Jobben som salderingspost

"Jeg har skulket jobben. Og det må vi snakke litt om." skriver Kamille-redaktøren i VG. Jeg er enig i det.

Hun forteller at én av tre norske kvinner sier at de har blitt hjemme fra jobb på grunn av en følelse av stress eller utmattelse, og legger følelsen av å juge på seg en forkjølelse til i listen over ting som øker stresset.

Samtidig avviser hun ethvert velment råd om at hun selv må senke listen, redusere flink-pike-syndromet, slappe mer av. Hun vil bli tatt alvorlig, og mener slitenheten hennes er "symptom på noe dypere", ikke hennes egen feil. Og det er godt tenkelig.

Men hva hun egentlig vil, hva som bør forandres - det sier hun ikke noe om. Noen overordnede og halvstrukturelle forslag fra meg:

• Bør skoler og barnehager ha færre arrangement som inkluderer foreldre eller hvor man forventes å levere kostymer, kaker, eller møte opp i arbeidstiden? 
• Bør idrettslag, korps, sangkor, speider og alle de andre organisasjonene legge lista og kostnadene lavere, så det blir færre dugnader, færre utlodninger og dorullkampanjer, færre styremedlemmer og foreldrerepresentanter og mye mindre kjøring?
• Bør foreldrene i klassen bli enige om å droppe de fancy bursdagene og gavene, og bare kjøre pølser og langpannekake og femti kroner kontant i gave for absolutt alle barna?
• Bør besteforeldregenerasjonen bli flinkere til å si at ja, vi kommer gjerne til middag, men vi tar med en ferdig gryterett når vi kommer og nåde dere hvis bordet er ferdig dekket, det skal nemlig vi gjøre mens dere leser avisen?

Jeg synes alt jeg nevner over her er gode ideer. Ja, jeg forstår at dette handler om samfunnsstrukturer, om forventninger, og også om noen foreldre som har ekstra god råd eller tid eller overdrevent høyt behov for å imponere andre, for slikt smitter. Derfor er det riktig og viktig å snakke om det. Høyt.

Men i tillegg må vi snakke om jobben. 

Arbeidsgivere betaler ikke for at man skal være på instagram, lese seg opp på feriehotell, bestille barnebursdag, gå til tannlegen, delta på avslutninger, stikke tidlig for å rekke fotballkjøringen. Og arbeidsgivere betaler definitivt ikke for at man skal ta en hjemmedag fordi man har hatt det så travelt på privaten i det siste.

Egenmelding/sykemelding kan brukes når man er arbeidsufør på grunn av sykdom eller skade.
Lege Torkild Sitter ga for en tid tilbake under et NAV-foredrag følgende fem - og bare fem - gyldige grunner til at du ikke kan gå på jobb: Du er sengeliggende, du kan ikke transporteres, du makter av medisinske årsaker ikke å forholde seg til leder eller kolleger, din tilstedeværelse på arbeid kommer i konflikt med nødvendig medisinsk behandling, eller du har en smittsom sykdom. Bare disse fem.

Så forstår jeg utmerket godt at man kan ha dager hvor punkt to eller tre på denne listen kan gjelde, selv om man ikke har en medisinsk diagnose. Det å være utslitt, nedbrutt eller på andre måter ute av stand til å møte opp og gjøre jobben kan skje alle, av så mange grunner.

Men hvis den egentlige grunnen til fraværet er at man har ligget våken klokken fire og tenkt på kaken som må bakes og kostymet som må repareres, eller fordi man velger å bli hjemme for å ordne etterslepet av private gjøremål, da har man ikke rett til å melde seg syk.

Arbeidsgivere over hele landet jobber aktivt for å redusere sykefraværet, og både ledere og styremedlemmer er særlig opptatt av korttidsfraværet, fordi dette ofte handler om problemer med det fysiske eller sosiale arbeidsmiljøet. Det prøver man så å gjøre noe med, av hensyn både til den enkelte arbeidstakeren, kollegene som ofte må steppe inn og jobbe hardere når noen er borte, og selvsagt også for firmaets lønnsomhet og leveranseevne. Ledere går på kurs for å lære, det innføres systemer og rutiner for oppfølging, bedriftshelsetjenester og verneombud og AMU og NAV og fastleger og rådgivningstjenester og personalsjefer og ledere på alle nivå engasjeres for å hjelpe de ansatte til et bedre arbeidsliv slik at fraværet kan gå ned.

Da er det faktisk ikke greit at overdrevent mange private oppgaver og aktiviteter fører til at arbeidstakere skulker for å slappe litt av eller gjøre unna endel av hjemmeoppgavene. 

Istedet må man enten avtale med arbeidsgiver at man i løpet av året kan ta ut f.eks fem enkelte feriedager, man kan søke om ulønnet fravær, be om å få gå litt ned i stilling - eller man må gjøre endringer i det private livet. Få mannen i huset til å gjøre mer, kanskje. Slutte å måle seg mot den flinkeste kakebakeren eller selskapsarrangøren eller dorullselgeren i nærmiljøet. Eller forsøke noen av de prikkpunktene jeg listet opp øverst, altså søke løsninger i fellesskap på skolen, i barnehagen, i organisasjonslivet etc, så kravene senkes - og skuldrene med dem.

Vi må saldere med hjemmeoppgavene, som tross alt i noen grad er valgbare. Ikke med jobben, som man får betalt for å gjøre, og hvor kollegene er avhengige av at man faktisk møter opp. Ellers er man brått inne i en spiral hvor ens overarbeidede kolleger faktisk blir så jobbslitne at de må bli hjemme - de også.

Matsvinn og butikkenes ansvar

(Trykket i Stavanger Aftenblad 23.mai 2019)

Dagligvarekjedene må tilby mindre pakninger for å redusere matsvinnet. Det er flott at flere nå reduserer prisen på mat som er i ferd med å gå ut på dato, men det er ikke tilstrekkelig. 

Omlag 40 % av norske husholdninger består av kun én person. En standardpakke kjøttdeig veier 400 gram, som er for mye selv til to personer, men for lite til en større familie som dermed må kjøpe en mye større porsjon. Så havner resten kanskje i fryseren, hvor den lille klumpen ligger til den havner i søppelet under neste ryddeaksjon tre år senere.

Det samme gjelder ferdigpakket fisk og allverdens varer fra lomper til pølsepakker; også druer, gulrøtter og annet grønt kommer i ferdige, store pakninger, og det er sjelden mulig å få kjøpt et halvt brød. Dermed ender mye uspist mat i søppelet. Ifølge Matsvinn stammer over 60 % av matsvinnet fra privathusholdninger, og det er anslått at hver av oss kaster over 42 kilo mat i året – noe som tilsvarer hver åttende handlepose.  

Bransjeavtalen

Matvarebransjen signerte i 2017 en bransjeavtale med myndighetene om å redusere matsvinnet. Det gjøres en god innsats i mange restauranter, kantiner, sentralkjøkken, sykehjem, skoler og barnehager, men bransjeavtalen er foreløpig lite merkbar i butikkene. Ja, det finnes noen små brød og ferdigmiddager for én person, og det er bra. Men pakningsstørrelsene generelt er altfor lite tilpasset.

Man kan selvsagt forstå butikkjedene. Det lønner seg å selge større pakker, ikke minst fordi så mye mat dermed blir kastet hjemme – husk, hver åttende pose – og vi kjøper noe nytt isteden. Dagligvarekjedene kan argumentere med at de har forsøkt mindre pakker uten suksess, men der er prisforskjellen vesentlig. Det oppleves ubekvemt for oss forbrukere å kjøpe ett stykke av noe for 30 kroner hvis vi får to stykker for 50 kroner. Dagligvarekjedene står fritt til å redusere prisforskjellene mellom pakninger. Hvis de mener alvor med å redusere matsvinnet, må de prise slik at varene koster om lag det samme per stykk eller kilo uavhengig av pakningsstørrelsen. 

