Retten til en tålbar død

 (Trykket I Stavanger Aftenblad 30.august 2018)

Jeg er skremt. Lege Bjørgaas ved Palliativt senter går imot dødshjelp med henvisning til pasienters potensielle nytte av mulig «forsoning og gudstro» på dødsleiet, og begrunner det bl.a med Bibelens skapelsesberetning og at «det femte bud, hogd i stein, lyder: Du skal ikke drepe».

Hun sier at «døden er ikke vennlig, vi møter resignasjon, benektelse og angst» og erkjenner at man ikke alltid oppnår smertefrihet, men hun mener det viktigste er å bevare pasientenes «verdighet».

Personlige historier gir ikke vitenskapelig belegg, men hvert enkelt dødsfall er likevel en faktisk hendelse. Jeg har vært tilstede ved fire. Ingenting mot hva legen har opplevd, ok, men mine fire var kjære familiemedlemmer. En av disse var bevisstløs og slapp smerter de siste timene. De to andre fikk passiv dødshjelp; for den ene skrudde vi av respiratoren, og for den andre anbefalte sykehuset familien å avslutte tilførsel av vann og næring. Derfra tok det noen dager å dø. Den døden var tilsynelatende rolig, og jeg håper inderlig at familiens beslutning var riktig.

Den fjerde var min mor, som døde i fjor som resultat av en sykehusinfeksjon da hun fikk ny hofteprotese. Det var ingen mild død. Mor visste at hun var døende, og legene lovet henne at hun skulle slippe angst og smerte. Det skulle gå rolig og fint, ble hun forsikret. Slik ble det ikke. Den siste dagen lå mor nesten konstant med blikket rettet mot døren til korridoren og ropte – så høyt hun klarte – «Hjelp! Hjelp!» Hun var vettskremt, kroppen full av angst, hun hadde ulidelige smerter. Alt hun ville, var å få flere sprøyter og den fred og smertefrihet som hun var lovet av personalet. Ja, hun fikk medisiner, men det var langt fra nok. Selv om hun lå på det aller, aller siste. Sykepleieren kikket på klokken og erklærte at det var for tidlig med ny sprøyte, mor kunne få respirasjonsproblemer… til sist fant vi en klok sykepleier og en lege som var villig til å øke dosen, og da fikk mor i hvert fall døse rolig til døden inntraff etpar timer senere.

Selvsagt er det mors unødige lidelser som er poenget her. Men det er et tilleggspoeng i at hele familien var tilstede, barn og barnebarn som måtte holde ut en dødsprosess hvor vi var helt hjelpeløse i møte med en unødig langtrukken og forferdelig dødsprosess. Hvis mor hadde fått lov til å slippe noen timer tidligere ville døden hennes vært mindre grusom for oss alle.

Bjørgaas er også bekymret for at det er helsevesenet som må ta beslutningen om smerten er stor nok og døden nært nok forestående, samt oppgaven med å «avlive» (hennes ord) pasienten. Vi forstår at det kan være tøft for en sykepleier å sette en sprøyte som kan føre til snarlig død. Men jeg kan forsikre Bjørgaas om at vi var mange i det sykerommet som ville trykket på knappen dersom sykehuspersonalet hadde satt en stor dose i dryppet hennes og så forlatt rommet. Mor ville gjort det selv uten å nøle hvis hun hadde fått muligheten.

Det stod om timer, det var intet behov for forsoning, og pasientenes trosliv og eventuelle mulighet for omvendelse i siste time vedrører ikke sykehuset. Hva angår Bjørgaas’ snakk om «verdighet»... mors temperaturkontrollsystem sluknet lenge før henne, så hun kastet av seg alle tekstiler og lå naken foran sine barn, svigerbarn og barnebarn de siste timene, mens hun gråt og ropte på hjelp. Hun led. Hvor er verdigheten, Bjørgaas? Hvor er sympatien, empatien og omsorgen?

Jeg har hittil vært kraftig i tvil om hva jeg mener om aktiv dødshjelp. Bjørgaas har hjulpet meg. Jeg er nå offisielt tilhenger av aktiv dødshjelp under de åpenbare forutsetningene som Bjørgaas omtaler og forkaster: Uutholdelig lidelse, ingen utsikter til bedring og et konsistent ønske over tid om å dø. Når den tiden kommer, vil jeg kreve min rett til å dø med verdighet – uten å behøve å skrike forgjeves på hjelp.

Partiloven må endres

Det kreves kun 5.000 underskrifter for å registrere et nasjonalt politisk parti. Dette er et sentralt virkemiddel for å sikre demokratiet. Men systemet har en vesentlig mangel: Det stilles ingen krav om at det nye partiet skal ha en ideology eller et partiprogram.

Bompengeeksempelet 

Ved forrige kommunevalg fikk 'Folkeaksjonen nei til mer bompenger' (FNB) tre representanter inn i Stavanger Bystyre. Dette innlegget handler ikke om FNB, men om at enkeltsakspartier får en innflytelse på samfunnsutviklingen som velgerne neppe forutså da de stemte på partiet.
Folk flest ønsker ikke å betale bompenger, og mange stemte på FNB for å markere et enkelt standpunkt og gi uttrykk for sin frustrasjon.


Men visste velgerene i 2015 hva FNB kom til å stemme i de mange andre viktige sakene som besluttes i bystyret, kommunalstyrer og andre beslutningsorgan? Visste de om FNB ville gå til høyre eller til venstre, om representantene ville stemme for mer eller mindre penger til barnehage, sykehjem, veier, lekeplasser, klima, kommunesammenslåing, parkeringsnormer, områdeutvikling eller noe som helst annet? Det var det neppe mange som gjorde.

 

Før valget i 2015 uttalte partiets ordførerkandidat "Mange tror nok at vi er et høyreorientert parti. Men om de ser nærmere på programmet vårt, vil de se at det ikke stemmer. Vi ligger vel omtrent midt på den politiske skalaen fra rødt til blått, men vil absolutt ikke defineres som noe sentrumsparti. Kommer vi inn i bystyret vil vi stemme fra sak til sak på tvers av de tradisjonelle blokkene, sier Myrhol."

Enkeltsakspartier 

Igjen: Dette handler ikke om FNB. Det handler om partier som sanker stemmer på én enkelt sak som overskygger alt det andre som partiet vil måtte støtte eller gå imot i fire år hvis de blir valgt inn. Her er et knippe andre enkeltsakspartier og -lister som har stilt til valg med mer eller mindre suksess:

• Feministisk initiativ (for kvinner, mot diskriminering)
• Helsepartiet (bevare lokalsykehus, forbedre helsesystemet)
• Piratpartiet (mot Datalagringsdirektivet, for bedre bruk av IT)
• Alliansen (Norge ut av EØS og Schengen, forøvrig prinsippielt mot partiprogram)
• Abort-motstanderne (mot abort, forøvrig ville de ikke ha partiprogram)
• Miljøpartiet De Grønne (grønt/grått er viktigere enn rødt/blått)
• Bypartiet (bedre veiplanlegging, bypakke og rett E18)
• Byluftlisten (bedre luft i Bergen)
• Tanangerlisten (mot LNG-anlegg, for lokalmiljøet i Tananger)

I tillegg har vi partier som skal representere visse deler av samfunnet, som Pensjonistpartiet og Innvandrerpartiet, selv om både pensjonister og innvandrere må antas å ha like forskjellige ideologiske standpunkt som resten av befolkningen.

Krav om ideologi og program

Nå samler FNB underskrifter for å bli nasjonale, iallfall i de store byene hvor frustrasjonen over bompengene er voksende. Partileder Myrhol siteres i Dagsavisen på at "å samle utenbys støttespillere til et parti som har én klar kampsak, kan være utfordrende, medgir han. - Bompengesaken er vi enige om, men vi bør også ha de samme grunnleggende ideene på andre felt." 
Det er riktig og viktig.


