De tre bud

(Trykket i Rogalands Avis 8.oktober 2013) 

De ti bud er faktisk ikke allmenngyldige. De er ikke spesielt kristne, heller.

Nyhetsredaktør Einarsson sukket på lørdag over oss som protesterer mot «den vesle K-en» som nå skal gjeninnføres i religionsundervisningen. Han sier seg prinsipielt enig med oss, men synes ikke det er noe å bråke med. Og han avslutter med en påstand om at kristendommens verdier, uttrykt gjennom de 10 bud, herunder «blant annet pålegget om å hjelpe din neste», er grunnleggende for den norske kulturarven og levesettet.

Kristendommen bærer i seg mange flotte verdier, for eksempel at man skal hjelpe sin neste. Men Einarsson, med fare for å virke pirkete, kanskje til og med nedlatende eller nebbete: Dette inngår ikke i de 10 bud. Din misforståelse er likevel forståelig (ja, nå virker jeg muligens patroniserende, men det er ikke hensikten): De fleste nordmenn ville nok, hvis de ble spurt om hva som står i de 10 bud, ramse opp «at vi skal være snille med hverandre og ikke stjele og slå i hjel og sånt».

Derfor skriver jeg dette. Fordi de 10 bud ikke nødvendigvis handler om våre norske fellesverdier.

Kristne, jøder og muslimer har de samme budene

Og de 10 bud er ikke engang unike for kristendommen. Jødene har akkurat de samme ti budene med tillegg av billedforbud som bud nummer to (og med våre to siste bud slått sammen til ett). Og i Koranen finner man igjen alle de samme budene, riktignok litt annerledes formulert, men med samme innhold. Kristne, jøder og muslimer deler alle de samme budene.

Innholdet i de ti bud

Så til innholdet. Det er faktisk bare tre av de ti budene som kan sies å være allmenngyldige. Sytti prosent av budene ville nok ganske mange protestere mot hvis de tok seg tid til å tenke etter.

1. Du skal ikke ha andre guder enn meg: Rent religiøst.
2. Du skal ikke misbruke Guds navn: Rent religiøst.
3. Du skal holde hviledagen hellig: Det står faktisk ikke at du skal ta fri og stå på ski en dag i uken. Det står at dagen skal holdes hellig, altså en religiøs forordning. For øvrig en forordning med fint lite støtte i befolkningen; Bibelen presiserer jo at heller ikke de som arbeider for deg skal gjøre noe denne dagen, og det må jo omfatte bussjåfører, piloter, TV-ansatte, helsepersonell og alle andre som vi lykkelig lar jobbe for oss hver eneste søndag.
4. Du skal ære din far og din mor: Skal du det? Uansett hvem de er, og hva de har gjort? Noen vil oppfatte dette budet som en oppfordring til ukritisk lydighet mot autoriteter, og mange vil dermed avvise det på idealistisk og politisk grunnlag.
5. Du skal ikke slå i hjel: Ja, en viktig felles verdi.
6. Du skal ikke bryte ekteskapet: Igjen et bud som i liten grad har støtte i befolkningen, iallfall hvis vi ser på statistikk over samboerskap, skilsmisser og utroskap. Og mange vil si at dette er et bud som primært har til formål å støtte den bestående samfunns­strukturen, noe som kan bli avvist av mange på politisk grunnlag.
7. Du skal ikke stjele: Ja, en viktig felles verdi.
8. Du skal ikke lyve: Ja, en viktig felles verdi.
9. Du skal ikke begjære din nestes eiendom: Neivel? Hvorfor ikke det? Dette budet har åpenbart til formål å støtte opp under det bestående. De fattige og underordnede skal ikke ha tanker om at situasjonen er urettferdig, de skal ikke tenke på revolusjon, men håpe på rettferdighet i et senere liv isteden. Mange vil ha politiske og ideologiske innvendinger mot dette som en fellesverdi.
10. Du skal ikke begjære din nestes ektefelle, arbeidsfolk eller andre som tilhører din neste: Som forrige. Er dette en grunnleggende verdi som deles av hele det norske folk? Neppe!

Av de ti budene er altså tre rent religiøse, fire har som primærformål å vedlikeholde den eksisterende samfunnsordenen, hvilket mange ikke ønsker, og bare tre har et innhold vi alle kan enes om.  Vi står igjen med De 3 bud: Du skal ikke lyve, stjele eller drepe.

Retten til religionsfrihet

Da Norge ble dømt i Strasbourg, var det ikke fordi skolen lærte barn at man skal være snille med hverandre. Norge ble dømt fordi barn i realiteten ble gitt kristendomsopplæring i skolen. Domstolen påpekte at kristendommen hadde for stor plass, og at fritaksordningen ikke fungerte i praksis og dermed var illusorisk. Domstolen forkastet også statens idé om å gi fritak fra aktiviteter av religiøs karakter uten rett til fritak fra kunnskap om de religiøse aktivitetene, altså «lær bønnen utenat men uten å be selv». Det er ugjennomførbart. Hele skolesystemet bygger på at barna skal tro på læreren og det læreren forteller og demonstrerer.

Alt vi ønsker, er at alle skal få sin lovfestede rett til å velge sin egen tro, for seg selv og for sine barn. Enten de ønsker å oppdra barna sine som kristne, muslimer, jøder, humanister eller i et annet livssyn. Det oppnår vi hvis skolen nøytralt underviser om religion, livssyn og etikk. Så kan foreldrene selv sørge for å ivareta den trosopplæring de mener er riktig.

Våre grunnleggende norske felles verdier, som å hjelpe vår neste, kan skolen uten problemer lære barna uten å ta utgangspunkt i noen spesifikk religion. Så tror jeg heller ikke at verken ateister, buddhister eller andre troende er mindre nestekjærlige enn kristne.

Og så en fotnote (som ikke er trykket i avisen):

Personlig støtter jeg også de verdiene som uttrykkes i bud 4, 6, 9 og 10 (altså hedre din mor og far, ikke bryte ekteskapet, ikke begjære din nestes eiendom, eller annet som tilhører nesten). 

Bare så det er sagt. 

Poenget mitt er at disse budene ikke nødvendigvis kan sies å representere "norske verdier og samfunn" generelt sett, og dermed ikke nødvendigvis er allmenngyldige. 

. 

Helse i hver krone

(Trykket i Stavanger Aftenblad 14.august 2013)

I dag er det slik: Folk med god økonomi får raskere og bedre behandling enn folk med mindre penger. Dette vil Høyre gjøre noe med. Det er ikke rettferdig at de som har råd til helseforsikring, eller nok penger i banken, skal få f.eks en MR-undersøkelse innen en uke, mens andre må vente både en og tre måneder i en offentlig styrt kø.

De rødgrønne har slett ikke til hensikt å forby private helseaktører, men de vil ikke la vanlige folk få mulighet til å bruke dem. Høyre vil la deg og meg velge hvor vi vil behandles. De private aktørene skal ikke få bedre betaling for jobben enn det offentlige ville fått, antakelig vil de faktisk få mindre betalt, fordi de kan arbeide mer effektivt gjennom at de kan konsentrere seg om færre oppgaver enn de store sykehusene. Hvis en privat klinikk dermed klarer å organisere arbeidet slik at de også tjener penger på det, må det være greit. La oss berømme dem for effektiv planlegging og gjennomføring, slik vi gleder oss over andre norske firma som skaper arbeidsplasser og løser samfunnsoppgaver.

