Vi har jo nullvekst i utslipp fra personbiler

(Publisert i Stavanger Aftenblad 28.november 2014)


Visste du at vi har hatt nær nullvekst i totale utslipp fra personbiltrafikken de siste 25 årene?  Selv om det har vært en formidabel økning av antall biler. Hver bil slipper nemlig ut mye mindre klimagasser enn før. For å være presis: Antall personbiler i Norge har økt med 51%, mens de samlede utslippene fra bilene har økt med bare 8% siden 1990. Totalt står personbiltrafikken for om lag 10% av alle utslippene i Norge. 90% av utslippene har andre kilder (miljostatus.no).

L

Hvis du, jeg og alle andre dropper hver femte personbiltur heretter, minker altså totalutslippene våre med bare 2%. Likevel er det kjøreturene våre til og fra jobben som får nesten all oppmerksomheten når vi snakker om CO2, nasjonale og regionale målsettinger. Antakelig skyldes det to ting: For det første er det lett å forstå at vi produserer utslipp når vi selv fyller drivstoff og deretter ser eksosen. For det andre irriterer vi oss over at vi står i bilkø. Det føles (føles!) dermed som om kloden kan oppnå veldig mye hvis bare naboen kjører litt mindre bil.

Økning i utslipp fra fly, last/vare og busstrafikk

De samlede utslippene fra lastebiler, busser og varebiler har derimot økt med 78% i samme periode, og disse slipper ut omtrent like mye klimagasser som alle personbiler tilsammen. Og utslippene fra innenlands flytrafikk har økt med 40% siden 1990, men det snakker vi heller ikke om.

Enda verre er utslippene av klimagasser fra fly i utenrikstrafikk. Disse inngår ikke i landenes forpliktelser under Kyotoavtalen, og dermed er de heller ikke i fokus. Selv om Naturvernforbundet påpeker at «Klimaeffekten av å starte opp én daglig flyavgang tur-retur Oslo–New York og Oslo–Bangkok med moderne fly tilsvarer i sum utslippene fra 100 000 personbiler».

Flytrafikken vår slipper faktisk ut like mye klimagasser som all personbiltrafikken til sammen, ifølge NTNU. Likevel blir vi kjempebegeistret når det opprettes nye flyruter fra Sola, og Avinor får bygge så mange parkeringsplasser de bare vil. «Flyet går jo likevel», sa gamle AP-minister Kleppe. Nei, antall avganger tilpasses til etterspørselen. Færre reisende betyr færre fly. 

Bruk pengene der de gjør mest nytte

Vi har avsatt begrensede midler til å redusere utslipp og redusere miljøskadene, så det er kritisk nødvendig å bruke disse der de gjør mest mulig nytte. Og så lenge 90% av utslippene kommer fra andre aktiviteter enn personbilkjøring, bør vi fokusere mer også på de andre store tallene, inkludert lastebiler, fly, industri og matproduksjon.

Ja, jeg er styremedlem i Kverneland Bil og arbeider i Brødrene Kverneland. Samtidig har jeg to barnebarn og et oppriktig engasjement for miljøet. Jeg er glad for at bilprodusentene har tatt ansvar i en årrekke og redusert utslippene fra biler, og enda bedre vil det bli. Men nå er det på tide at vi bruker mer ressurser på å redusere de andre 90% av klimagassene, der hvor det faktisk vil monne. Symboltiltak redder ikke kloden.   

Gjøre noe selv? Jatakk

Dersom det er viktig for oss å kjenne på kroppen at vi gjør en personlig innsats for miljøet, at vi ofrer noe, kan vi for eksempel fly litt mindre, kjøpe færre langveisimporterte varer, og spise mindre oppdrettskjøtt. Og så kan vi avsette et felt på motorveien kun til samkjøring (2+ i bilen) og kollektivtrafikk. Det vil redusere antall biler på veiene og fjerne køene i løpet av en uke eller to.



Til sist tillater jeg meg å vise en utmerket kommentar til denne bloggposten, som ble skrevet på Facebook 28.november:

Levekår eller lykke?

(Trykket i Stavanger Aftenblad 10.oktober 2014)

Danskene er målt til å være verdens lykkeligste folk. Ifølge VisitDenmark er dette bl.a fordi danskene har moderate forventninger: «No one judges your choice of career or lack of ambition, if you are happy with what you do, then enjoy. This lowered expectation, you could say, makes it far easier for Danes to obtain happiness, low expectations equals less disappointment.”