Derfor bør det stilles krav til at partiene klargjør sine program før de starter innsamlingen av signature, og de fem tusen som signerer for å få et parti registrert i Partiregisteret bør bli pålagt å sette seg inn i alle partiets synspunkter. Idag skriver man bare under på en enkel liste hvor verken ideologi eller prinsipper er omtalt. Listene bør erstattes av en helside per signatur, som redegjør tydelig for partiets overordnede standpunkt i minst et dusin andre saker.

I løpet av en stortingsperiode skal representantene behandle 1500-2000 saker. De kan ikke stemme blankt, de har bare en for- og en mot-knapp. Antall voteringer over abort, bompenger, datalagrings-direktivet og Norges EØS-medlemskap er forsvinnende lite.

Da må velgerne vite hva de kan forvente av partirepresentanten i de utallige andre sakene som det vil bli votert over.

 

Vi spiser da ikke julekaker i mars

"Bevares, har du funnet en gjenglemt kakeboks i boden?"
"Nei - de er nybakte."
"Nybakte julekaker? Men det er jo snart påske?"

Nei. Vi spiser ikke julekaker i mars.

Julekaker

Vi spiser småkaker, bevares, men stort sett bare importerte kaker fra Danmark. Pluss kjeks, massevis av kjeks. Alle som kjenner noen med barn i dugnadsalder får stadig tilbud om mormors sjokoladeflarn og andre årstidsnøytrale kakebokser.

Men ikke prøv å få kjøpt en boks med pepperkaker, serinakaker eller fattigmann etter midten av februar. Da er salget over og best-før-datoen utgått. Ingen baker bordstabelbakkels eller peppernøtter i mai eller august. Julekaker er julekaker.

Men når ble de det? Når sluttet vi å nyte våre fineste smørbakte festkaker ved alle årets største anledninger? Når ble de omdefinert til sesongkaker, og når tok importkakene over arenaen? Og hvorfor?

Julemat

Helårsribbe (ikke juleribbe)

Det samme gjelder nesten all 'julemat'. Lutefisk får vi fra november og ut januar, selv om tørket fisk er noe av det minst årstidsavhengige man kan tenke seg. Pinnekjøtt serveres i julen. Noen serverer også pinnekjøtt på hytta i påsken, siden det er høytid over pinnekjøttet og det kan tilberedes på et hyttekjøkken, men så får det holde. Svineribben serveres som 'juleribbe' med medister og rødkål i julen, deretter bør den serveres med enten asiatisk eller amerikansk schwung, med soya- eller BBQ-saus.

Den ekte, opprinnelige julemattradisjonen var å servere det aller beste man kunne skaffe. I rike samfunn som Danmark og Sverige var det gjerne helstekt and og juleskinke. I fattige Norge var det de beste stykkene av tørrfisken, de feteste tørkede og saltede saueribbene, på det rikere østlandet ble det sideflesk og ribbe av gris. Folk sparte på godsakene og satte frem det fineste og rauseste de hadde. I dag ville det kanskje bety at vi spanderte på oss en and eller gås, noen vaktler eller duer, litt gåselever... noe vi ikke tar oss råd til sånn i hverdagen Isteden spiser vi det som dengang var den fineste fattigmannskosten, pakker det inn i glanset tradisjonspapir og kaller det julemat.

En underlig dreining fra tradisjonens innhold (å spise det aller beste) til tradisjonens form (å spise det som engang i tiden var det beste).

Fastelavensboller

"Har du hørt! I Sverige spiser de fastelavensboller langt inn i mars!"
Ja tenke seg til. Svenskene har latt det gli helt ut, de spiser fastelavensboller helt fram til påske. Det gjør ikke vi. Fastelavensboller er kjempegodt, men vi spiser dem bare to dager i året, først på søndagen og så bollemandag dagen etter. Ikke prøv deg med kremboller de andre 363 dagene i året. Da må det være Berlinerboller eller romboller eller noe annet utenlands-klingende. Sånn gjør vi det her.

Det stopper ikke ved maten.

Bunad

Bilde fra Namdalsavisa

Bunaden bruker man 17.mai, i bryllup, dåp, konfirmasjon og på slottsmiddager. Ikke i begravelse og absolutt ikke på fest en lørdagskveld, selv om den er et festplagg. Nå er jo bunaden et underlig påfunn i utgangspunktet: Ikke bare var den nå så borgerlige bunaden et radikalt protestplagg for drøyt hundre år siden, men det har aldri vært slik i Norge at man gikk i identiske drakter.

Var det fest, gikk ma i det fineste man hadde, og det varierte både geografisk, etter inntekt og ikke minst - etter hva moten dikterte. Ingen av dagens "tradisjonelle" bunader var i bruk før 1900-tallet, og det er først etter andre verdenskrig at bunaden er blitt utbredt i befolkningen. Dette er altså en nesten splitter ny "tradisjon". Likevel har vi et oppkomme av regler rundt bunadsbruken - ikke røyke, ikke bruke bunad fra et annet distrikt, ikke blande sølv, stoff eller tilbehør fra ulike bunader, ikke bruke den annet enn til spesielle anledninger. Nesten helt nytt og egentlig veldig sært.

Hyttelivet

I det siste er Turistforeningen blitt skarpt kritisert for sine nye moderne hytter. Motstanderne hevder at hyttene er blitt for store, det er for mange folk der, for mye komfort og for moderne utseende. Størrelse og antall mennesker må være irrelevant, ingen kan kreve å ha 'sin egen' Turistforeningshytte. Men mange savner det gamle hyttelivet med utedo, bading i fjellvann, enkel mat og tynne madrasser.

Denne romantiseringen av gamle dagers kummerlige forhold er i seg selv blitt en solid norsk tradisjon. Byggingen av hyttegrender med bilvei, strøm, dusj, toalett, fjernsyn, internett, moderne kjøkken og fjernstyrt varme møter syrlige kommentarer fra mange som mener det er bedre (sunnere? hyggeligere? riktigere?) med de 'ekte' hyttene.
Selv om mange av de tradisjonelle hyttene innredes med nyinnkjøpte møbler, skal møblene helst være 'hyttemøbler' i furu og rødt/grønt stoff. Innendørs toalett er greit hvis det bare ikke er vannklosett, og solceller eller generator kan tolereres til kjøleskap og lys.

Igjen er det tradisjonens form, ikke innhold, som er i fokus. Da gamle dagers hytter ble bygget, ble de gjort så tilgjengelige, komfortable og hygieniske som man hadde mulighet til. Da er det underlig at man skal holde på datidens resultat, og ikke datidens intensjon om best mulige boforhold på fjellet og ved sjøen. Her er forresten en interessant masteroppgave om det moderne hyttelivet.

Adventslys, julelys og påskelys

Har du lilla stearinlys i stuen? Da er du enten veldig glad i katter, eller det er advent. Ok, jeg kan ikke innestå for katteeieres fargepreferenser, selv om Whiskas-produsentene mener det. Men vi bruker lilla lys i adventstiden, røde til jul og gule til påske. Disse lysfargene føres knapt av butikkene resten av året. Den lilla skyldes kirkens bruk av fiolett i forberedelsestiden før jul, noe som kanskje ikke alle er klar over. Fulgte man kirkeårets farger fullt ut, skulle både julen og påsken være hvite.

Rødfargen hører ikke kirkejulen til, snarere tvert imot:
I kirken står rødt for martyriet og brukes i pinsen. Likevel er rødt blitt selve julefargen, så mye at 'julerødt' er en fargebeskrivelse. Kanskje fordi den symboliserer kjærlighet, eller kanskje på bakgrunn av Coca Cola-julenissen som ble tegnet og promotert fra 1931 og fremover - men uansett er røde lys ansett som julelys.

Den gule påskefargen er heller ingen kirkefarge og henger nok sammen med solen som kommer tilbake, egg og kyllinger. I gamle dager var dette en livsbejaende årstid som ga håp om nye avlinger, varme tider, og hønene begynte å legge egg igjen etter en lang vinter. Dessuten er mange av vårblomstene gule. Så denne tradisjonen går nok langt tilbake.