Emballasje

Mindre pakninger kan bety mer emballasje, som ikke er særlig miljøvennlig. Men det første vi bør gjøre på det området er å redusere antall lag innpakning. Det er nesten aldri nødvendig å emballere en vare i flere lag plast og kartong. Det brukes også unødig store halvtomme inn

pakninger på mange varer, hvilket betyr mer materiale, færre enheter i lasten og dermed flere trailere på veiene.

Vi har i realiteten bare tre store dagligvarekonsern i Norge. Hvis disse tilbyr varierte pakningsstørrelser av langt flere produkter, hvor varene har om lag samme kilopris som for større pakninger, vil matsvinnet kunne bli kraftig redusert nesten av seg selv.

   .

Uvettig stenging av E39

På en reisetipsside lå følgende samtale (her oversatt):
- Skal på motorsykkelferie. Hvor lang tid tar det å kjøre fra Kristiansand til Stavanger?
- Det er jo en europavei, så du bør klare 260 km på litt over to timer.

Stakkars utlendinger, det må ha blitt en skuffelse. Fire timer tar kjøreturen i dag, og nå blir det mye verre. Riktignok skal E39 utbedres med gode nye strekninger, men 2019 og 2020 blir et absolutt mareritt. Og jeg spør hvorfor.

Vi bruker enorme beløp på veibygging for å spare reisetid, men når det skal vedlikeholdes, er økningene i reisetid bare «beklagelig».

18 måneder med stengt E39

De fire tunnelene nær Kvinesdal skal oppgraderes (lys, ventilasjon etc) og E39 stenges i 18 måneder. Oppgraderingen begrunnes med et EU-direktiv som ble gyldig i 2004, og som også den gangen gjaldt for tunneler som fortsatt var på tegnebrettet eller under bygging.

Disse tunnelene ble ferdigstilt i 2006. Hvorfor ble de ikke bygget iht direktivet den gangen?

2005: Tunnelen var stengt og burde vært oppgradert

iht regelverket som kom i 2004

Fosselandtunnelen er aller verst 

Fosselandtunnelen var riktignok bygget tidligere, men den ble stengt en lang periode i 2005 fordi det ble bygget et tilleggsfelt mellom den og neste tunnel. Hvorfor oppgraderte de ikke tunnelen innvendig den gangen?

Fem km kolonnekjøring, en retning av gangen 

Omkjøring på skogsvei rundt Fosselandtunnelen 

(min markering og måling, ca 5 km kolonnekjøring)

Stengingen av Fosselandtunnelen blir et gigantisk problem nå på forsommeren.

I minst seks uker planlegges det omkjøring med enveis kolonnekjøring (!) på den elendige skogsveien. Omkjøringen blir om lag fem kilometer lang, og det skal altså gå trafikk bare én retning om gangen. Det betyr at den ene køen skal kjøre fem kilometer i maks 30 km/t, det tar i beste fall ti minutter for første bil. Siste bil kommer antakelig ca ti minutter senere. Så kan motgående trafikk starte.

Dette kan høres ut som 20 minutter ventetid pluss ti minutter ekstra kjøretid, altså en halvtime, men det stemmer ikke.

Antall kjøretøy per time mandag 21.05.2018

Tusen biler i timen gir enorme køer

Først må man stå i ventekø, og den vil bli mange kilometer lang. Trafikktellingene til Vegvesenet viser at det ofte kjører over tusen biler gjennom tunnelen i timen. Det er selvsagt umulig å svelge unna disse med enveis kolonnekjøring i skogen, så her vil det bygge seg opp kø time for time.

Samfunnskostnadene vi kunne sluppet unna

EU-direktivet gir rom for unntak hvis slik oppgradering betyr en 'urimelig kostnad'. Samfunnskostnaden ved å la tusenvis av biler - herunder en meget stor andel yrkesbiler og varetransport - vente i timevis for å passere et punkt på en europavei er enorm. Yrkessjåfører får problemer med hviletiden, leveringstidspunkt blir overskredet, videretransport med båt kan glippe, og tidskosten for reisende er urimelig høy. For å si det mildt.

Kan det fortsatt stoppes?

Som et minimum bør ett felt holdes åpent slik at man kan kjøre tunnel den ene retningen. Da slipper vi kolonnekjøringen og ventetiden blir betydelig redusert, også for de som må ut i skogen.

Men helst bør man bare erklære at tunnelen er god nok som den er. Direktivet gjelder tunneler over 500 meter. Fosselandtunnelen er angitt som 621 meter lang på skiltingen, men er også omtalt som 520 meter fra tunnelåpning til tunnelåpning. Det er uansett helt marginalt.
Stengingen er overflødig.

   .

Rødt på menneskefiske

Har Rødt kristne verdier?

I sin nylige tale under Oslo Symposium innledet Mimir Kristjansson – Rødts ordførerkandidat i Stavanger – med å si at «Norge er et land som er bygget på kristne verdier», og listet dem opp som «nestekjærlighet, tilgivelse, menneskeverd, skam, synd, bamhjertlighet, frelse». Så sier han at «kristne verdier er under press i Norge […] den største trusselen kommer fra mammon», og omtaler høyresidens politikere som «tollere og fariseere».  

Makan til skamløst frieri

Er Kristjansson inkompetent, eller taler han bevisst mot bedre vitende - som menneskefisker?

La oss se på de ti bud, som anses som selve personifiseringen av kristne verdier. De fleste nordmenn ville nok, hvis de ble spurt om hva som står i de 10 bud, si noe om at «vi skal være snille med hverandre og ikke stjele og slå i hjel og sånt». Og for all del, det er sentrale verdier. Men de ti bud handler ihvertfall ikke om Rødts verdisyn.  

Innholdet i de ti bud

Bare tre av budene kan sies å være allmenngyldige og verdibaserte. Syv av budene vil mange protestere mot hvis de tar seg tid til å tenke etter.

1. Du skal ikke ha andre guder enn meg: Rent religiøst.
2. Du skal ikke misbruke Guds navn: Rent religiøst.
3. Du skal holde hviledagen hellig: Det står faktisk ikke at du skal ta fri og stå på ski en dag i uken. Det står at dagen skal holdes hellig, altså en religiøs forordning. For øvrig med fint lite støtte i befolkningen; Bibelen presiserer jo at heller ikke de som arbeider for deg skal gjøre noe denne dagen, og det må jo omfatte bussjåfører, piloter, media, helsepersonell og alle andre som vi lykkelig lar jobbe for oss hver søndag.
4. Du skal ære din far og din mor: Skal du det? Uansett hvem de er, og hva de har gjort? Dette budet kan også oppfattes som en oppfordring til ukritisk lydighet mot autoriteter, og mange vil dermed avvise det på idealistisk og politisk grunnlag. Også Rødt.
5. Du skal ikke slå i hjel: Ja, en viktig verdi, enten du er religiøs eller ikke.
6. Du skal ikke bryte ekteskapet: Igjen et bud som i liten grad har støtte i befolkningen, iallfall hvis vi ser på skilsmisser og utroskap. Og mange vil si at budet primært har til formål å støtte den bestående samfunns­strukturen, noe som mange avviser på politisk grunnlag. Kan hende også Rødt.
7. Du skal ikke stjele: Ja, en viktig verdi for alle uansett livssyn.
8. Du skal ikke lyve: Ja, en viktig verdi som går igjen i alle livssyn.
9. Du skal ikke begjære din nestes eiendom: Neivel? Hvorfor ikke det? Budet har åpenbart til formål å støtte opp under det bestående. De fattige og underordnede skal ikke ha tanker om at situasjonen er urettferdig, de skal ikke tenke på revolusjon, men håpe på rettferdighet i et senere liv isteden. Mange vil ha politiske og ideologiske innvendinger mot dette som en fellesverdi. Ikke minst Rødt, som i sitt prinsipprogram sier at "det må skje en radikal endring av maktforholdene. Dette vil innebære en demokratirevolusjon" og at "kapitalismen har overlevd seg selv. Nå haster det å bli kvitt den." Da kan ikke Rødt samtidig støtte et bud som forbyr folk å klage over at noen andre eier mer enn de selv.
10. Du skal ikke begjære din nestes ektefelle, arbeidsfolk eller andre som tilhører din neste: Som forrige. Er dette en grunnleggende verdi som deles av Rødt?

