Miljømål som renneløkke

Det er såre enkelt å budsjettere med et stort overskudd: Skru opp inntektene, skru ned kostnadene, og voila! Det er noe helt annet å gjennomføre budsjettet. Særlig hvis man legger restriksjoner på seg selv som svekker egne evner og styrker konkurrentene.

Nettopp det gjør deler av AP, MDG, V og SV når de nå faller over hverandre for å sette nye rekorder i miljømål for Stavanger. De vil at vi i løpet av de neste tolv årene skal redusere klimagassutslippene lokalt i Stavanger med 80%, helt uten hensyn til hvilke konsekvenser slike måltall faktisk vil ha. Dette skal opp i Bystyret mandag 26.november.

Jeg må legge inn en obligatorisk merknad: Selvsagt ønsker jeg å redde kloden. Jeg har snart syv barnebarn og jeg føler et intenst ansvar for å forbedre den verdenen de skal overta etter oss. Men da må vi ta grep som faktisk virker, ikke bare sette tilfeldige mål i håp om å score stemmer.

Klimaplanen som er foreslått fra administrasjonen har allerede strengere mål for Stavanger (50% utslippsreduksjon) enn de som er satt av Norge og EU (40% reduksjon). Og Stavanger har allerede langt lavere utslipp per person enn f.eks Bergen og Trondheim. Alle som noensinne har slanket seg, vet at det er relativt enkelt å bli kvitt de første kiloene, og at det blir vanskeligere jo mer man nærmer seg målet.

Ah… men Bergen, Oslo og Trondheim har da mye mer ambisiøse mål enn Stavanger? Nei, de har ikke det.

• Bergen har ikke noe prosentmål. De sier «fossilfri by innen 2030» og har et langsiktig mål om å komme ned på 1,5 tonn per innbygger, mens Stavangers mål med 50% gir 1,24 tonn per innbygger. Vårt mål er mer ambisiøst enn Bergens.
• Trondheim har et høyt prosentmål (80% i 2030) men sier at 25% av utslippene må tas vha karbonfangst. Dvs at det reelle målet er på 46%. Vårt er 50% og dermed mer ambisiøst enn Trondheims.
• Oslo har et meget høyt prosentmål (95% i 2030) men sier at 300.000 tonn må tas vha karbonfangst. Dvs at det reelle adferdsmålet er på 60%. Og Oslo har et supert kollektivsystem og en by som er så tettbygd at de fleste klarer seg greit uten bil.

• København skal bli «klimanøytral», men det betyr ikke at de skal slutte med utslipp. De skal investere 800 milliarder (!) kroner i å produsere elektrisk kraft, i hovedsak vindmøller, som ‘kompenserer’ for utslippene. København har som mål å bli fossilfri by i 2050. Vårt planutkast sier at Stavanger skal være fossilfri i 2030.

Hvis vi skal påvirke det globale klimaet, må vi ta mye større grep, ikke pusle med å nekte folk å parkere på egen eiendom eller lage luftslott hvor 70% av alle jobbreiser og butikkbesøk foregår til fots eller på sykkel – i regn og vind.


Det er ikke moms- og bompengefritaket for elbiler i bittelille Norge som har fått bilbransjen til å investere enorme summer i fremtidsrettede teknologiske løsninger. De fem største i bilbransjen brukte i 2016 hele 43,3 milliarder Euro på forskning og teknologi­utvikling, tilsvarende om lag en tredjedel av vårt statsbudsjett. Det er næringslivet som skaper utviklingen og som driver innovasjonene. Forutsatt at rammebetingelsene tillater det. Derfor må vi støtte næringslivet, ikke undergrave det.

Det foreslåtte målet på 80% de neste 12 årene skal tas ved å nesten forby bakketransport og eksisterende transportskip, stoppe fossilt drivstoff på byggeplasser, kraftig begrense utviklingen innen industri og produksjon, og redusere forbruket til oppvarming. Alt dette mens vi samtidig skal hente inn 30 milliarder i bompenger for å finansiere de mange pågående prosjektene, noe som sannelig skal godt gjøres hvis biltrafikken samtidig skal reduseres med iallfall 80%.

Ingen ønsker å snakke om fly og skip, selv om det er der vi faktisk kan få reduksjoner som har effekt. Du gjør ikke opp for flyreisen på helgetur til hytta i Hellas ved å ta bussen til flyplassen. Idag slipper Stavangers befolkning ut ca 2,5 tonn CO2 per person per år. En eneste flyreise til/fra New York gir utslipp på 2,1 tonn CO2 per person. Vårt mål med 50% reduksjon vil sette grensen for utslipp til 1,24 tonn per person, som tilsvarer tre flyreiser til Oslo. Det er langt viktigere at vi reduserer antall flyreiser enn at vi pålegger kebab-utsalgene å bruke gjenbrukstallerkener etter midnatt.


Og det hjelper ikke kloden at Stavangers næringsliv gir opp denne byen og flytter til Sandnes, Sola, Time eller Gjesdal isteden, det bare medfører mye mer bilkjøring. Og så mye tapt skatt at Stavanger ikke lenger vil klare å finansiere dagens sykehjem, skoler, barnehager eller andre offentlige tjenester. Du kan ikke senke de andres ende av båten og fremdeles holde din egen flytende.

Big fat American wedding - et symptom

Man kan si mangt om USA - og det gjør man jo også. Men nå skal jeg (om så krampa tar meg) begrense meg til å kommentere bryllupene. Et symptom på et land på kjøret!

Ok, jeg ser på 'Say yes to the dress'. Det er fascinerende. Blivende bruder ankommer brudesalongen med sin 'entourage', vanligvis etpar søstre, mor, svigermor, noen venninner og av og til en mann eller to. Der presenterer de sine brudedrømmer og et kjolebudsjett på noe mellom 10.000 og 200.000 norske kroner. Jepp, tohundretusen er ikke uhørt for en kjole til ei dame i alminnelig jobb som skal gifte seg med en fyr hun har vært sammen med i mange år, ofte bor sammen med, og mange av parene har barn. En kjole hun skal bruke én gang i livet.

Variasjoner over akkurat det siste, bevares, jeg så et program hvor 'brudeparet' bare skulle ha ny seremoni, fordi bruden hadde gått kraftig ned i vekt siden de faktisk ble gift - med brudekjole - og hun ønsket seg nye bilder. Skilsmisseraten i USA er forresten 46%. Bare nevner det.

Brudekjolen

Hvit brudekjole, elfenben, rosa. Det er hovedutvalget. Fasongen er stort sett princess gown / ball gown, mermaid, A-line eller sheath. Og det skal være blonder, sparkles og bling. Glitter og stas!
Hvite brudekjoler har faktisk bare vært utbredt siden 1840, tro det eller ei. Men det er uhyre sjelden at en brud i dag våger kle seg i sort, rødt, blått... unntagen i Kina, hvor hvitt er sorgens farge og bruden gjerne kler seg i rødt. Men også der er hvite brudekjoler begynt å bli populære.

Mer interessant er det at brudekjoler er så like i hva de fremhever. Underliv og bein er dydig skjult i store skjørt, mens jomfruens høye byste og smekre midje fremheves - ofte med betydelig hjelp av korsetter, innebygde spiler og dobbeltsidig teip. La oss ikke glemme at de amerikanske brudene i snitt er 27,4 år når de gifter seg, og mange har barn allerede. Snittvekten på amerikanske kvinner i slutten av 20-årene er sånn omtrent 76,2 kilo og høyden er 160 cm. Mer enn en tredjedel er klinisk overvektige. Dog ikke på brudereklamebildene.

Men illusjonen av den unge jomfrubruden bevares. Brystene løftes opp og frem, kvinnekroppen stiger fram av et hvit brusende bølgeskum av en kjole, og sløret fullender presentasjonen av den uskyldige men fruktbare ungpiken. Selv om gjennomsnittsalderen for første barnefødsel er litt over 22 år, altså fem år før snittvielsen...

