Kannibalisme krever en kannibal

(Trykket i Klassekampen 18.mars 2015)

Klassekampens Tommy Olsson har vært kulturlivsdebattant i Stavangers Kverulantkatedral, og der gjenoppdaget han problemstillingen om underfinansierte «lokale kunstscener utenfor Oslo». Ikke bare det, men selveste kulturhovedstaden 2008 mangler fortsatt midler til det aller meste på kulturfronten, hvilket Tommy Olsson heldigvis er rystet over, men han legger skylden lokalt, på manglende motstand, på manglende politisk vilje og lokal finansiering. Og som bevis på dette, bruker – og godkjenner! – han Kunstforeningens salg av byens Barbara Hepworth-skulptur for å berge seg selv.

Seierherren skriver historien, Tommy Olsson, og det er lettere å bruke tid på historier hvis man har 44 millioner på bok og ikke har bladd opp 141.000 kroner i saksomkostninger av private lommer – forgjeves, fordi Hepworth ble solgt med lynfart, så retten avviste saken – for å stoppe fjorårets mest vulgære kunstsalg.

For du er feilinformert, Olsson. Ikke om byer som sliter med å finansiere kultur, kommer tilbake til det, men om Kunsthall Stavanger. Skammen skal ikke fordeles likt når kunst er blitt cash.

Kunsthall eksisterte ikke før 13.september 2013. Du snakker om «de faglig viktigste institusjonene» som møter motstand når de «prøver å berge virksomheten sin med offentlige midler». Stavanger Kunstforening har ikke vært særlig viktig på mange år, og Kunsthall er helt ny.

Hele 2012 var det totalt 357 besøkende i Kunstforeningen. 12 medlemmer stilte på årsmøtet, avslo kommunen og kunstmuseets redningsplan, og valgte inn et styre som ansatte daglig leder og startet A brand new kunsthall: i et nedslitt bygg, nesten uten medlemmer, så godt som uten finansiering, kun en sekretær og en ny leder som pendlet fra New York.

Et halvt år etter oppstart ble jeg bedt om å sitte i styret, og etterlyste regnskap (elendig), budsjett (forelå ikke – i mars!) og strategi (fantes ikke). Så jeg takket nei. I april fikk vi vite at Mugaas skulle selge Hepworth for å skaffe penger. Da begynte bråket.

Ja, det var først et utpressingstiltak. Nystartede Kunsthall ville ha mer av kulturbudsjettet enn de var tildelt. Jeg begriper ikke at andre kulturaktører ikke har reagert på dette, men dem om det. Var det så byens forbannede plikt å bla opp millionene som nye Kunsthall krevde, bare fordi skulpturen stod på deres plen? Det var byen selv som dengang kjøpte inn Hepworth – skulle vi nå «kjøpe» den om igjen fordi nye Kunsthall ønsket seg penger, masse penger? Nei! Dermed solgte de Hepworth for å finansiere «bygg og drift». Støtter du Kunsthall i dette, må du også gi FrP rett i at man kan selge Munch for å drive Munch-museet.

Kunstforeningen la i 1965 sin store kunstsamling i en stiftelse fordi «det tilligger samfunnets organer å ha ansvaret for Kunstforeningens faste galleri av kunstverdier […] det kan neppe sies å være tidsmessig at dette ansvar i vårt velferdssamfunn tilligger et tilfeldig sammensatt styre av mer privat karakter». Så ingen kunne senere bytte Hertervig mot nytt tak, reisepenger eller egen ære. Klokt.

Javisst trenger kulturen mer penger. Men kommunen må sørge for sykehjem og skoler, det er den Oslo-sentrerte staten som svikter. Ut over de fem nasjonal­institusjonene får hver Oslo-borger 2.685 kr per hode i kulturbevilgninger (2013-tall) mens vi får 411 kr. Hadde vi fått like mye per hode, ville Rogaland hatt over en milliard - tusen millioner - kroner mer til kultur hvert år. Da ville det begynt å svinge!

Det er ravende galt å overgi kulturprioriteringene til et tilfeldig styre i en privat forening, noe Mugaas mfl har ettertrykkelig bevist ved å selge Kunsten for å starte en splitter ny Kunsthall. Det skal vi være sinte for i mange år fremover, og det burde du også være.  

Kunsten forgår, administrasjonen består

(Trykket i Fædrelandsvennen februar 2015)


Skrevet av Ingebjørg Folgerø og Natasja Askelund

Cecilie Nissen kjemper for finansiering av Kristiansand Kunsthall, et hederlig formål. Men virkemidlene er i stor grad usannheter og desinformasjon. Det er beklagelig, fordi spørsmålet om finansiering er viktig.

I Dagens Næringsliv nylig forherliget Nissen Stavanger Kunstforenings (SK) salg av byens Hepworth-skulptur for å finansiere eget bygg og drift. Hun forstår ikke hvilken katastrofe salget var.

