Min mor ga blod på 60-tallet. Hun forteller at de betalte henne 40 kroner per tapping, og for det fikk hun en riktig god flaske rødvin på Polet. I tillegg betalte blodbanken for drosjen hvis de ringte etter henne og hun trengte transport. Ålreit - god samvittighet og en flaske vin på kjøpet, what's not to like?
Sist jeg ga blod, ca 2006, betalte de meg 40 kroner for tappingen. Ingen drosje, det skulle tatt seg ut, men det er gratis parkering for blodgivere, så det eneste jeg tapte var arbeidstiden. For man får ikke gi blod om kvelden eller i helgen, må vite. Det må skje når det passer for blodbanken.
Ålreit, vi gjør det på dugnad...
De som er timelønnede, mister inntekt på å gi blod. De som er på fastlønn har ofte greie arbeidsgivere, som lar dem stikke avgårde i arbeidstiden. Men når man kommer til sjefen for sjette gang på ett år og sier man må bli borte hele formiddagen (kjøring, parkering, registrering, venting på tur selv om du har avtalt tid, tapping, hvile, kjøring tilbake) - da kan kanskje sjefen bli litt oppgitt. For firmaet får ingenting igjen for dette. Og det er slett ikke alltid det passer at arbeidstakere er borte.Så leser vi i avisen at blodposene selges videre for kr 1.800 pr stk. Da virker det faktisk litt gjerrig å avspise blodgiveren med kr 40 (eller et håndkle eller paraply), og arbeidsgiveren med ingen verdens ting.
...men jeg anbefaler det ikke lenger
Det er ikke pga pengene eller arbeidstiden at jeg unnlater å foreslå for mine gutter at de skal bli blodgivere. Jeg har en annen, mye mer grinete årsak.Jeg ga blod i mange år, og tilbragte mange timer i tappestolen. Det var helt ålreit, og jeg hadde tålmodige og velvillige arbeidsgivere. Men så fikk jeg kreft, og måtte gjennom nokså mye behandling.
Da jeg så fikk innkalling til tapping, ringte jeg blodbanken for å sjekke om jeg fortsatt kunne gi blod. Nei, sa telefondamen, det kunne jeg ikke. Så det var fint hvis jeg kunne sende inn beskjed. Sende inn, i papir? Ja, det ville passe dem bra. Ok, jeg sendte beskjed.
Alt vi ber om er litt vennlighet tilbake
Og i min naivitet tenkte jeg at blodbanken kanskje ville sende meg et takk-for-innsatsen-i-mange-år-kort. Kanskje tilogmed et god-bedring-kort? Men nei. Ingenting. Ikke en lyd. Jeg ble lei meg.Så ble jeg oppbragt, og sendte en epost til lederen for blodbanken i Stavanger. Der fortalte jeg at jeg var skuffet over at de ikke sendte meg et lite kort når jeg - helt ufrivillig - måtte slutte å gi blod. Og jeg fortalte at jeg hadde tre unge sterke gutter hjemme, som jeg gjerne kunne oppfordre til å gi blod i mange år fremover - hvis jeg altså fikk en opplevelse av at blodbanken faktisk satte pris på at man bruker tid og energi på å gi dem denne gaven.
Hva skjedde da? Fikk jeg et kort, en hilsen, en bekreftelse på mottatt epost?
Nei.
Og så nadig og vrang er jeg, at jeg ikke gir gaver til folk (eller institusjoner) som ikke setter pris på dem. Blodbanken gir blaffen i meg, jeg gir blaffen i blodbanken.
Synd. Jeg ville mye heller forblitt en trofast støttespiller.
Det kan godt hende at tilgangen på blod ville vært langt bedre hvis blodbankene hadde vært mer innstilt på å sette seg i givernes situasjon.