Målingen finnes i FNs World Happiness Report, et usedvanlig interessant dokument som redegjør for hvorfor subjektiv lykke – altså hvordan man selv mener at man har det – bør tillegges mer vekt.

Stavanger kommune gjennomfører annethvert år en Levekårsundersøkelse hvor byens 69 soner sammenlignes etter 21 indikatorer. På bakgrunn av resultatene i denne undersøkelsen gjør kommunen tiltak for å snu utviklingen i de sonene med dårlig resultat. Undersøkelsen påvirker altså planleggingen og pengebruken i de ulike boligområdene. Dette er et veldig nyttig hjelpemiddel, men vi må ikke miste av syne hva som faktisk måles, eller hva som reelt sett påvirker innbyggernes opplevelse av lykke. Og der er undersøkelsen mangelfull.

Levekårsundersøkelsen måler ikke subjektiv (opplevd) livskvalitet. Den tar en indirekte tilnærming gjennom å måle ressursene til innbyggerne i hver sone, ut fra en oppfatning om at gode levekår blir skapt og endret av f.eks inntekt, formue, helse og kunnskap. Helt konkret måler Stavangers Levekårsunderøkelse sonenes befolkningessammensetning, flytting, utdanning, inntekt, sosiale og helsemessige forhold. Et resultat av dette er at særlig Storhaug kommer dårlig ut av undersøkelsen, men det behøver slett ikke bety at folk på Storhaug har det verre enn andre. Tvert imot!

Noen indikatorer overlapper

Utvalget av måleindikatorer har så vidt jeg vet aldri vært gjenstand for offentlig diskusjon. Flere av dem overlapper, de telles hver for seg selv om de er resultat av en og samme livssituasjon. Lav inntekt, små boliger, få barn i nabolaget, høy utflytting av småbarnsfamilier og mange aleneboere i en sone telles som fem ulike indikatorer for «dårlige» levekår. Det er urimelig. Er man ung og nylig flyttet for seg selv, har man gjerne også lav inntekt og liten bolig, og flytter videre når tiden er inne for å få barn. Helt ok. Eldre aleneboende mennesker er også gjerne veldig glade for å bo i en liten bolig uten for mye unger i nabolaget. De bor slik de ønsker, men skårer dårlig på målingen. 


Hvem har bestemt at stor bolig, stor familie og mange nabounger er selve livet?  







I dag er over 40% av husholdningene i Norge aleneboere. Det gir ikke mening å dømme ‘aleneboer’ og ‘liten bolig’ som indikatorer på dårlige levekår. Tvert imot må vi sørge for å ha tilstrekkelig mange små, rimelige boliger, som egner seg for aleneboere med én inntekt og null behov for lekekamerater til barn i nabolaget. Livssituasjonen og behovene endrer seg, og de fleste har stor glede av å bo blant mennesker som ligner på dem selv. Levekårsundersøkelsen burde redusere betydningen av de overlappende indikatorene.

Mange indikatorer mangler

Dessuten mangler en hel del viktige ressursindikatorer som ville vært lette å måle: Hva med avstand til kultur, parker, idrettsarenaer, butikker, tjenestetilbud, arbeidsplasser og kollektivtransport? Dette er kjerneressurser for de fleste innbyggerne i en by, og er i stor grad med på å definere mulighetene for å skape seg gode levekår. Tenk på hva du selv søker hvis du skal leie deg en ferieleilighet: Du vil gjerne ha gangavstand til kafeer, butikker, buss eller trikk, dessuten til teater, kino, en koselig park eller et torg hvor du kan møte andre mennesker. Alt dette finnes i gangavstand på Storhaug, men ikke på Madla, Tasta, Hinna eller i andre bydeler med «mye ressurser» og «gode» levekår.

Jeg forstår at det er svært komplisert å måle opplevd livskvalitet i så mange soner, og at en ressurstilnærming er mer håndterbart. Men skal Levekårsundersøkelsen gi et godt grunnlag for beslutninger om byens prioriteringer, bør vi ta en diskusjon om hvilke ressurser vi skal måle og vektlegge – siden lykke for meg slett ikke behøver være lykke for deg.