«At oljebyen ikke var istand til å skaffe midler for å bevare kunstverket, er bittert», skriver Nissen. Men skulpturen var jo innkjøpt av Stavanger Byselskab og Stavanger kommune! SK tok skulpturen som gissel for å presse ut en ekstraordinær millionbevilling.

SK kunne klart seg uten å selge, de var aldri konkurs, selv om driften har gått dårlig. I 2012 var besøkstallet nede i 357 personer for hele året. Da tilbød kommunen å overta bygget, Kunstmuseet påtok seg å fylle lokalene med aktivitet, og SK skulle fritt få bruke rommene to måneder hvert år. SK sa nei, de ville ha alt betalt og enerett til bygget. Isteden solgte de Hepworth for å finansiere ‘bygg og drift’, for ikke å snakke om eget utkomme og egen ære.

Hva formidlet SK med salget? Jo, at et nedslitt bygg og noen få medlemmer er viktigere enn selve Kunsten. Da blir spørsmålene: Kan et sykehjem selge sin utsmykning når de trenger nye rullestoler? Hvorfor prioritere billige atelier når barneskoler har taklekkasjer? Hvordan kan vi heretter argumentere for innkjøp av kunst til det offentlige rom?

År 1966 overdro SK sin verdifulle kunstsamling til en stiftelse. Derfor er samlingen trygt bevart i Stavanger Kunstmuseum. Ellers kunne f.eks Hertervig-samlingen vært spist opp av skiftende styrers ønske om nytt tak eller en ekstra assistent.

Karl Wyller i SK begrunnet overdragelsen med at det «tilligger samfunnets organer å ha ansvaret for Kunstforeningens faste galleri av kunstverdier, som for eksempel Lars Hertervigs – og andre kunstneres – skatter, […] det kan neppe sies å være tidsmessig at dette ansvar i vårt velferds­samfunn tilligger et tilfeldig sammensatt styre av mer privat karakter».

Han fikk sørgelig rett. På Stavanger Kunstforenings årsmøte i 2012 møtte det 12 medlemmer og valgte inn et temmelig tilfeldig sammensatt styre, som så besluttet å cashe inn den gjenværende skulpturen. Det er skamløst.

Staten må være primæransvarlig for å finansiere visningsarenaer i alle de store byene. Det er urimelig å kreve at folk skal fly til Oslo og bo på hotell for å få et glimt av god, statsfinansiert kunst. Men en raus grunnfinansiering kan bare tildeles faglig solide og langsiktige institusjoner. Tilfeldige sammensatte styrer i nedslitte, private organisasjoner kan ikke legge premissene for kunstformidling. Det har Stavanger Kunstforening ettertrykkelig bevist.

 

Blå feminisme

Jeg går i 8.mars-tog hvert eneste år, og det har jeg gjort så lenge jeg kan huske. Gjerne med Høyre-button eller Høyre-jakke. Det er egentlig ganske enkelt å velge hvilken parole jeg skal gå bak, siden svært mange av parolene ikke hører hjemme i et likestillingstog. Ofte burde mer enn halvparten av parolene vært tatt ut av 8.mars-toget og utsatt til 1.mai-toget.

Venstresiden i norsk politikk har nærmest tatt monopol på feminismen i mangfoldige år. Slik jeg oppfatter den sosialistiske feminismen, hevder de at det kapitalistiske systemet undertrykker kvinner dobbelt: Først som arbeidere, deretter som kvinner i et patriarkalsk system. Toget handler derfor (minst) like mye om kapitalisme som det gjelder feminisme. Konsekvensen er at parolene i liten grad er kjønnsspesifikke, de er generelle sosialismesaker. 

 

Dette er noen av de sakene som IKKE hører hjemme under feministfanen:

• Sekstimersdagen
• Motstand mot EUs tjenestedirektiv
• Stopp krigen, USA/Europa/Norge ut av diverse land, etc (jeg er generelt mot krig, men dette er ikke et feministtema, det er storpolitikk for begge kjønn)
• Motstand mot pensjonsreformen
• Motstand mot ny arbeidsmiljølov
• Kamp mot privatisering
• Krav om endringer i asylpolitikken
• Israel/Palestinakonflikten
• Antirasisme generelt
• Kamp mot incest og overgrep mot barn (jeg er selvsagt enig i det, men dette er ikke en spesifikk kvinnesak, det er en samfunnssak)

Hva er da feminisme - sett fra Høyresiden?

Grunnlaget for (blå) feminisme er like muligheter for alle, men også at vy alle har et selvstendig ansvar for våre egne liv.

Like muligheter betyr ikke nødvendigvis likebehandling. Folk er forskjellige, har ulike utgangspunkt og ressurser, og dermed også ulike behov. Standardisert, gjennomsnittsberegnet likebehandling kan lett føre til at noen får bistand de ikke behøver, mens de som har store behov, får for lite.

Når det er store ulikheter innebygget i samfunnsstrukturen, kan det være riktig å å gi noen mennesker eller grupper særbehandling, som bidrar til å jevne ut ulikhetene over tid. Derfor kan både fedrekvoten og sexkjøpsloven forsvares innenfor et blått perspektiv på likestilling. Fedrekvoten normaliserer det at menn tar (og beholder) ansvar for egne barn, hvilket er et stort fremskritt både sosialt og økonomisk, for begge kjønn. Sexkjøpsloven påvirker oppfatningen av hvorvidt kvinner en en handelsvare, synliggjør det urimelige i at sex kan være et maktmiddel i samlivet, og stimulerer forhåpentlig kvinner til å delta aktivt i yrkeslivet for å skaffe seg et solid og varig levegrunnlag.

Blå likestillingsparoler

Jeg har ingen komplett liste over blå paroler, men disse femten sakene bør være med, fordi de er ekte rene feminismesaker. Listen er uprioritert:

1. Full barnehagedekning
2. Lik rett til abort (for alle kvinner i alle land)
3. Likestille skiftarbeid med turnus. Fortrinnsvis gjennom å endre regelverket for skiftarbeid, så det blir likere reglene for turnusarbeid.
4. Nei til omskjæring, ja til at kontroller gjøres av helsesøstre, men bare på jenter som kommer fra familier med en kulturell bakgrunn hvor omskjæring praktiseres. Venstresiden mener at slike selektive kontroller er ufine, og at enten må man kontrollere alle (dyrt og krevende) eller ingen (da slipper de unna). I tillegg mener mange at det er «invaderende» og «flaut» at helsesøster kikker på underlivet til småpiker. Vel – helsesøster beføler samtlige smågutter for å sjekke at testiklene er kommet ned, og det er visst helt ok… Så likestilling av helsesjekk av underlivet på barn!
5. Nei til tvangsekteskap, ja til rutiner for samtale med jenter fra relevant bakgrunn når de nærmer seg den alderen. Ingen grunn til å ta den praten med jenter fra andre bakgrunner.
6. Nei til heldekkende ansiktsplagg.
7. Obligatorisk språkopplæring for å få statsborgerskap. Det samme for å få mer enn minsteytelser fra det offentlige. Dette vil hjelpe mange innvandrerkvinner med å bli integrert (samfunnskompetanse, få jobb, få nettverk).
8. Likestilling når norske menn/kvinner gifter seg i utlandet og vil ha ektefellen til landet. I dag praktiseres det svært (!) ulikt; «alle forstår» at en norsk mann på 65 og en thai kvinne på 32 har et «godt forhold til gjensidig glede» så han får hente hjem henne, men hvis en norsk kvinne gifter seg med en utenlandsk mann, oppfattes det som suspekt. Det må endres.
9. Likebehandling av eldre mennesker uavhengig av om de har hhv sønner eller døtre. I dag praktiserer hjemmesykepleien dette veldig ulikt; har man bare sønner, får man mer hjelp enn hvis man har døtre. Det er uakseptabelt.
10. Lettere tilgang på omsorgslønn (deltid) hvis menn/kvinner etter avtale med hjemmesykepleien bidrar til å stelle gamle foreldre. Det er bra for familien, billigere for samfunnet, og kvinner slipper å tape lønn og pensjon på at de hjelper sine gamle.
11. Kortere foreldrepermisjon, og permisjonen må ikke kunne tas ut samtidig av begge foreldre. Når begge etter noen måneder går hjemme, får far i realiteten ikke ansvaret, og permisjonen blir bare en lang skattefinansiert ferie.
12. Nei til kontantstøtten. Mange grunner: Den holder folk borte fra arbeidslivet, den hindrer integrering av innvandrerkvinner, den bremser barnas språkopplæring (og fremtidige skolegang/integrering), og det er ikke statens oppgave å betale folk for at de frivillig skaffer seg mer tid hjemme. Valget mellom mer penger og mer fritid må man ta i betraktning før man velger å få barn.
13. Nei til kjøp av sex. Gjerne også nei til salg av sex. Og reglene må håndheves av politiet.
14. Nei til stripping, det forringer kvinnesynet generelt.
15. Deling av pensjonsrettighetene (poeng etc) mellom ektefeller/samboere. Altså at begge parter løpende deler sine poeng den tiden de lever sammen. Man har jo felleseie på alt annet man sparer/anskaffer/eier i faste parforhold. På den måten er samfunnskosten konstant, mens pensjonen fordeles likt.

Sluttkommentar om deltidsarbeid

Venstresiden flagger også "nei til ufrivillig deltid". Det er en kompleks sak. Et oversett tema blant sosialister er at dette er blitt adskillig verre og mer utbredt under AP-styret. Men det til side:  Det er klart urimelig at mange kvinner bare tilbys rare stillingsprosenter (72,6% etc) og samtidig en turnus som gjør det umulig å ta en tilleggsjobb. Det fører utvilsomt til at flere ender som uføretrygdet, fordi det ikke går rundt økonomisk uansett.

