Nei betyr nei. Men hva da med ja?

Det kan være deilig å bli kurtisert av en ivrig mann som gjør gjentatte forsøk på nærkontakt. Men dette er en glede kvinner bør nyte i begrenset omfang. #metoo-kampanjen har (heldigvis) tydeliggjort vår rett til å si nei, men da må vi også selv ta ansvar for å si ja til sex.

Mange kvinner har hatt ufrivillig sex, og det er alltid galt. De fleste har nok hatt uønsket, men teknisk sett frivillig sex – med egen partner, en beiler, en festdeltaker eller sjefen. Vi aksepterer uønsket sex fordi alternativet er verre: Sex er raskere unnagjort enn en lang diskusjon, vi er redde for at han skal bli sur, langsint, krangle, snakke stygt om oss, legge på glasstaket. Eller vi tenker at vi har sluppet ham så langt innpå at det ville være urimelig å si nei, så vi gjennomfører motvillig, men frivillig. Mye av den uønskede sexen kan vi slippe ved å gi tydeligere nei-signal. Men vi må slutte å dobbelt­kommunisere.

Menn er generelt ikke dumme. Når det hjelper å mase, lærer han av det. Da får vi den velbehagelige kurtisen som fører til sex som vi lyster etter, men som vi ønsker at mannen skal jobbe litt for først - og vi risikerer uønsket sex. Når #metoo nå slår inn i menns bevissthet, vil de forhåpentligvis akseptere et nei for et nei. Derfor må mange kvinner faktisk lære ny adferd.

Vi må si ja når vi faktisk ønsker flørting, fremstøt og/eller sex. Vi må ta ansvar for vår egen seksualitet og egne behov. Skal nei bety nei, må vi også bli i stand til å si et klart og tydelig ja.