Poenget er likevel at vi knapt får tak i lilla, røde eller gule stearinlys i vanlige butikker utenom de tre periodene hvor dette er de 'riktige', tradisjonelle fargene. De heter adventslys, julelys og påskelys. Resten av året får vi værsågod nøye oss med de andre fargene.

Julelys eller utelys

Og så er vi tilbake til julen. Julelysdebatten! Mange mener det er vakkert og trivelig med utelys i hagene fra oktober til slutten av februar, men det skaper stor debatt. Hvert eneste år er det skriverier og snakk om folk som lar "julelysene" stå tent etter 6.januar, endog etter nyttår. "- Når jeg ser juletrelys ute nå blir jeg faktisk litt irritert. Det er en tid for alt. Selv om man synes julen er koselig, må den også være over."  Sukk, sier jeg. Utelys er jo vakkert i mørketiden.

Nuvel. 

Hva er det jeg vil? Er jeg mot tradisjoner? Slett ikke, og jeg bærer min bunad med glede. Jeg skulle bare ønske vi var litt mer romslige og ikke så kategoriske. Jeg liker peppernøtter og bordstabelbakkels og ønsker å finne dem i butikkene i mai og august. Jeg synes det er nydelig med utelys hele vinteren, og det blir da ikke et 'utdatert juletre' selv om man henger dem på en gran eller sypress.

Og ikke minst: At vi med stolthet kunne servere lutefisk, pinnekjøtt, serinakaker, kremboller og riskrem i restauranter og kafeer som god, norsk mat. Hele året. Hva serverer de 'norske' kafeene i dag? Hamburger, biffsnadder, pizza, tapas, cookies... fint det, men jeg savner den maten vi i en slags vanvare har omdefinert og reservert til høytidene.

Men mest av alt ønsker jeg at vi fokuserte mer på tradisjonenes innhold og mindre på formen. La oss lage det beste og fineste vi vet til middag på julaften, lyssette hager og balkonger med vakre lyslenker hele mørketiden, nyte hyttelivet med hverandre i den komforten vi selv finner riktig, og servere delfiakake til farfar på bursdagen hans selv om han er født i september.

Nostalgi var bedre før.
Og det er ikke sant at alt var mye bedre under krigen.

 
.

Terningkast TAXI

Kjetil Rolness spør om vi ville akseptert at frisørbransjen var like regulert som taxinæringen. Svaret er åpenbart. Så er det også åpenbart at drosjene er hakket viktigere for samfunnet enn frisørene. Sjåføren skal hjelpe gamle og syke, se til at barn kommer trygt hjem, håndtere fulle folk med dårlig stedsans og tidvis liten betalingsvilje, anbefale gode spisesteder og kjenne lokale stedsnavn. Håper vi, iallfall.
Men istedet for å sørge for å levere dette - til en fornuftig pris - klamrer taxinæringen seg til streng regulering og forbud mot nye forretningsmodeller som Uber og bildelingsapper.


Kan taxinæringen forbli levedyktig uten de sterke reguleringene som hindrer konkurranse?


Ja, hvis de leverer det vi kundene faktisk vil ha. Det er faktisk ikke allverdens.
Prøv med dette:

• Klar, tydelig identifikasjon på sjåføren, så vi vet at hen er godkjent og kjører lovlig.
• Egenkontroll av at de er lokalkjent i hjemmeområdet.
• Et bestillingssystem som gjør det mulig å velge det taxiselskapet som faktisk er best på pris. I dag må vi velge før vi ringer, uten å vite om de har ledige biler i området, og uten å ha sammenligningsmuligheter.
• Mulighet til å bestille personbil hvis man ikke liker å kjøre buss (maxitaxi) til taxipris
• Vennlig respons fra de andre sjåførene i taxikøen når vi ønsker å velge et annet selskap, slik at den valgte sjåføren ikke kryper sammen i skrekk for hetsen hen får hvis vi krever at vår utvalgte bil skal ta oss med og dermed 'snike i køen'. Til orienteering kan det koste alt fra kr 700 til kr 1450 å ta en taxi fra Gardermoen til Oslo. Da må vi ha reell valgfrihet.
• Hvis prisene er fornuftige og prislisten klar, er vi faktisk åpne for å betale ekstra for tilleggstjenester: hvis sjåføren kan hjelpe noen ut av eller inn i huset, bære varer, ordne med barneseter og annet. Flyselskapene har lært oss å akseptere tilleggstjenester.
• Kunnskap om den ukjente sjåførens vennlighet, kompetanse og renhold.

Det hele koker jo ned til at vi ønsker oss en helt ny app.
En app som viser biler fra alle selskaper, og hvor de er til enhver tid. Hvor vi selv kan gi sjåføren og bilen karakter etter turen, og hvor vi kan velge den bilen vi ønsker, både ut fra avstand, pris og karakternivå. Der kan vi også legge inn ekstrabestillinger som skiutstyr, barnesete, bærehjelp og annet.
Idag er taxibestilling verre enn lotto. Kommer bilen, og i så fall når? Forstår sjåføren norsk, vet hen hvor jernbanestasjonen ligger, er hen hyggelig? Det skal veldig lite til for å ordne dette.
Hvis bransjen vil.

Bussen blir borte

Vi kommer til å ha egne privatbiler i tretti år til. Mer om det lenger nede.


Men selvkjørende, førerløse biler vil overta for bussen, og bussvei/kollektivfelt blir overflødige. Bussveiene i byene kommer til å stå der som etterlatte videospillere ganske kort tid etter at de er ferdigstilt, mens vi strømmer ombord i selvkjørende, førerløse biler.

Kollektivtransport blir omdefinert

Ingenting slår pålitelig høyhastighets-kollektivtransport over lange distanser. Tog, bane og fly er perfekt hvis du skal skikkelig langt i en fart, og de vil vedvare. Men buss er noe helt annet. La meg begynne høflig med bussens fordeler i trafikken:

Hva er bussens fordeler i dag?

• Du behøver ikke eie bil, betale avgifter eller bompenger, etc.
• Du behøver ikke tenke på vedlikehold eller bulker.
• Parkering er irrelevant.
• Du kan lese avisen, tekste, arbeide, surfe på nettet, sove.

Hvis dette hadde vært tilstrekkelige fordeler, ville det vært lange køer på alle bussholdeplasser. Da ville du funnet voksne dresskledde menn på bussene. Det gjør du nesten aldri.


Dagens kollektivtransport kan defineres som transport som tar deg fra et sted du ikke er, til et sted du ikke ønsker å være - på et tidspunkt som ikke passer. Først må du gå et langt stykke (ofte i regnvær), så vente, håpe på sete, kanskje bytte buss, vente lenger, håpe på sete igjen... og så må du gå et nytt langt stykke (kanskje i slaps). Det er ikke trivelig. Og hvis mobiltelefonen din går tom for strøm, risikerer du bot - selv om du har betalt billett.

Buss vs selvkjørende biler

En selvkjørende, førerløs bil har absolutt alle de samme fordelene som bussen.
I tillegg kjører den deg dør-til-dør på et tidspunkt som passer deg. Og du vil kunne bestille en stor eller liten bil alt etter behov, tilogmed sende den avgårde med tiåringen din, eller få den til å levere varer hjem for deg.

Selvkjørende biler vs taxi

Ålreit, altså som en taxi, tenker du kanskje. Så hva er forskjellen? Vel, taxi har sine ulemper:

• Turen er skikkelig dyr, i hovedsak fordi sjåføren skal ha lønn. En førerløs bil er lønningsfri og utrolig mye billigere i drift enn en taxi. Da blir turene tilsvarende billigere.
• Noen ganger opplever man seg lurt på pris, f.eks når sjåføren insisterer på kontant betaling, når det blir kjørt en påfallende omvei, etc.
• Man risikerer å betale for svart arbeid.
• Kanskje det lukter røyk eller svette, sjåføren spiller musikk, snakker i telefonen, insisterer på å snakke politikk, etc. Og nei, det er slett ikke så greit å gi beskjed.
• Mange føler seg utrygge i taxi, både hva angår risiko for overgrep og trafikkfare.
• Taxien kommer tidvis for sent, kommer aldri, sjåføren aner ikke engang hvor Jernbanen ligger, kjører ubehagelig, opptrer ubehagelig... joda, svært mange sjåfører er helt ok, men mange er det ikke.

