Skjørtet så stilig ut, sort med tette blonder ned til kneet og frynser til anklene. Prøv meg, du blir lekker, mumlet det forførende i en forfinet konfeksjonsdialekt fra de øvre prislag. Ålreit, vi svinset oss inn i en trang liten pølsebod av et prøverom, frittstående i den store butikken. Der inne ble alt litt uklart. Skjørtet hadde nemlig ingen åpnemekanisme. Ingen glidelås, ikke en knapp å se, og det var ikke det minste elastisk. Neivel. Men ingen produserer vel skjørt som er teknisk umulige å få på? Detmåtte åpenbart finnes en løsning.Siden jeg fremdeles er bredere over ræven enn rundt midjen, sa det seg selv at skjørtet ikke kunne trekkes opp fra anklene. Da måtte det åpenbart være tenkt dradd andre veien. Og det gikk! En arm, en skulder, neste arm og hodet, skulderen, og vips satt det som en kvelerslange rundt brystpartiet. Rullingen derfra og ned var mer enn lettelse enn direkte arbeid. Tatarata, der satt det sannelig på plass, rett størrelse, tett og trangt og - ærlig talt utrolig stygt. Ingen tvil, skjørtet måtte av og ut igjen i butikken.
Ned over hoftene gikk det jo ikke. Det måtte tilbake samme vei som det var kommet på: opp over brystkasse, skuldre og armer. Og her viste det seg å være en seriøs glipp i prosjektplaneggingen.
Når du skal trekke en tubeformet gjenstand opp over overkroppen, har du nemlig ingen leverage, som utlendingene sier (artig ord som jeg lærte noen minutter senere). Du klarer å få plagget opp til kvelerslangeposisjonen rundt brystkassen, slik at bh-spilene stikker direkte inn i ribbein og hals og du definitivt ikke kan puste. Så tar du et grepa tak rundt skjørtekanten med begge hender og drar direkte oppover. På dette tidspunkt står du med armene rett opp inne i skjørtet, mens linningen fremdeles holder pusteapparatet i et jerngrep. Det er helt mørkt, siden hodet er omsluttet av skjørt på alle kanter. Albuene kan ikke bøyes, så det er ikke mulig å trekke skjørtet ned igjen.
Du forteller deg selv - med imponerende overbevisningskraft - at joda, klart du kan puste, selv om innvendig skjørtevolum er bare fire liter luft og brystkassen er komprimert som en kaviartube etter formiddagsmat i barnehagen. Men armene forlenger seg ikke av den grunn, de er fortsatt inne i tuben. Så du prøver å bøye deg ned for å sette føttene på frynsene og tvinge pølseskinnet av. Neida. Ankellangt eller ikke, nå er det for kort.
Heldigvis synker skamfølelsen i takt med oksygen- og bevissthetsnivået. Så du bruker dine siste tjue sekunder bevisst liv til å rave ut av det sentralt plasserte og fullstendig ubetjente prøverommet og snuble blindt rundt i butikken, på sokkelesten, med strømpebukse og truse tilfeldig plassert på underkroppen etter at du dro opp skjørtet, armene over hodet som en sjøpølse, overkroppen innhyllet i den svarte hylsen og det hele kronet med en mengde frynser som vifter i været uten mål og mening. Hjelp! Hjelp! Er det noen her?
Det var det. Ikke så rent få, heller, viste det seg da en handlekraftig engelskspråklig forbipasserende hadde tatt spenntak og dradd av tvangstrøyen. Og da jeg endelig stod der og hyperventilerte, midt i butikken i strømpebukse og bh med håret til alle kanter, svette og mascara over hele ansiktet, ga han meg det nye ordet: Leverage. Remember that you can't get leverage with your arms stuck in a skirt over your head, darling.