De fleste over førti-femti år har opplevd å sitte i helsekø i mange måneder. Mange opplever også å bli innkalt til en operasjon som blir avlyst i siste øyeblikk, og så er det ut igjen i køen. Dette er forståelig når et stort offentlig sykehus får inn akuttpasienter, men det er ikke mindre krevende for pasienten av den grunn.

Lang tid i helsekø betyr også at sykdommen kan bli verre, og at man må inn til nye utredninger underveis hos både fastlege og spesialist, alt sammen forhold som øker prisen for samfunnet – og slitasjen på pasient, familie og arbeidsgiver. En bekjent av meg har nå tre ganger vært utredet på sykehuset for en og samme øreoperasjon, med CT og spesialistleger hver gang, fordi forrige utredning var blitt mer enn seks måneder gammel mens han ventet på operasjonen, og dermed ubrukelig for operasjons­planleggingen. Hadde han fått operasjonen gjort privat, ville det vært tilstrekkelig med én CT og én spesialistutredning.

Det offentlige helsevesenet vil vinne på at mange planlagte rutinebehandlinger overlates til det private, så sykehusene kan konsentrere seg om alle helseproblemer som er kompliserte, akutte og/eller sjeldne. Private klinikker kan håndtere slikt som brokk, grå stær-operasjoner, åreknuter og andre ikke-akutte saker på samlebånd, både raskt, effektivt og rimelig. Det samme gjelder mange undersøkelser (røntgen, CT, MR etc) og utredninger av pasienter med enkle sykdomsbilder. Private klinikker kan både avlaste det offentlige og jobbe mer effektivt.

Når det gjelder egenandelene, er Høyre ærlige om en sak som ingen av de rødgrønne våger å ta opp: Det er forskjell på sykdommer. Det er ikke urimelig at vi betaler noen kroner ekstra for å få ordnet helseproblemer som i seg selv ikke er veldig alvorlige, mens de blant oss som virkelig sliter med helsen eller økonomien, til gjengjeld skal få mer hjelp. Det er tvert imot norsk kultur på sitt beste: Vi skal få etter behov, men vi skal også yte etter evne.

Alle sier at vi må ”prioritere”, men hvis vi prioriterer noen saker høyere (f.eks kreft, rusomsorg) må nødvendigvis noen bli prioritert lavere. Det våger ikke de rødgrønne å innrømme, de bare setter disse pasientene bakerst i helsekøen og lar dem vansmekte der – fulle av håp, men uten behandling.

Forus? Why Forus?

(Trykket i Stavanger Aftenblad 28.juni 2013 i en noe forkortet utgave)

Forestill deg at du er sjef for et internasjonalt selskap som skal etablere seg med 2.000 arbeidsplasser i Norge.

 - I like the Forus pictures. Good location, excellent business environment. Are there any drawbacks?

- High salary area.

- Ok, we can handle that.

- High housing prices.

- Ok, we can handle that too.
- We’re only allowed 200 parking spaces, and 30 of those are disabled parking only.
- You’re joking.
- I wish. We’re allowed 170 ordinary parking spaces. There may be built some pay parking garages in the area.
- But 170 spaces, that’s visitor parking only. What are the 2.000 employees supposed to do? Spend the day waiting for buses? Cycle to work?
- Yes.
- I see. Move on. Show me Bergen and Oslo.

Mangelfullt utredet

Man har utredet biltrafikkonsekvensene av ny parkeringsregulering på Forus. Greit nok. Men hva med samfunnskonsekvensene? De nye planene kan kvele hele Forusutviklingen, og dermed vekstambisjonene for Stavangerregionen.

Planene forutsetter en økning i antall arbeidsplasser på Forus fra 31.230 til 94.065, en økning på 62.835 arbeidsplasser. Hvis vi forutsetter at dette blir kontorbygg med et snitt på 25m2 pr arbeidsplass, vil de få lov til 6.283 parkeringsplasser på egen tomt (herav 942 HC-plasser). Nærmere 60.000 nye arbeidstakere skal altså ta seg til og fra jobben uten egen bil. Og underveis skal de hente og levere barn, handle matvarer, innom frisøren, gjøre andre ærend. Hvor sannsynlig er det at noen vil ønske å jobbe på Forus under slike forhold? Eller la oss spørre: Hvor sannsynlig er det ikke at firmaene heller vil etablere seg i Bergen, Oslo, Aberdeen eller Houston isteden, i områder med gode veier, tilstrekkelig parkeringsdekning og et vel fungerende kollektivsystem?

Nye firma vil nemlig ikke få bygge 1,2 parkeringsplasser pr 100 m2, de vil få bygge 0,4 plasser – og blir pålagt å betale kommunen (”krav om frikjøp”) for de resterende 0,8 plassene (se under Bestemmelser i sakspapirene for møtet i Kommunalutvalget 11.juni). Pengene kan så bli brukt til å bygge offentlige parkeringshus med betal-parkering. Dermed vil mange bedrifter bli nødt til å betale parkeringsutgiftene i parkeringshuset for sine mest verdifulle ansatte, i tillegg til at de har betalt for selve P-huset. Men verre er det at de aller fleste ansatte fortsatt får store problemer med å komme seg til og fra jobb.

 

Til og fra Forus uten bil?

Anta at jeg jobber i Lagerveien midt på Forus, og ønsker å arbeide litt lenger på mandag. Jeg bor sentralt ved Madlaveien, så en biltur hjem ville ta meg max 12 minutter. Siste buss går kl 18:03, og inkludert to bussbytter og et par minutters gange i hver ende tar det meg 47 minutter å komme hjem med bussen. Og arbeid etter klokken 18 er utelukket, uansett hvor viktig prosjekt jeg jobber med.

Ålreit, så får jeg sykle. Det er 10 km hjem, med brukbare sykkelstier, så sykkelturen tar meg 38 minutter i godt vær, oppunder 45 minutter i regn og motvind. Men – hadde jeg sykkelen med i dag morges? Ikke hvis det regnet. Jeg bør jo være noenlunde pen i tøyet på jobb, og da nytter det ikke å stappe jakke, bukse og bluse i sykkelvesken, for ikke å snakke om frisyren.

Ah – men København, roper man begeistret. Der sykler jo 55% til og fra jobb! Noen interessante fakta fra Københavns kommune: To av tre som sykler til jobb har under fem km reiseavstand. Hovedgrunnen til at københavnerne sykler, er ”det er hurtigst” (55%), årsak nummer to er ”det er bekvemt”. Et sitat fra Center for Trafik: ”Regnvejr er den primære årsag, hvis københavnere, der ellers cykler hver dag, lader cyklen stå. Sandsynligheten for at komme ud i regnvejr, når man daglig cykler til og fra arbejde i København, er i gennemsnit 1 ½ gang om måneden.” Her i Stavanger har det de siste ti årene vært i gjennomsnitt 228 regnværsdager i året.

Det er ingen grunn til at folk vil akseptere tredoblet reisetid hver vei for å komme seg til og fra jobb på Forus, herunder bussbytter, regnvær, trasking, pluss handle eller hente unger på veien. Konsekvensen er at folk ikke vil ønske å jobbe for parkeringsløse firma som er lokalisert på Forus. Og siden alle firma er avhengige av å kunne rekruttere god arbeidskraft, vil bedriftene droppe Forus når de skal bygge nytt.

Tenk som en bedriftsleder!

