Dø som en hund

Det er straffbart å la en hund sulte i hjel. Men sykehjemsansatte og familiemedlemmer må ofte sitte og se på at dødssyke gamle mennesker velger å sulte og tørste til døde fordi de ikke kan få en barmhjertig sprøyte når livet blir uutholdelig. Man kan si nei til å ta imot næring og væske, men det tar lang tid å dø på den måten.

Legene kan bidra med terminal sedering. Da får pasienten så mye smertestillende midler at det ofte fremskynder døden. Dette er en vanskelig gråsone for mange leger – og for familien. Aktiv dødshjelp er forbudt, men smertelindring er både lovlig, nødvendig og riktig. Terminal sedering kan i verste fall føre til at pasienten fremstår bevisstløs og tilsynelatende rolig, men samtidig opplever sterke smerter eller mareritt. I slike tilfeller er det ingen tvil om at en rask dødelig dose ville vært langt å foretrekke. Leger som ser at pasienten lider tungt, må altså ofte gi doser som både er langsomme, potensielt skaper mer lidelse, og til syvende og sist medfører døden. Dette er en tung byrde å påføre legene.

Dødshjelp handler ikke om et verdig liv, men en verdig død. Og retten til selv å velge hvor mye smerter, hjelpeløshet, pustebesvær, sult og redsel man vil utholde før døden inntreffer.

I diskusjonen om dødshjelp trekker motstanderne frem skrekkelige ytterpunkt: Rasehygiene, drap av spebarn med handicap, drap av gamle sjenerte mennesker som ikke vil ligge noen til byrde. Dette er skremselspropaganda.

Det er fullt mulig å definere klare grenser. Grenser som gjør det ulovlig å avlive nyfødte barn, selv om de er hardt skadet. Som gjør det ulovlig å få hjelp til livsforkortelse hvis man ikke er dødssyk. Dermed blir det ikke et spørsmål om å velge dødshjelp av hensyn til travle familiemedlemmer eller høye offentlige utgifter til sykehjem. Det er også uproblematisk å gi leger reservasjonsrett i forhold til eutanasi.

I Nederland er eutanasi og hjelp til selvmord fortsatt ulovlig. Men loven om Terminering av liv etter forespørsel og assistert selvmord gir anledning til nødvendig bistand når visse fastsatte krav er oppfylt: Pasienten må være dødssyk, lidelsene utålelige, pasienten må ha bedt om dødshjelp gjentatte ganger, og to leger må ha godkjent den endelige behandlingen. Legen må også rapportere inn dødsårsaken med en redegjørelse for situasjonen og prosessen. Og ingen leger er pålagt å bidra til slik behandling/dødshjelp. Det finnes regionale nemder som går gjennom alle slike saker, og de vil reagere hvis det foregår overtramp.

Det er ingenting i de nederlandske erfaringene som tilsier at dette er et enkelt valg, eller at mulighetene for dødshjelp på noen måte misbrukes.

Når min tid kommer, ønsker jeg ikke å dø etter dagens norske lovverk. Jeg vil heller dø som en hund.

Hvem kjører drosjen?

Det har vært en rekke voldtekter og -forsøk i ekte drosjer, som skulle være kvinners tryggeste vei hjem. Men ett tema er ikke belyst/diskutert: Er det ekte drosjesjåfører som kjører bilene?

Det blir drosje til eller fra Stavanger sentrum etpar ganger i måneden på kveldstid. Svært sjelden blir vi blir kjørt av noen som faktisk kan veien. Resten av turene er med sjåfører som virker aldeles nye i byen.