 

På den annen side: Mange kvinner søker seg til helsevesenet (hvor dette er mest utbredt) nettopp fordi de får mulighet (!) til å arbeide deltid når det passer dem. Og mange søker seg aktivt over i deltidsstillinger. Det fører til en normalisering av deltid, og arbeidsgiver tilpasser seg deretter.

 

Hvis alle isteden sa nei takk til reduserte stillingsbrøker, slik menn gjør, ville arbeidsgiver måtte tilby større stillinger for å få tak i ansatte.

Da er vi tilbake til at folk også må ta ansvar for egne liv.

 

Fotnote:

Hva er en blåstrømpe? Det bør du lese om. "A bluestocking is an educated, intellectual woman, more specifically a member of the 18th-century Blue Stockings Society".

Her finner du referanser til flere tekster (håndarbeidet får du med på kjøpet, velbekomme), bl.a dette: 
" More description from the fiction of the time (1853).

 'I understand he has the misfortune to have a blue-stocking for a wife, and whenever I have thought of going there, a vision with inky fingers, frowzled hair, rumpled dress, and slip-shod heels has come between me and my old friend, — not to mention thoughts of a disorderly house, smoky puddings, and dirty-faced children. Defend me from a wife who spends her time dabbling in ink, and writing for the papers.'"

La oss stolt være blåstrømper!

 

 

 

Forsikringsselskapene skaper svart arbeid

(Trykket i Stavanger Aftenblad 26.februar 2015)

Svart arbeid er en uting – nei, det er mye verre enn det. Svart arbeid er tyveri fra felleskassen. Og forsikringsselskapene bidrar til å holde aktiviteten i gang. Ikke overlagt, men likevel systematisk, gjennom sine ordninger for kontantoppgjør.

Får du en forsikringsskade på hus, hytte, båt eller bil vil forsikringsselskapet få skaden taksert. Deretter spør de om du ønsker å få skaden utbedret eller gjenstanden erstattet, eller om du heller vil ha et kontantoppgjør. Dette er for så vidt helt greit hvis det er snakk om at båten din er kondemnert, så kan du selv velge om du vil kjøpe ny, eller heller bruke pengene på noe annet. Men det er ikke like greit hvis det du trenger er en rørlegger, elektriker, bilmekaniker, byggmester eller taktekker.

Her er klipp fra reglene til et forsikringsselskap:

«Selskapet kan avgjøre om skaden skal erstattes ved kontantoppgjør, reparasjon eller gjenoppføring, eller at selskapet gjenanskaffer tilsvarende ting. […] Ved kontantoppgjør erstattes arbeidspenger med 75% av de timepriser selskapet kan få hos sine avtalepartnere. Arbeidspenger for VVS- og elektroarbeider, som skal utføres av autorisert håndverker, erstattes med de timepriser selskapet kan få hos sine avtalepartnere. […] Merverdiavgift erstattes når det er dokumentert at avgiften er betalt.»
Selskapene har altså endatil et system for å trekke fra merverdiavgift på utbetalingen hvis du ikke kan dokumentere at arbeidet er betalt hvitt og skikkelig.

Jeg hadde nylig besøk av en takstmann for å vurdere en skade på vannrør. Det var åpenbart en rørleggerjobb, muligens også for flere fag for å åpne veggen etc. Takstmannen fylte ut skjemaene og spurte rutinemessig om han skulle krysse av for kontantoppgjør. Hva er ideen? Tenk deg at skaden vil koste forsikringsselskapet 30.000 kr å reparere. Isteden gir de meg 22.500 kr minus mva, jeg betaler en håndverker svart 10.000 for jobben og sitter igjen med noen tusenlapper selv? Da har selskapet spart en masse penger, håndverkeren slipper å betale skatt og mva, jeg får noen tusen i lommen… «alle vinner?» Er det sånn det skal være?  

Forsikringsselskapene utbetaler enorme beløp hvert år. Når en skade skal utbedres innen et fagområde som krever fagbrev og/eller autorisasjon, bør oppgjøret fra forsikringsselskapet kun foregå mot kvittering fra registrert firma, eller mot dokumentasjon for at eieren selv har utført arbeidet på bakgrunn av egen kompetanse. Kontantoppgjør fra forsikringsselskap er ellers en stor fristelse og dermed en sterk stimulans til svart arbeid.

Åpen og saklig debatt? Ja takk!

(Trykket i Stavanger Aftenblad 5.februar 2015)

Arbeiderpartiets leder er et offer. Hun blir mistenkeliggjort, hun og partiet blir mobbet, holdt utenfor viktige diskusjoner, får ikke informasjon og blir utsatt for «angrep og kritikk», til og med «kampanjer» og «godt planlagte drittpakker». I hvert fall ifølge henne selv.