Vi må ikke vedta parkeringsrestriksjoner før vi har utredet både samfunnskonsekvenser og alternative løsninger. Et evt vedtak om parkeringsrestriksjoner må i det minste utsettes til vi har fått et fullverdig kollektivsystem til og fra Forus. Det betyr direkteruter til alle store bydeler, nye kollektivfelt på motorveien, og rutetabeller som tillater arbeid utover kvelden. Planforslaget skisserer riktignok at nybygg kan få tre års dispensasjon i påvente av bedre kollektivtransport, men det vil bare gjøre det enda vanskeligere å planlegge og bygge nytt på Forus. Skal firmaene først betale for å bygge egne parkeringsplasser, og så måtte stenge dem i ettertid? Hvor er forutsigbarheten?

En bedre løsning kan være å nekte flateparkering, men tillate fri bygging av innendørs parkering. Dette er så dyrt at ingen vil bygge flere plasser enn de absolutt må, og situasjonen vil i stor grad regulere seg selv. Da kan bedriftene selv velge å prioritere shuttle-busser, firmabiler til ærender, el-sykler etc.

Enkel transport er helt påkrevet for å rekruttere og beholde god arbeidskraft. Uten både parkering og høyverdig kollektivtransport til og fra Forus vil vi dessverre måtte kaste en hvit kjepp etter nyetableringene, arbeidsplassene og hele regionsutviklingen.



Vel, det er lov å drømme... 



Blodig alvor

Bergenserne overlever på Stavanger-blod for tiden. Vi unner dem det! men det tappes for lite blod fra givere mange steder i landet for tiden. Hvorfor?

Min mor ga blod på 60-tallet. Hun forteller at de betalte henne 40 kroner per tapping, og for det fikk hun en riktig god flaske rødvin på Polet. I tillegg betalte blodbanken for drosjen hvis de ringte etter henne og hun trengte transport. Ålreit - god samvittighet og en flaske vin på kjøpet, what's not to like?

Sist jeg ga blod, ca 2006, betalte de meg 40 kroner for tappingen. Ingen drosje, det skulle tatt seg ut, men det er gratis parkering for blodgivere, så det eneste jeg tapte var arbeidstiden. For man får ikke gi blod om kvelden eller i helgen, må vite. Det må skje når det passer for blodbanken.

Ålreit, vi gjør det på dugnad...

De som er timelønnede, mister inntekt på å gi blod. De som er på fastlønn har ofte greie arbeidsgivere, som lar dem stikke avgårde i arbeidstiden. Men når man kommer til sjefen for sjette gang på ett år og sier man må bli borte hele formiddagen (kjøring, parkering, registrering, venting på tur selv om du har avtalt tid, tapping, hvile, kjøring tilbake) - da kan kanskje sjefen bli litt oppgitt.  For firmaet får ingenting igjen for dette. Og det er slett ikke alltid det passer at arbeidstakere er borte.

Så leser vi i avisen at blodposene selges videre for kr 1.800 pr stk. Da virker det faktisk litt gjerrig å avspise blodgiveren med kr 40 (eller et håndkle eller paraply), og arbeidsgiveren med ingen verdens ting.

...men jeg anbefaler det ikke lenger

Det er ikke pga pengene eller arbeidstiden at jeg unnlater å foreslå for mine gutter at de skal bli blodgivere. Jeg har en annen, mye mer grinete årsak.

Jeg ga blod i mange år, og tilbragte mange timer i tappestolen. Det var helt ålreit, og jeg hadde tålmodige og velvillige arbeidsgivere. Men så fikk jeg kreft, og måtte gjennom nokså mye behandling.
Da jeg så fikk innkalling til tapping, ringte jeg blodbanken for å sjekke om jeg fortsatt kunne gi blod. Nei, sa telefondamen, det kunne jeg ikke. Så det var fint hvis jeg kunne sende inn beskjed. Sende inn, i papir? Ja, det ville passe dem bra. Ok, jeg sendte beskjed.

Alt vi ber om er litt vennlighet tilbake

Og i min naivitet tenkte jeg at blodbanken kanskje ville sende meg et takk-for-innsatsen-i-mange-år-kort. Kanskje tilogmed et god-bedring-kort? Men nei. Ingenting. Ikke en lyd. Jeg ble lei meg.

Så ble jeg oppbragt, og sendte en epost til lederen for blodbanken i Stavanger. Der fortalte jeg at jeg var skuffet over at de ikke sendte meg et lite kort når jeg - helt ufrivillig - måtte slutte å gi blod. Og jeg fortalte at jeg hadde tre unge sterke gutter hjemme, som jeg gjerne kunne oppfordre til å gi blod i mange år fremover - hvis jeg altså fikk en opplevelse av at blodbanken faktisk satte pris på at man bruker tid og energi på å gi dem denne gaven.

Hva skjedde da? Fikk jeg et kort, en hilsen, en bekreftelse på mottatt epost?
Nei.

Og så nadig og vrang er jeg, at jeg ikke gir gaver til folk (eller institusjoner) som ikke setter pris på dem. Blodbanken gir blaffen i meg, jeg gir blaffen i blodbanken.
Synd. Jeg ville mye heller forblitt en trofast støttespiller.

Det kan godt hende at tilgangen på blod ville vært langt bedre hvis blodbankene hadde vært mer innstilt på å sette seg i givernes situasjon.  

Gale kvinnfolk

Forskning er fine greier.
Forskere som snakker i vei om hva de tror, er noe ganske annet.

Dagbladet slår begeistret opp en artikkel hvor en vaskeekte forsker og en sexolog sier at PMS kan 'gjøre at kvinner blir midlertidig litt "gale"'. Ja - ikke bare litt gale, vi kan sammenlignes med narkomane med abstinenser! Wow:

 
Men så blir forskningsgrunnlaget tydeligvis litt svakere:
- Noen hevder at kvinner skylder på PMS. Men de som har PMS-plager sliter virkelig, og bør tas alvorlig. Jeg tror ikke dette er en myte, sier Gamnes.

Hun TROR ikke det.

Neivel. Her skal jeg si hva jeg selv TROR:

Jeg har aldri kunnet begripe alt dette snakket om PMS.
Tvert imot: Kvinner er - ifølge alle de vanlige definisjonene - NORMALE bare en uke i måneden.
Normale? Javisst! Kvinner defineres alltid ut fra normalen, dvs hvordan vi avviker fra de normale menneskene, altså mennene. Vi er "mindre", vi har "lysere" stemmer, vi er "ikke så risikovillige", vi er "mer omsorgsfulle" og "mindre aggressive" et cetera.

Men så: Når kvinner for èn gangs skyld (ok, ok, en uke i måneden) oppfører seg omtrent som menn, da er det også galt! Javel, så blir mange kvinner litt irritable, ganske direkte i taleform, noe selvsentrert, tøffere i trafikken (og i trynet) og stiller endatil krav om å få bruke fjernkontrollen til TV'n.

Men så slår østrogenet inn igjen, og vi avviker igjen fra normalen: Vi blir snillere, mildere og blidere. I tre samfulle uker. What's not to like???
 
Så slutt å klage over at vi kvinnfolk har en eneste normaluke i måneden. Kunne man kanskje heller foreslå å behandle alle mennene som opptrer med alle tegn på PMS femtito uker i året?

Verneplikt, men ingen fødeplikt

Det er to viktige spørsmål om verneplikt: Skal vi ha verneplikt i Norge, og skal vi i så fall ha kjønnsnøytral verneplikt? Vi bør klare å diskutere dem hver for seg. Her tar jeg ikke opp spørsmålet om hvorvidt vi skal ha verneplikt i Norge. Jeg tar utgangspunkt i at vi faktisk har verneplikt i dag, og da er spørsmålet om kvinner og menn skal likestilles på dette området.

