tirsdag 11. februar 2020

Umotivert til døde


A-magasinet forteller om 91 år gamle Marie-Louise som kom til omsorgsenteret etter et fall, og døde 47 dager senere – dehydrert, underernært og umedisinert. I løpet av oppholdet forklarte betjeningen familien at hun ikke spiste, drakk eller tok medisiner fordi hun «ikke var motivert», og at fordi hun var en voksen kvinne «må hun selv bestemme dette».

Skal vi akseptere at syke mennesker under helsevesenets omsorg skal bestemme slikt selv?
Min åndsfriske, intelligente mor ble også «ikke motivert» etter å ha vært innlagt etpar uker. Hun var fortsatt i syttiåra da hun kom på sykehus med lungebetennelse, falt ut av sykesengen og brakk hoften. Etter 15 uker og 23 forflytninger mellom ulike avdelinger døde hun – utmagret, utslitt og «umotivert».

Journalen hennes og svarene på våre henvendelser er spekket med «ikke motivert» og «hun må selv bestemme dette». Den spreke dama var blitt ikke motivert til fysioterapi, ikke motivert til å gå tur i gangen, ikke motivert til å spise eller til å sitte i dagligstuen. «Vi kan ikke tvinge henne.»

Hvorfor ikke? Onkelforskning (jeg kjenner noen som…) viser at mannlige pleieassistenter og hjelpepleiere får mer fart på pasientene enn hva mange kvinnelige klarer. Menn ser ut til å si at jo, du må faktisk ta medisinene dine. Og trene litt. Og spise, definitivt, ellers går det galt. Mens flere kvinnelige ansatte ser ut til å godta at ok, vi ser på det i ettermiddag, snakker om det i morgen, prøver igjen i kveld. Og «ikke motivert» går inn i journalen.

Forskes det på hva som skjer når folk overgir seg til helsevesenet? Studerer noen den tillærte hjelpeløsheten som gjør at tøffe, oppegående mennesker går inn i et depressivt ventemodus etter etpar ukers opphold på sykehjem eller sykehus? Som gjør at pasienten ikke påpeker at sykehjemmet har glemt å gi dem kols-medisinen de pleier å ta, eller at ingen har tilbudt lungefysioterapi på fire dager, fordi de forutsetter at dette er noe den kloke nye legen har bestemt. Eller at de stille trekker seg ut av situasjonen og beslutter at «jeg skal begynne å spise og trene og snakke med mennesker så snart jeg kommer hjem, men i mellomtiden skal jeg bare vente og håpe» - frem til de dør, fordi venting og håping betyr sult og død.

Mor med et av barnebarna

«Pasienten er ikke motivert.» Neivel. Skulle ikke impulsen og oppdraget da være å motivere pasienten?

Når vi blir innlagt, er vi ofte fortsatt oss selv. Da er det rett tid for helsepersonell å avholde en journalført samtale: Hvis vi ser at du blir deprimert, passiv og føler deg hjelpeløs her hos oss, ønsker du da at vi om nødvendig skal bruke pressmidler, endog tvang, for å få deg til å spise, trene og ta medisinene dine? DA er pasienten motivert til å svare. Det er for sent når pasienten er gått i ventemodus og i realiteten venter på døden.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar