Åpen og saklig debatt? Ja takk!

(Trykket i Stavanger Aftenblad 5.februar 2015)

Arbeiderpartiets leder er et offer. Hun blir mistenkeliggjort, hun og partiet blir mobbet, holdt utenfor viktige diskusjoner, får ikke informasjon og blir utsatt for «angrep og kritikk», til og med «kampanjer» og «godt planlagte drittpakker». I hvert fall ifølge henne selv.

Ja, AP er blitt nedstemt i en rekke saker, fordi de har brutt samarbeidet med flertallspartiene. Er man i mindretall, blir man ofte nedstemt. Nå klager Bjelland over at hun «ikke har fått svar på hvorfor» vedtak er gjort, som f.eks Siriskjær og Forum. Feil. Begrunnelsene har i rikelig monn vært gitt i saksgangen og Bystyret.

Forrige fredag hadde Bjelland en helside i Aftenbladet hvor hun gikk så nær grensen for injurier som bare en advokat kan klare. Hun mer enn antydet at private kan ha fått verdier de ikke skulle hatt, kobler det sammen med «Høyres representanter som sitter og har sittet på alle sider av bordene» og skriver at «i beste fall fremstår dette som en amatørmessig forvaltning av kommunens penger og interesser». I beste fall, sier hun, og lar alternative forklaringer henge i luften. Dette er graverende antydninger.

At Bjelland må «lete seg gjennom 10-15 vedtak fra 2009 og frem til i dag for å se helheten» sier litt om de grundige politiske prosessene som foregår før store beslutninger, men kanskje mest om Arbeiderpartiets evne til å henge det ene vedtaket sammen med det forrige når sakene behandles. Ups, mistenkeliggjorde jeg AP nå?

Mistenkeliggjorde? Ja, det skal man passe seg for. Innlegget hvor hun angriper Høyrepolitikere og private for mulig samrøre er pepret med påstander om at det er AP og Bjelland som blir mistenkelig­gjort og utsatt for personangrep. Skal ikke andre få lov til å svare på APs påstander eller angrep? Er det urimelig å påpeke at AP har vært delaktig i både planer og vedtak, eller at de er blitt nedstemt på ryddig og demokratisk vis?

Søndag går Bjelland enda lenger i et nytt innlegg. Hun sier igjen at anonyme kilder skal ha hevdet samrøre mellom politikere og private, viser til at en del sentrale politikere har sittet ved makten i 20 år, og avrunder med å si at mangel på kritiske røster «korrumperer». Javel, Cecilie Bjelland – vi skjønner hva du mer-enn-antyder. Du ville antakelig brukt ordet drittpakke.

Jeg er bare vara i bystyret, med fint lite makt. Men jeg følger brukbart med, og har merket meg at når Bjelland uttaler seg i media er det i hovedsak for å kritisere, avlede og mistenkeliggjøre. Nå har hun selv startet en debatt om debatten, men går rett i angrep straks noen er freidige nok til å svare på det. Urent trav!

Siden Bjelland etterlyser mer livskraftig opposisjon og flere kritiske røster, må jeg få påpeke at begge deler ser ut til å ha blitt effektivt utradert fra Arbeiderpartiet etter at Bjelland kom på banen. Seks medlemmer har forlatt bystyregruppen i det siste, og ut fra hva de sier i avisen, er det nettopp fordi opposisjon og kritikk ikke var velkommen hos Bjelland og AP-ledelsen.

Det finnes mange hersketeknikker. Demokratiske flertallsvedtak er ikke blant dem, uansett hvor mye man måtte mislike utfallet. Men å pålegge meningsmotstandere munnkurv ved å avskjære motargumenter (ref stadige «før vi igjen blir mistenkeliggjort» i hennes helside) er en slik teknikk. Det samme når en gruppeleder svarer offentlig med ord som «jeg ble skikkelig, skikkelig lei meg», «gruffet ditt» og det «gjør vondt», samt ordet «mobbing» til en med-politiker som har omtalt hennes partilag, eller «det er ikke lite edder og galle som har fått utløp» og hva folk «måtte ha vrengt utav seg» om tidligere partimedlemmer, alt fra et innlegg før jul.

En god leder styrer ikke gjennom slikt snakk, heller ikke gjennom nesten-injurierende omtale av representanter for andre partier. En åpen og ærlig politisk dialog innebærer saklig ordbruk, aksept for flertallsvedtak, og at man utviser respekt også for meningsmotstandere.