Førerløse biler gjør alt en taxi gjør, men uten kosten og ulempene.

Hva med egne biler?

Ja, folk kommer også til å ha egne biler i tretti år fremover. Hvorfor?

• Navigasjonssystemene til førerløse biler vil ikke fungere utenfor byer/hovedveier på svært lenge. Snø, slaps, skitt og lignende vil også være et hinder i mange år. Vi trenger egne biler, iallfall biler med sjåfør, for å komme oss ut av byen.
• I din egen bilen kan du oppbevare dine egne saker, utstyr, barneseter, du har den gode opplevelsen av å være hjemme.
• Du har dine faste seteinnstillinger, egen musikk, fast temperatur.
• Du kan følge egne innfall og impulser, svinge innom en butikk med en interessant reklameplakat, stoppe for å ta et bilde, etc - uten å måtte stille om navigasjonen først.
• Du har rett og slett en fredelig plett hjemmebane, og du har full kontroll.

Fremtiden består av en kombinasjon av egne private biler og rimelige, førerløse, selvkjørende 'taxier'.

Så hvorfor bruker vi enorme beløp på å bygge store bussveier i byene, bussveier som vil være aldeles bortkastede om 10-15 år? Jeg spør!

"Juridisk abort" - noen (betimelige) spørsmål til FrP

Javel. Det er altså både urettferdig og dårlig likestilling at kvinner kan velge å ta abort, mens mannen er nødt til å ta ansvar for barna han unnfanger. Ifølge Stavanger FrP.
Jeg skal ikke si hva jeg mener (vi har dessverre ingen velsmakende såpe jeg kan bruke etterpå, bare kjipe såpesmakende såper, så derfor). Men jeg har noen spørsmål til FrP. De viktigste står lenger nede, eller mer presist under hovedpunkt Barnet (uffda):

Likestilling

Dette er selvsagt det minst viktige punktet. Bevaremegvel. Men alligavel:

• "Menn utsetter kvinner for et utilbørlig press om å utføre abort, og dette skal være en motvekt til presset"`? Menn, det finnes en enklere løsning: Ta ansvar, og slutt å presse kvinnen. Og/eller bruk kondom. Det er faktisk deres oppgave.
• (Tips: Enhver mann som ikke ønsker ansvar for evt barn, får beskytte seg på forhånd. Det er derfor det heter «prevensjon» (forhindring, forebygging, hvis man ikke er kjent med konseptet...). Bruk kondom.)
• Er det bare mannens ansvar å forhindre graviditet? Nei selvsagt ikke. Men det er hans mulighet. Ja, det kan tenkes at en kvinne kan lyve om prevensjon. Desto større grunn for mannen til å bruke kondom. Hva er problemet?
• Menns ulyst mot å ta dette ansvaret - å «spise karamell med papiret på» (forøvrig den mest idiotiske sammenligningen som finnes, det er dere som teknisk sett er karamellen, og vi gir blaffen i om det er litt latex rundt) legger altfor mye press på kvinner til å bruke prevensjon, dvs forstyrre den naturlige hormonbalansen eller putte metall/plast inn i følsomme organer, med alle de tildels store bivirkningene det kan ha. Hva er galt med kondom hvis du ikke vil befrukte en kvinne? Prisen??? Billigere enn å skjenke henne et glass vin.
• Hvis en mann er i et parforhold og vet han ikke vil ha barn, må han faktisk tørre å si til dama at han foretrekker kondom. Eller avstå. Forøvrig kan han jo også følge med på syklusen hennes, kvinner er bare fruktbare ca en fjerdedel av måneden.  Ellers er det som å sitte på med noen man tror har drukket fordi det blir pinlig å si at man ikke stoler på vedkommendes påstand om at han/hun er edru... klarer dere det?
• Er de ikke i et parforhold, skulle kondom være en selvfølge. Nei? Begrunn.

Skal kvinner også kunne kreve "Juridisk abort"?

• Hva hvis kvinnen ikke vil ta abort, men heller ikke vil ha barnet, i hvert fall ikke økonomisk - evt heller ikke praktisk eller juridisk? Skal hun kunne fullføre svangerskapt, signere på at hun frasier seg alle krav og rettigheter, og få barnet levert til barnefaren? Er det like greit?
• Ja, det kan tenkes at en kvinne forleder en mann til å tro at hun bruker prevensjon. At hun blir gravid med vilje. Det er overhodet ikke ok. Men de aller fleste ikke-planlagte svangerskap skjer fordi magesyke gjorde at P-pillen ikke virket, eller fordi spiralen ikke hjalp, eller kondomet sprakk. Og det finnes menn som gjør kvinner gravide med vilje, eller sier de er sterile, fusker med kondomet, unnlater å hoppe av, etc. Skal hun da bare "fikse en abort" og så er den saken ute av verden? (PS Mange kvinner synes faktisk ikke det er bare-bare å gjennomføre en abort. PS2 Les siste setning om igjen.)
• Så skal disse kunne overlevere barnet til barnefaren og fraskrive seg alle plikter slik dere foreslårs at menn skal kunne gjøre?

(kremt) Barnet

• Skal denne rettigheten gjelde menn i alle slags forhold? Hva hvis han er gift med eller samboer med barnemoren? Skal barnet vokse opp som et "Uekte Barn" innenfor et ekteskap, evt innen samboerskap eller kjæresteskap - uten juridisk far - med en pappa som er fysisk til stede, men skriftlig og juridisk har fraskrevet seg det hele? Dvs hvor - hvis noe sted - trekker dere grensen for når en "juridisk abort" kan gjennomføres?
• Skal dere pålegge barnemoren taushetsplikt? Altså: Hvis pappa utfører juridisk abort og barnemoren vet utmerket godt hvem som er pappa'n. Skal hun ikke fortelle barnet at "det er X.Y (samboeren, naboen, kameraten, sjefen, herr Olsen) som er pappa'n din, men han ville ikke ha deg, vennen, så han sa at han ikke ikke ville ha noe med deg å gjøre, jeg er lei for det pusungen min men sånn er pappa'n din dessverre)? Skal barnet måtte leve med det?
• Ref forrige punkt: Har FrP muligens glemt barnet, sånn i farten?
• Sånn i farten del II (tenk gjerne på engelsk re formuleringen 'farten'): Hva hvis barnemor og barnefar bestemmer seg for å bli mamma-og-pappa-på-ordentlig, og leve sammen med barn og greier, skal pappa da på et eller annet tidspunkt gjenopprette farskapet? Vil det ha tilbakevirkende kraft?
• Og arv og sånt. Men det har dere sikkert tenkt på. Ja, det var ment som et spørsmål.

Samfunnet og penger og denslags kjipe detaljer

• Skal samfunnet (les: NAV, trygden, skattepengene, i.e du og jeg) sørge for bidrag eller andre penger til livsopphold for barn som har en bio-pappa som har utført "juridisk abort"? I så fall ser jeg for meg at mange vil se Mulighetenes Marked her. Hva er problemet med å frasi seg farskapet, deretter leve med eller være kjærest med barnemoren - eller på andre måter være tilstede i barnets liv - mens Samfunnet-og-de (aka oss andre) tar regningen? Ok, la meg være brutalt ærlig her: Jeg ser ingen grunn til å forsørge andres unger. Men alligavel: Er dette hva dere håper på?
• I så fall: Hva hvis alle barnefedre innser at dette er en genial løsning for å få staten (dvs skattebetalerne, dvs du og jeg) til å betale for barnas oppvekst? Hva sier Siv Jensen mfl om fremtidige budsjett hvis staten (vi) skal overta alle bidrag, evt både innenfor og utenfor 'faste' forhold?