Selve kjolen veier ofte godt over 5 kilo, den har spiler og sære festemekanismer, sløret er festet i håret og trekker hodet kraftig bakover (godt for holdningen, ille for opplevelsen) når hun går, og slep er generelt et mareritt å håndtere. Mange bruder må ha følge på toalettet - helt inn - for å få hjelp til å holde kjolen unna doskålen og til og med for å rekke fram når de skal tørkes. Et velkjent problem som har påkalt noen kreative løsninger. Hvilken herlig dag!

Brudepikene

Så skal man ha forlover, brudepiker, æresbrudepiker og blomsterbarn. Forloveren heter 'maid of honor' hvis hun er ugift, 'matron of honor' hvis hun allerede er gift. Oppgavene er mange, og antrekkene er en hel historie i seg selv.

Forloveren har en solid oppgaverekke, men de øvrige brudepikene har også nok å gjøre. Mye skal planlegges og gjennomføres, og det blir dyrt.

Helst skal brudepikene ha like kjoler, og de bør være flotte. Det er åpenbart at ikke alle kvinner kler de samme fargene eller fasongene, men her er det lite slakk. Bruden har siste ord.

I tillegg må brudepikene selv betale egne utgifter til reiser, opphold, arrangement og selskaper. Og de er ikke få.


Nå er det vel bryllup? Nei, slett ikke. 

Festligheter før bryllupet

Først er det bridal shower, en eller flere. Så er det utdrikningslag for bruden, menysmaking, prøvebryllup og prøvemiddag. Bevaremegvel.

Bridal shower
er et relativt lite kvinneselskap for bruden, typisk for slektninger og nære venner. 'Lite' betyr gjerne rundt tjue gjester. Det kan gjerne være et tema for arrangementet, og gjestene skal ha servering. Siden bruden skal ha presanger, bør man fortelle gjestene hvor ønskelistene er registrert... Og husk, det er brudepikene som betaler for festen.

Utdrikningslag for bruden
Ålreit, det er en morsom skikk. Men den kan fort også ta litt av, med festlige tema, gaver til bruden, restaurant, barer, underholdning... og igjen er det brudepikene som betaler.

Menysmaking
Ideen er å teste ut ulike matretter som kan være aktuelle til bryllupet, gjerne hos flere potensielle tilbydere. Er dette noe vi gjør ellers i livet? Før vi skal på restaurant, for eksempel? Nei! Kommer brudeparet til å legge merke til hva de spiser under bryllupet? Nei! Kommer noen av gjestene til å klage over valg av dessert? I så fall, stryk dem fra bekjentskapslisten. Menysmaking er sært.

Prøvebryllup
Dagen før vielsen går man fysisk gjennom hele seremonien unntatt selve 'vil du ha'-delen. Det kan selvsagt være praktisk å ha øvd litt på forhånd, særlig hvis det er mange som har oppgaver eller spesifikke plasser å stå. Og det hele er gjort på en liten time. Fair enough.
På den annen side: Hvor blir det av magien neste dag? Og er det egentlig noen som bryr seg om noen sitter på feil side av midtgangen eller går litt for sakte?

Prøvemiddagen
arrangeres vanligvis kvelden før bryllupet, for at bryllupsgjestene skal få møtes og kose seg før bryllupet... også en sær skikk. Brudgommens foreldre tar ofte regningen, og det deles igjen ut gaver, denne gangen til de som har bidradd med hjelp (og tatt mange regninger) i planleggingen av bryllupet.
Her er det igjen aktuelt med et tema, det skal foregå i fine lokaler, gjerne en restaurant, gjestene pynter seg, det er full servering. Gjerne taler. Partytime! For de samme gjestene som skal komme i bryllup neste dag.  Igjen en veldig sær skikk.

Er det verd pengene?

Den gjennomsnittlige prisen på et amerikansk bryllup i 2017 var $33,391, altså knapt 300.000 norske kroner. Bryllupsreisen kommer i tillegg. I tillegg kommer også alle utgiftene til 'brudefølget', altså kjoler, reiser, opphold, alle arrangementene og gavene før bryllupet, og selvsagt selve bryllupsgavene. 

De 33.391 USD tilsvarer 63% av medianinntekten for en amerikansk husholdning, og er høyere enn den personlige gjennomsnittsinntekten, som ifølge US Bureau of the Cencus var på 31.099 USD i 2016.


Omsatt til norske lønninger
- gjennomsnittlig personinntekt i Norge var på kr 476.000, så et norsk bryllup skulle da koste om lag en halv million. Pluss bryllupsreise og alle utgiftene som brudefølget ville pådra seg til bridal shower, kjoler, reiser, opphold, gaver og mer. Vi snakker fort 600.000 kroner her. 

Ålreit - men man gifter seg bare én gang! Vel, ikke ifølge statistikkene. Alle vielser sett under ett: I seks av ti bryllup har en eller begge av partene vært gift før. Og ja, disse bryllupene går inn i samme statistikk, dvs de er del av kostnadstallene som gir gjennomsnittet. Erfaringen hjelper ikke mye: "While roughly half of first marriages in the US end in divorce, 67% of second marriages lead to divorce. That number jumps to 74% for third marriages."

Lag en fest!

Helledussen. Bare lag en fest. Inviter folk dere liker, dropp fjerne slektninger dere aldri ser likevel, dropp barndomsvennene dere har mistet kontakten med. Lag en fest! 

Og bruk resten av pengene på noe annet. 

Forus: Visjonen som forsvant

(Trykket i Stavanger Aftenblad 18.september 2018)

Ja tenke det; ønske det; ville det med; - men gjøre det!

Nei; det skjønner jeg ikke.

Peer Gynt oppsummerer planforslaget til ny IKDP Forus og planleggerne på en sørgelig tydelig måte. De har tenkt, ønsket og tegnet seg fram til en plan hvor alt skal bli rørende vakkert, men noen andre som skal betale. Eller ikke betale. For med en rekkefølgetiltakprislapp på to-tre milliarder kroner, som betyr mellom to og tre tusen millioner kroner i økt bygge- og leiekost for å få lov til å etablere nye bygg på Forus, kommer det ikke til å skje.

Planen har tatt flere år å utvikle, og underveis har den sporet helt av. Hvis den gjennomføres, vil all utvikling på Forus stoppe opp. Tomtene blir liggende brakk og de viktige nasjonale og internasjonale firmaene vil finne andre byområder for sine hovedkontor og klynger. Og dette er ikke dommedagsprofetier, det er et helt enkelt regnestykke: Husleien øker med kostnadene, og arbeidsgivere er opptatt av de ansattes trivsel.

Visjon med konkurranseklausul

Visjonen var god: «Forus – en drivkraft for framtidens næringsliv i regionen og landet.»

Men det er tydelig at planleggerne ser på Forus som et problem, ikke en mulighet. Planforslaget presiserer stadig at Forus ikke skal konkurrere med andre områder i regionen. Det fremheves at «utbyggingspotensialet på Forus er svært stort sammenlignet med ønsket og realistisk utbygging fram til 2040» (min utheving). Planen vil ha arealer i bakhånd «som muliggjør nyetableringer av strategisk viktige virksomheter» om 20-30 år, altså ikke bygge ut nå. De reduserer utbyggbart areal med en million kvadratmeter fordi «en vesentlig større utbyggingskapasitet kunne få store konsekvenser for vedtatte planer i kommunene Sandnes, Stavanger, Randaberg og Sola, og ringvirkninger for ønsket utvikling av bolig og næring i øvrige kommuner». Man planlegger altså bevisst for at Forus skal få en lavere utbygging for å ikke sinke andre deler av regionen. Bremsene er på.

Og konkurransebegrensningen er enveis. Man skal ikke få utvikle handel, bolig, sykehjem, idrett eller kultur på Forus. Med unntak av etpar små blokker øst for Travbanen skal det kun bygges kontor, industri og lager/logistikk, mens resten av regionen kan bygge næringsparker med rikelig parkering, boligområder og handel. Og ikke minst: Det bygges fine nye bilveier til Randaberg, Tananger, Sola, Time, Klepp, Gjesdal, Ryfylke… alle skal få. Det er bare Forus, Stavangers siste store næringsområde, som skal nektes all reell byutvikling, få parkeringsforbud og avgrenses til buss, sykkel og gange.

Er Forus en trussel mot andre områder? Hvis vi ser tilbake i tid, ser vi at det er tvert imot. Hva ville regionen vært i dag uten petroleumsnæringen og utviklingen på Forus?

Næringslivsvurdering

Planforslaget redegjør for et innovasjonsseminar for næringslivet, hvor man kom fram til ni aktuelle tiltak for å skape et Forus som tiltrekker seg dyktige bedrifter og talenter. Her er de ni med mine kommentarer til hva planen faktisk ikke gjør:

1. Utforme attraktive stedkvaliteter: JA, det er gjort – til overmål – men til en kostnad som næringslivet ikke vil være i stand til eller villig til å betale. Ingen flytter til et område med dobbel husleie.
2. Få høyere befolkningstetthet på og ved Forus: NEI, ingen økning i befolkningstettheten.
3. Visjon, identitet og markedsføring: NEI, det er ikke omtalt i planen.
4. Lage transportkorridor til Ullandhaug og flyplass: NEI, det er ikke omtalt i planen.
5. Utvikle en delingsøkonomi for Forus: NEI, ikke annet enn å nevne at delingsøkonomi er en kjekk sak.
6. Senter for teknologisk innovasjon: NEI, dette er ikke innpasset i planen.
7. Interkommunalt samarbeid: Uklart hva dette betyr. Men planen påpeker at interkommunalt samarbeid om parkeringspolitikk for hele storbyområdet ikke er påbegynt. Så antakelig NEI.
8. Redusere bedrifters driftskostnader: TVERT IMOT, her blir leiekostnadene doblet.
9. Bli verdensledende på nye energiløsninger: NEI, ikke annet enn å nevne at regionen må slutte å være så petroleumsavhengig.

I sum ivaretar ikke planen noen av de ønskede tiltakene.

Forus, det mest sentrale stedet i hele regionen, med potensiale til en strålende flott utvikling av spennende næringslivsklynger, skal stoppes. Planen vil ha som direkte og øyeblikkelig konsekvens at Forus stagnerer som næringsområde, og at de firmaene som likevel vil være i regionen, lokaliserer seg lenger utenfor byene. Det tjener ikke klimaet og det tjener i hvert fall ikke næringsutviklingen i storbyregionen.

 

 

Stopp den urealiserbare Forusplanen

Publisert i Stavanger Aftenblad 11.september 2018

Virkelighetsfjernt om Forus

Ny plan for Forus, på høring til 15.september, vil pålegge fremtidige byggeprosjekter en ekstra regning på to til tre milliarder for å gi Forus et parkpreg med vannspeil og møteplasser. Prosjektlederen for IKDP Forus hevdet i RA at «Forus har en solid betalingsevne». Men det er jo ikke dagens bedrifter på Forus som skal betale, det er fremtidige gründere, industribedrifter og kontorfirma som kunne flytte dit – men som med denne planen må betale dobbelt så høy husleie på Forus som de behøver betale andre steder. Hvorfor skal de da lokalisere seg på Forus? De kan jo ikke tvinges.

Lyttet til feil folk

Styringsgruppen besluttet i 2016 å ta randsonene og boligplanene ut, fordi «hovedformålet med planen er næringsutvikling». Likevel er den kraftig preget av tilrettelegging for bolig. Planforslaget redegjør nøye for uttalelser fra barn, unge, naboer, lag og foreninger. Det siterer at ungdommene ønsker seg ting å gjøre, liv etter kl 16, et sted å gå på søndager; og at naboer og foreninger ønsker seg flere spisesteder, små parker, grønne områder og flere aktiviteter på kveldstid og i helgene.

Men de har bare intervjuet fem bedrifter. Alle er industri/kombinert-bedrifter, alle er lokalisert i relativt nye bygg på Forus, alle har godt med parkering. Ett av dem er kommunalt eid, ett er et busselskap. Og grunneierne på Forus, altså de som eier tomter og bygg, er avspist med fire linjer av 110 sider.

Ingen ansatte er intervjuet. Reisetid og –komfort er ikke omtalt, heller ikke konsekvensene av parkeringsdekningen, som i realiteten er satt til null. Planen påpeker korrekt at det er dyrt når varebiler står i kø, men overser kostnadene når kontoransatte taper tid fordi de må ta bussen eller sykle til/fra møter, gå lange distanser fra p-husene, tilpasse møtene til bussrutene, etc. Husk at området er ni kvadratkilometer og at mange møter og besøk foregår utenfor Forus.

Fake news om ønsker og behov

Etter ferdigstillelse har prosjektledelsen gjort en såkalt undersøkelse som de nylig presenterte, hvor de påstår at Forus-ansatte ønsker seg flere parker og kaffesteder. Det er fake news. For det første er det ingen som vet om de som svarte faktisk jobber på Forus. For det andre ble de ikke spurt om de «savner» grønne møteplasser, spørsmålene var om det er mye eller lite slike steder på Forus. Folk har svart – helt korrekt – at det er lite kaffesjapper på Forus. Men det betyr ikke at de ønsker seg flere. Prosjektledelsen later til å tro at ansatte skal tilbringe store deler av arbeidsdagen sin med å sitte i parker, drikke kaffe, spasere langs kanaler og gjøre helt andre ting enn å jobbe. Det er faktisk ikke slik arbeidslivet er.

 

Umulige bestemmelser

Den virkelighetsfjerne tilnærmingen er tydelig også i mange av planens andre påstander. Her er noen eksempler:

I materiellet står det at «når bedrifter flytter og nye kommer til, bør det vurderes hva som er mest hensiktsmessig plassering. Rene industri- og lagerbedrifter bør kunne begrunne behovet.» Norge har riktignok vært omtalt som den siste sovjetstat, men så vidt jeg vet er det fortsatt ikke oppnevnt noen komite som skal godkjenne begrunnelser for at bedrifter flytter inn i ledige lokaler.

Planforslaget vil ha fortetting. Det er forståelig, men løsningsforslaget er absurd. Først viser det til at «intern flytting av virksomheter kan være nødvendig». Skal bedriftene pålegges å bytte lokaler? Så er det lagt inn en bestemmelse om at man ikke får bygge på ledig areal med mindre man kan dokumentere at alle alternativ er forsøkt og forkastet:  «Er det mulig å bruke eksisterende bygg? Finnes muligheter til å bygge om eller utvide eksisterende bygg/lokasjoner? Ikke vernet bebyggelse kan evt. rives. Ta i bruk nye eiendommer hvis andre muligheter ikke finnes.» Dette er simpelthen ikke gjennomførbart.

Planen vil også hindre varelevering til mange eiendommer, fordi bestemmelsene forbyr adkomst til logistikkfunksjon over gang/sykkelveg og grønnstruktur, som man må legge langs alle veier og områder og dermed krysse for å komme inn.

Politikerne må avlyse

Det er helt påkrevet at politikerne nå tar kontroll og kansellerer hele dette planforslaget. Det er virkelighetsfjernt, dårlig gjennomført, og vil medføre kostnader som vil øke bygge- og leieprisene på Forus til et nivå hvor ingen vil eller kan ta seg råd til å etablere seg der. Det har ikke regionen råd til.

 

Politisk tullefokus og miljøonani

Publisert i Stavanger Aftenblad 10.mai 2018


Én ting er symbolpolitikk utført av politikere. Kommer tilbake til det. Men først må jeg si noe om symbolhandlinger og miljøonani fra oss hverdagsfolk. Ja, deg og meg.

Aftenbladloggen skrev 25.april om at "Stavangerfolk som ikke henter familien sin på flyplassen, er ikke glad i dem", relatert til "stavangerfolks forhold til bilen: Ingen vil vel være den kjipe mora som ikke henter den forlatte datteren som må ta flybussen". Ærlig talt: Problemet er ikke bilturen til flyplassen, det er flyturen. Dersom alle nordmenn droppet én flytur i året, har vi redusert utslippene våre tilsvarende det samlede utslippet fra hele bilparken. Hvordan kan vi mase om buss til flyplassen men synes det er greit å ta en helgetur til New York?

Vi synes synd på hvalene, og vil ha mer søppelinnhenting på strendene. Ok, fint det. Men vi kjøper ett eple - og legger det i en plastpose som vi putter i en bærepose. Vi kjøper små elektroniske dingser som er emballert i seks lag innpakning (plastbrikke, plastomslag, liten eske, stor eske, plastomslag og pose). Og bittesmå sjokolader og kjeks emballert i enkeltpakninger som så er lagt i eske med plastomslag. Skal vi redusere plastmengden, må vi slutte med å kjøpe overemballerte varer. Iallfall bør vi pakke dem ut i butikken og nekte å ta med oss søppelet videre.

Vi sukker over trailertransport på veiene, og med god grunn. Varetransport er både et miljøproblem og en trafikkfare. Samtidig kjøper vi italiensk flaskevann som er fraktet over Alpene, hvor de møter andre trailere med norsk vann på vei sørover. Vi kjøper jordbær i februar og allverdens importerte avokadoer, mangoer og franske poteter hele året. Hvordan tror vi disse varene kommer hit?

Våre 'kortreiste' tomater lages i drivhus som slipper unna energiavgift på oppvarmingen, og det høres jo koselig ut. Men det er mindre CO2-avtrykk av italienske soldyrkede tomater som er flysendt til Norge, nettopp fordi energibruken er så stor. Flysendte tomater er åpenbart en miljøbelastning. Men det er faktisk verre å spise de lokale drivhustomatene.

Akk, så fælt med regnskogen, klager vi over middagsbordet hvor vi serverer 'kortreist' oksekjøtt. Som er produsert på Jæren, ok, men foret opp på kraftfór hvor proteinene er importert fra Brasil, hvor regnskogen har måttet vike for soya og raps. Fraktet enorme avstander i tungoljebrennende lasteskip.

Så er det de større, politiske beslutningene. Som alle er fattet i aller beste mening. Men er de alle like gjennomtenkte?

Vi er betuttet over at fastboende, amerikanske ansatte ønsker å kjøre bil til jobben på Forus (deres norske kolleger ditto). Men det er et satsingsområde for oss å få flere kinesere, japanere, arabere og amerikanere til å komme til Norge med fly og cruiseskip. Selv om etpar flylaster med turister slipper ut like mye CO2-ekvivalenter som summen av all Forus-kjøring hele året.

Jeg gidder nesten ikke nevne sponsingen av elbiler. Som fyller opp kollektivfeltene og parkeringsplassene, lager kø som alle andre biler, ofte er bil nummer to eller tre, og som forårsaker økt bruk av kull- og atomkraft både til produksjon og drift. Det at energien kommer gjennom en ledning betyr ikke at den er laget av rent vann.

Ikke vil vi ha fæle kjøpesentre eller butikker på Forus, heller, selv om Forus ligger mer sentralt enn noe annet sted i hele regionen. Nei, da er det visst bedre å legge Outlet på Ålgård og Biltema på Bryne... det er jo bare koselig å kjøre sørover en langtur. For da fortjener vi en iskrem på veien.

Vi skal bo ti minutter fra mest mulig, og ta oss rundt til fots og på sykkel. Derfor innfører vi høye bompenger. Disse bruker vi bl.a til å bygge en pendlertunnel til Ryfylke, så folk skal kunne bo i Ryfylke og kjøre til jobb i Stavanger og Sandnes. Dessverre blir det for dyrt å ha busser med god plass til sykler, folk får værsågod ta bilen fra Jørpeland til Stavanger. Men derfra må de visst bruke en eller annen sykkel, for bilkjøringen i byen skal reduseres...

Støv, CO2 og NOX mm fra tunnelene skal forresten slippes ut i friluft ved byens mest populære turområde, Mosvatnet.

Vi slutter med plastinnsamling, og bygger isteden et sorteringsanlegg som skal sortere ut plast fra blanda boss. Så brenner vi alt søppelet midt på Forus, og pålegger næringslivet å bruke varmen fra forbrenningsanlegget, slik at de ikke får råd til å bygge lavenergi- eller passivhus. Hvis vi lykkes med å redusere søppelmengden, er det en mengde bygg som ikke får nok varme via forbrenningsanlegget, og som derfor må tilføres gass eller strøm vi heller kunne eksportert til land som mangler ren kraft. I mellomtiden har kråkene sikkert stor glede av søppelet vi brenner om sommeren, søppel som ellers kunne vært omdannet til energi andre steder hvor dette allerede er utbygget.  

Javisst har jeg vært deltaker i noen av disse sakene. Og jeg spiser kjøtt, tar noen flyturer og har både sykkel og elbil. Jeg kan ikke redde verden på egen hånd. Men jeg kan prøve å påpeke alle paradoksene og hvordan vi feiker at vi tar miljøgrep når vi faktisk bare turer avsted uten hensyn til verken kloden, temperaturøkningen, havene eller annet. Vi gjør feil ting: Tullete, symbolske småting som ikke har noen betydning i det store bildet, de bare får oss til å føle oss bedre.




Skal vi oppnå noe for miljøet, må vi ta større grep. Når vi fatter store politiske beslutninger må vi se på ringvirkningene, ikke bare enkelttiltaket. Vi må redusere flytrafikken, skipstrafikken og få mindre langdistansetransport. Vi må fatte beslutninger ut fra hvor mye CO2-reduksjon vi får per krone, ikke bare hvordan vi kan kjøpe oss litt avlat. Det betyr også at hver enkelt av oss må spise matvarer som er i sesong her hjemme, redusere kjøttforbruket, kjøpe færre plagg og ominnrede huset langt sjeldnere.

Retten til en tålbar død

 (Trykket I Stavanger Aftenblad 30.august 2018)

Jeg er skremt. Lege Bjørgaas ved Palliativt senter går imot dødshjelp med henvisning til pasienters potensielle nytte av mulig «forsoning og gudstro» på dødsleiet, og begrunner det bl.a med Bibelens skapelsesberetning og at «det femte bud, hogd i stein, lyder: Du skal ikke drepe».

Hun sier at «døden er ikke vennlig, vi møter resignasjon, benektelse og angst» og erkjenner at man ikke alltid oppnår smertefrihet, men hun mener det viktigste er å bevare pasientenes «verdighet».

Personlige historier gir ikke vitenskapelig belegg, men hvert enkelt dødsfall er likevel en faktisk hendelse. Jeg har vært tilstede ved fire. Ingenting mot hva legen har opplevd, ok, men mine fire var kjære familiemedlemmer. En av disse var bevisstløs og slapp smerter de siste timene. De to andre fikk passiv dødshjelp; for den ene skrudde vi av respiratoren, og for den andre anbefalte sykehuset familien å avslutte tilførsel av vann og næring. Derfra tok det noen dager å dø. Den døden var tilsynelatende rolig, og jeg håper inderlig at familiens beslutning var riktig.

Den fjerde var min mor, som døde i fjor som resultat av en sykehusinfeksjon da hun fikk ny hofteprotese. Det var ingen mild død. Mor visste at hun var døende, og legene lovet henne at hun skulle slippe angst og smerte. Det skulle gå rolig og fint, ble hun forsikret. Slik ble det ikke. Den siste dagen lå mor nesten konstant med blikket rettet mot døren til korridoren og ropte – så høyt hun klarte – «Hjelp! Hjelp!» Hun var vettskremt, kroppen full av angst, hun hadde ulidelige smerter. Alt hun ville, var å få flere sprøyter og den fred og smertefrihet som hun var lovet av personalet. Ja, hun fikk medisiner, men det var langt fra nok. Selv om hun lå på det aller, aller siste. Sykepleieren kikket på klokken og erklærte at det var for tidlig med ny sprøyte, mor kunne få respirasjonsproblemer… til sist fant vi en klok sykepleier og en lege som var villig til å øke dosen, og da fikk mor i hvert fall døse rolig til døden inntraff etpar timer senere.

Selvsagt er det mors unødige lidelser som er poenget her. Men det er et tilleggspoeng i at hele familien var tilstede, barn og barnebarn som måtte holde ut en dødsprosess hvor vi var helt hjelpeløse i møte med en unødig langtrukken og forferdelig dødsprosess. Hvis mor hadde fått lov til å slippe noen timer tidligere ville døden hennes vært mindre grusom for oss alle.