Verneplikt kan være et gode

Militærtjeneste kan ha sine ulemper. Året kunne vært brukt til arbeid eller utdanning, og tjenesten kan dermed medføre et visst inntektstap for livet totalt sett. Men samtidig tar verneplikten seg godt ut på CV’en, hvilket kan gi en bedre stilling, og mange har stor nytte av opplæringen og erfaringer. Hvis vi i tillegg sørger for at verneplikt gir pensjonspoeng tilsvarende annet arbeid, er forskjellen antakelig liten. Uansett er ulempen lik uansett kjønn.

Skal verneplikt likestilles med barnefødsler?

Noen hevder at kvinner gjør opp for seg gjennom barnefødsler og hjemmetid med småbarn, og dermed ikke skal behøve å avgi mer tid til samfunnet.

Ja, det er bra for landet at kvinner føder barn, men det er ingen statlig pålagt plikt slik verneplikten er. Det er heller ikke alle kvinner som blir mødre. Og vi ønsker jo nettopp å øke fedrenes innsats i barneoppdragelsen, med mer hjemmetid hos småbarna, også de fedrene som har avtjent sin verneplikt. Hvis barnestell og verneplikt skulle regnes mot hverandre, måtte vi også nekte pappaperm til menn som har avtjent verneplikt, fordi de allerede har levert sin samfunnstidskvote i Forsvaret. Nei, tvert imot anser vi småbarnspermisjon som et gode, for både menn og kvinner. Da må kjønnene likebehandles av samfunnet også når det gjelder verneplikten.

Alternativet måtte være at kvinner som ikke hadde født barn innen de er f.eks 40 år, ble pålagt verneplikt eller annen samfunnstjeneste. Jeg tror ikke det.

Fødsler er ikke den eneste samfunnsinnsatsen

Og det er mange andre tidkrevende oppgaver av stor samfunnsmessig verdi som folk utfører frivillig, på sin egen tid: Yte omsorg for gamle foreldre eller barn med særlige behov, arbeide dugnad i årevis for idrett eller kultur, være legdommer, ulønnet politiker, delta i redningsaksjoner i fjellheimen og mye, mye annet. Ingen av disse oppgavene fritar fra verneplikt, selv om mange gode mennesker bruker flere årsverk gjennom livet på innsatsen. Frivillig samfunnsinnsats er én ting, plikt er noe helt annet.

Fysikk

Norsk Lotteforbund ble opprettet i 1928.

Selve tjenesten diskvalifiserer ikke kvinner. Krigføring i dag krever ikke kropper på 1,80 som kan bære 25 kilo på ryggen, og kvinner er like (godt eller dårlig) mentalt utrustet til å gå i angrep eller forsvar som menn er.

Og til slutt: Med likestilt verneplikt, får også kvinner mulighet til å være militærnektere og stå for sin overbevisning hvis de f.eks er pasifister. En god ting, både på personnivå og i statistikken.

Mathall: tung å svelge

(Trykket i Stavanger Aftenblad 23.mars 2013)

Jeg var begeistret for tanken om en kommunalt stimulert mathall i Stavanger. Men så begynte jeg å tenke. Skal kommunen bruke penger – direkte eller indirekte – på et tiltak som vil undergrave dagens næringsdrivende i sentrum?

En mathall er tenkt å inneholde spesialbutikker og spisesteder, som i Stockholm, Oslo eller Lyon, et snev av storbyferie innendørs i Stavanger… what’s not to like?  Ganske mye, når det kommer til stykket.

Ikke kommersielt bærekraftig

Det sies at hvis vi bare får samlet 20 spesialbutikker på ett sted, er det nødt til å bli en suksess. Jeg har derimot ikke hørt noen si at de personlig vil stille økonomisk garanti for dette.

Oste-Johnsen forsvant fra Stavanger fordi osteutvalget i matbutikkene ble bedre, og fordi husleien ble for høy. Det samme skjedde med Malden, og snart forsvinner også torghandlerne. Kundene handler der hvor vi kan kjøre til døren og gjøre unna alt på ett sted. Vi gidder ikke bære poteter og hodekål i vesken.
Hvor mange vil da kjøre til sentrum på tirsdag for å kjøpe kaffe, en ost og litt grønnsaker, når vi likevel må innom Meny for å handle melk og såpe? En mathall vil være populær lørdag og torsdag, men stille resten av uken.

Vi har snakket om mathall i Stavanger i årevis. Så hvorfor finnes ikke en mathall allerede? Svaret er enkelt: Ingen har funnet en lønnsom løsning. Byens huseiere og eiendomsutviklere er økonomisk rasjonelle. Hvis en mathall hadde fremstått som lønnsom nok, ville den vært bygget. Men et lokale på 4000 m2 i Stavanger sentrum er gull verd, og ingen kan tvinge huseierne til å bruke arealet til ulønnsom virksomhet.

Undergraver de næringsdrivende

Sentrumshalvøya er faktisk bitte liten. Sett passeren i Breigata, og innen 200 meter har du hele sentrum med butikker for bl.a sjokolade, olivenolje, fisk, kaffe og kaker. Legg på femti meter, så kommer du til slakter Idsøe og polet.



Mørk sirkel har radius 200 meter, lysere sirkel har radius 250 meter


Hvordan skal det gå med disse butikkene hvis vi lager en mathall sør i sentrum, f.eks i gamle Sparekassen, så annenhver kunde dropper turen inn i bygatene? Enten må de selv åpne avdeling i mathallen, og etter en tid legge ned den gamle butikken. Eller så må de se på at halve omsetningen blir tatt av nye aktører, mens de selv går under. Det samme gjelder spisestedene. Man tjener godt på ølsalg langs kaien, men matservering er ingen lønnsom geskjeft. Ingen har råd til dobbelt husleie og lønn på samme omsetning. Mange sentrumsbedrifter har lav lønnsomhet allerede, og dette kan vippe dem av pinnen.

Mathallen i Oslo er ca 4400 m2 med ca 30 utsalgssteder, hvorav 20 har servering. Men Oslo har 620.000 innbyggere og iflg Tripadvisor 750 spisesteder. Da gjør det ikke så mye om man øker med 20. Men i Stavanger vil en dobling av antallet matutsalg og en økning på 20 spisesteder få alvorlige konsekvenser for begge bransjene. Vi kommer jo ikke til å doble mengden mat vi spiser.

Det kan umulig være kommunens oppgave å bidra til å undergrave eksisterende næringsliv i sentrum, enten bidraget kommer i form av gratis tomt (eller erstatningsareal til huseier som avgir lokaler), subsidiert husleie, oppstartsstøtte, konsulenthjelp eller annet.

Sentrum er en stor åpen hall

Det er lett å peke på fristende lokaler som Sparekassen, Torgterrassen, Romsøegården og Norges bank – for å bruke nostalgiske navn. Kommunen kan godkjenne en omregulering av disse byggene hvis eierne selv ønsker å satse på mathall med butikker og spisesteder, men må ikke jobbe aktivt for noe som vil gi enda færre spesialbutikker i sentrumsgatene.

Sentrumshalvøya er ikke større enn et stort utenlandsk kjøpesenter. Det er ikke langt å gå mellom butikker, bare litt vått og kaldt. Hvis vi vil ta vare på spesialbutikkene i sentrum, endog skaffe flere, er det bedre å bygge glasstak over noen gater og sender minibusser rundt havneringen hvert femte minutt. Flere kunder og større etterspørsel vil øke interessen fra nye matleverandører. Alt dette koster penger. Men det gjør også 4000 kvadratmeter i beste sentrum.