Ja, AP er blitt nedstemt i en rekke saker, fordi de har brutt samarbeidet med flertallspartiene. Er man i mindretall, blir man ofte nedstemt. Nå klager Bjelland over at hun «ikke har fått svar på hvorfor» vedtak er gjort, som f.eks Siriskjær og Forum. Feil. Begrunnelsene har i rikelig monn vært gitt i saksgangen og Bystyret.

Forrige fredag hadde Bjelland en helside i Aftenbladet hvor hun gikk så nær grensen for injurier som bare en advokat kan klare. Hun mer enn antydet at private kan ha fått verdier de ikke skulle hatt, kobler det sammen med «Høyres representanter som sitter og har sittet på alle sider av bordene» og skriver at «i beste fall fremstår dette som en amatørmessig forvaltning av kommunens penger og interesser». I beste fall, sier hun, og lar alternative forklaringer henge i luften. Dette er graverende antydninger.

At Bjelland må «lete seg gjennom 10-15 vedtak fra 2009 og frem til i dag for å se helheten» sier litt om de grundige politiske prosessene som foregår før store beslutninger, men kanskje mest om Arbeiderpartiets evne til å henge det ene vedtaket sammen med det forrige når sakene behandles. Ups, mistenkeliggjorde jeg AP nå?

Mistenkeliggjorde? Ja, det skal man passe seg for. Innlegget hvor hun angriper Høyrepolitikere og private for mulig samrøre er pepret med påstander om at det er AP og Bjelland som blir mistenkelig­gjort og utsatt for personangrep. Skal ikke andre få lov til å svare på APs påstander eller angrep? Er det urimelig å påpeke at AP har vært delaktig i både planer og vedtak, eller at de er blitt nedstemt på ryddig og demokratisk vis?

Søndag går Bjelland enda lenger i et nytt innlegg. Hun sier igjen at anonyme kilder skal ha hevdet samrøre mellom politikere og private, viser til at en del sentrale politikere har sittet ved makten i 20 år, og avrunder med å si at mangel på kritiske røster «korrumperer». Javel, Cecilie Bjelland – vi skjønner hva du mer-enn-antyder. Du ville antakelig brukt ordet drittpakke.

Jeg er bare vara i bystyret, med fint lite makt. Men jeg følger brukbart med, og har merket meg at når Bjelland uttaler seg i media er det i hovedsak for å kritisere, avlede og mistenkeliggjøre. Nå har hun selv startet en debatt om debatten, men går rett i angrep straks noen er freidige nok til å svare på det. Urent trav!

Siden Bjelland etterlyser mer livskraftig opposisjon og flere kritiske røster, må jeg få påpeke at begge deler ser ut til å ha blitt effektivt utradert fra Arbeiderpartiet etter at Bjelland kom på banen. Seks medlemmer har forlatt bystyregruppen i det siste, og ut fra hva de sier i avisen, er det nettopp fordi opposisjon og kritikk ikke var velkommen hos Bjelland og AP-ledelsen.

Det finnes mange hersketeknikker. Demokratiske flertallsvedtak er ikke blant dem, uansett hvor mye man måtte mislike utfallet. Men å pålegge meningsmotstandere munnkurv ved å avskjære motargumenter (ref stadige «før vi igjen blir mistenkeliggjort» i hennes helside) er en slik teknikk. Det samme når en gruppeleder svarer offentlig med ord som «jeg ble skikkelig, skikkelig lei meg», «gruffet ditt» og det «gjør vondt», samt ordet «mobbing» til en med-politiker som har omtalt hennes partilag, eller «det er ikke lite edder og galle som har fått utløp» og hva folk «måtte ha vrengt utav seg» om tidligere partimedlemmer, alt fra et innlegg før jul.

En god leder styrer ikke gjennom slikt snakk, heller ikke gjennom nesten-injurierende omtale av representanter for andre partier. En åpen og ærlig politisk dialog innebærer saklig ordbruk, aksept for flertallsvedtak, og at man utviser respekt også for meningsmotstandere.

 

Feil bruk av fakta: Ingen hotellkrise

(Trykket i Stavanger Aftenblad 16.januar 2015)

En forsideoverskrift i Aftenbladet torsdag proklamerte at «Salg av hotellrom har gått kraftig ned». Det er direkte feil, og fører til helt ubegrunnede krisetanker hos leserne. I artikkelen refereres korrekte tall, men avisen forklarer likevel «nedgangen» med redusert aktivitet i offshorebransjen. Det kunne selvsagt vært en mulig forklaring hvis salget av hotellrom hadde vært redusert, men det er det ikke.

Ja, belegget er lavere, men det skyldes utelukkende at antall hotellrom det siste året er økt med 25%. Ifølge tallene som oppgis, var det i desember 2013 totalt 3600 rom, og beleggsprosenten var 44,9. Det betyr at hotellene solgte 1616 rom den måneden. I desember i fjor var det blitt 4500 rom med en beleggsprosent på 37,6. Det blir 1692 solgte rom, altså en liten økning!