Tre bud er altså rent religiøse, fire har som primærformål å vedlikeholde den eksisterende samfunnsordenen, hvilket f.eks Rødt ikke ønsker, og bare tre har et innhold vi alle kan enes om. De Tre bud: Du skal ikke lyve, stjele eller drepe. 

Fellesverdiene er simpelthen menneskelige

Så jeg er spent på hvordan Kristjansson skal praktisere det han hevder er gode norske «kristne verdier» hvis han velges inn i bystyret. Antakelig strider syv av de ti bud mot Rødts partiprogram.

Hans omtalte norske fellesverdier som nestekjærlighet, tilgivelse, menneskeverd og bamhjertighet er ikke bundet opp til noen spesifikk religion. Verken ateister, muslimer, buddhister eller andre er mindre nestekjærlige enn kristne, og det er ingen grunn til å tro at nordmenn før 1030 var slemmere eller mindre tilgivende enn vi har vist oss i ettertid. Skam, synd og frelse er derimot bundet direkte opp mot en religion, og kan ikke sies å være allmenne norske verdier. 

Og da kan man gjerne stille spørsmål om det var en fariseer som stod på talerstolen i Oslo.

(Men når Rødt i sitt program sier at "ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, frie valg, frie medier, streikerett, religionsfrihet og uavhengige domstoler som garanterer rettssikkerheten for det enkelte individ, er grunnleggende" er de helt og aldeles på linje med Høyre. Det har vi sagt - og gjort - i herrens mange år. Skulle vi ikke heller sikte mot disse gode verdiene?)

Vi regner ikke med syklistene

(Publisert I Stavanger Aftenblad 20.januar 2019)


Jeg trodde faktisk at vi registrerte alle trafikkulykker med personskade. Men nei, bare hvis det er en bil involvert. Hvis en syklist kolliderer med en annen, en vegg eller fotgjenger, eller bare velter på glatta – da blir det ikke registrert. Dermed registrerer vi heller ikke økning i faktisk antall syklistskader når veinettet eller transportmønstrene endres. Slik kan vi ikke fortsette. Ulykkesrisikoen for syklende må hensyntas når vi beregner samfunnsnytten av endringer.

Legevakten i Oslo kartla alle sykkelskadene de fikk inn hele 2014. Av over 2000 skadde syklister som kom inn, var de aller fleste skadet i eneulykker. Bare 300 av syklistene hadde kollidert med en bil eller en fotgjenger. Om lag 150 av de 2000 hadde vært i kollisjon med en bil og kan derfor være blitt registrert av politiet. Minst 1850 av de skadde er uregistrert. Det betyr at vi verken vet hvor mange syklister som faktisk blir ‘middels’ skadet, eller hvordan utviklingen blir når vi oppmuntrer befolkningen til å sykle mer. 

Flere syklister, flere skader

Men vi vet at antall syklister som er hardt skadd eller drept har økt kraftig i storbyene. Vegvesenet har sammenlignet tallene for to fireårsperioder. Årene 2004-2007 var det 146 hardt skadde og drepte, mens tallet for 2014-2017 var 242 hardt skadde og drepte syklister i storbyområdene.

Før jul økte antall syklister som passerte Stavangers åtte sykkeltellepunkter med 65 prosent, sammenlignet med året før. Mange av disse er temmelig uerfarne og har en vag oppfatning av trafikkreglene for syklende. Det er sannsynlig at antall skadde syklister har økt en hel del, men ingen vet hvor mye, hvor eller hvordan.

I Stavanger gjøres det mye for å lage bedre sykkelveier og øke sikkerheten for syklister. Den vedtatte sykkelstrategien er veldig bra. Men hvor er syklistene når man beregner samfunnsnytten av store nye vei- og tunnelprosjekter, bomringer, og endringer i transportmønstrene?

Samfunnskost ved skade

Samfunnsverdien av endringer i veinettet beregnes blant annet ut fra endringer i antall skadede. I tillegg kalkulerer man innsparinger i tid når bilister f.eks slipper å sitte i kø eller får kortere reisevei.

For samfunnet kan en skade medføre medisinsk behandling, tapt arbeidsinnsats, materielle kostnader, økte kostnader til livsopphold og ulike trygdeytelser. I tillegg kommer selvsagt de store menneskelige kostnadene når noen blir skadet eller dør i trafikken. Det er laget tall for dette: F.eks er en lettere personskade beregnet til å koste 614.000 kr, en hardt skadet 10,6 millioner, og et dødsfall 30,2 millioner kroner. Dette er ikke utgifter, men basert på alternativkostnader. Kostnadene vil være høyere for yngre mennesker som har et langt større tap av framtidig arbeidsfortjeneste enn eldre. Syklister er yngre enn gjennomsnittsbefolkningen. Likevel blir de færreste sykkelulykkene registrert, og kan dermed heller ikke innkalkuleres når vi ber folk endre adferd.

Kosten av tapt tid

Så er det tidskosten. Nye veiprosjekter hensyntar innspart kjøretid i regnestykkene. Men ingen tar høyde for at det tar lenger tid å sykle/gå enn å kjøre bil. Når folk endrer fra bil til buss eller tog, vil mange arbeide under reisen. Dermed kan man beregne en viss samfunnsmessig gevinst, fordi tiden blir brukt nyttigere enn bak rattet. Dette gjelder ikke syklister, som tvert imot vil bruke lenger tid på reisen, og tiden kan utelukkende brukes til sykling. Også fritid skal innkalkuleres når man ser på samfunnsverdien av et prosjekt. Når antall syklister øker, vil det medføre betydelig tap av tid for de aller fleste av disse, tid man ellers ville brukt til noe annet. Dette er synlig i at så mange er villig til å betale kr 44 i bompenger hver vei til og fra jobb. Tapt tid ved sykling er for mange av disse verd mer enn 88 kroner dagen. Prosjektet Trondheim – Steinkjer baserte seg på en tidskost på syv kroner per tapt/vunnet minutt. Vegvesenet bruker 90-200 kr i tidskost per time for arbeidsreiser med bil eller buss. Man regner altså med innspart køtid for bilister, men ikke tilleggstiden for de som begynner å sykle.

Det er mulig man forsøker å ta høyde for dette når prosjekter lønnsomhetsberegnet, uten at jeg er kjent med dette. Men det finnes ikke tall verken for sykkelulykker eller økt reisetid når man går over til å sykle. Skal vi gjøre kvalifiserte vurderinger av framtidige prosjekter må vi først fremskaffe disse tallene. Syklistenes tid, helse og liv er like verdifulle som bilistenes.

 

 

 

Miljømål som renneløkke

Det er såre enkelt å budsjettere med et stort overskudd: Skru opp inntektene, skru ned kostnadene, og voila! Det er noe helt annet å gjennomføre budsjettet. Særlig hvis man legger restriksjoner på seg selv som svekker egne evner og styrker konkurrentene.