Dalstroka utenfor holder liv i Gardermoen

(Refusert som innlegg i Osloavisen Aftenposten 11.mars 2013)

”Det er lengere te' London enn med fly”, sang Øystein Sunde. Ja, for Norge utenom Østlandet er det betydelig lengre, til hele verden. Men Aftenposten gir 11.mars inntrykk av at Oslo Lufthavn og østlendinger sponser distriktsflyplassene gjennom at overskuddet fra lommebøkene deres  ”drysses ut over et stort nett av underskuddsdrevne flyplasser i distriktene”.

Hva med å se på realitetene bak tallene?

 

Flynettet i Norge er helt Oslo-sentrert

Folk i alle andre byer må stadig vekk innom Gardermoen, enten de vil eller ikke. Det går ingen fly mellom f.eks Stavanger og Bodø eller Tromsø, man flyr til og fra via Gardermoen.

Gardermoen har direktefly til 159 destinasjoner. Trondheim har 54 direkteruter, Stavanger har 59, Kirkenes 13 og Vadsø 12. Ikke daglig, altså! Men totalt. Og verken Kirkenes, Vadsø eller mange andre flyplasser har avganger til utlandet.

En tur til utlandet teller dobbelt på Gardermoen

Det betyr at hvis f.eks Stavangerfolk vil til et sted som har direktefly bare fra Oslo, må de fly til Gardermoen og bytte fly der. Sokner man til en mindre flyplass, må man via Oslo nesten uansett hvor man skal i verden. Og da sier matematikken seg selv: Enhver reise via Gardermoen telles som to turer (avgang og ankomst) i hjembyen, og som fire turer (til/fra hjemby pluss til/fra utlandet) ved Gardermoen. Dette øker passasjerantallet (og flyplassavgiftene) på Gardermoen drastisk ift alle andre flyplasser, alt betalt av folk fra distriktnorge.

 

...tja... hva med alle østlendingene og utlendingene, da?

I fjor (2012) hadde Oslo Lufthavn 22,1 millioner passasjerer. En drøy million østlendinger har OSL som nærmeste flyplass. Mange av disse reiser aldri med fly, og flertallet reiser bare en tur eller to i året. Da sier det seg selv at det store flertallet av passasjerene kommer fra andre byer og flyplasser.

 

Så har vi utlendingene. Hele 79% av utlendingene som kommer med fly  til Norge er innom OSL, dvs ca 1.380.000 passasjerer. Men svært mange av dem har ikke Oslo som hovedmål, de er bare - som resten av oss - pokka nødt til å fly til/fra OSL for å komme seg videre til Røros, Ishavskatedralen, Nidarosdomen og for den saks skyld Prekestolen.

Pengene lander likevel på OSL, selv om målet er et annet.

 

OSL/Gardermoen er mest lønnsom fordi nesten hele Norge - og de fleste utlendingene - er tvunget til å besøke Gardermoen når de skal til eller fra andre steder i landet og verden forøvrig.
 

Taxfree- og annen handel skjer på Gardermoen

Taxfree får man ikke kjøpe på hjemmeflyplassen, den må kjøpes på Gardermoen når man bytter fly, både ved avreise og ved ankomst, og håndbæres til neste fly hjem. Mellom flyene har distriktsfolket ofte mange timer på Gardermoen, og da øker omsetningen der av både taxfree, servering, aviser og andre varer.

Folk flyr til Oslo/Gardermoen på møter, ikke motsatt

I tillegg er det så uendelig mye lenger avstand fra Oslo til distriktene enn omvendt. Det er visstnok mye mer praktisk at møtene blir lagt til Gardermoen/Oslo enn andre steder. Forretningsreisende flyr derfor til Oslo og så hjem igjen til andre norske byer, ikke omvendt. Og de spiser, drikker overpriset kaffe og kjøper lesestoff i ventehallen på OSL.

Pengene som legges igjen på OSL kommer fra distriktene

Det er altså i hovedsak resten av landet som legger igjen pengene på Gardermoen, både flyplassavgifter, taxfree, servering og handel, enten man skal på møte i Oslo, eller er tvunget til å bytte fly på Gardermoen fordi det ikke går fly dit man skal hjemmefra. Så skulle det bare mangle om ikke Avinor brukte penger på drift av flyplassene som genererer trafikken.

- mens Værnes, Flesland og Sola er ekte melkekyr for hele landet

Flyplassene i Trondheim, Bergen og Stavanger er derimot ekte melkekyr for hele Norge. Store befolkninger er nødt til å reise til eller via Oslo, om de har aldri så lite lyst. Visste du at flyruten Stavanger-Oslo er den nittende travleste i Europa, like trafikkert som Paris-Roma og London-Paris?!

Skal du f.eks fra Stavanger til London, kan du ende opp med å måtte fly øst til Gardermoen, legge igjen pengene dine i ventehall og taxfree, for deretter å fly vest til London.

Så kan du vinke ned til Stavanger når du flyr over.

Kvinnestemmer

(Ottar-bladet 8.mars 2013)

En eldre herre argumenterte i sin tid mot kvinnelige prester ved å påpeke at slikt åpenbart var mot Guds vilje. Herren har i sin visdom gitt kvinner lyse stemmer, og det er en kjent sak at menn mister evnen til å høre de høyeste frekvensene når de eldes. Siden Herren utvilsomt vil at også eldre menn skal høre prekenen, må den leveres av en mann.

Ah, disse kvinnestemmene!

Ordet ”kvinneglam” er visst ikke spesielt ufint. Ordboka sier dette:

Glam –met (norr glam(m))

1. kraftig gjøing hundeg-

2. høy og gjennomtrengende tale el. latter kvinneg-

I Stavanger krevde en mannlig beboer at utestedet Bøker og Børst stengte uteserveringen, i hovedsak pga kvinneglam og kvinnelatter. Kvinnestemmen blir lett til støy og irritasjon. Den er for lys, for skarp, for insisterende. Hvis du googler ”annoying male voices” (med anførselstegn) får du 14.300 treff. Prøver du ”annoying female voices” får du 2.130.000. Helt sant.

Eller som en kvinne som titulerer seg ”The Mrs.” (!) skriver i en debatt:

- My husband cant stand female singers for the same reason. They sound whiny to him...but then again he doesn't like women with low voices or sound like they smoke 3 packs a day either.

Mange unge kvinner har nemlig begynt å legge stemmen dypere, og det er heller ikke bra. “Vocal fry” er “the new, annoying speaking trend among young women”, ”growling” og ”horrible”. Altså en skikkelig irriterende ny kvinnetrend: Å snakke med en dyp stemme som visstnok minner om en 85 år gammel dame som har både røykt og drukket.

For lyst, for mørkt, det er bare såååå irriterende. Altså når kvinner gjør det. Menn kan fortsatt snakke både lyst og mørkt uten strenge sanksjoner.

Saken er vel simpelthen at kvinner bruker stemmen mer enn mange menn ønsker, og mer enn deres ”rettmessige” plass i samfunnet skulle tilsi. Kvinner og barn skal fortsatt helst sees, ikke høres. Dette kan også forklare at en hel del menn ser ut til å ha det riktig bra sammen med utenlandske hustruer, selv om (eller nettopp fordi) disse snakker svært lite norsk.

Den amerikanske presten Mark Gungor driver storstilt ekteskapsrådgivning fra podier og via filmer. Hans hovedbudskap er at kvinner og menns hjerner er forskjellige, og belønnes av ulike ting: Kvinner ønsker visstnok primært kjærlige små oppmerksomheter, som at mannen legger merke til den nye kjolen, gir henne en klem, eller tar ut søppelet uten mas.

Ifølge Gungor har menn bare ett eneste behov, et behov som må oppfylles: Kona skal være ”his biggest fan”. Gungor advarer mot ethvert utsagn eller adferd som kan få mannen til å føle seg dum, liten eller mislykket. Pass alltid på å beundre ham, berømme alt han gjør, og ikke kritiser ham. Vil du ha ham til å ta ut søppelet? Bruk stemmen din: Spør pent, og skryt deretter hemningsløst av ham hver gang det skjer, sier Gungor til sitt begeistrede publikum.

For hundre år siden mente mange at det var aldeles overflødig å gi stemmerett til gifte kvinner. De ville jo likevel stemme det samme som sine menn, og dermed ville valgresultatet uansett bli det samme, men opptellingen bli langt mer omstendelig. Bare ekstraarbeid, med andre ord.

Vi vet nå at det var feil; kvinner og menn som grupper stemmer svært ulikt ved valg.

Likevel er kvinnestemmene fremdeles i et mindretall i media.

Sjette desember 2012 tok NRK Debatten opp sex-skandalen i Troms AP, med fem menn og én kvinne i panelet. Programleder var også mann. Hovedfokus skiftet fort bort fra Ingebrigtsens adferd og over på den unge kvinnens rolle som fristerinne og årsak til hendelsene. Ville debatten fått et annet forløp med seks kvinner og én mann isteden? Det er det all grunn til å tro. Men en slik sammensetning ville nok NRK ha ment var for énsidig og partisk. For mange kvinnestemmer blir fort til glam og mas.

Hundre år, dere. Stemmeretten er kjønnsnøytral, hver eneste stemme vekter like mye i valget. Nå får vi jobbe videre med å likestille stemmene også i dagliglivet og media!

Hverdagssyklisten

"Flere må sykle, så bilkøene blir kortere" sies det stadig vekk. Riktignok snakker de aller fleste om at "flere andre må sykle, så min bilkø blir kortere", men legg det til side akkurat nå. La oss se litt på hvordan det faktisk er å sykle. Jeg skal bare presentere ett eneste poeng, men til gjengjeld er det skikkelig viktig.

Distansesyklister: Store problemer, men for ganske få mennesker

Torfinn Ingeborgrud i Miljøpartiet De Grønne og sykkelentusiast Per Hassel Sørensen sier til NRK at det må tilrettelegges for syklister i de undersjøiske tunnelene i Rogfast og Ryfast. Mangel på egne sykkelløp i tunnelene "er en sabotasje av sykkel som fremkomstmiddel utenfor tettbygde strøk, noe som er helt på tvers av de politikerne sier og lover, sier Sørensen." Og det kan de nok ha rett i... men det er ikke der pengene og innsatsen bør legges. Rogfast blir verdens lengste undersjøiske tunnel, hele 25 kilometer, og det er ganske sikkert svært få mennesker som vil ønske å sykle 25 km under sjøen. Bratt og farlig å sykle ned, tungt og langt å sykle opp, og veldig kjipt hvis man faller og blir liggende der inne i sykkelløpet alene.

Men de er inne på noe veldig viktig: Det tas ikke hensyn til syklister når man planlegger og bygger flotte nye veianlegg. Et godt eksempel er E39 over Kvinesheiene, hvor bilistene har fått en fin ny vei som sparer 15 kilometer kjøring (og masse svinger og bakker), men som er ulovlig for syklende... slik at syklistene fortsatt må sykle 15 kilometer ekstra på dårlige veier. Men dette problemet gjelder også mest for entusiastiske distansesyklister.

Hverdagssyklister:  Merkbare problemer for svært mange mennesker

Men hverdagssyklistene! Alle som bare skal til og fra jobb, butikk og besøk. Det er de (vi) som reduserer bilkøene og parkeringsplassjaget. Det er de (vi) som reduserer behovet for å bygge ut motorveien og lage nye kollektivfelt i byen. De (vi) er ekstremt lønnsomme for samfunnet. Likevel blir hverdagssyklistene fullstendig ignorert når nye tunneler og veier legges i sentrumsnære områder. Alle nyere by-tunneler og endel  veistrekninger er faktisk forbudt for syklende, og alternativ rute er svært strevsom, slitsom nok til at det er mye, mye enklere å la sykkelen stå og ta bilen isteden.

Se bare på disse eksemplene:

Byhaugtunnelen

Bilister kjører 3,2 km fra Tjensvollkrysset til ca Tasta skole på 3 minutter.
En syklist må sykle 4,1 km og det tar 20 minutt.
Ruten er skikkelig vanskelig å finne, og kronglete og bakkete. Se bildene under. Det første er sykkelruten, det neste er bilruten.

 

Diagonalen

Ja, Diagonalen er stengt for syklende. Jeg vet ikke hvorfor.
Fra Hinna til Rideskolen kjører en bil 2,0 km på 4 minutt, mens en syklist må forsere 2,5 km på 11 minutt. Og ruten er både bakkete og vanskelig å finne. Mens den fine, flate, utilgjengelige bilveien går rett ved siden av. 

 

Schancheholen

Broen over motorveien (fra Sykehuset til Brustadbua) er ulovlig for syklister.
En bilist svinter de 1,1 kilometerne på 3 minutt, mens en syklist må sykle grusveien opp til gangbrua i Mosvannsparken, og følge parken til undergangen ved Mosvangen. 1,8 km på 7 minutt. Eller sykle under Motorveien på sørsiden, det er ikke noe bedre.  Uansett er det vanskelig å finne veien.

Igjen mens den fine, flate bilveien ligger langsved og frister i all sin ulovlighet.

 

Bergelandstunnelen

Fra Teateret til kaien kjører en bilist 1,0 kilometer på 2 minutt. Syklisten må enten ned langs Breiavatnet og inn Pedersgata (1,4 kilometer på 6 minutt) eller opp, over og rundt Storhaug.  Hvis du ikke er lokalkjent er det også svært vanskelig å finne frem.

 

Storhaugtunnelen

Fra Hillevåg til Varmen kjører en bilist 2,2 kilometer på 4 minutt. En syklist må derimot sykle over Storhaug, en tur på 2,4 kilometer som tar 11 minutter. Skikkelig bakkete, og veldig ugreit å finne fram.

Konklusjon

Det snakkes mye om at "folk" må sykle mer. Men når man utbedrer det lokale veinettet, er det hver gang bilistene som får det enklere og bedre. Syklistene må fortsatt kjøre den gamle, tungvinte, bakkete og svingete ruten, som dessuten ofte er vanskelig å finne.

Under slike forhold og med slike prioriteringer kommer vi til å fortsette å ta bilen, fordi det er så uendelig mye enklere, raskere og mer komfortabelt. Skal vi (!) komme oss (!) ut på sykkelen, må vi sørge for at det er raskt, enkelt og trivelig å sykle. Aller mest i nærmiljøet og byområdene.

Idrett og/eller alkohol?

(Noe forkortet utgave trykket i Stavanger Aftenblad 7.februar 2013)

"Idrett og alkohol hører ikke sammen." Sjelden er et munnhell blitt så til de grader en etablert sannhet. Et mantra som repeteres ustoppelig hver gang noen antyder at det kan serveres pils på et idrettsarrangement.

Akkurat nå er fokus på Oilers i DnB Arena. Neste på blokken er kanskje Viking Stadion. Det går to parallelle diskusjoner i media; det burde gå tre.