 

Kalkulerer man totalomsetningen ut fra gjennomsnittsprisen per rom, er det riktignok et mikroskopisk fall på tre tusen kroner totalt. Så hvis en eneste person ekstra hadde bodd på hotell i byen i to-tre netter i fjor, ville desemberomsetningen vært lik de to årene. Tre tusen kroner av nesten to milliarder - det kan ikke sies å være en kraftig nedgang.

Stavanger og Rogaland er nå i en fase hvor mange føler seg urolige for fremtiden. Slik uro påvirker de beslutninger som blir tatt både privat og i næringslivet. Det er svært uheldig at det piskes opp en krisestemning basert på feiltolkning av fakta.

Eiganes og Våland Bydelsutvalg: Hvem, hva og hvorfor?

Disse er medlem av Eiganes og Våland Bydelsutvalg frem til valget 2015:

Ingebjørg S. Folgerø (H), Leder

Morten Larsen (FrP), Nestleder
Cecilie "Cille" Ihle (H), Medl + AU
Inge Anda (H), Medlem
Gry Hege Olsen-Hagen (AP), Medlem
Knut Redalen (AP), Medlem
Signe Sirevaag Thorsen (AP), Medl + AU
Sebastian Risbakken (FrP), Medlem
Øyvind Wiig (PP), Medlem
Egil Meihack (V), Medlem
Brit Norheim Larsen (KrF), Medlem
Kontaktinformasjon: Se helt nederst.

Under her har jeg kopiert en utmerket redegjørelse skrevet av Brit Norheim Larsen, KrF-medlem i Eiganes og Våland bydelsutvalg, den 28.februar 2014 i Rogalands Avis:

Bydelsutvalgene i Stavanger

Som medlem i Eiganes og Våland bydelsutvalg får jeg innimellom spørsmål om hva som egentlig skjer i bydelsutvalgene i byen vår.
Har de noen reell makt, eller er det kun et “supperåd”? Hva er egentlig vitsen med bydelsutvalgene?
I håp om at dette kan være av generell interesse for flere, vil jeg prøve å orientere litt om hva som skjer i bydelsutvalgene, og om hvilket mandat og myndighet de er tillagt i inneværende periode. Det er nemlig slik at dette kan endres fra valgperiode til valgperiode, og den ordning som nå gjelder ble vedtatt i Stavanger bystyre 26.09.2011.

Ifølge dette vedtaket gjelder de samme lovverk og saksbehandlingsregler for bydelsutvalgene som for kommunens virksomhet og folkevalgte organer ellers, dvs Kommuneloven og saksbehandlingsregler i folkevalgte organer.

Stavanger har tilsammen 7 bydelsutvalg: Eignes og Våland, Hillevåg, Hinna, Hundvåg, Storhaug og Tasta. Til sammenligning kan nevnes at Bergen har valgt å ikke lenger har egne bydelsutvalg, mens bydelsutvalgene i Oslo er tillagt mer makt og myndighet enn feks bydelsutvalgene i Stavanger.

Bydelsutvalgene i Stavanger består av 11 medlemmer med varamedlemmer valgt av bystyret. Det velges vararepresentanter tilsvarende det enkelte partis representanter, og alle må være bosatt i bydelen der de er valgt.

• Bydelsutvalgene skal være bindeledd mellom bydelen og byens sentrale organer.
• Bydelsutvalgene skal selv ta initiativ i saker som gjelder bydelen.
• Forøvrig utøver bydelsutvalgene de oppgaver som bystyret til enhver tid fastsetter.
• Bydelsutvalgene har forslagsrett til politiske representanter i skolenes driftsstyrer.
• Bydelsutvalgene har uttalerett i alle saker som angår vedkommende bydel inklusive følgende saker:
  - Reguleringssaker - Kommunale plansaker - Større kommunale byggesaker - Trafikk-/parkeringssaker - Gatenavn og skilting av gater - Arbeidsprogram og prioriteringer innen kommunalavdelingens bydelsrelaterte arbeid - Aktuelle enkeltsaker

Uttaleretten gjelder ikke saker som omfatter bydekkende tjenester, enkeltpersoner eller budsjett.

Det skal sikres at bydelsutvalgenes synspunkter blir innhentet så tidlig som mulig i beslutningsprosessen, og at synspunktene blir presentert på en synlig måte i saksfremleggene for besluttende politiske utvalg.

Bydelsutvalgene har beslutningsmyndighet og økonomiansvar i følgende saker:

• Den årlige TV-aksjonen
• Disponering av bydelshus
• Bydelsrelaterte tilskuddsordninger
• Samarbeid med frivillighetssentralene
• Regelmessige ryddeaksjoner i bydelene
• Ulike prosjekter
• Bydelsutvalgene kan gi økonomisk driftstilskudd til drift av bydelsavis, og skal være en pådriver for at bydelen får sin egen publikasjon i samarbeid med aktuelle aktører. Bydelsutvalgene skal samarbeide med frivilligsentralene.