Bjørgaas er også bekymret for at det er helsevesenet som må ta beslutningen om smerten er stor nok og døden nært nok forestående, samt oppgaven med å «avlive» (hennes ord) pasienten. Vi forstår at det kan være tøft for en sykepleier å sette en sprøyte som kan føre til snarlig død. Men jeg kan forsikre Bjørgaas om at vi var mange i det sykerommet som ville trykket på knappen dersom sykehuspersonalet hadde satt en stor dose i dryppet hennes og så forlatt rommet. Mor ville gjort det selv uten å nøle hvis hun hadde fått muligheten.

Det stod om timer, det var intet behov for forsoning, og pasientenes trosliv og eventuelle mulighet for omvendelse i siste time vedrører ikke sykehuset. Hva angår Bjørgaas’ snakk om «verdighet»... mors temperaturkontrollsystem sluknet lenge før henne, så hun kastet av seg alle tekstiler og lå naken foran sine barn, svigerbarn og barnebarn de siste timene, mens hun gråt og ropte på hjelp. Hun led. Hvor er verdigheten, Bjørgaas? Hvor er sympatien, empatien og omsorgen?

Jeg har hittil vært kraftig i tvil om hva jeg mener om aktiv dødshjelp. Bjørgaas har hjulpet meg. Jeg er nå offisielt tilhenger av aktiv dødshjelp under de åpenbare forutsetningene som Bjørgaas omtaler og forkaster: Uutholdelig lidelse, ingen utsikter til bedring og et konsistent ønske over tid om å dø. Når den tiden kommer, vil jeg kreve min rett til å dø med verdighet – uten å behøve å skrike forgjeves på hjelp.

Partiloven må endres

Det kreves kun 5.000 underskrifter for å registrere et nasjonalt politisk parti. Dette er et sentralt virkemiddel for å sikre demokratiet. Men systemet har en vesentlig mangel: Det stilles ingen krav om at det nye partiet skal ha en ideology eller et partiprogram.

Bompengeeksempelet 

Ved forrige kommunevalg fikk 'Folkeaksjonen nei til mer bompenger' (FNB) tre representanter inn i Stavanger Bystyre. Dette innlegget handler ikke om FNB, men om at enkeltsakspartier får en innflytelse på samfunnsutviklingen som velgerne neppe forutså da de stemte på partiet.
Folk flest ønsker ikke å betale bompenger, og mange stemte på FNB for å markere et enkelt standpunkt og gi uttrykk for sin frustrasjon.


Men visste velgerene i 2015 hva FNB kom til å stemme i de mange andre viktige sakene som besluttes i bystyret, kommunalstyrer og andre beslutningsorgan? Visste de om FNB ville gå til høyre eller til venstre, om representantene ville stemme for mer eller mindre penger til barnehage, sykehjem, veier, lekeplasser, klima, kommunesammenslåing, parkeringsnormer, områdeutvikling eller noe som helst annet? Det var det neppe mange som gjorde.

 

Før valget i 2015 uttalte partiets ordførerkandidat "Mange tror nok at vi er et høyreorientert parti. Men om de ser nærmere på programmet vårt, vil de se at det ikke stemmer. Vi ligger vel omtrent midt på den politiske skalaen fra rødt til blått, men vil absolutt ikke defineres som noe sentrumsparti. Kommer vi inn i bystyret vil vi stemme fra sak til sak på tvers av de tradisjonelle blokkene, sier Myrhol."

Enkeltsakspartier 

Igjen: Dette handler ikke om FNB. Det handler om partier som sanker stemmer på én enkelt sak som overskygger alt det andre som partiet vil måtte støtte eller gå imot i fire år hvis de blir valgt inn. Her er et knippe andre enkeltsakspartier og -lister som har stilt til valg med mer eller mindre suksess:

• Feministisk initiativ (for kvinner, mot diskriminering)
• Helsepartiet (bevare lokalsykehus, forbedre helsesystemet)
• Piratpartiet (mot Datalagringsdirektivet, for bedre bruk av IT)
• Alliansen (Norge ut av EØS og Schengen, forøvrig prinsippielt mot partiprogram)
• Abort-motstanderne (mot abort, forøvrig ville de ikke ha partiprogram)
• Miljøpartiet De Grønne (grønt/grått er viktigere enn rødt/blått)
• Bypartiet (bedre veiplanlegging, bypakke og rett E18)
• Byluftlisten (bedre luft i Bergen)
• Tanangerlisten (mot LNG-anlegg, for lokalmiljøet i Tananger)

I tillegg har vi partier som skal representere visse deler av samfunnet, som Pensjonistpartiet og Innvandrerpartiet, selv om både pensjonister og innvandrere må antas å ha like forskjellige ideologiske standpunkt som resten av befolkningen.

Krav om ideologi og program

Nå samler FNB underskrifter for å bli nasjonale, iallfall i de store byene hvor frustrasjonen over bompengene er voksende. Partileder Myrhol siteres i Dagsavisen på at "å samle utenbys støttespillere til et parti som har én klar kampsak, kan være utfordrende, medgir han. - Bompengesaken er vi enige om, men vi bør også ha de samme grunnleggende ideene på andre felt." 
Det er riktig og viktig.


Derfor bør det stilles krav til at partiene klargjør sine program før de starter innsamlingen av signature, og de fem tusen som signerer for å få et parti registrert i Partiregisteret bør bli pålagt å sette seg inn i alle partiets synspunkter. Idag skriver man bare under på en enkel liste hvor verken ideologi eller prinsipper er omtalt. Listene bør erstattes av en helside per signatur, som redegjør tydelig for partiets overordnede standpunkt i minst et dusin andre saker.

I løpet av en stortingsperiode skal representantene behandle 1500-2000 saker. De kan ikke stemme blankt, de har bare en for- og en mot-knapp. Antall voteringer over abort, bompenger, datalagrings-direktivet og Norges EØS-medlemskap er forsvinnende lite.

Da må velgerne vite hva de kan forvente av partirepresentanten i de utallige andre sakene som det vil bli votert over.

 

Vi spiser da ikke julekaker i mars

"Bevares, har du funnet en gjenglemt kakeboks i boden?"
"Nei - de er nybakte."
"Nybakte julekaker? Men det er jo snart påske?"

Nei. Vi spiser ikke julekaker i mars.

Julekaker

Vi spiser småkaker, bevares, men stort sett bare importerte kaker fra Danmark. Pluss kjeks, massevis av kjeks. Alle som kjenner noen med barn i dugnadsalder får stadig tilbud om mormors sjokoladeflarn og andre årstidsnøytrale kakebokser.

Men ikke prøv å få kjøpt en boks med pepperkaker, serinakaker eller fattigmann etter midten av februar. Da er salget over og best-før-datoen utgått. Ingen baker bordstabelbakkels eller peppernøtter i mai eller august. Julekaker er julekaker.

Men når ble de det? Når sluttet vi å nyte våre fineste smørbakte festkaker ved alle årets største anledninger? Når ble de omdefinert til sesongkaker, og når tok importkakene over arenaen? Og hvorfor?

Julemat

Helårsribbe (ikke juleribbe)

Det samme gjelder nesten all 'julemat'. Lutefisk får vi fra november og ut januar, selv om tørket fisk er noe av det minst årstidsavhengige man kan tenke seg. Pinnekjøtt serveres i julen. Noen serverer også pinnekjøtt på hytta i påsken, siden det er høytid over pinnekjøttet og det kan tilberedes på et hyttekjøkken, men så får det holde. Svineribben serveres som 'juleribbe' med medister og rødkål i julen, deretter bør den serveres med enten asiatisk eller amerikansk schwung, med soya- eller BBQ-saus.

Den ekte, opprinnelige julemattradisjonen var å servere det aller beste man kunne skaffe. I rike samfunn som Danmark og Sverige var det gjerne helstekt and og juleskinke. I fattige Norge var det de beste stykkene av tørrfisken, de feteste tørkede og saltede saueribbene, på det rikere østlandet ble det sideflesk og ribbe av gris. Folk sparte på godsakene og satte frem det fineste og rauseste de hadde. I dag ville det kanskje bety at vi spanderte på oss en and eller gås, noen vaktler eller duer, litt gåselever... noe vi ikke tar oss råd til sånn i hverdagen Isteden spiser vi det som dengang var den fineste fattigmannskosten, pakker det inn i glanset tradisjonspapir og kaller det julemat.