Et par eksempler: Vi har bedt om å bli kjørt til Renaa Restauranter, Breigata og Oljemuseet - og opplevd at sjåførene ikke ante hvor noe av det det var. En sjåfør kjørte oss til jernbanestasjonen da vi ba om Kulturhuset! Når vi så skal hjem, sier vi gjerne Holbergsgaten, som burde være godt kjent. Men nei - vi må stadig vekk begynne med "kjør ut Madlaveien" og deretter dirigere sjåføren.
Det kan selvsagt hende at kjentmannsprøven er blitt en slags tippekonkurranse, og at noen klarer den etter lottometoden. Men jeg tror ikke det. En mer nærliggende forklaring er at disse sjåførene ikke har drosjelappen. De kjører "for en kompis" eller lignende.
Da hjelper det ikke at drosjesentralen påstår at de "alltid vet hvem som er på jobb", eller at det stilles krav (slik det har vært foreslått) om at de faste - ekte - sjåførene tar dna-prøve i tilfelle voldtekt. Siden det til og med er vanskelig å finne frem til hvem som formelt skulle ha kjørt bilen, må det være nær umulig å finne ut hvilken kompis som faktisk satt bak rattet. Og han har ihvertfall ikke avlagt noen dna-prøve.
Det må være mulig for drosjesentralen og politiet å finne frem til metoder for å sikre at den som sitter bak rattet er en kvalifisert person, registrert som sjåfør for angjeldende bil. I London har alle taxier store id-kort med utmerkede bilder av sjåføren. Der vet også sjåføren hvor du skal, i en by med over 5570 restauranter.
Også Londons drosjesjåfører tenker bare på én ting; så til de grader at hippocampus (som er hjernens senter for kart og orientering) vokser seg større på London cabbies enn på andre mennesker.

Sørlandsidyll

Mor raker gresset på hytta. Bikinien fra i forfjor passer fremdeles, myggen sover middag, og hun lar humla suse uforstyrret til neste blomst. Nedenfor på stien kommer et godt voksent par ruslende. Solen spiller lekende over den bare skallen hans, og hun har begynt å rødme over de fyldige skuldrene og på nesetippen.
- Nå har vi det godt! roper mor vennlig til sommerparet.
- Ja, det var fint i dag, svarer mannen.

Paret spaserer videre bortover stien. Vinden bærer oppover skråningen, og kvinnens lave stemme er lett hørbar.
- Kjenner du henne?
- Nei, jeg har aldri sett henne før.
- Hvorfor snakket hun til deg da?
- Hun ville vel bare være hyggelig.
- Da får du være hyggelig med henne også, da!

Mannen snur seg og ser seg litt hjelpeløst rundt. Så roper han halvhøyt
- Så fint det er med alle blomstene!
- Tusen takk skal du ha, roper mor tilbake.

Paret forsvinner rundt svingen. Mor undrer seg. Var kvinnen kanskje autist, og trengte å få situasjonen forklart, for så å finne ut hvilke sosiale normer som skulle anvendes? Antakelig.

Ti minutter senere har mor omsider rakt seg helt ned på stien. Med stor energi går hun løs på siste etappe. Plutselig blir hun oppmerksom på at det er folk bak henne. Hun snur seg og smiler. Paret er på tilbakevei. Ingen smiler, og ingen ser på mor, selv om hun faktisk blokkerer hele stien der hun står med raken på tvers.
- Unnskyld, jeg skal flytte meg, sier hun blidt til de to.
De går utenom i en så stor bue som den smale stien tillater. Så sier kvinnen med høy, klar sørlandsstemme:
- De sier at mange damer tenner på skallede menn.

Moralen?
a) Man skal ikke leve sammen med veldig sjalu mennesker. Livet er for kort.
b) Man skal være forsiktig med å snakke til fremmede menn(esker) i Agder, hvor familiemønsteret fremdeles er som på 1950-tallet, og kvinnene kanhende er urolige for å miste familiens eneste inntektskilde.
c) Alderen kan ha fart noenlunde pent med mor. Iallfall i motlys og -bakke (det er ikke dumt å la seg avfotografere på skrått nedenfra, heller).

Sommeren er tiden for optimisme, så vi går uten å nøle for moral C.