Tema 1 er om det er rimelig å nekte almuen tilgang til alkohol, når VIP'ene får slik servering. 

Det prinsippielle svaret er selvsagt et rungende NEI. Kong Salomo er ikke bedre i stand til å håndtere alkohol enn Jørgen Hattemaker; fyll er fyll; og VIP-barn er ikke annerledes enn andre barn. I sum vil de aller fleste mene at det er i god, sosialdemokratisk ånd å behandle alle publikummere likt.

Så kan man selvsagt debattere dette ut fra sikkerhetsmessige forhold. I VIP-lokalene er det høyere andel ansatte og vakter, det er snakk om et moderat antall mennesker på et avgrenset område, og ærlig talt: Gjestene på VIP-områdene pleier ikke drikke seg godt tilsjasket før de ankommer, de har neppe med seg sykkelkjeder eller slåsshansker, og de pleier ikke yppe til bråk. Alt i alt er det meget liten sikkerhetsrisiko forbundet med å servere et glass eller to til maten i VIP-sonene.

Men er det da en stor sikkerhetsrisiko å servere 'vanlige tilskuere' en pils eller to i løpet av et idrettsarrangement? Virkeligheten er at de som vil drikke seg opp før en kamp, evt ha med seg litt på lommen, gjør det uansett. Og det er svært lite bråk på tribuner i alle norske idretter, inkludert de som har praktisert øltelt i mange år.

Tema 2 gjelder de mulige skadevirkningene av å servere alkohol i forbindelse med idrettsarrangement. Altså ikke om 'alle' skal få, men om det skal serveres alkohol overhodet. Slik jeg forstår det, gjelder det tre hovedpunkt:

1. Idrett skal defineres som en sone for totalavhold for alle involverte, ikke bare for utøverne.
2. Det skal være særlig ille for barn å se sine foresatte drikke øl eller vin i forbindelse med idrett.
3. Tribunefyll kan føre til bråk og slåssing.

Det er en selvfølge at idrettens utøvere må ha lange alkoholfrie perioder for å prestere på dagens nivå. Det er like selvfølgelig at dette skal formidles med all mulig tydelighet for barn og unge utøvere. Alkohol reduserer prestasjonsevnen på alle måter, og effekten varer mye lenger enn den tiden man har alkohol i kroppen.

Det bør være like selvsagt at trenere og andre forbilder holder seg tørre når de utøver sine oppgaver overfor barn og unge.

Ingen har heller bedt om tillatelse til å servere alkohol på tribunene eller andre steder hvor man kan se idretten bli utøvet. Man skal f.eks ikke kunne stå inne og drikke mens man ser kamp/løp gjennom et vindu. Den tiden man er tilskuer, skal være uten alkohol.

Tema 3 blir pussig nok ikke debattert. Temaet er: Hva er alternativet?

Verden har endret seg dramatisk. Alle har fjernsynsapparat, gjerne store skjermer med god lyd og komfortable stoler foran, mange har rikelig med sportskanaler. Tidligere måtte man gå på Stadion for å se god fotball, nå kan man velge å sitte hjemme og dømme Messi isteden. Resultatet ser vi på tilskuertallene.

Tilsvarende kan man sitte komfortabelt og gratis hjemme i sofaen og få flotte nærbilder av skihopp, langrenn, ishockey og hva det skal være.

Ok, så kan man si: Hva så? Skal vi kjøre på med alkohol for å få folk inn på idrettsarrangement?

Vel, for det første er det ikke snakk om å "kjøre på". Alkohol behøver slett ikke bety fyll. Alkohol som serveres utenom tribuneområdene begrenser seg selv. Skal du se løpet, hoppet eller kampen, må du slutte å drikke og gå til tribunen. Dessuten gjelder vanlige regler for alkoholservering - med vakter og tilsyn - minst like mye på idrettsarenaer.

I tillegg er det svært mange av tilskuerne som kjører bil, de skal på jobb dagen etter, de er ansvarlige foreldre med unger tilstede eller hjemme, og de vet å oppføre seg. Ja, det finnes idioter og fulle folk overalt, men det er ikke påfallende mange av dem verken langs unnarennet i Vikersund, på Oilers VIP-tribuner, langs sandvolleyballrekkene eller andre steder hvor øltelt og arena-barer er ganske dagligdags.

Hoppbakker har ofte øltelt. Det går oftest veldig bra.

Total alkoholnekt på idretts-arrangement kan gi to meget uønskede effekter:

• Isteden for å ta med ungene (evt også kona) for å bruke dagen eller kvelden på å heie frem skiløpere, fotballspillere eller volleyballaget, kan pappa velge å sitte i sofaen lørdag ettermiddag med fjernkontroll og pils. Det fører til mindre familie-moro, mindre bevegelse, og fri tilgang til hjemmealkohol under hele arrangementet.

Jeg klarer ikke å se hvordan dette kan være bedre enn å ta to pils på kamp!

• Færre tilskuere betyr lavere inntekter, noe som allerede er en farlig realitet for de fleste idretter. Javel, kan man si - hva så? Kan ikke idrettslagene og -utøverne bare få mindre penger, da, eller få seg noen sponsorer eller någe?

Vel, uten tilskuere forsvinner også sponsorene. Dermed er det svært lite penger igjen, og hele idretten er truet. Ja, vi snakker om konkurser, og vi snakker om manglende toppidrett over hele fjøla. Ingen topplag vil bety mindre interesse, mindre rekruttering, og mindre penger til baner, trening og arrangement. Idrettsklubber og -lag må ha penger også for å drive barne- og ungdomsarbeid.

Andre samfunnsforhold verd å påpeke

-  Vi ønsker at folk bruker kollektivtransport til kamper, løp og andre arrangement. En pils eller et glass vin kombineres godt med kollektivtransport.

-  Det serveres alkohol i pausene på teateret, på konserter, på utstillinger, til og med på kino. Mange har med barn og unge på teater og konsert, og det synes vi er bra. Skal vi ha alkoholforbud, må det nesten gjelde alle arenaer hvor barn og unge har adgang. Noen ønsker nok det også, men foreløpig er det ihvertfall ikke slik.

Gi folk ei flaske, så idretten overlever?

Komiker Per Inge Torkelsen hadde vel ikke akkurat dette i tankene da han foreslo å gi ongane ei flaske før idretten tar dem (selv om han var innom temaet tribunefyll i 1991). Og innspill som mitt kan virke irriterende, urovekkende og absurd for mange.

Men verden har forandret seg, og den snur ikke nå.  Fjernsynet er kommet for å bli. 

Den samme garantien har vi dessverre ikke for idretter som trenger folk på tribunene.

Så selv om vi skulle ønske - i en ideell verden - at vi kunne si nei til alkohol på idrettsarrangement og likevel være sikre på at idretten overlever, så er det ikke slik.

 

Og når vi er inne på ideelle situasjoner:

Pengespill er etisk problematisk, og forårsaker både avhengighet, økonomiske problemer og familieproblemer for mange mennesker. Derfor er det strengt regulert i Norge. Likevel driver selveste staten Norsk Tipping, som til og med får lov til å drive reklame (Lotto-trekning etc) på de store TV-kanalene, endog selveste NRK. Vi aksepterer og unnskylder dette på to grunnlag: For det første fordi "alternativet er verre", ut fra en oppfatning at folk bare vil finne andre spill-leverandører isteden hvis vi fjernet tippingen. I tillegg forsvarer vi Norsk Tipping med overskuddet fra spillingen går til bl.a barne- og ungdomsarbeid, særlig innen idrett.

Noen ganger må vi droppe idealene og forholde oss til virkeligheten, selv om vi helst skulle sett det annerledes. 

Kråke(u)ting

Ingebjørg Folgerø

Innlegg til Stavanger Aftenblad (papir) av Ingebjørg Folgerø Kråke(u)ting Mosvannsparken er overnattingssted for nærmere førti tusen kråker. Ved solnedgang flokker de til vannet fra spiseplassene i byen og på Jæren. Så sitter de i trærne om natten, beskyttet

24.03.2010

(Trykket i Stavanger Aftenblad mars 2010)

Mosvannsparken er overnattingssted for nærmere førti tusen kråker.  Ok, anslagene sier atten til femti tusen kråker... førti tusen er nært nok. Ved solnedgang flokker de til vannet fra spiseplassene i byen og over hele Jæren. Så sitter de i trærne om natten, beskyttet mot vær og rovfugler. Det kan høres trivelig ut, men er det ikke.

Kråker lager ikke små dueklatter eller hvite måkeslipp. De lager lort som en liten hund. Dette er lett å se for hvem som helst når vannet er islagt. Da ligger lortene på isen som fiskeslo på kaien til et tysk fiskelag i Lofoten.

 

Hvis én kråke slipper 10 gram avføring i parken, betyr førti tusen kråker at det etterlates 400 kilo avføring – hver eneste natt. Et mennesker etterlater ca 150 gram ved avtrede, så 400 kilo avføring tilsvarer at omtrent 2500 – to og et halvt tusen – mennesker smatt bakom buskene og gjorde sitt i parken. Hver dag. Det ville vi neppe ansett som "helt greit". Og kråkene slipper ikke 10 gram, de slipper betydelig mer.

Det står i avisen at kråkene ikke utgjør noe helseproblem. Men all denne avføringen slippes ned i en park hvor det går hunder, som blir med eierne hjem uten å skrubbes først. Den slippes over stien hvor små og store turgjengere traver, hvor barn samler på steiner og pinner, mister leker, plukker dem opp og tar dem med seg videre.

Kråkenes avføring inneholder svært mange mikroorganismer, herunder flere som kan smitte mennesker. Ett eksempel er campylobacter. Det skal ikke mange bakteriene til for å bli smittet, og campylobacteriose kan bli til alvorlig magesyke, med feber, svimmelhet, magesmerter og kraftig diaré.

 

 

Det skal også nevnes at det stinker av 400 kilo avføring som hver dag slippes langs stien, noe som i seg selv reduserer gleden ved å gå rundt vannet. Går man i kveldingen, når kråkene nettopp har landet, er det stor risiko for å få ødelagt klærne. Og mange finner det skremmende å skulle passere under titusener kraksende kråker i halvmørket.  I tillegg er det grunn til å frykte hva kråkene gjør med småfuglene i nærområdet. De minker.

Nå skal byen gjøre en innsats for at folk skal tilbringe mer tid i Mosvannsparken. Men det kan ikke være meningen at dette skal skje ved at turgjengerne går til trærne, snur og går tilbake igjen, heller enn å gå hele veien rundt. Kråkene er et betydelig problem i parken, og bestanden må reduseres.

 

De fine bildene er forresten fra http://sirfoto.blogspot.no/2012/02/krakene-ved-mosvannet.html

Sex og alkohol

(Trykket i Stavanger Aftenblad 15.januar 2013)

Drømmeoverskriften for enhver avis! Så jublet da også alle medier over forskningsrapporten som viste at unge mennesker som ikke har drukket alkohol, oftere er ensomme og ikke har debutert seksuelt. Og har økt risiko for angst, depresjon og sosialstønad (Pedersen, Tidsskriftet Norsk Legeforening 2013).

Dagbladet gikk så langt den 8.januar at de konkluderte med at "Drikker du moderate mengder alkohol vil du få et bedre liv enn om du er totalt avholdende". Dette er en grov feilslutning.

Vi vet at folk som drikker i moderate mengder lever lenger, i større grad har arbeid, og tjener noe mer enn avholdsfolk. Og de er mer sosiale, har flere venner og mer sex. Men det betyr slett ikke at man får et lengre, rikere og morsommere liv av å drikke. Tvert imot:  Folk er forskjellige, og derfor får de ulike liv.



Hvorfor drikker ikke Jeppe?

Avholdsfolk er ulike. Noen er avholdende på grunn av religion eller annen overbevisning, og ofte del av sosiale miljø hvor dette er gjengs mening og adferd, med mange venner.

Så har vi de som ikke tilhører slike miljø, men likevel aldri drikker. Noen av eget valg: Kanskje kommer de fra alkoholiserte hjem, kanskje ønsker de være annerledes, kanskje vil de bare være edru, ha kontroll. Alle disse kan oppleve det som ubehagelig å delta i sosiale aktiviteter hvor andre drikker. Både fordi de kan oppleve drikkepress og sosiale sanksjoner hvis de takker nei, og fordi det kan være usannsynlig kjedelig å være eneste edru deltaker når det lir på kvelden. Og de kan bli sjeldnere invitert, fordi de oppfattes som festbrems eller en observatør av de som drikker.

Til sist har vi de som antakelig ville drukket alkohol hvis de hadde fått muligheten, men som aldri havner i situasjoner hvor det faller seg naturlig. De er kanskje sosialt udyktige, sjenerte, innadvendte eller har lav selvtillit, og blir gående uten venner (og uten sex). Blir man aldri bedt på fest eller med ut på byen, er det liten mulighet for å prøve ut øl og vin.

Man blir ikke nødvendigvis ensom av å være avholdende... men man kan bli avholdende av å være ensom.


Konsekvenser

Ensomhet kan føre til angst og depresjon, og den sosialt ubehjelpelige finner det vanskeligere å skaffe og beholde en jobb. Da er veien kortere til trygd og sosialhjelp.

Noen vil hevde at undersøkelsen viser at alkohol må fjernes fra mange sosiale arenaer, for å gi rom for avholdsfolk. Men problemet er ikke at avholdsungdom blir holdt utenfor, problemet er at mange mennesker er ensomme. Av disse er det noen som drikker, andre gjør det ikke, men de ensomme vil ikke magisk dukke opp på fest bare fordi den er alkoholfri.

Vi kan ikke tvinge ungdom eller unge voksne til å inkludere de som er ensomme eller annerledes, og vi skal i hvert fall ikke foreslå at de skjenker og forfører sine sjenerte bekjente. Vi kan bare oppfordre til romslige invitasjoner og et oppmerksomt blikk rundt i bekjentskapskretsen.

På arbeidsplasser kan man derimot gjøre mer. F.eks kan vinlotteriet bytte ut en flaske med et kjekt gavekort, så avholdsfolk blir med på utlodningen. Sjenerte folk er ofte redde for å trenge seg på, og nervøse fordi de ikke kjenner kodene, så nyansatte kan få en fadder som sørger for at de blir med på det som skjer, enten det er firmafest, bytur eller fisketur i helgen. Studentfaddere er supert, og fadderne bør læres godt opp så de forstår at et 'neitakk' ikke alltid skal tas helt på alvor.

Drikkepress er selvsagt en uting, men siden det nesten alltid er noen til stede som kjører bil, er gravid eller skal tidlig opp, er man sjelden edru alene. Så får avholdsfolkene heller stikke hjem når vi andre blir altfor kjedelige utpå kvelden. Vi forstår det!