En underlig dreining fra tradisjonens innhold (å spise det aller beste) til tradisjonens form (å spise det som engang i tiden var det beste).

Fastelavensboller

"Har du hørt! I Sverige spiser de fastelavensboller langt inn i mars!"
Ja tenke seg til. Svenskene har latt det gli helt ut, de spiser fastelavensboller helt fram til påske. Det gjør ikke vi. Fastelavensboller er kjempegodt, men vi spiser dem bare to dager i året, først på søndagen og så bollemandag dagen etter. Ikke prøv deg med kremboller de andre 363 dagene i året. Da må det være Berlinerboller eller romboller eller noe annet utenlands-klingende. Sånn gjør vi det her.

Det stopper ikke ved maten.

Bunad

Bilde fra Namdalsavisa

Bunaden bruker man 17.mai, i bryllup, dåp, konfirmasjon og på slottsmiddager. Ikke i begravelse og absolutt ikke på fest en lørdagskveld, selv om den er et festplagg. Nå er jo bunaden et underlig påfunn i utgangspunktet: Ikke bare var den nå så borgerlige bunaden et radikalt protestplagg for drøyt hundre år siden, men det har aldri vært slik i Norge at man gikk i identiske drakter.

Var det fest, gikk ma i det fineste man hadde, og det varierte både geografisk, etter inntekt og ikke minst - etter hva moten dikterte. Ingen av dagens "tradisjonelle" bunader var i bruk før 1900-tallet, og det er først etter andre verdenskrig at bunaden er blitt utbredt i befolkningen. Dette er altså en nesten splitter ny "tradisjon". Likevel har vi et oppkomme av regler rundt bunadsbruken - ikke røyke, ikke bruke bunad fra et annet distrikt, ikke blande sølv, stoff eller tilbehør fra ulike bunader, ikke bruke den annet enn til spesielle anledninger. Nesten helt nytt og egentlig veldig sært.

Hyttelivet

I det siste er Turistforeningen blitt skarpt kritisert for sine nye moderne hytter. Motstanderne hevder at hyttene er blitt for store, det er for mange folk der, for mye komfort og for moderne utseende. Størrelse og antall mennesker må være irrelevant, ingen kan kreve å ha 'sin egen' Turistforeningshytte. Men mange savner det gamle hyttelivet med utedo, bading i fjellvann, enkel mat og tynne madrasser.

Denne romantiseringen av gamle dagers kummerlige forhold er i seg selv blitt en solid norsk tradisjon. Byggingen av hyttegrender med bilvei, strøm, dusj, toalett, fjernsyn, internett, moderne kjøkken og fjernstyrt varme møter syrlige kommentarer fra mange som mener det er bedre (sunnere? hyggeligere? riktigere?) med de 'ekte' hyttene.
Selv om mange av de tradisjonelle hyttene innredes med nyinnkjøpte møbler, skal møblene helst være 'hyttemøbler' i furu og rødt/grønt stoff. Innendørs toalett er greit hvis det bare ikke er vannklosett, og solceller eller generator kan tolereres til kjøleskap og lys.

Igjen er det tradisjonens form, ikke innhold, som er i fokus. Da gamle dagers hytter ble bygget, ble de gjort så tilgjengelige, komfortable og hygieniske som man hadde mulighet til. Da er det underlig at man skal holde på datidens resultat, og ikke datidens intensjon om best mulige boforhold på fjellet og ved sjøen. Her er forresten en interessant masteroppgave om det moderne hyttelivet.

Adventslys, julelys og påskelys

Har du lilla stearinlys i stuen? Da er du enten veldig glad i katter, eller det er advent. Ok, jeg kan ikke innestå for katteeieres fargepreferenser, selv om Whiskas-produsentene mener det. Men vi bruker lilla lys i adventstiden, røde til jul og gule til påske. Disse lysfargene føres knapt av butikkene resten av året. Den lilla skyldes kirkens bruk av fiolett i forberedelsestiden før jul, noe som kanskje ikke alle er klar over. Fulgte man kirkeårets farger fullt ut, skulle både julen og påsken være hvite.

Rødfargen hører ikke kirkejulen til, snarere tvert imot:
I kirken står rødt for martyriet og brukes i pinsen. Likevel er rødt blitt selve julefargen, så mye at 'julerødt' er en fargebeskrivelse. Kanskje fordi den symboliserer kjærlighet, eller kanskje på bakgrunn av Coca Cola-julenissen som ble tegnet og promotert fra 1931 og fremover - men uansett er røde lys ansett som julelys.

Den gule påskefargen er heller ingen kirkefarge og henger nok sammen med solen som kommer tilbake, egg og kyllinger. I gamle dager var dette en livsbejaende årstid som ga håp om nye avlinger, varme tider, og hønene begynte å legge egg igjen etter en lang vinter. Dessuten er mange av vårblomstene gule. Så denne tradisjonen går nok langt tilbake.

Poenget er likevel at vi knapt får tak i lilla, røde eller gule stearinlys i vanlige butikker utenom de tre periodene hvor dette er de 'riktige', tradisjonelle fargene. De heter adventslys, julelys og påskelys. Resten av året får vi værsågod nøye oss med de andre fargene.

Julelys eller utelys

Og så er vi tilbake til julen. Julelysdebatten! Mange mener det er vakkert og trivelig med utelys i hagene fra oktober til slutten av februar, men det skaper stor debatt. Hvert eneste år er det skriverier og snakk om folk som lar "julelysene" stå tent etter 6.januar, endog etter nyttår. "- Når jeg ser juletrelys ute nå blir jeg faktisk litt irritert. Det er en tid for alt. Selv om man synes julen er koselig, må den også være over."  Sukk, sier jeg. Utelys er jo vakkert i mørketiden.

Nuvel. 

Hva er det jeg vil? Er jeg mot tradisjoner? Slett ikke, og jeg bærer min bunad med glede. Jeg skulle bare ønske vi var litt mer romslige og ikke så kategoriske. Jeg liker peppernøtter og bordstabelbakkels og ønsker å finne dem i butikkene i mai og august. Jeg synes det er nydelig med utelys hele vinteren, og det blir da ikke et 'utdatert juletre' selv om man henger dem på en gran eller sypress.

Og ikke minst: At vi med stolthet kunne servere lutefisk, pinnekjøtt, serinakaker, kremboller og riskrem i restauranter og kafeer som god, norsk mat. Hele året. Hva serverer de 'norske' kafeene i dag? Hamburger, biffsnadder, pizza, tapas, cookies... fint det, men jeg savner den maten vi i en slags vanvare har omdefinert og reservert til høytidene.

Men mest av alt ønsker jeg at vi fokuserte mer på tradisjonenes innhold og mindre på formen. La oss lage det beste og fineste vi vet til middag på julaften, lyssette hager og balkonger med vakre lyslenker hele mørketiden, nyte hyttelivet med hverandre i den komforten vi selv finner riktig, og servere delfiakake til farfar på bursdagen hans selv om han er født i september.

Nostalgi var bedre før.
Og det er ikke sant at alt var mye bedre under krigen.

 
.

Terningkast TAXI

Kjetil Rolness spør om vi ville akseptert at frisørbransjen var like regulert som taxinæringen. Svaret er åpenbart. Så er det også åpenbart at drosjene er hakket viktigere for samfunnet enn frisørene. Sjåføren skal hjelpe gamle og syke, se til at barn kommer trygt hjem, håndtere fulle folk med dårlig stedsans og tidvis liten betalingsvilje, anbefale gode spisesteder og kjenne lokale stedsnavn. Håper vi, iallfall.
Men istedet for å sørge for å levere dette - til en fornuftig pris - klamrer taxinæringen seg til streng regulering og forbud mot nye forretningsmodeller som Uber og bildelingsapper.


Kan taxinæringen forbli levedyktig uten de sterke reguleringene som hindrer konkurranse?