Nettopp det gjør deler av AP, MDG, V og SV når de nå faller over hverandre for å sette nye rekorder i miljømål for Stavanger. De vil at vi i løpet av de neste tolv årene skal redusere klimagassutslippene lokalt i Stavanger med 80%, helt uten hensyn til hvilke konsekvenser slike måltall faktisk vil ha. Dette skal opp i Bystyret mandag 26.november.

Jeg må legge inn en obligatorisk merknad: Selvsagt ønsker jeg å redde kloden. Jeg har snart syv barnebarn og jeg føler et intenst ansvar for å forbedre den verdenen de skal overta etter oss. Men da må vi ta grep som faktisk virker, ikke bare sette tilfeldige mål i håp om å score stemmer.

Klimaplanen som er foreslått fra administrasjonen har allerede strengere mål for Stavanger (50% utslippsreduksjon) enn de som er satt av Norge og EU (40% reduksjon). Og Stavanger har allerede langt lavere utslipp per person enn f.eks Bergen og Trondheim. Alle som noensinne har slanket seg, vet at det er relativt enkelt å bli kvitt de første kiloene, og at det blir vanskeligere jo mer man nærmer seg målet.

Ah… men Bergen, Oslo og Trondheim har da mye mer ambisiøse mål enn Stavanger? Nei, de har ikke det.

• Bergen har ikke noe prosentmål. De sier «fossilfri by innen 2030» og har et langsiktig mål om å komme ned på 1,5 tonn per innbygger, mens Stavangers mål med 50% gir 1,24 tonn per innbygger. Vårt mål er mer ambisiøst enn Bergens.
• Trondheim har et høyt prosentmål (80% i 2030) men sier at 25% av utslippene må tas vha karbonfangst. Dvs at det reelle målet er på 46%. Vårt er 50% og dermed mer ambisiøst enn Trondheims.
• Oslo har et meget høyt prosentmål (95% i 2030) men sier at 300.000 tonn må tas vha karbonfangst. Dvs at det reelle adferdsmålet er på 60%. Og Oslo har et supert kollektivsystem og en by som er så tettbygd at de fleste klarer seg greit uten bil.

• København skal bli «klimanøytral», men det betyr ikke at de skal slutte med utslipp. De skal investere 800 milliarder (!) kroner i å produsere elektrisk kraft, i hovedsak vindmøller, som ‘kompenserer’ for utslippene. København har som mål å bli fossilfri by i 2050. Vårt planutkast sier at Stavanger skal være fossilfri i 2030.

Hvis vi skal påvirke det globale klimaet, må vi ta mye større grep, ikke pusle med å nekte folk å parkere på egen eiendom eller lage luftslott hvor 70% av alle jobbreiser og butikkbesøk foregår til fots eller på sykkel – i regn og vind.


Det er ikke moms- og bompengefritaket for elbiler i bittelille Norge som har fått bilbransjen til å investere enorme summer i fremtidsrettede teknologiske løsninger. De fem største i bilbransjen brukte i 2016 hele 43,3 milliarder Euro på forskning og teknologi­utvikling, tilsvarende om lag en tredjedel av vårt statsbudsjett. Det er næringslivet som skaper utviklingen og som driver innovasjonene. Forutsatt at rammebetingelsene tillater det. Derfor må vi støtte næringslivet, ikke undergrave det.

Det foreslåtte målet på 80% de neste 12 årene skal tas ved å nesten forby bakketransport og eksisterende transportskip, stoppe fossilt drivstoff på byggeplasser, kraftig begrense utviklingen innen industri og produksjon, og redusere forbruket til oppvarming. Alt dette mens vi samtidig skal hente inn 30 milliarder i bompenger for å finansiere de mange pågående prosjektene, noe som sannelig skal godt gjøres hvis biltrafikken samtidig skal reduseres med iallfall 80%.

Ingen ønsker å snakke om fly og skip, selv om det er der vi faktisk kan få reduksjoner som har effekt. Du gjør ikke opp for flyreisen på helgetur til hytta i Hellas ved å ta bussen til flyplassen. Idag slipper Stavangers befolkning ut ca 2,5 tonn CO2 per person per år. En eneste flyreise til/fra New York gir utslipp på 2,1 tonn CO2 per person. Vårt mål med 50% reduksjon vil sette grensen for utslipp til 1,24 tonn per person, som tilsvarer tre flyreiser til Oslo. Det er langt viktigere at vi reduserer antall flyreiser enn at vi pålegger kebab-utsalgene å bruke gjenbrukstallerkener etter midnatt.


Og det hjelper ikke kloden at Stavangers næringsliv gir opp denne byen og flytter til Sandnes, Sola, Time eller Gjesdal isteden, det bare medfører mye mer bilkjøring. Og så mye tapt skatt at Stavanger ikke lenger vil klare å finansiere dagens sykehjem, skoler, barnehager eller andre offentlige tjenester. Du kan ikke senke de andres ende av båten og fremdeles holde din egen flytende.

Big fat American wedding - et symptom

Man kan si mangt om USA - og det gjør man jo også. Men nå skal jeg (om så krampa tar meg) begrense meg til å kommentere bryllupene. Et symptom på et land på kjøret!

Ok, jeg ser på 'Say yes to the dress'. Det er fascinerende. Blivende bruder ankommer brudesalongen med sin 'entourage', vanligvis etpar søstre, mor, svigermor, noen venninner og av og til en mann eller to. Der presenterer de sine brudedrømmer og et kjolebudsjett på noe mellom 10.000 og 200.000 norske kroner. Jepp, tohundretusen er ikke uhørt for en kjole til ei dame i alminnelig jobb som skal gifte seg med en fyr hun har vært sammen med i mange år, ofte bor sammen med, og mange av parene har barn. En kjole hun skal bruke én gang i livet.

Variasjoner over akkurat det siste, bevares, jeg så et program hvor 'brudeparet' bare skulle ha ny seremoni, fordi bruden hadde gått kraftig ned i vekt siden de faktisk ble gift - med brudekjole - og hun ønsket seg nye bilder. Skilsmisseraten i USA er forresten 46%. Bare nevner det.

Brudekjolen

Hvit brudekjole, elfenben, rosa. Det er hovedutvalget. Fasongen er stort sett princess gown / ball gown, mermaid, A-line eller sheath. Og det skal være blonder, sparkles og bling. Glitter og stas!
Hvite brudekjoler har faktisk bare vært utbredt siden 1840, tro det eller ei. Men det er uhyre sjelden at en brud i dag våger kle seg i sort, rødt, blått... unntagen i Kina, hvor hvitt er sorgens farge og bruden gjerne kler seg i rødt. Men også der er hvite brudekjoler begynt å bli populære.

Mer interessant er det at brudekjoler er så like i hva de fremhever. Underliv og bein er dydig skjult i store skjørt, mens jomfruens høye byste og smekre midje fremheves - ofte med betydelig hjelp av korsetter, innebygde spiler og dobbeltsidig teip. La oss ikke glemme at de amerikanske brudene i snitt er 27,4 år når de gifter seg, og mange har barn allerede. Snittvekten på amerikanske kvinner i slutten av 20-årene er sånn omtrent 76,2 kilo og høyden er 160 cm. Mer enn en tredjedel er klinisk overvektige. Dog ikke på brudereklamebildene.

Men illusjonen av den unge jomfrubruden bevares. Brystene løftes opp og frem, kvinnekroppen stiger fram av et hvit brusende bølgeskum av en kjole, og sløret fullender presentasjonen av den uskyldige men fruktbare ungpiken. Selv om gjennomsnittsalderen for første barnefødsel er litt over 22 år, altså fem år før snittvielsen...