Dere må gjerne anse dette som den utredningen dere spør om.

Stavanger er i miljøfronten

(Publisert I Stavanger Aftenblad 23.januar 2018)

MDG desinformerer om Høyres og Stavangers miljømål så ofte de bare kan, senestsenest Torfinn Ingeborgrud i Bystyret sist mandag, og på NRK radio i uken som gikk. Jeg kan bare gjette på hvorfor, men det er mulig at MDG ikke liker at Høyre viser et miljøansvar som de selv ønsker å ha enerett på.  Høyrepolitikere har også barnebarn, og vi tar ansvar for å drive en miljøpolitikk som sikrer framtiden for disse. Det skulle bare mangle. 

Stavanger har allerede det laveste klimagassutslipp både absolutt og per innbygger målt opp mot de andre norske storbyene, og vi har ambisiøse og konkrete mål for å redusere utslippene fort, effektivt og ansvarlig. Vi bruker masse penger på bussvei og annen kollektivtransport, ladestasjoner, sykkelveinett inkl sykkelstamvei til Forus, vi stiller krav til miljøvennlige bygg, el-biler i offentlig bruk, utslippsreduksjoner innen bygg og anlegg og mye mer. Vi har bedt om og fått en utredning av miljøkonsekvenser av cruise- og flytrafikk til byen, inngått samarbeid med andre havnebyer, og ikke minst: Det er flertallet i byen som har besluttet at det skal lages en ny og tydelig klima- og miljøplan.

MDG påstår at de øvrige storbyene, særlig Bergen, er mer ambisiøse enn oss. Det er en meget tvilsom påstand. Ja, Bergen ønsker å bli fossilfri by innen 2030, dvs da skal det ikke brukes olje eller gass innenfor bysentrum. Men det betyr ikke at de vil være utslippsfri! Bergens egen klimaplan sier at «selv om Bergen i 2030 blir fossilfri er det langt igjen før innbyggerne når målet om maks 1,5 tonn CO2 pr person årlig». Merk dette: Stavangers samlede utslipp er allerede nede på ca 1,6 tonn per person årlig, og enda vil høyrepartiene at vi skal redusere det kraftig.

Faktum er at alle de norske storbyene har betydelig høyere klimagass­utslipp per person enn Stavanger. Enhver som har slanket seg vet at det er lettest å bli kvitt de første kiloene; jo tynnere man er, desto vanskeligere er det å redusere vekten enda mer. Vi er en slank miljøby allerede, og vi vil redusere med førti prosent innen 2030, altså om tolv år. Det er et sterkt og ambisiøst mål. 

MDG tar også feil når de krever at Stavanger skal måle fremgangen ift 1990-tall. Året er ubrukelig som utgangspunkt fordi 1990-tallene ikke er gyldige på kommunenivå, noe som MDG burde vite. Det er tøv å måle fremdrift med upålitelige tall. Høyre vil bruke 2009-tall som utgangspunkt for målingene, simpelthen fordi det er de tidligste pålitelige tallene vi har.

Vi kan ikke leve av å være politikere for hverandre. Vi må sørge for at det grønne skiftet foregår i et tempo som gir innbyggerne og næringslivet mulighet til en god omstilling, slik at Stavanger beholder både konkurransekraft, arbeidsplasser og skatteinngang under prosessen.

Det er trist når Høyres forsøk på en saklig diskusjon om den viktige klimapolitikken blir ødelagt av partier som ikke vil samarbeide om gode løsninger, bare score poeng hos egne velgere.

 

Gjør døren høy og porten vid – for alle

(Publisert i Stavanger Aftenblad 15.januar 2018)

Jeg er blitt både døpt, konfirmert og gift i kirken, og det ble da folk av meg, også… men det betyr ikke at vi skal nekte ikke-kirkemedlemmer de samme mulighetene til å ha sine seremonier i fine, romslige lokaler. 

Stavanger har i dag 23 kirker og kapell som er åpne og gratis å bruke for kirkens medlemmer. Vi har fire små lokaler (krematoriet og tre kapell) som også kan brukes til ikke-kristne begravelser, og har nå tatt den lille Formannskapssalen i bruk til borgerlige vielser. Ingen andre lokaler finnes. Borgerlig konfirmasjon må man betale for å avholde i Konserthuset. Dette går ikke opp.

Færre enn to tredjedeler av Stavangers befolkning er medlem av kirken, og det tallet inkluderer udøpte barn under 18 år. Over en tredjedel er ikke medlem. Færre enn halvparten av barna blir døpt, og bare halvparten av femtenåringene konfirmerer seg i kirken. Ser vi på kirkebesøkstallene, går Stavangers befolkning til gudstjeneste mindre enn én gang i året hver.

Det er ikke «kirken» som betaler for kirkebyggene, det er kommunen. Denne budsjettperioden betaler Stavanger kommune 87 millioner i året til den Norske Kirken til drift av kirkelige aktiviteter inkl gravlunder. Andre livssynssamfunn, herunder de andre kristne menighetene i byen, får til sammen 14 millioner i året, altså om lag en sjettedel. Men viktigere: i tillegg skal kommunen nå bruke 92 millioner kroner på investering i tre kirkebygg (rehabilitering av Hundvåg og Bekkefaret pluss nybygg i Hafrsfjord). Utbedring av gravlunder etc kommer i tillegg. Men ikke en krone brukes på bygging eller drift av livssynsnøytrale seremonirom.

En tredjedel – sannsynligvis halvparten – av befolkningen står altså uten gode offentlige seremonirom til konfirmasjon, bryllup og begravelse, mens kommunen samtidig bruker ca hundre millioner hvert eneste år på lokaler til den andre halvparten.

Det minste vi bør gjøre, er å bygge et stort, høytidelig lokale som er egnet til både bryllup og begravelser. Gjerne et bygg som enkelt kan deles i opp i flere mindre saler etter behov, siden det stadig er mange som behøver rom samme dag. Har vi råd til ny kirkesal i Hafrsfjord, et område som allerede har Madlamark, Revheim og Sunde kirker, må vi sannelig kunne finne råd til et seremonibygg til den halvparten av befolkningen som i dag står uten rom.  

I tillegg må det offentlig eide Konserthuset slutte å ta betalt for å huse de store borgerlige konfirmasjonsarrangementene. Det er urimelig at halvparten av femtenåringene blir gratis konfirmert i offentlig finansierte kirkebygg, mens andre konfirmanter må betale for å bruke et offentlig konserthus. Seremonier er like viktige for alle, uansett livssyn.

Nei betyr nei. Men hva da med ja?

Det kan være deilig å bli kurtisert av en ivrig mann som gjør gjentatte forsøk på nærkontakt. Men dette er en glede kvinner bør nyte i begrenset omfang. #metoo-kampanjen har (heldigvis) tydeliggjort vår rett til å si nei, men da må vi også selv ta ansvar for å si ja til sex.

Mange kvinner har hatt ufrivillig sex, og det er alltid galt. De fleste har nok hatt uønsket, men teknisk sett frivillig sex – med egen partner, en beiler, en festdeltaker eller sjefen. Vi aksepterer uønsket sex fordi alternativet er verre: Sex er raskere unnagjort enn en lang diskusjon, vi er redde for at han skal bli sur, langsint, krangle, snakke stygt om oss, legge på glasstaket. Eller vi tenker at vi har sluppet ham så langt innpå at det ville være urimelig å si nei, så vi gjennomfører motvillig, men frivillig. Mye av den uønskede sexen kan vi slippe ved å gi tydeligere nei-signal. Men vi må slutte å dobbelt­kommunisere.

Menn er generelt ikke dumme. Når det hjelper å mase, lærer han av det. Da får vi den velbehagelige kurtisen som fører til sex som vi lyster etter, men som vi ønsker at mannen skal jobbe litt for først - og vi risikerer uønsket sex. Når #metoo nå slår inn i menns bevissthet, vil de forhåpentligvis akseptere et nei for et nei. Derfor må mange kvinner faktisk lære ny adferd.

Vi må si ja når vi faktisk ønsker flørting, fremstøt og/eller sex. Vi må ta ansvar for vår egen seksualitet og egne behov. Skal nei bety nei, må vi også bli i stand til å si et klart og tydelig ja.

 

En rose, med et annet navn...

Om ekteskap, barnefødsler, løfter - og navn.

Morfar var prest og en belest og kunnskapsrik mann. Han møtte sin hustru Ingebjørg og de fikk hurtig barn, en nydelig datter som ble døpt Ingrid Johanne. Ingrid betyr vakker, Johanne betyr Gud er nådig, så det var et rørende navnevalg. Men morfar ville gjerne ha en sønn, så halvannet år senere fikk de et nytt barn: Kari Frøydis, to navn som betyr ren og gudinne. Det må ha vært fine tider i familien.



Marit Jorun - aka Perler før Svin

Men fortsatt manglet sønnen. Så mormor ble gravid igjen, og de fikk et nytt lite barn - min mor. Morfar stod for navnevalget og døpte henne Marit Jorun, to navn som ikke fantes i familietreet. Fine, tradisjonelle navn, men opprinnelsen er ikke uten betydning. Marit betyr perle, Jorun betyr villsvinelsker - Jor betyr villsvin, og Unn betyr elske. Så mors navn er perle før svin, eller perler for svin... se Matteus 7,6. Tredje datter på rad.

Akkja. Jeg antar det var vanskelig å finne et navn som mer presist beskrev det å spille sin sæd på steingrunn (Lukas 8,6)...

Født med sølvskje

Ingrid, Hjalmar, Marit, Ingebjørg, Kari og Olav (Bjarte)

Mormor var også en kunnskapsrik kvinne og visste hva navn betød. Hun var slett ikke glad for morfars navnevalg på lille Marit Jorun, så stemningen i familen ble noe anstrengt. Hun holdt tilbake. Det tok over tre år før hun igjen ble gravid, og da hadde morfar på forhånd måttet love mormor at hun skulle få bestemme spebarnets navn helt og holdent. Det ble en gutt: fem kilo, rund og blond og blank og nydelig. Fødselen må ha vært krevende, det var det største spebarnet jordmoren noensinne hadde tatt imot; hun ga gutten en sølvskje i premie.

Hendig grensebevis for en aktiv motstandsmann

Mormor besluttet at guttebarnet skulle hete Bjarte, som betyr lys og skinnende. Dette var i 1941, Norge var i krig, og morfar ba pent om at gutten heller kunne hete Olav etter kronprinsen. Morfar var motstandsmann og ville gjerne demonstrere sin troskap til konge og fedreland. Men mormor holdt på sitt, hun hadde fått all myndighet til å velge navnet. Morfar ga seg, et løfte var et løfte.

 

Definisjonsmakt

Dåpen ble dramatisk. Morfar prest stod selvsagt for seremonien. Gudmor bar barnet frem til døpefonten, luen ble fjernet, og presten spurte høytidelig over sin første sønn 'Hva skal barnet hete?' Bjarte, svarte gudmor med høy og klar røst. Det var stille i kirken et øyeblikk. 'Så døper jeg deg Olav, i Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn', forkynte morfar prest. Og Olav står i kirkeboken.

Det tok fem år før de fikk det neste barnet. Det var nok gode grunner til det.
. . .

Triste forhold i Krematoriet

(Publisert i Stavanger Aftenblad ultimo mai 2017)

 

Gravferden er de etterlattes siste stund med avdøde. Den skal være verdig, høytidelig, og tilpasses de etterlattes ønsker. Planlegging og arrangement må skje veldig raskt, og ofte er familien lammet av sjokk og sorg. Da er det nødvendig at forholdene er lagt til rette for en enkel gjennomføring. Slik er det ikke ved Stavanger Krematorium.  

• Musikkanlegget er elendig. Det finnes ingen mulighet for å koble til en minnepinne, bluetooth, en MP3-spiller, Spotify, mobiltelefon eller lignende. Hvis man vil spille selvvalgt musikk før eller under gravferden, må man enten ha med eget musikkanlegg, eller brenne en CD. Det er svært mange som ikke har mulighet for å brenne CD.
• Klokkeringingen styres av organisten. Hvis man ikke velger organist, er det ingen som kan starte ringingen før og etter seremonien. Byrårepresentanten har lov til å gå opp og gjøre det, men vedkommende skal samtidig styre seremonien nede ved kisten. Det er ingen knapp nede og heller ingen fjernstyring. 
• Hvis man skal ha solist, må de selv medbringe mikrofon og annet utstyr. Det finnes ikke i Krematoriet. 
• Mange ønsker at kisten senkes ned. Det føles ikke riktig for de etterlatte å snu ryggen til avdøde i kisten og forlate lokalet. Det er bedre at avdøde senkes ned og slik forlater de levende. Men det går ikke, fordi heismaskineriet er urgammelt og upålitelig. For noen år siden deltok jeg i en gravferd hvor kisten skulle senkes i Krematoriet, og det trøblete maskineriet førte til at kisten kom opp igjen tre ganger før den endelig ble borte. Nei, det var ikke morsomt. Nå sier både Krematoriet og Kirkelig Fellesråd flatt nei til senking på 'prinsippielt grunnlag' av 'sikkerhetshensyn', men de forklarer at det skyldes heismaskineriet. 

Stavanger kommune betaler ca 82 millioner kroner over kommunebudsjettet hvert år til Kirkelig Fellesråd. Pengene skal blant annet brukes til gravlunder og gravferdsbygg. Innenfor de 82 millionene bør det være rikelig rom til et musikkanlegg som kan håndtere en minnepinne og bluetooth, et enkelt mikrofonanlegg for solister, fjernstyring av klokkeringingen, og en kisteheis som faktisk virker. Gravferder er sørgelige nok om ikke de etterlatte i tillegg skal måtte streve i motbakke for å finne tekniske løsninger som kan gi seremonien verdige rammer.   

Fravær og fravær

(Trykket i Stavanger Aftenblad 27.07.2017)

Avisen Klassekampen bekymrer seg om yrkesfagelevene med den nye fraværsgrensen. Fraværet er gått ned, men det har vært en liten økning i andelen elever som ikke har fått karakter pga for høyt fravær. Selvsagt skal vi være årvåkne og sette inn tiltak for å fange opp elever som sliter, men å gå tilbake til fritt fravær slik AP ønsker er å undergrave elevenes fremtidige yrkesliv.

Etter yrkesfag på videregående skal svært mange elever ut i arbeid. Der aksepteres ikke ubegrunnet fravær. Unge arbeidstakere som ikke stiller på jobb vil bli arbeidsledige i løpet av kort tid. Da hjelper det ikke at de fikk «oppleve mestring» på videregående ved at de fikk fullføre på tross av høyt fravær.

Egenmelding - pluss, pluss

I debatten som gikk i fjor, viste flere elevrepresentanter til at arbeidstakere jo har mulighet til egenmelding. Men så enkelt er det ikke. Egenmelding kan brukes hvis man er «arbeidsufør på grunn av sykdom eller skade», ikke fordi man er demotivert, uopplagt eller småforkjøla en dag. Og egenmelding kan i utgangspunktet bare brukes inntil fire ganger i løpet av en 12-månedersperiode, enten fraværet er kort eller lenger.

