for å oppdage eller ta i bruk Mosvannsområdet. 

La oss flytte Gamlingen opp til Vålandstårnet. 

La oss benytte denne enestående muligheten og bygge et strålende flott basseng med utsikt over hele Stavanger, med varmegryter langs den ene kanten, garderober litt lenger nede, kafé i Vålandstårnet. 

Et sted vi med stolthet vil vise frem til gjester, og hvor vi med stor glede tar med oss hele familien for å svømme og kose oss. Omgitt av den vakre bøkeskogen og med den best tenkelige utsikten. En vitalisert, blågrønn lunge i Stavanger.

Men det er nå det må skje.

Gamlingen til Vålandstårnet!

(Trykket i Stavanger Aftenblad 20.november 2013)

Siden Gamlingen diskuteres likevel… hva med å flytte hele saligheten opp til Vålandstårnet?

I dag er det få mennesker som besøker Vålandstårnet. De som tar turen opp blir møtt av en stor, sliten betongplatting. Ok, det står noen bord der, men det er ikke noe trivelig sted å sitte. Man går opp, står der i et par minutter, og går ned igjen.

Med basseng på toppen kan vi kose oss der oppe en time eller to. Vi kan ha et stort ‘infinity pool’, hvor vi ser ut over hele byen mens vi svømmer. Boblebad eller varmegryter med utsikt mot fjell og fjord. Det er plass til barnebasseng litt lenger nede, garderober og dusjanlegg kan bygges langs siden av haugen. Og i selve tårnet kan vi ha en trivelig liten kafé, som blir passet av betjeningen ved Gamlingen.

Vålandstårnets historie blir tydeliggjort. Det kommunale vannverket anla to vannbasseng der i 1893, for å sikre godt vanntrykk i byen. Tårnet er fra 1895, og hadde rom for både brannvakt og restaurant. Bassengene lå åpne til de ble lagt under et betongdekke i 1951. De gamle vannbassengene kan selvsagt ikke brukes lenger, men de kan erstattes med svømmebasseng uten at Vålandshaugen blir ødelagt.

Distansen fra gamle Gamlingen til Vålandstårnet er bare ca firehundre meter. Trafikk og parkering må løses, men det kan i stor grad ordnes ved at det anlegges HC-parkering og noen få vanlige plasser nær selve tårnet og bassengene, pluss en større parkeringsplass omtrent der Gamlingen ligger i dag. De som ikke behøver HC-plass, kan i stor grad spasere – eller jogge – den fine lille turen gjennom bøkeskogen. Dette blir ikke stort lenger enn den gåturen som er planlagt hvis Gamlingen legges ved Mosvangen, hvor man skal parkere ved SIF-banen.

For en attraksjon dette kan bli! Tenk å ta med familie, venner og utenbys gjester til en herlig varm badetur på toppen av Stavanger. Med fantastisk utsikt over byen, fjordene og fjellene. Svømmebasseng, varme gryter, utedusjer – rett ved siden av den vakre Vålandsskogen.

Når vi likevel skal bygge Gamlingen på nytt: La oss gjøre det til byens høydepunkt!

  

  .

Stavangers gavepakke til nabokommunene

(Trykket i Rogalands Avis 15.november 2013)

Bare Stavanger er direkte avhengig av Forus. 

Energihovedstaden oppstod da kloke, handlekraftige politikere på seksti- og syttitallet sørget for at byen ble en attraktiv arena for å etablere store, internasjonale firma, med gode bo- og leveforhold for de ansatte. Nå risikerer vi å gjøre det motsatte. Da tørker både arbeidsplassene og skattepengene bort.

I Sola, Sandnes og Stavanger er det lagt fram plan for å innføre parkeringsrestriksjoner for nye bygg på Forus. Planene har to begrunnelser: Vi ønsker å kvitte oss med bilkøene og skjerme miljøet, ved å få folk inn i busser og opp på sykkelen. Det er gode tanker. Men planene er ikke gjennomtenkt. 

Noen av konsekvensene av de fremlagte planene er: 

• Det blir nær null-parkering på Forus for nye bygg. Man vil få bygge 0,4 p-plasser pr 100 m2 kontor, hvilket betyr 0,4 biler for 4-5 arbeidsplasser, og dette skal inkludere HC-parkering og gjesteparkering. I realiteten får kanskje hver tjuende ansatte kjøre til jobb. Nitten av tjue må enten la bilen stå hjemme, eller bli kjørt og hentet.
• Det blir svindyrt å bygge nytt på Forus.  Nye bygg blir pålagt 'frikjøp' av 0,8 p-plasser pr 100 m2 areal, til en pris av ca 70.000 pr plass. Bygger man 10.000 m2, altså for 500 arbeidsplasser, betyr det et tilleggsgebyr på nær seks millioner for p-plasser man ikke får bygge. Med dyre rekkefølgetiltak i tillegg, vil kvadratmeterprisen på Forus bli minst tusen kroner høyere enn de fleste andre steder.
• Ingen vil bygge om sine eksisterende bygg, fordi ombygg betyr at de må over til ny parkeringsnorm. Dermed blir det verken fortetting eller høybygg på Forus.

Det blå er Forus, de røde andre næringsområder.
Oversikten er ikke komplett. 

Internasjonale bedrifter kan velge lokalisering. De færreste vil etablere seg på Forus når bygget blir dyrere og de ansatte nektes å kjøre bil til jobb. Hvis det fantes en god bybane, gode kollektivfelt og mange direkteruter med buss - ja, det ville hjelpe. Men slikt er ikke konkretisert for de nærmeste 5-10 årene. Dermed er det enklere, billigere og mer attraktivt å etablere seg i andre byer, til og med i andre land.

Det lokale næringslivet har også en mengde andre mulige plasseringer. Kommunene rundt Stavanger legger stadig ut nye næringsparker og vekstområder, med god parkering og romslige forhold. Se illustrasjonen: Stavangers nabokommuner byr frem en mengde store, lett utbygde områder, alle med gode veiforbindelser for bil – og raust med parkering.

Resultatet vil bli at Forus visner langsomt hen. 

Hva med miljøet?

Sett med miljøbriller er faktisk Forus det beste vekstområdet. Forus er perfekt sentralt plassert, med kort avstand til alle de store boligområdene i regionen, både i Stavanger, Sola, Sandnes, Randaberg og Time.  Hvis arbeidsplassene isteden havner i de omliggende kommunene, vil enda flere mennesker bo langt borte fra arbeidsplasser og handelssentre. Man bor i Tananger, handler på Kvadrat og arbeider på Lye, Stangeland eller Bryne, med flere mils bilkjøring hver dag.  Jeg kan ikke på noen måte se at miljøet vinner på slike løsninger.

Da får vi nettopp den amerikaniseringen av bymiljøet vi ikke ønsker: de spredte forsteder og kjøpesentres landskap, med lange kjøreveier og folketomt bysentrum. Det kan da ikke være dit vi vil?

At Sola og Sandnes kommuner kanskje vil støtte den flerkommunale planen for parkeringsrestriksjoner for Forus, det kan jeg forstå. 

Men til Stavanger:  Me må bruga véd.

   

Kø og miljø - i en jafs

(Trykket i Stavanger Aftenblad 14.oktober 2013)

Forus-køen kan forsvinne med et enkelt, billig, raskt og miljøvennlig grep:  Tillat bare biler med lave utslipp å kjøre på Motorveien i rushtiden. Da behøver vi heller ikke parkerings-begrensninger på Forus.

Mange byer i Tyskland har lenge hatt totalt kjøreforbud mot biler med høye utslipp. Det håndheves ved at alle biler må ha et miljømerke (en stor oblat) som angir utslippskategorien i frontruten. Oblaten er rød, gul eller grønn, og bilens registreringsnummer står på merket. Det står store skilt ved innfartsårene til byen, så også tilreisende blir advart. Blir man oppdaget i Berlin med noe annet enn grønn oblat, får man bot, og det gjentar seg hver eneste gang man blir oppdaget. Dermed er det nå bare «grønne» biler eksempelvis i hele Berlin. Ingen i byen kjører biler som er kategorisert som miljøskadelige.

Mitt forslag er mer avgrenset: Alle biler miljømerkes, men man forbyr bare kjøring med ikke-grønne biler der trafikken er et reelt problem, og hvor det finnes alternative veier. Vi kan eksempelvis tillate kjøring bare med grønne oblater mellom 07-09 og 15-17 på Motorveien. Kjøretøy med gule eller røde oblater får en saftig bot hvis de oppdages på Motorveien i disse tidsrommene. Boten må være så høy at det ikke oppleves som valgbart frikjøp/bompenger av bileieren.

Miljømerkingen vurderes ut fra utslipp, f.eks kan man gi grønt merke til biler med CO2-utslipp under 100 g/km. Den som har en bil med høyere utslipp enn dette må enten kjøre på andre tidspunkt, velge en annen rute, ta bussen, sitte på med en kollega eller sykle. I høstferien har vi sett at selv bare 10% nedgang i biltrafikken fjerner de fleste køene. Det skal ikke mer til. 

I tillegg får man kjøre på Motorveien disse tidene hvis man er to eller flere i bilen. Samkjøring er et flott prinsipp som kraftig reduserer antall biler på veien. Mange bor og arbeider i samme område og kan finne enkle, praktiske løsninger for å sitte på med hverandre til og fra jobben.

 

Selvsagt løser ikke dette alle problemer. Vi trenger fremdeles flere kollektivfelt, hyppigere og mer direkte bussruter, boliger der folk jobber, 4-i-bilen-kollektivfelt og flere lokalsentre for varehandel. Men dette tiltaket er så raskt og enkelt at det vil kunne redusere de viktigste køene drastisk i løpet av et halvt års tid. Uten at vi behøver å begrense parkeringen og dermed etableringslysten for nye firma på Forus.

Trafikkproblemet er todelt, det handler om både forurensning og kø. Miljømerking og kjøre­begrensninger vil redusere begge deler i løpet av kort tid. 

I tillegg vil Stavangerregionen med et slikt tiltak fremstå som innovativ og løsningsorientert i nasjonal sammenheng. Staten bør også akseptere dette som et miljø- og kollektivtiltak som utløser belønningsmidler. 

(Avsnittet om samkjøring ble tilføyd 31.oktober og var ikke med i avisinnlegget.)
 

De tre bud

(Trykket i Rogalands Avis 8.oktober 2013) 

De ti bud er faktisk ikke allmenngyldige. De er ikke spesielt kristne, heller.

Nyhetsredaktør Einarsson sukket på lørdag over oss som protesterer mot «den vesle K-en» som nå skal gjeninnføres i religionsundervisningen. Han sier seg prinsipielt enig med oss, men synes ikke det er noe å bråke med. Og han avslutter med en påstand om at kristendommens verdier, uttrykt gjennom de 10 bud, herunder «blant annet pålegget om å hjelpe din neste», er grunnleggende for den norske kulturarven og levesettet.

Kristendommen bærer i seg mange flotte verdier, for eksempel at man skal hjelpe sin neste. Men Einarsson, med fare for å virke pirkete, kanskje til og med nedlatende eller nebbete: Dette inngår ikke i de 10 bud. Din misforståelse er likevel forståelig (ja, nå virker jeg muligens patroniserende, men det er ikke hensikten): De fleste nordmenn ville nok, hvis de ble spurt om hva som står i de 10 bud, ramse opp «at vi skal være snille med hverandre og ikke stjele og slå i hjel og sånt».

Derfor skriver jeg dette. Fordi de 10 bud ikke nødvendigvis handler om våre norske fellesverdier.

Kristne, jøder og muslimer har de samme budene

Og de 10 bud er ikke engang unike for kristendommen. Jødene har akkurat de samme ti budene med tillegg av billedforbud som bud nummer to (og med våre to siste bud slått sammen til ett). Og i Koranen finner man igjen alle de samme budene, riktignok litt annerledes formulert, men med samme innhold. Kristne, jøder og muslimer deler alle de samme budene.

Innholdet i de ti bud

Så til innholdet. Det er faktisk bare tre av de ti budene som kan sies å være allmenngyldige. Sytti prosent av budene ville nok ganske mange protestere mot hvis de tok seg tid til å tenke etter.

1. Du skal ikke ha andre guder enn meg: Rent religiøst.
2. Du skal ikke misbruke Guds navn: Rent religiøst.
3. Du skal holde hviledagen hellig: Det står faktisk ikke at du skal ta fri og stå på ski en dag i uken. Det står at dagen skal holdes hellig, altså en religiøs forordning. For øvrig en forordning med fint lite støtte i befolkningen; Bibelen presiserer jo at heller ikke de som arbeider for deg skal gjøre noe denne dagen, og det må jo omfatte bussjåfører, piloter, TV-ansatte, helsepersonell og alle andre som vi lykkelig lar jobbe for oss hver eneste søndag.
4. Du skal ære din far og din mor: Skal du det? Uansett hvem de er, og hva de har gjort? Noen vil oppfatte dette budet som en oppfordring til ukritisk lydighet mot autoriteter, og mange vil dermed avvise det på idealistisk og politisk grunnlag.
5. Du skal ikke slå i hjel: Ja, en viktig felles verdi.
6. Du skal ikke bryte ekteskapet: Igjen et bud som i liten grad har støtte i befolkningen, iallfall hvis vi ser på statistikk over samboerskap, skilsmisser og utroskap. Og mange vil si at dette er et bud som primært har til formål å støtte den bestående samfunns­strukturen, noe som kan bli avvist av mange på politisk grunnlag.
7. Du skal ikke stjele: Ja, en viktig felles verdi.
8. Du skal ikke lyve: Ja, en viktig felles verdi.
9. Du skal ikke begjære din nestes eiendom: Neivel? Hvorfor ikke det? Dette budet har åpenbart til formål å støtte opp under det bestående. De fattige og underordnede skal ikke ha tanker om at situasjonen er urettferdig, de skal ikke tenke på revolusjon, men håpe på rettferdighet i et senere liv isteden. Mange vil ha politiske og ideologiske innvendinger mot dette som en fellesverdi.
10. Du skal ikke begjære din nestes ektefelle, arbeidsfolk eller andre som tilhører din neste: Som forrige. Er dette en grunnleggende verdi som deles av hele det norske folk? Neppe!

Av de ti budene er altså tre rent religiøse, fire har som primærformål å vedlikeholde den eksisterende samfunnsordenen, hvilket mange ikke ønsker, og bare tre har et innhold vi alle kan enes om.  Vi står igjen med De 3 bud: Du skal ikke lyve, stjele eller drepe.

Retten til religionsfrihet

Da Norge ble dømt i Strasbourg, var det ikke fordi skolen lærte barn at man skal være snille med hverandre. Norge ble dømt fordi barn i realiteten ble gitt kristendomsopplæring i skolen. Domstolen påpekte at kristendommen hadde for stor plass, og at fritaksordningen ikke fungerte i praksis og dermed var illusorisk. Domstolen forkastet også statens idé om å gi fritak fra aktiviteter av religiøs karakter uten rett til fritak fra kunnskap om de religiøse aktivitetene, altså «lær bønnen utenat men uten å be selv». Det er ugjennomførbart. Hele skolesystemet bygger på at barna skal tro på læreren og det læreren forteller og demonstrerer.

Alt vi ønsker, er at alle skal få sin lovfestede rett til å velge sin egen tro, for seg selv og for sine barn. Enten de ønsker å oppdra barna sine som kristne, muslimer, jøder, humanister eller i et annet livssyn. Det oppnår vi hvis skolen nøytralt underviser om religion, livssyn og etikk. Så kan foreldrene selv sørge for å ivareta den trosopplæring de mener er riktig.

Våre grunnleggende norske felles verdier, som å hjelpe vår neste, kan skolen uten problemer lære barna uten å ta utgangspunkt i noen spesifikk religion. Så tror jeg heller ikke at verken ateister, buddhister eller andre troende er mindre nestekjærlige enn kristne.

Og så en fotnote (som ikke er trykket i avisen):

Personlig støtter jeg også de verdiene som uttrykkes i bud 4, 6, 9 og 10 (altså hedre din mor og far, ikke bryte ekteskapet, ikke begjære din nestes eiendom, eller annet som tilhører nesten). 

Bare så det er sagt. 

Poenget mitt er at disse budene ikke nødvendigvis kan sies å representere "norske verdier og samfunn" generelt sett, og dermed ikke nødvendigvis er allmenngyldige. 

.