Selve kjolen veier ofte godt over 5 kilo, den har spiler og sære festemekanismer, sløret er festet i håret og trekker hodet kraftig bakover (godt for holdningen, ille for opplevelsen) når hun går, og slep er generelt et mareritt å håndtere. Mange bruder må ha følge på toalettet - helt inn - for å få hjelp til å holde kjolen unna doskålen og til og med for å rekke fram når de skal tørkes. Et velkjent problem som har påkalt noen kreative løsninger. Hvilken herlig dag!

Brudepikene

Så skal man ha forlover, brudepiker, æresbrudepiker og blomsterbarn. Forloveren heter 'maid of honor' hvis hun er ugift, 'matron of honor' hvis hun allerede er gift. Oppgavene er mange, og antrekkene er en hel historie i seg selv.

Forloveren har en solid oppgaverekke, men de øvrige brudepikene har også nok å gjøre. Mye skal planlegges og gjennomføres, og det blir dyrt.

Helst skal brudepikene ha like kjoler, og de bør være flotte. Det er åpenbart at ikke alle kvinner kler de samme fargene eller fasongene, men her er det lite slakk. Bruden har siste ord.

I tillegg må brudepikene selv betale egne utgifter til reiser, opphold, arrangement og selskaper. Og de er ikke få.


Nå er det vel bryllup? Nei, slett ikke. 

Festligheter før bryllupet

Først er det bridal shower, en eller flere. Så er det utdrikningslag for bruden, menysmaking, prøvebryllup og prøvemiddag. Bevaremegvel.

Bridal shower
er et relativt lite kvinneselskap for bruden, typisk for slektninger og nære venner. 'Lite' betyr gjerne rundt tjue gjester. Det kan gjerne være et tema for arrangementet, og gjestene skal ha servering. Siden bruden skal ha presanger, bør man fortelle gjestene hvor ønskelistene er registrert... Og husk, det er brudepikene som betaler for festen.

Utdrikningslag for bruden
Ålreit, det er en morsom skikk. Men den kan fort også ta litt av, med festlige tema, gaver til bruden, restaurant, barer, underholdning... og igjen er det brudepikene som betaler.

Menysmaking
Ideen er å teste ut ulike matretter som kan være aktuelle til bryllupet, gjerne hos flere potensielle tilbydere. Er dette noe vi gjør ellers i livet? Før vi skal på restaurant, for eksempel? Nei! Kommer brudeparet til å legge merke til hva de spiser under bryllupet? Nei! Kommer noen av gjestene til å klage over valg av dessert? I så fall, stryk dem fra bekjentskapslisten. Menysmaking er sært.

Prøvebryllup
Dagen før vielsen går man fysisk gjennom hele seremonien unntatt selve 'vil du ha'-delen. Det kan selvsagt være praktisk å ha øvd litt på forhånd, særlig hvis det er mange som har oppgaver eller spesifikke plasser å stå. Og det hele er gjort på en liten time. Fair enough.
På den annen side: Hvor blir det av magien neste dag? Og er det egentlig noen som bryr seg om noen sitter på feil side av midtgangen eller går litt for sakte?

Prøvemiddagen
arrangeres vanligvis kvelden før bryllupet, for at bryllupsgjestene skal få møtes og kose seg før bryllupet... også en sær skikk. Brudgommens foreldre tar ofte regningen, og det deles igjen ut gaver, denne gangen til de som har bidradd med hjelp (og tatt mange regninger) i planleggingen av bryllupet.
Her er det igjen aktuelt med et tema, det skal foregå i fine lokaler, gjerne en restaurant, gjestene pynter seg, det er full servering. Gjerne taler. Partytime! For de samme gjestene som skal komme i bryllup neste dag.  Igjen en veldig sær skikk.

Er det verd pengene?

Den gjennomsnittlige prisen på et amerikansk bryllup i 2017 var $33,391, altså knapt 300.000 norske kroner. Bryllupsreisen kommer i tillegg. I tillegg kommer også alle utgiftene til 'brudefølget', altså kjoler, reiser, opphold, alle arrangementene og gavene før bryllupet, og selvsagt selve bryllupsgavene. 

De 33.391 USD tilsvarer 63% av medianinntekten for en amerikansk husholdning, og er høyere enn den personlige gjennomsnittsinntekten, som ifølge US Bureau of the Cencus var på 31.099 USD i 2016.


Omsatt til norske lønninger
- gjennomsnittlig personinntekt i Norge var på kr 476.000, så et norsk bryllup skulle da koste om lag en halv million. Pluss bryllupsreise og alle utgiftene som brudefølget ville pådra seg til bridal shower, kjoler, reiser, opphold, gaver og mer. Vi snakker fort 600.000 kroner her. 

Ålreit - men man gifter seg bare én gang! Vel, ikke ifølge statistikkene. Alle vielser sett under ett: I seks av ti bryllup har en eller begge av partene vært gift før. Og ja, disse bryllupene går inn i samme statistikk, dvs de er del av kostnadstallene som gir gjennomsnittet. Erfaringen hjelper ikke mye: "While roughly half of first marriages in the US end in divorce, 67% of second marriages lead to divorce. That number jumps to 74% for third marriages."

Lag en fest!

Helledussen. Bare lag en fest. Inviter folk dere liker, dropp fjerne slektninger dere aldri ser likevel, dropp barndomsvennene dere har mistet kontakten med. Lag en fest! 

Og bruk resten av pengene på noe annet. 

Forus: Visjonen som forsvant

(Trykket i Stavanger Aftenblad 18.september 2018)

Ja tenke det; ønske det; ville det med; - men gjøre det!

Nei; det skjønner jeg ikke.

Peer Gynt oppsummerer planforslaget til ny IKDP Forus og planleggerne på en sørgelig tydelig måte. De har tenkt, ønsket og tegnet seg fram til en plan hvor alt skal bli rørende vakkert, men noen andre som skal betale. Eller ikke betale. For med en rekkefølgetiltakprislapp på to-tre milliarder kroner, som betyr mellom to og tre tusen millioner kroner i økt bygge- og leiekost for å få lov til å etablere nye bygg på Forus, kommer det ikke til å skje.

Planen har tatt flere år å utvikle, og underveis har den sporet helt av. Hvis den gjennomføres, vil all utvikling på Forus stoppe opp. Tomtene blir liggende brakk og de viktige nasjonale og internasjonale firmaene vil finne andre byområder for sine hovedkontor og klynger. Og dette er ikke dommedagsprofetier, det er et helt enkelt regnestykke: Husleien øker med kostnadene, og arbeidsgivere er opptatt av de ansattes trivsel.

Visjon med konkurranseklausul

Visjonen var god: «Forus – en drivkraft for framtidens næringsliv i regionen og landet.»

Men det er tydelig at planleggerne ser på Forus som et problem, ikke en mulighet. Planforslaget presiserer stadig at Forus ikke skal konkurrere med andre områder i regionen. Det fremheves at «utbyggingspotensialet på Forus er svært stort sammenlignet med ønsket og realistisk utbygging fram til 2040» (min utheving). Planen vil ha arealer i bakhånd «som muliggjør nyetableringer av strategisk viktige virksomheter» om 20-30 år, altså ikke bygge ut nå. De reduserer utbyggbart areal med en million kvadratmeter fordi «en vesentlig større utbyggingskapasitet kunne få store konsekvenser for vedtatte planer i kommunene Sandnes, Stavanger, Randaberg og Sola, og ringvirkninger for ønsket utvikling av bolig og næring i øvrige kommuner». Man planlegger altså bevisst for at Forus skal få en lavere utbygging for å ikke sinke andre deler av regionen. Bremsene er på.

Og konkurransebegrensningen er enveis. Man skal ikke få utvikle handel, bolig, sykehjem, idrett eller kultur på Forus. Med unntak av etpar små blokker øst for Travbanen skal det kun bygges kontor, industri og lager/logistikk, mens resten av regionen kan bygge næringsparker med rikelig parkering, boligområder og handel. Og ikke minst: Det bygges fine nye bilveier til Randaberg, Tananger, Sola, Time, Klepp, Gjesdal, Ryfylke… alle skal få. Det er bare Forus, Stavangers siste store næringsområde, som skal nektes all reell byutvikling, få parkeringsforbud og avgrenses til buss, sykkel og gange.

Er Forus en trussel mot andre områder? Hvis vi ser tilbake i tid, ser vi at det er tvert imot. Hva ville regionen vært i dag uten petroleumsnæringen og utviklingen på Forus?

Næringslivsvurdering

Planforslaget redegjør for et innovasjonsseminar for næringslivet, hvor man kom fram til ni aktuelle tiltak for å skape et Forus som tiltrekker seg dyktige bedrifter og talenter. Her er de ni med mine kommentarer til hva planen faktisk ikke gjør:

1. Utforme attraktive stedkvaliteter: JA, det er gjort – til overmål – men til en kostnad som næringslivet ikke vil være i stand til eller villig til å betale. Ingen flytter til et område med dobbel husleie.
2. Få høyere befolkningstetthet på og ved Forus: NEI, ingen økning i befolkningstettheten.
3. Visjon, identitet og markedsføring: NEI, det er ikke omtalt i planen.
4. Lage transportkorridor til Ullandhaug og flyplass: NEI, det er ikke omtalt i planen.
5. Utvikle en delingsøkonomi for Forus: NEI, ikke annet enn å nevne at delingsøkonomi er en kjekk sak.
6. Senter for teknologisk innovasjon: NEI, dette er ikke innpasset i planen.
7. Interkommunalt samarbeid: Uklart hva dette betyr. Men planen påpeker at interkommunalt samarbeid om parkeringspolitikk for hele storbyområdet ikke er påbegynt. Så antakelig NEI.
8. Redusere bedrifters driftskostnader: TVERT IMOT, her blir leiekostnadene doblet.
9. Bli verdensledende på nye energiløsninger: NEI, ikke annet enn å nevne at regionen må slutte å være så petroleumsavhengig.

I sum ivaretar ikke planen noen av de ønskede tiltakene.

Forus, det mest sentrale stedet i hele regionen, med potensiale til en strålende flott utvikling av spennende næringslivsklynger, skal stoppes. Planen vil ha som direkte og øyeblikkelig konsekvens at Forus stagnerer som næringsområde, og at de firmaene som likevel vil være i regionen, lokaliserer seg lenger utenfor byene. Det tjener ikke klimaet og det tjener i hvert fall ikke næringsutviklingen i storbyregionen.

 

 

Stopp den urealiserbare Forusplanen

Publisert i Stavanger Aftenblad 11.september 2018

Virkelighetsfjernt om Forus

Ny plan for Forus, på høring til 15.september, vil pålegge fremtidige byggeprosjekter en ekstra regning på to til tre milliarder for å gi Forus et parkpreg med vannspeil og møteplasser. Prosjektlederen for IKDP Forus hevdet i RA at «Forus har en solid betalingsevne». Men det er jo ikke dagens bedrifter på Forus som skal betale, det er fremtidige gründere, industribedrifter og kontorfirma som kunne flytte dit – men som med denne planen må betale dobbelt så høy husleie på Forus som de behøver betale andre steder. Hvorfor skal de da lokalisere seg på Forus? De kan jo ikke tvinges.

Lyttet til feil folk

Styringsgruppen besluttet i 2016 å ta randsonene og boligplanene ut, fordi «hovedformålet med planen er næringsutvikling». Likevel er den kraftig preget av tilrettelegging for bolig. Planforslaget redegjør nøye for uttalelser fra barn, unge, naboer, lag og foreninger. Det siterer at ungdommene ønsker seg ting å gjøre, liv etter kl 16, et sted å gå på søndager; og at naboer og foreninger ønsker seg flere spisesteder, små parker, grønne områder og flere aktiviteter på kveldstid og i helgene.

Men de har bare intervjuet fem bedrifter. Alle er industri/kombinert-bedrifter, alle er lokalisert i relativt nye bygg på Forus, alle har godt med parkering. Ett av dem er kommunalt eid, ett er et busselskap. Og grunneierne på Forus, altså de som eier tomter og bygg, er avspist med fire linjer av 110 sider.

Ingen ansatte er intervjuet. Reisetid og –komfort er ikke omtalt, heller ikke konsekvensene av parkeringsdekningen, som i realiteten er satt til null. Planen påpeker korrekt at det er dyrt når varebiler står i kø, men overser kostnadene når kontoransatte taper tid fordi de må ta bussen eller sykle til/fra møter, gå lange distanser fra p-husene, tilpasse møtene til bussrutene, etc. Husk at området er ni kvadratkilometer og at mange møter og besøk foregår utenfor Forus.

Fake news om ønsker og behov

Etter ferdigstillelse har prosjektledelsen gjort en såkalt undersøkelse som de nylig presenterte, hvor de påstår at Forus-ansatte ønsker seg flere parker og kaffesteder. Det er fake news. For det første er det ingen som vet om de som svarte faktisk jobber på Forus. For det andre ble de ikke spurt om de «savner» grønne møteplasser, spørsmålene var om det er mye eller lite slike steder på Forus. Folk har svart – helt korrekt – at det er lite kaffesjapper på Forus. Men det betyr ikke at de ønsker seg flere. Prosjektledelsen later til å tro at ansatte skal tilbringe store deler av arbeidsdagen sin med å sitte i parker, drikke kaffe, spasere langs kanaler og gjøre helt andre ting enn å jobbe. Det er faktisk ikke slik arbeidslivet er.

 

Umulige bestemmelser

Den virkelighetsfjerne tilnærmingen er tydelig også i mange av planens andre påstander. Her er noen eksempler:

I materiellet står det at «når bedrifter flytter og nye kommer til, bør det vurderes hva som er mest hensiktsmessig plassering. Rene industri- og lagerbedrifter bør kunne begrunne behovet.» Norge har riktignok vært omtalt som den siste sovjetstat, men så vidt jeg vet er det fortsatt ikke oppnevnt noen komite som skal godkjenne begrunnelser for at bedrifter flytter inn i ledige lokaler.

Planforslaget vil ha fortetting. Det er forståelig, men løsningsforslaget er absurd. Først viser det til at «intern flytting av virksomheter kan være nødvendig». Skal bedriftene pålegges å bytte lokaler? Så er det lagt inn en bestemmelse om at man ikke får bygge på ledig areal med mindre man kan dokumentere at alle alternativ er forsøkt og forkastet:  «Er det mulig å bruke eksisterende bygg? Finnes muligheter til å bygge om eller utvide eksisterende bygg/lokasjoner? Ikke vernet bebyggelse kan evt. rives. Ta i bruk nye eiendommer hvis andre muligheter ikke finnes.» Dette er simpelthen ikke gjennomførbart.

Planen vil også hindre varelevering til mange eiendommer, fordi bestemmelsene forbyr adkomst til logistikkfunksjon over gang/sykkelveg og grønnstruktur, som man må legge langs alle veier og områder og dermed krysse for å komme inn.

Politikerne må avlyse

Det er helt påkrevet at politikerne nå tar kontroll og kansellerer hele dette planforslaget. Det er virkelighetsfjernt, dårlig gjennomført, og vil medføre kostnader som vil øke bygge- og leieprisene på Forus til et nivå hvor ingen vil eller kan ta seg råd til å etablere seg der. Det har ikke regionen råd til.