Fraværsgrensen i videregående skole tillater inntil 10% ubegrunnet fravær i tillegg til dokumentert fravær. Skolen teller altså ikke dokumentert sykdom/skade, besøk hos tannlege, lege, psykolog eller helsesøster, arbeid som tillitsvalgt, politiske verv eller hjelpearbeid, deltak i idrett eller kulturarrangement på toppnivå, inntil to dager fri til religiøs høytider utenom den norske kirken, eller andre dokumenterte velferdsårsaker. Bare fravær ut over alt dette inngår i de ti prosentene.

 helse- og velferdsgrunner

arbeid som tillitsvalgt

politisk arbeid

hjelpearbeid

lovpålagt oppmøte

representasjon i arrangement på nasjonalt eller internasjonalt nivå, f.eks. idrett eller kultur (jf. § 3-47 femte ledd a til f)

fravær på inntil to dager til religiøse høytider utenom Den norske kirke

I full jobb tilsvarer det at man skulle kunne være borte en halv dag hver eneste uke hele året – uten begrunnelse. Dette er selvsagt helt umulig. En arbeidstaker kan heller ikke ta fri med lønn for å gjøre alt det andre som på skolen regnes som ikke-tellende fravær. Arbeidsgiver og kolleger regner med at enhver arbeidstaker stiller på jobb hver dag, hele arbeidstiden, og utfører sine oppgaver etter beste evne. Bare sykmeldinger gir rett til fravær.

Fremtidige nederlag

Klassekampen siterer Ellen Møller, nestleder i Skolenes landsforbund i Oslo, som sier at hun «er redd elevene med ulike utfordringer, være seg rus, psykiatri eller språkutfordringer, betaler prisen for nedgangen i fraværet.» Disse elevene har det nok tøffere enn de fleste på skolen. Men å sende dem videre ut i arbeidslivet med sine utfordringer, og i tillegg med redusert kunnskapsnivå på grunn av høyt fravær, og en oppfatning om at det er akseptabelt å være mye borte, er å legge til rette for fremtidige nederlag og håpløshet. Da er det langt bedre at de må ta et år til på skolen, med tett oppfølging og tydelige krav. Arbeidsgivere verken kan eller makter å påta seg oppgaven med å gjøre disse unge menneskene til tilfredse og gode arbeidstakere.

Utvidet ansvar

Elever som er demotivert på grunn av manglende interesse for faget de skal studere, bør kanskje heller bytte fag enn å bli lirket gjennom skolen og inn i en jobb hvor de forventes å være dyktige innenfor det samme faget.

Skolens ansvar gjelder ikke bare skoletiden. Skolen skal ruste elevene for et fremtidig yrkesliv, både faglig og sosialt. Det betyr å gi dem tilstrekkelig faglig opplæring, hvilket krever nærvær, og gi dem en klar forståelse for hvilke forventninger og krav som stilles til oss alle som arbeidstakere.

 

Takk for at du sponser meg!

 (Trykket IiRogalands Avis 23.januar 2017)

Jeg bor i enkel sykkelavstand fra sentrum, men siden byens innbyggere spanderer på meg gratis parkering og jeg til og med får kjøre i kollektivfeltet, lar jeg oftest sykkelen stå og tar el-bilen til kontoret mitt i byen. Alt jeg behøver å gjøre, er å flytte bilen hver tredje time. Ingen big deal. Der jeg parkerer, er plassen full av elbiler.

Parkeringsplasser, svevestøv og penger 

Ja, jeg okkuperer en parkeringsplass som noen andre kunne brukt for å handle varer eller tjenester. Og jeg legger ikke igjen en eneste parkeringskrone i bykassen: faktisk taper kommunen mange millioner på at jeg og andre elbilister ikke betaler for å parkere i sentrum. Selvsagt er jeg med på å skape kø, både i sentrum og alle andre steder. Dessuten sliter jeg asfalt og lager svevestøv akkurat som alle andre bilister.

CO2-utslipp 

Ren bil? Neida. Produksjon av el-biler forårsaker faktisk mer CO2 enn produksjon av vanlige biler, pga batteriene. Og siden vi er en del av det europeiske kraftmarkedet, og slett ikke holder vannkraften innenlands, går elbilene i realiteten på en blanding av vann-, kull- og kjernekraft. Slett ikke så rent som mange liker å innbille seg.

Elbiler betyr flere biler på veiene 

Men viktigere i vår lille Stavanger-debatt: Elbilene erstatter ikke bare andre biler på veiene. De øker det totale antall biler som kjører rundt i byen, fordi det er så greit å slippe å ta bussen - og likevel kjøre i kollektivfeltet. Det er så greit å slippe å sykle - og likevel parkere gratis. Så elbiler betyr flere biler på veiene, mer svevestøv, lengre køer, og mindre penger i bykassen.

 

Velstående voksne menn

Den vanligste elbil-eieren er (iflg TNS Gallup) mellom 45 og 54 år, og det er desidert flest menn. Ikke nok med det: Nærmere 50 prosent av elbileierne har ledende stillinger, og brorparten av elbileierne har en årslønn mellom 500.000 og 700.000 kroner.

Sykehjem og barnehager 

Derfor synes jeg at du er overraskende grei som gir elbileierne alle disse fordelene. Særlig nå som staten tar bort pålegget om gratis parkering for elbiler. Kommunen kan altså velge: Enten fortsette å sponse elbilister, eller halvere parkeringsavgiften og hente inn 4-6 millioner ekstra fra Stavanger Parkering. Penger som kan brukes f.eks til barnehage eller sykehjem. Fritt valg. Gi pengene til folk som har god råd og liker å frese forbi i kollektivfeltet, eller bruk dem til noe fornuftig.

 

(PS: Selv om jeg skriver på egne vegne og ikke ut fra noe Høyre-vedtak her, vil jeg stemme for å fjerne denne urimelige fordelen hvis jeg får anledning. Og ja, jeg må med skam melde: Jeg disponerer faktisk en elbil.)

 

Et dårlig Kinderegg

Publisert i Stavanger Aftenblad 9.januar 2016

Godt skjult på kommunens nettsider – ikke under fanen ‘Høringer’ hvor den skulle ha ligget – er piggdekkavgift på offentlig høring til 19.januar. Alle kan uttale seg om saken. Søk på Piggdekk på kommunens hjemmesider.

I hovedsak består saken av et innlegg om luftkvalitet. Det redegjør verken for ulykker pga glatte veier, effekt på handel og aktivitet i Stavanger, eller alternative løsninger for å forbedre luftkvaliteten. Derfor er det nødvendig å skrive om det her.

Ødeleggende for handelen

For næringslivet i Stavanger er dette høyrisiko. Nabokommunene Sandnes, Sola og Randaberg har høy piggdekkandel og ingen avgift. Disse potensielle kundene vil dermed måtte betale både bompenger, parkering og 35 kr i dagsgebyr for piggdekk for å handle i Stavanger. I sum vil det koste minimum 100 kr å ta en bytur til Stavanger med bil. Piggdekkavgiften blir veldig merkbar, fordi bilistene må kjøpe en dagsoblat på automat eller i en app. Er det verd prisen og bryderiet?  Eller vil kunder bosatt utenfor piggdekksonen betakke seg fra å handle i byen, og kjøre til Kvadrat isteden?

Stavanger Parkering har i sitt årsbudsjett for 2017 (HØP) budsjettert med at «Piggdekkavgift vil føre til nedgang i parkeringsbelegg» i Stavanger. Færre parkerte biler betyr selvsagt mindre handel.

I tillegg skal man merke seg:  Rådmannen har lagt inn samme inntekt på piggdekkebyret i budsjettet hvert år fremover, se HØP17. Rådmannen ser altså ikke ut til å tro at avgiften vil redusere bruken av piggdekk. Det er snakk om en ren inntektskilde - en straffeskatt, kan man godt si. «Har du råd til hytte i Sirdalen har du råd til 1400 kr i piggdekkavgift også», ble det sagt over bordet i Kommunalstyret for Miljø og Utbygging. Mulig det, men var det en ny toppskatt som var oppe til avstemning?

Nedgangen i skatteinntekter fra byens handel/tjenester og ansattes lønn er derimot ikke beregnet. Jeg frykter at nedgangen i skatteinntekter langt vil overgå den budsjetterte gevinsten.