Ja, hvis de leverer det vi kundene faktisk vil ha. Det er faktisk ikke allverdens.
Prøv med dette:

• Klar, tydelig identifikasjon på sjåføren, så vi vet at hen er godkjent og kjører lovlig.
• Egenkontroll av at de er lokalkjent i hjemmeområdet.
• Et bestillingssystem som gjør det mulig å velge det taxiselskapet som faktisk er best på pris. I dag må vi velge før vi ringer, uten å vite om de har ledige biler i området, og uten å ha sammenligningsmuligheter.
• Mulighet til å bestille personbil hvis man ikke liker å kjøre buss (maxitaxi) til taxipris
• Vennlig respons fra de andre sjåførene i taxikøen når vi ønsker å velge et annet selskap, slik at den valgte sjåføren ikke kryper sammen i skrekk for hetsen hen får hvis vi krever at vår utvalgte bil skal ta oss med og dermed 'snike i køen'. Til orienteering kan det koste alt fra kr 700 til kr 1450 å ta en taxi fra Gardermoen til Oslo. Da må vi ha reell valgfrihet.
• Hvis prisene er fornuftige og prislisten klar, er vi faktisk åpne for å betale ekstra for tilleggstjenester: hvis sjåføren kan hjelpe noen ut av eller inn i huset, bære varer, ordne med barneseter og annet. Flyselskapene har lært oss å akseptere tilleggstjenester.
• Kunnskap om den ukjente sjåførens vennlighet, kompetanse og renhold.

Det hele koker jo ned til at vi ønsker oss en helt ny app.
En app som viser biler fra alle selskaper, og hvor de er til enhver tid. Hvor vi selv kan gi sjåføren og bilen karakter etter turen, og hvor vi kan velge den bilen vi ønsker, både ut fra avstand, pris og karakternivå. Der kan vi også legge inn ekstrabestillinger som skiutstyr, barnesete, bærehjelp og annet.
Idag er taxibestilling verre enn lotto. Kommer bilen, og i så fall når? Forstår sjåføren norsk, vet hen hvor jernbanestasjonen ligger, er hen hyggelig? Det skal veldig lite til for å ordne dette.
Hvis bransjen vil.

Bussen blir borte

Vi kommer til å ha egne privatbiler i tretti år til. Mer om det lenger nede.


Men selvkjørende, førerløse biler vil overta for bussen, og bussvei/kollektivfelt blir overflødige. Bussveiene i byene kommer til å stå der som etterlatte videospillere ganske kort tid etter at de er ferdigstilt, mens vi strømmer ombord i selvkjørende, førerløse biler.

Kollektivtransport blir omdefinert

Ingenting slår pålitelig høyhastighets-kollektivtransport over lange distanser. Tog, bane og fly er perfekt hvis du skal skikkelig langt i en fart, og de vil vedvare. Men buss er noe helt annet. La meg begynne høflig med bussens fordeler i trafikken:

Hva er bussens fordeler i dag?

• Du behøver ikke eie bil, betale avgifter eller bompenger, etc.
• Du behøver ikke tenke på vedlikehold eller bulker.
• Parkering er irrelevant.
• Du kan lese avisen, tekste, arbeide, surfe på nettet, sove.

Hvis dette hadde vært tilstrekkelige fordeler, ville det vært lange køer på alle bussholdeplasser. Da ville du funnet voksne dresskledde menn på bussene. Det gjør du nesten aldri.


Dagens kollektivtransport kan defineres som transport som tar deg fra et sted du ikke er, til et sted du ikke ønsker å være - på et tidspunkt som ikke passer. Først må du gå et langt stykke (ofte i regnvær), så vente, håpe på sete, kanskje bytte buss, vente lenger, håpe på sete igjen... og så må du gå et nytt langt stykke (kanskje i slaps). Det er ikke trivelig. Og hvis mobiltelefonen din går tom for strøm, risikerer du bot - selv om du har betalt billett.

Buss vs selvkjørende biler

En selvkjørende, førerløs bil har absolutt alle de samme fordelene som bussen.
I tillegg kjører den deg dør-til-dør på et tidspunkt som passer deg. Og du vil kunne bestille en stor eller liten bil alt etter behov, tilogmed sende den avgårde med tiåringen din, eller få den til å levere varer hjem for deg.

Selvkjørende biler vs taxi

Ålreit, altså som en taxi, tenker du kanskje. Så hva er forskjellen? Vel, taxi har sine ulemper:

• Turen er skikkelig dyr, i hovedsak fordi sjåføren skal ha lønn. En førerløs bil er lønningsfri og utrolig mye billigere i drift enn en taxi. Da blir turene tilsvarende billigere.
• Noen ganger opplever man seg lurt på pris, f.eks når sjåføren insisterer på kontant betaling, når det blir kjørt en påfallende omvei, etc.
• Man risikerer å betale for svart arbeid.
• Kanskje det lukter røyk eller svette, sjåføren spiller musikk, snakker i telefonen, insisterer på å snakke politikk, etc. Og nei, det er slett ikke så greit å gi beskjed.
• Mange føler seg utrygge i taxi, både hva angår risiko for overgrep og trafikkfare.
• Taxien kommer tidvis for sent, kommer aldri, sjåføren aner ikke engang hvor Jernbanen ligger, kjører ubehagelig, opptrer ubehagelig... joda, svært mange sjåfører er helt ok, men mange er det ikke.

Førerløse biler gjør alt en taxi gjør, men uten kosten og ulempene.

Hva med egne biler?

Ja, folk kommer også til å ha egne biler i tretti år fremover. Hvorfor?

• Navigasjonssystemene til førerløse biler vil ikke fungere utenfor byer/hovedveier på svært lenge. Snø, slaps, skitt og lignende vil også være et hinder i mange år. Vi trenger egne biler, iallfall biler med sjåfør, for å komme oss ut av byen.
• I din egen bilen kan du oppbevare dine egne saker, utstyr, barneseter, du har den gode opplevelsen av å være hjemme.
• Du har dine faste seteinnstillinger, egen musikk, fast temperatur.
• Du kan følge egne innfall og impulser, svinge innom en butikk med en interessant reklameplakat, stoppe for å ta et bilde, etc - uten å måtte stille om navigasjonen først.
• Du har rett og slett en fredelig plett hjemmebane, og du har full kontroll.

Fremtiden består av en kombinasjon av egne private biler og rimelige, førerløse, selvkjørende 'taxier'.

Så hvorfor bruker vi enorme beløp på å bygge store bussveier i byene, bussveier som vil være aldeles bortkastede om 10-15 år? Jeg spør!

"Juridisk abort" - noen (betimelige) spørsmål til FrP

Javel. Det er altså både urettferdig og dårlig likestilling at kvinner kan velge å ta abort, mens mannen er nødt til å ta ansvar for barna han unnfanger. Ifølge Stavanger FrP.
Jeg skal ikke si hva jeg mener (vi har dessverre ingen velsmakende såpe jeg kan bruke etterpå, bare kjipe såpesmakende såper, så derfor). Men jeg har noen spørsmål til FrP. De viktigste står lenger nede, eller mer presist under hovedpunkt Barnet (uffda):

Likestilling

Dette er selvsagt det minst viktige punktet. Bevaremegvel. Men alligavel:

• "Menn utsetter kvinner for et utilbørlig press om å utføre abort, og dette skal være en motvekt til presset"`? Menn, det finnes en enklere løsning: Ta ansvar, og slutt å presse kvinnen. Og/eller bruk kondom. Det er faktisk deres oppgave.
• (Tips: Enhver mann som ikke ønsker ansvar for evt barn, får beskytte seg på forhånd. Det er derfor det heter «prevensjon» (forhindring, forebygging, hvis man ikke er kjent med konseptet...). Bruk kondom.)
• Er det bare mannens ansvar å forhindre graviditet? Nei selvsagt ikke. Men det er hans mulighet. Ja, det kan tenkes at en kvinne kan lyve om prevensjon. Desto større grunn for mannen til å bruke kondom. Hva er problemet?
• Menns ulyst mot å ta dette ansvaret - å «spise karamell med papiret på» (forøvrig den mest idiotiske sammenligningen som finnes, det er dere som teknisk sett er karamellen, og vi gir blaffen i om det er litt latex rundt) legger altfor mye press på kvinner til å bruke prevensjon, dvs forstyrre den naturlige hormonbalansen eller putte metall/plast inn i følsomme organer, med alle de tildels store bivirkningene det kan ha. Hva er galt med kondom hvis du ikke vil befrukte en kvinne? Prisen??? Billigere enn å skjenke henne et glass vin.
• Hvis en mann er i et parforhold og vet han ikke vil ha barn, må han faktisk tørre å si til dama at han foretrekker kondom. Eller avstå. Forøvrig kan han jo også følge med på syklusen hennes, kvinner er bare fruktbare ca en fjerdedel av måneden.  Ellers er det som å sitte på med noen man tror har drukket fordi det blir pinlig å si at man ikke stoler på vedkommendes påstand om at han/hun er edru... klarer dere det?
• Er de ikke i et parforhold, skulle kondom være en selvfølge. Nei? Begrunn.

Skal kvinner også kunne kreve "Juridisk abort"?

• Hva hvis kvinnen ikke vil ta abort, men heller ikke vil ha barnet, i hvert fall ikke økonomisk - evt heller ikke praktisk eller juridisk? Skal hun kunne fullføre svangerskapt, signere på at hun frasier seg alle krav og rettigheter, og få barnet levert til barnefaren? Er det like greit?
• Ja, det kan tenkes at en kvinne forleder en mann til å tro at hun bruker prevensjon. At hun blir gravid med vilje. Det er overhodet ikke ok. Men de aller fleste ikke-planlagte svangerskap skjer fordi magesyke gjorde at P-pillen ikke virket, eller fordi spiralen ikke hjalp, eller kondomet sprakk. Og det finnes menn som gjør kvinner gravide med vilje, eller sier de er sterile, fusker med kondomet, unnlater å hoppe av, etc. Skal hun da bare "fikse en abort" og så er den saken ute av verden? (PS Mange kvinner synes faktisk ikke det er bare-bare å gjennomføre en abort. PS2 Les siste setning om igjen.)
• Så skal disse kunne overlevere barnet til barnefaren og fraskrive seg alle plikter slik dere foreslårs at menn skal kunne gjøre?

(kremt) Barnet

• Skal denne rettigheten gjelde menn i alle slags forhold? Hva hvis han er gift med eller samboer med barnemoren? Skal barnet vokse opp som et "Uekte Barn" innenfor et ekteskap, evt innen samboerskap eller kjæresteskap - uten juridisk far - med en pappa som er fysisk til stede, men skriftlig og juridisk har fraskrevet seg det hele? Dvs hvor - hvis noe sted - trekker dere grensen for når en "juridisk abort" kan gjennomføres?
• Skal dere pålegge barnemoren taushetsplikt? Altså: Hvis pappa utfører juridisk abort og barnemoren vet utmerket godt hvem som er pappa'n. Skal hun ikke fortelle barnet at "det er X.Y (samboeren, naboen, kameraten, sjefen, herr Olsen) som er pappa'n din, men han ville ikke ha deg, vennen, så han sa at han ikke ikke ville ha noe med deg å gjøre, jeg er lei for det pusungen min men sånn er pappa'n din dessverre)? Skal barnet måtte leve med det?
• Ref forrige punkt: Har FrP muligens glemt barnet, sånn i farten?
• Sånn i farten del II (tenk gjerne på engelsk re formuleringen 'farten'): Hva hvis barnemor og barnefar bestemmer seg for å bli mamma-og-pappa-på-ordentlig, og leve sammen med barn og greier, skal pappa da på et eller annet tidspunkt gjenopprette farskapet? Vil det ha tilbakevirkende kraft?
• Og arv og sånt. Men det har dere sikkert tenkt på. Ja, det var ment som et spørsmål.

Samfunnet og penger og denslags kjipe detaljer

• Skal samfunnet (les: NAV, trygden, skattepengene, i.e du og jeg) sørge for bidrag eller andre penger til livsopphold for barn som har en bio-pappa som har utført "juridisk abort"? I så fall ser jeg for meg at mange vil se Mulighetenes Marked her. Hva er problemet med å frasi seg farskapet, deretter leve med eller være kjærest med barnemoren - eller på andre måter være tilstede i barnets liv - mens Samfunnet-og-de (aka oss andre) tar regningen? Ok, la meg være brutalt ærlig her: Jeg ser ingen grunn til å forsørge andres unger. Men alligavel: Er dette hva dere håper på?
• I så fall: Hva hvis alle barnefedre innser at dette er en genial løsning for å få staten (dvs skattebetalerne, dvs du og jeg) til å betale for barnas oppvekst? Hva sier Siv Jensen mfl om fremtidige budsjett hvis staten (vi) skal overta alle bidrag, evt både innenfor og utenfor 'faste' forhold?

Dere må gjerne anse dette som den utredningen dere spør om.

Stavanger er i miljøfronten

(Publisert I Stavanger Aftenblad 23.januar 2018)

MDG desinformerer om Høyres og Stavangers miljømål så ofte de bare kan, senestsenest Torfinn Ingeborgrud i Bystyret sist mandag, og på NRK radio i uken som gikk. Jeg kan bare gjette på hvorfor, men det er mulig at MDG ikke liker at Høyre viser et miljøansvar som de selv ønsker å ha enerett på.  Høyrepolitikere har også barnebarn, og vi tar ansvar for å drive en miljøpolitikk som sikrer framtiden for disse. Det skulle bare mangle. 

Stavanger har allerede det laveste klimagassutslipp både absolutt og per innbygger målt opp mot de andre norske storbyene, og vi har ambisiøse og konkrete mål for å redusere utslippene fort, effektivt og ansvarlig. Vi bruker masse penger på bussvei og annen kollektivtransport, ladestasjoner, sykkelveinett inkl sykkelstamvei til Forus, vi stiller krav til miljøvennlige bygg, el-biler i offentlig bruk, utslippsreduksjoner innen bygg og anlegg og mye mer. Vi har bedt om og fått en utredning av miljøkonsekvenser av cruise- og flytrafikk til byen, inngått samarbeid med andre havnebyer, og ikke minst: Det er flertallet i byen som har besluttet at det skal lages en ny og tydelig klima- og miljøplan.

MDG påstår at de øvrige storbyene, særlig Bergen, er mer ambisiøse enn oss. Det er en meget tvilsom påstand. Ja, Bergen ønsker å bli fossilfri by innen 2030, dvs da skal det ikke brukes olje eller gass innenfor bysentrum. Men det betyr ikke at de vil være utslippsfri! Bergens egen klimaplan sier at «selv om Bergen i 2030 blir fossilfri er det langt igjen før innbyggerne når målet om maks 1,5 tonn CO2 pr person årlig». Merk dette: Stavangers samlede utslipp er allerede nede på ca 1,6 tonn per person årlig, og enda vil høyrepartiene at vi skal redusere det kraftig.

Faktum er at alle de norske storbyene har betydelig høyere klimagass­utslipp per person enn Stavanger. Enhver som har slanket seg vet at det er lettest å bli kvitt de første kiloene; jo tynnere man er, desto vanskeligere er det å redusere vekten enda mer. Vi er en slank miljøby allerede, og vi vil redusere med førti prosent innen 2030, altså om tolv år. Det er et sterkt og ambisiøst mål. 

MDG tar også feil når de krever at Stavanger skal måle fremgangen ift 1990-tall. Året er ubrukelig som utgangspunkt fordi 1990-tallene ikke er gyldige på kommunenivå, noe som MDG burde vite. Det er tøv å måle fremdrift med upålitelige tall. Høyre vil bruke 2009-tall som utgangspunkt for målingene, simpelthen fordi det er de tidligste pålitelige tallene vi har.

Vi kan ikke leve av å være politikere for hverandre. Vi må sørge for at det grønne skiftet foregår i et tempo som gir innbyggerne og næringslivet mulighet til en god omstilling, slik at Stavanger beholder både konkurransekraft, arbeidsplasser og skatteinngang under prosessen.

Det er trist når Høyres forsøk på en saklig diskusjon om den viktige klimapolitikken blir ødelagt av partier som ikke vil samarbeide om gode løsninger, bare score poeng hos egne velgere.