 

Politisk tullefokus og miljøonani

Publisert i Stavanger Aftenblad 10.mai 2018


Én ting er symbolpolitikk utført av politikere. Kommer tilbake til det. Men først må jeg si noe om symbolhandlinger og miljøonani fra oss hverdagsfolk. Ja, deg og meg.

Aftenbladloggen skrev 25.april om at "Stavangerfolk som ikke henter familien sin på flyplassen, er ikke glad i dem", relatert til "stavangerfolks forhold til bilen: Ingen vil vel være den kjipe mora som ikke henter den forlatte datteren som må ta flybussen". Ærlig talt: Problemet er ikke bilturen til flyplassen, det er flyturen. Dersom alle nordmenn droppet én flytur i året, har vi redusert utslippene våre tilsvarende det samlede utslippet fra hele bilparken. Hvordan kan vi mase om buss til flyplassen men synes det er greit å ta en helgetur til New York?

Vi synes synd på hvalene, og vil ha mer søppelinnhenting på strendene. Ok, fint det. Men vi kjøper ett eple - og legger det i en plastpose som vi putter i en bærepose. Vi kjøper små elektroniske dingser som er emballert i seks lag innpakning (plastbrikke, plastomslag, liten eske, stor eske, plastomslag og pose). Og bittesmå sjokolader og kjeks emballert i enkeltpakninger som så er lagt i eske med plastomslag. Skal vi redusere plastmengden, må vi slutte med å kjøpe overemballerte varer. Iallfall bør vi pakke dem ut i butikken og nekte å ta med oss søppelet videre.

Vi sukker over trailertransport på veiene, og med god grunn. Varetransport er både et miljøproblem og en trafikkfare. Samtidig kjøper vi italiensk flaskevann som er fraktet over Alpene, hvor de møter andre trailere med norsk vann på vei sørover. Vi kjøper jordbær i februar og allverdens importerte avokadoer, mangoer og franske poteter hele året. Hvordan tror vi disse varene kommer hit?

Våre 'kortreiste' tomater lages i drivhus som slipper unna energiavgift på oppvarmingen, og det høres jo koselig ut. Men det er mindre CO2-avtrykk av italienske soldyrkede tomater som er flysendt til Norge, nettopp fordi energibruken er så stor. Flysendte tomater er åpenbart en miljøbelastning. Men det er faktisk verre å spise de lokale drivhustomatene.

Akk, så fælt med regnskogen, klager vi over middagsbordet hvor vi serverer 'kortreist' oksekjøtt. Som er produsert på Jæren, ok, men foret opp på kraftfór hvor proteinene er importert fra Brasil, hvor regnskogen har måttet vike for soya og raps. Fraktet enorme avstander i tungoljebrennende lasteskip.

Så er det de større, politiske beslutningene. Som alle er fattet i aller beste mening. Men er de alle like gjennomtenkte?

Vi er betuttet over at fastboende, amerikanske ansatte ønsker å kjøre bil til jobben på Forus (deres norske kolleger ditto). Men det er et satsingsområde for oss å få flere kinesere, japanere, arabere og amerikanere til å komme til Norge med fly og cruiseskip. Selv om etpar flylaster med turister slipper ut like mye CO2-ekvivalenter som summen av all Forus-kjøring hele året.

Jeg gidder nesten ikke nevne sponsingen av elbiler. Som fyller opp kollektivfeltene og parkeringsplassene, lager kø som alle andre biler, ofte er bil nummer to eller tre, og som forårsaker økt bruk av kull- og atomkraft både til produksjon og drift. Det at energien kommer gjennom en ledning betyr ikke at den er laget av rent vann.

Ikke vil vi ha fæle kjøpesentre eller butikker på Forus, heller, selv om Forus ligger mer sentralt enn noe annet sted i hele regionen. Nei, da er det visst bedre å legge Outlet på Ålgård og Biltema på Bryne... det er jo bare koselig å kjøre sørover en langtur. For da fortjener vi en iskrem på veien.

Vi skal bo ti minutter fra mest mulig, og ta oss rundt til fots og på sykkel. Derfor innfører vi høye bompenger. Disse bruker vi bl.a til å bygge en pendlertunnel til Ryfylke, så folk skal kunne bo i Ryfylke og kjøre til jobb i Stavanger og Sandnes. Dessverre blir det for dyrt å ha busser med god plass til sykler, folk får værsågod ta bilen fra Jørpeland til Stavanger. Men derfra må de visst bruke en eller annen sykkel, for bilkjøringen i byen skal reduseres...

Støv, CO2 og NOX mm fra tunnelene skal forresten slippes ut i friluft ved byens mest populære turområde, Mosvatnet.

Vi slutter med plastinnsamling, og bygger isteden et sorteringsanlegg som skal sortere ut plast fra blanda boss. Så brenner vi alt søppelet midt på Forus, og pålegger næringslivet å bruke varmen fra forbrenningsanlegget, slik at de ikke får råd til å bygge lavenergi- eller passivhus. Hvis vi lykkes med å redusere søppelmengden, er det en mengde bygg som ikke får nok varme via forbrenningsanlegget, og som derfor må tilføres gass eller strøm vi heller kunne eksportert til land som mangler ren kraft. I mellomtiden har kråkene sikkert stor glede av søppelet vi brenner om sommeren, søppel som ellers kunne vært omdannet til energi andre steder hvor dette allerede er utbygget.  

Javisst har jeg vært deltaker i noen av disse sakene. Og jeg spiser kjøtt, tar noen flyturer og har både sykkel og elbil. Jeg kan ikke redde verden på egen hånd. Men jeg kan prøve å påpeke alle paradoksene og hvordan vi feiker at vi tar miljøgrep når vi faktisk bare turer avsted uten hensyn til verken kloden, temperaturøkningen, havene eller annet. Vi gjør feil ting: Tullete, symbolske småting som ikke har noen betydning i det store bildet, de bare får oss til å føle oss bedre.




Skal vi oppnå noe for miljøet, må vi ta større grep. Når vi fatter store politiske beslutninger må vi se på ringvirkningene, ikke bare enkelttiltaket. Vi må redusere flytrafikken, skipstrafikken og få mindre langdistansetransport. Vi må fatte beslutninger ut fra hvor mye CO2-reduksjon vi får per krone, ikke bare hvordan vi kan kjøpe oss litt avlat. Det betyr også at hver enkelt av oss må spise matvarer som er i sesong her hjemme, redusere kjøttforbruket, kjøpe færre plagg og ominnrede huset langt sjeldnere.

Retten til en tålbar død

 (Trykket I Stavanger Aftenblad 30.august 2018)

Jeg er skremt. Lege Bjørgaas ved Palliativt senter går imot dødshjelp med henvisning til pasienters potensielle nytte av mulig «forsoning og gudstro» på dødsleiet, og begrunner det bl.a med Bibelens skapelsesberetning og at «det femte bud, hogd i stein, lyder: Du skal ikke drepe».

Hun sier at «døden er ikke vennlig, vi møter resignasjon, benektelse og angst» og erkjenner at man ikke alltid oppnår smertefrihet, men hun mener det viktigste er å bevare pasientenes «verdighet».

Personlige historier gir ikke vitenskapelig belegg, men hvert enkelt dødsfall er likevel en faktisk hendelse. Jeg har vært tilstede ved fire. Ingenting mot hva legen har opplevd, ok, men mine fire var kjære familiemedlemmer. En av disse var bevisstløs og slapp smerter de siste timene. De to andre fikk passiv dødshjelp; for den ene skrudde vi av respiratoren, og for den andre anbefalte sykehuset familien å avslutte tilførsel av vann og næring. Derfra tok det noen dager å dø. Den døden var tilsynelatende rolig, og jeg håper inderlig at familiens beslutning var riktig.

Den fjerde var min mor, som døde i fjor som resultat av en sykehusinfeksjon da hun fikk ny hofteprotese. Det var ingen mild død. Mor visste at hun var døende, og legene lovet henne at hun skulle slippe angst og smerte. Det skulle gå rolig og fint, ble hun forsikret. Slik ble det ikke. Den siste dagen lå mor nesten konstant med blikket rettet mot døren til korridoren og ropte – så høyt hun klarte – «Hjelp! Hjelp!» Hun var vettskremt, kroppen full av angst, hun hadde ulidelige smerter. Alt hun ville, var å få flere sprøyter og den fred og smertefrihet som hun var lovet av personalet. Ja, hun fikk medisiner, men det var langt fra nok. Selv om hun lå på det aller, aller siste. Sykepleieren kikket på klokken og erklærte at det var for tidlig med ny sprøyte, mor kunne få respirasjonsproblemer… til sist fant vi en klok sykepleier og en lege som var villig til å øke dosen, og da fikk mor i hvert fall døse rolig til døden inntraff etpar timer senere.

Selvsagt er det mors unødige lidelser som er poenget her. Men det er et tilleggspoeng i at hele familien var tilstede, barn og barnebarn som måtte holde ut en dødsprosess hvor vi var helt hjelpeløse i møte med en unødig langtrukken og forferdelig dødsprosess. Hvis mor hadde fått lov til å slippe noen timer tidligere ville døden hennes vært mindre grusom for oss alle.

Bjørgaas er også bekymret for at det er helsevesenet som må ta beslutningen om smerten er stor nok og døden nært nok forestående, samt oppgaven med å «avlive» (hennes ord) pasienten. Vi forstår at det kan være tøft for en sykepleier å sette en sprøyte som kan føre til snarlig død. Men jeg kan forsikre Bjørgaas om at vi var mange i det sykerommet som ville trykket på knappen dersom sykehuspersonalet hadde satt en stor dose i dryppet hennes og så forlatt rommet. Mor ville gjort det selv uten å nøle hvis hun hadde fått muligheten.

Det stod om timer, det var intet behov for forsoning, og pasientenes trosliv og eventuelle mulighet for omvendelse i siste time vedrører ikke sykehuset. Hva angår Bjørgaas’ snakk om «verdighet»... mors temperaturkontrollsystem sluknet lenge før henne, så hun kastet av seg alle tekstiler og lå naken foran sine barn, svigerbarn og barnebarn de siste timene, mens hun gråt og ropte på hjelp. Hun led. Hvor er verdigheten, Bjørgaas? Hvor er sympatien, empatien og omsorgen?

Jeg har hittil vært kraftig i tvil om hva jeg mener om aktiv dødshjelp. Bjørgaas har hjulpet meg. Jeg er nå offisielt tilhenger av aktiv dødshjelp under de åpenbare forutsetningene som Bjørgaas omtaler og forkaster: Uutholdelig lidelse, ingen utsikter til bedring og et konsistent ønske over tid om å dø. Når den tiden kommer, vil jeg kreve min rett til å dø med verdighet – uten å behøve å skrike forgjeves på hjelp.

Partiloven må endres

Det kreves kun 5.000 underskrifter for å registrere et nasjonalt politisk parti. Dette er et sentralt virkemiddel for å sikre demokratiet. Men systemet har en vesentlig mangel: Det stilles ingen krav om at det nye partiet skal ha en ideology eller et partiprogram.

Bompengeeksempelet 

Ved forrige kommunevalg fikk 'Folkeaksjonen nei til mer bompenger' (FNB) tre representanter inn i Stavanger Bystyre. Dette innlegget handler ikke om FNB, men om at enkeltsakspartier får en innflytelse på samfunnsutviklingen som velgerne neppe forutså da de stemte på partiet.
Folk flest ønsker ikke å betale bompenger, og mange stemte på FNB for å markere et enkelt standpunkt og gi uttrykk for sin frustrasjon.


Men visste velgerene i 2015 hva FNB kom til å stemme i de mange andre viktige sakene som besluttes i bystyret, kommunalstyrer og andre beslutningsorgan? Visste de om FNB ville gå til høyre eller til venstre, om representantene ville stemme for mer eller mindre penger til barnehage, sykehjem, veier, lekeplasser, klima, kommunesammenslåing, parkeringsnormer, områdeutvikling eller noe som helst annet? Det var det neppe mange som gjorde.

 

Før valget i 2015 uttalte partiets ordførerkandidat "Mange tror nok at vi er et høyreorientert parti. Men om de ser nærmere på programmet vårt, vil de se at det ikke stemmer. Vi ligger vel omtrent midt på den politiske skalaen fra rødt til blått, men vil absolutt ikke defineres som noe sentrumsparti. Kommer vi inn i bystyret vil vi stemme fra sak til sak på tvers av de tradisjonelle blokkene, sier Myrhol."

Enkeltsakspartier 

Igjen: Dette handler ikke om FNB. Det handler om partier som sanker stemmer på én enkelt sak som overskygger alt det andre som partiet vil måtte støtte eller gå imot i fire år hvis de blir valgt inn. Her er et knippe andre enkeltsakspartier og -lister som har stilt til valg med mer eller mindre suksess:

• Feministisk initiativ (for kvinner, mot diskriminering)
• Helsepartiet (bevare lokalsykehus, forbedre helsesystemet)
• Piratpartiet (mot Datalagringsdirektivet, for bedre bruk av IT)
• Alliansen (Norge ut av EØS og Schengen, forøvrig prinsippielt mot partiprogram)
• Abort-motstanderne (mot abort, forøvrig ville de ikke ha partiprogram)
• Miljøpartiet De Grønne (grønt/grått er viktigere enn rødt/blått)
• Bypartiet (bedre veiplanlegging, bypakke og rett E18)
• Byluftlisten (bedre luft i Bergen)
• Tanangerlisten (mot LNG-anlegg, for lokalmiljøet i Tananger)

I tillegg har vi partier som skal representere visse deler av samfunnet, som Pensjonistpartiet og Innvandrerpartiet, selv om både pensjonister og innvandrere må antas å ha like forskjellige ideologiske standpunkt som resten av befolkningen.

Krav om ideologi og program

Nå samler FNB underskrifter for å bli nasjonale, iallfall i de store byene hvor frustrasjonen over bompengene er voksende. Partileder Myrhol siteres i Dagsavisen på at "å samle utenbys støttespillere til et parti som har én klar kampsak, kan være utfordrende, medgir han. - Bompengesaken er vi enige om, men vi bør også ha de samme grunnleggende ideene på andre felt." 
Det er riktig og viktig.


Derfor bør det stilles krav til at partiene klargjør sine program før de starter innsamlingen av signature, og de fem tusen som signerer for å få et parti registrert i Partiregisteret bør bli pålagt å sette seg inn i alle partiets synspunkter. Idag skriver man bare under på en enkel liste hvor verken ideologi eller prinsipper er omtalt. Listene bør erstattes av en helside per signatur, som redegjør tydelig for partiets overordnede standpunkt i minst et dusin andre saker.

I løpet av en stortingsperiode skal representantene behandle 1500-2000 saker. De kan ikke stemme blankt, de har bare en for- og en mot-knapp. Antall voteringer over abort, bompenger, datalagrings-direktivet og Norges EØS-medlemskap er forsvinnende lite.

Da må velgerne vite hva de kan forvente av partirepresentanten i de utallige andre sakene som det vil bli votert over.