Bydelsutvalgene skal på sine møter holde seg orientert om livet i bydelen.

Utvalgene

• Inviterer jevnlig f.eks enkeltpersoner, foreninger, og kommunens administrasjon til å orientere om aktuelle saker
• legger til rette for at bydelens befolkning fritt kan framføre sine synspunkter om kommunens styre og stell. Personer/organisasjoner i bydelen kan selv be om å få møte bydelsutvalget
• avholder samordningsmøter mellom de ulike kommunale tjenestene

Det avholdes jevnlige møter mellom kommunens politiske ledelse og bydelsutvalgenes ledelse.

Bydelsutvalgene utarbeider årsmeldinger som fremmes for bystyret til orientering. Årsmeldingen skal redegjøre for hvilke saker bydelsutvalget selv har tatt initiativ til på vegne av bydelen utover de sakene som er oversendt fra rådmannen.

I Eiganes og Vålands bydelsutvalg har vi høsten 2013 bl.a. jobbet med å få på plass et prøveprosjekt for tildeling av fritidskort til barn i familier med vanskelig økonomi. Målet er at barn som ellers ikke får delta i fritidsaktiviteter,  vhja fritidskortet skal få dekket medlemsutgift til en fritidsaktivitet. Prosjektet er et samarbeid med skole, hjem, idrettsorganisasjoner og andre fritidsklubber. Ordningen evalueres etter et år. Vårt fokus er at barn og unge skal ha et godt og trygt oppvekstmiljø i bydelen, og vi prioriterer derfor støtte til barne-og ungdomsorganisasjoner og deres arbeid ved tildeling av økonomiske støttemidler. 

Vedtak gjøres med alminnelig stemmeflertall. I tilfelle stemmelikhet, er lederens stemme avgjørende.

Spørsmål må skriftlig og i undertegnet stand meddeles møteleder ved møtets begynnelse. Spørsmål kan ikke forlanges besvart i samme møte.

Utvalgets møter holdes for åpne dører med mindre det gjelder saker som er underlagt taushetsplikt, eller hvor andre personvernhensyn tilsier det. Media og publikum har adgang til bydelsutvalgets møter.

(Takk Brit!)

Ta gjerne kontakt!

Utvalget betjenes av Annbjørg Gravdal Larson, Stavanger Kommune
Kontaktinformasjon:
Bydelsutvalgets leder: Ingebjørg S. Folgerø Telefon: 40 40 84 41
Annbjørg Gravdal Larson Telefon: 51 50 75 51  Mobil: 477 02 361
 
Vennligst ikke send sensitive opplysninger på e-post.
E-post blir behandlet i samsvar med Offentlighetsloven og det
må påregnes at innholdet i meldingen kan bli offentlig tilgjengelig.

Politikere spiser sykehjemsmat, Faret Sakariassen!

(Trykket i Stavanger Aftenblad 14.desember 2014)

Styret i Stavanger Byggdrift KF består av politikere fra H, KrF, PP og AP. Vi har styremøter klokken 16 og kommer rett fra jobb, så vi spiser «overtidsmat» før selve styremøtet begynner. Maten får vi levert fra produksjons­kjøkkenet på Stokka, som leverer til de fleste sykehjemmene i byen. Det er såkalt sykehjemsmat vi spiser. Produsert på forhånd, vakuumpakket og oppvarmet. Det har vi gjort på hvert eneste styremøte i årevis, og vi spiser maten med glede. Hvis ikke, ville vi nok bestilt rundstykker isteden, selv om det ville vært dyrere. Maten er god. Den ser fin ut og lukter godt. Ja, den trenger alltid litt salt og pepper, og potetmosen er litt for glatt for min smak, men den er helt fin. Og nei, vår mat er ikke spesiallaget, det er reell sykehjemsmat. God nok for oss politikere på jobb, møte etter møte.

 

Godt utvalg, og mat for ulike dietter

At kjøkkensjefen på Øyane ifølge ham selv shopper rundt etter matvarer «som ikke er ferske nok til at dagligvarekjedene vil ha dem» får bli hans løsning. Det sentrale produksjonskjøkkenet som drives av Stavanger Byggdrift gjør i hvert fall en riktig god jobb for våre gamle og skrøpelige. De leverer næringsrik, variert, sunn og god mat tilpasset alle mulige dietter, religioner, allergier og tilstander. De tilbyr ønskemat og selskapsmenyer, og hvis noen ikke har lyst på kjøtt, kan det bestilles fisk isteden. Sykehjemmene bestiller for tre dager om gangen, og har alle muligheter til å tilpasse maten til pasientenes ønsker. Ja, maten er undersaltet, men det er fordi mange medisiner ikke bør kombineres med mye salt. Og hittil har brukerne ønsket seg lite krydder og fremmedkulturell mat, men ettersom etterspørselen endrer seg, forandrer kjøkkenet menyene.