Flere personskader

Ifølge NAFs test av vinterdekk 2016, stoppet det beste piggdekket 13,2 meter tidligere enn det beste piggfrie dekket på isføre når de bråbremset i 50 km/t. Tretten meter ekstra bremselenge er mye: Du rekker å kjøre ut av veien, kollidere med en annen bil og/eller kjøre på en fotgjenger.

Transportøkonomisk institutt har sett på innføring av piggdekkavgift i de store byene, og sier at redusert bruk av piggdekk i perioden 2002-2009 førte til 2-3% flere politirapporterte trafikkulykker med personskade. Noen få prosent høres kanskje ikke mye ut, men det er dramatisk for de det gjelder. Ifølge Trafikksikkerhetsplanen er det ca 150 skadde og drepte i Stavangertrafikken hvert år. En økning på to prosent betyr 3-4 flere skadde eller drepte hvert år.

Vanligvis når man gjør trafikale endringer skal personskader kostnadsberegnes, fordi både sykehuskostnader, tapt inntektsfortjeneste, forsikringsselskapenes utgifter og andre samfunnskostnader oppstår hvis antall ulykker øker.

I 2011 gjorde TØI en stor nyttekostanalyse og kom frem til at «samfunnskostnaden for et dødsfall var 30 millioner kroner, kostnaden ved en hard personskade drøye 10 millioner, kostnaden for en lettere skade 0,6 millioner, mens kostnaden blir 30 000 kroner for en materiellskade.» Dette er overhodet ikke nevnt i kommunens vurdering av konsekvensene av piggdekkavgift.

Symbolpolitikk

Det er så lett å angripe piggdekkene. Det er mye kjedeligere å snakke om at hvert cruiseskip i havna bruker like mye diesel som 7.000 parkerte biler på tomgang, og dermed blåser ut enorme mengder partikler og NOX midt i sentrum. Eller at én persons flytur til USA forurenser like mye som to års bilkjøring. Vi kan se støvet på bakken, det er lett å forstå. Men det er fullt mulig å bruke litt mer ressurser på gaterenhold de dagene i året når støvet samler seg.

Og med all respekt for god luftkvalitet: Stavanger er en forblåst by med sjø på alle kanter. Ser vi bort fra 2013, har vi vært godt innenfor kravene til mengden partikler i lufta de siste ti årene (http://www.luftkvalitet.info/Libraries/Rapporter/stavanger_historisk.sflb.ashx), selv ved målestasjonen i Kannik som med vilje er plassert på verst tenkelig sted. Da er det naturlig å spørre:

Hvor farlig er det egentlig med litt støv i Kannik noen få dager i året? Hvor mange mennesker blir syke av Kannikluften, sammenlignet med risikoen for at 3-4 ekstra personer hvert år blir skadet av en bilist uten pigger?

For ordens skyld: Siden jeg er involvert i bilbransjen, vil jeg gjerne understreke at jeg ikke har personlig gevinst enten det blir piggdekkavgift eller ikke. Om noe, ville jeg kunne tjene på at folk dropper piggdekkene, fordi det da blir flere kollisjoner og flere bulker å reparere. Men jeg håper inderlig det ikke skjer! Og har stemt mot avgiften i KMU.

Effektiv reduksjon av matkasting

Skal vi forby butikkene å kaste mat? Fremtiden i våre hender agiterer energisk for at butikkene skal få forbud mot å kaste "spiselig" mat, slik at maten heller kan bli delt ut til folk som trenger den. Et hederlig ønske og et godt formål. Men gir det mening?

 

Eller er dette bare en finfin måte å skaffe oss lettvint god samvittighet, fordi vi 'generøst' mener at andre - altså butikkene - kan gi bort til tredjepart den maten vi selv ikke gidder å kjøpe i butikkene?


Heldigvis finnes det langt mer effektive metoder for å redusere mengden god mat som går i søppelet.

Hva er "spiselig" mat?

Butikker kaster mat som går ut på dato. "Siste forbruksdag" er en absolutt grense for når en vare kan selges, men svært mange kunder nekter å kjøpe mat som nærmer seg "best før"-datoen, selv om den vil være spiselig lenge etter denne datoen. Hvis ingen vil kjøpe maten, må den i søppelet. Men det er ikke butikkens skyld, det er vi kundene som ikke forstår poenget med 'best før' og forkaster maten.

 

Hva kan restauranter gjøre?

Butikker og restauranter kaster ikke mat de kan selge og tjene penger på. De kaster mat fordi den har oppnådd en datogrense eller har ligget fremme så lenge som regelverket tillater. Man kan ikke gjenbruke tilberedt mat som har vært fremme i det uendelige.

 

Skikkelige restauranter holder matsvinnet på et absolutt minimum. De er blir råvarene tatt frem først når bestillingen er levert, og maten blir tilberedt og levert i enkeltporsjoner. De har veldig, veldig lite svinn. Ja, hvis du veier den brune dunken vil du finne endel kilo matavfall, men det har to opphav: Gulrotskrell, utkokte bein, slintrer og lignende, og mat som gjestene ikke spiser opp. Det kan ikke forandres.

 

Hurtigmatkjedene kaster mye mer spiselig mat. De interne reglene hos McDonalds tilsier at en ferdig burger ikke skal ligge lenger enn ti minutter før den kastes. Slikt blir det naturligvis svinn av, men dette begrenser seg til spisesteder som tilbereder maten før gjestene etterspør den.

 

Hva kan du og jeg gjøre?

Hjemmekastingen er enorm! To tredjedeler - ja, 2/3 - av all mat som kastes, blir kastet hjemme hos oss. 231.000 tonn hvert år, for å være presis. Det kan vi gjøre noe med. Butikkene kaster 68.000 tonn mat per år, så hvis vi halverte kastingen hjemme på kjøkkenet, ville vi redusere søppelmengden med nær dobbelt så mye som alt butikkene kaster.

Noe kan vi klare selv, noe må vi gjøre ved hjelp av myndigheter, produsenter og butikker. Her er noen enkle forslag:

 

1. Myndighetene kan sette 'siste forbruksdag' noen dager senere.
2. Myndighetene kan droppe hele 'best før'-merkingen, og overlater det til vår egen nese, øyne og gane. Ingen blir syke av å spise mat som var 'Best før' forrige uke.
3. Produsentene må lage flere ulike pakningsstørrelser. Idag må man kjøpe 8 grillpølser, 2 kyllingbryst, et kilo gulrøtter etc. Det blir det mye søppel av når vi er kommet hjem. Seks av ti (61%) av alle norske husholdninger består av en eller to personer. De har ikke lyst til å spise grillpølser tre dager på rad eller bare ha Nugatti på maten i to uker. Dermed kastes ofte det overflødige.
4. Butikker og produsenter må tilby mye mer varer i løs vekt, så vi kan kjøpe så mye eller lite vi vil. Gulerøtter må kunne selges enkeltvis, og halve brød bør gjeninnføres. 
5. Butikkene må også bruke tid på å sortere bort dårlige enkeltvarer istedet for å la det ligge og smitte for så å kaste hele kassen. 
6. Vi må lære oss at 'siste forbruksdag' er et romslig konsept hvis maten har vært godt oppbevart, og at 'best før' betyr at vi skal smake, lukte og se på maten før vi spiser eller evt kaster den.
7. Vi må slutte å kjøpe store pakker når det finnes mindre alternativer. Stor pakke behøver slett ikke bety at vi sparer penger per gram, og hvis vi kaster halve, er det dyrere å kjøpe stor pakke uansett.
8. Vi kan bli litt flinkere til å planlegge, og til å bruke restemat.

 

Vi kan ikke bare si at fattigfolk kan spise søppelmaten vår gratis.

Hvis maten ikke er spiselig for oss, kan vi ikke "generøst" si at den er ok for andre. Men vi kan gjøre noe på eget kjøkken, når vi handler, og når vi stiller krav til produsenter og myndigheter. Det er ikke like koselig som å storsinnet gi bort mat som er utgått på dato, men det er langt mer bærekraftig.