 

Stordrift gir mange fordeler

Siden man produserer så mye mat, har kjøkkenet kunnet investere i utstyr og opplæring, og har spesialkompetanse på ulike dietter og riktig næringssammensetning. Med effektiv utnyttelse av lokaler, utstyr og arbeidskraft kan de levere maten til gode priser.

Sluttilberedning på stedet

Jeg er enig i at serveringen noen ganger kunne vært gjort bedre. Kjøkkenet har ikke kontroll på det som skjer på de lokale tilberedningskjøkkenene på sykehjemsavdelingene, og de vet at det av og til glipper der, f.eks ved at noen varmer opp remuladen. Men hver avdeling har en perm hvor det står hvordan hver rett skal ferdigstilles og anrettes, og det ligger en tilsvarende redegjørelse på nettsiden hvor avdelingen bestiller maten. Problemet er kanskje at den som skal lage istand maten får andre oppgaver samtidig, og ikke har mulighet til å engasjere seg tilstrekkelig i hvordan maten blir tilberedt på stedet. Dette skyldes ikke kjøkkenet, det har å gjøre med hvordan sykehjemmene disponerer ressursene sine internt. Det er mulig at dette kan forbedres.

Men den maten som vi politikere spiser på styremøtene, er uansett aller enkleste type sykehjemsmat. Den har vært oppbevart en lang stund etter oppvarmingen, og ingen har dandert tomatbåter eller drysset persille på den. Likevel: Vi spiser maten med glede, møte etter styremøte. Kanskje Eirik Faret Sakariassen skulle undersøke saken litt nærmere før han bruker ord som «uverdig» om maten som serveres.

Vi har jo nullvekst i utslipp fra personbiler

(Publisert i Stavanger Aftenblad 28.november 2014)


Visste du at vi har hatt nær nullvekst i totale utslipp fra personbiltrafikken de siste 25 årene?  Selv om det har vært en formidabel økning av antall biler. Hver bil slipper nemlig ut mye mindre klimagasser enn før. For å være presis: Antall personbiler i Norge har økt med 51%, mens de samlede utslippene fra bilene har økt med bare 8% siden 1990. Totalt står personbiltrafikken for om lag 10% av alle utslippene i Norge. 90% av utslippene har andre kilder (miljostatus.no).

L

Hvis du, jeg og alle andre dropper hver femte personbiltur heretter, minker altså totalutslippene våre med bare 2%. Likevel er det kjøreturene våre til og fra jobben som får nesten all oppmerksomheten når vi snakker om CO2, nasjonale og regionale målsettinger. Antakelig skyldes det to ting: For det første er det lett å forstå at vi produserer utslipp når vi selv fyller drivstoff og deretter ser eksosen. For det andre irriterer vi oss over at vi står i bilkø. Det føles (føles!) dermed som om kloden kan oppnå veldig mye hvis bare naboen kjører litt mindre bil.

Økning i utslipp fra fly, last/vare og busstrafikk

De samlede utslippene fra lastebiler, busser og varebiler har derimot økt med 78% i samme periode, og disse slipper ut omtrent like mye klimagasser som alle personbiler tilsammen. Og utslippene fra innenlands flytrafikk har økt med 40% siden 1990, men det snakker vi heller ikke om.

Enda verre er utslippene av klimagasser fra fly i utenrikstrafikk. Disse inngår ikke i landenes forpliktelser under Kyotoavtalen, og dermed er de heller ikke i fokus. Selv om Naturvernforbundet påpeker at «Klimaeffekten av å starte opp én daglig flyavgang tur-retur Oslo–New York og Oslo–Bangkok med moderne fly tilsvarer i sum utslippene fra 100 000 personbiler».

Flytrafikken vår slipper faktisk ut like mye klimagasser som all personbiltrafikken til sammen, ifølge NTNU. Likevel blir vi kjempebegeistret når det opprettes nye flyruter fra Sola, og Avinor får bygge så mange parkeringsplasser de bare vil. «Flyet går jo likevel», sa gamle AP-minister Kleppe. Nei, antall avganger tilpasses til etterspørselen. Færre reisende betyr færre fly. 

Bruk pengene der de gjør mest nytte

Vi har avsatt begrensede midler til å redusere utslipp og redusere miljøskadene, så det er kritisk nødvendig å bruke disse der de gjør mest mulig nytte. Og så lenge 90% av utslippene kommer fra andre aktiviteter enn personbilkjøring, bør vi fokusere mer også på de andre store tallene, inkludert lastebiler, fly, industri og matproduksjon.

Ja, jeg er styremedlem i Kverneland Bil og arbeider i Brødrene Kverneland. Samtidig har jeg to barnebarn og et oppriktig engasjement for miljøet. Jeg er glad for at bilprodusentene har tatt ansvar i en årrekke og redusert utslippene fra biler, og enda bedre vil det bli. Men nå er det på tide at vi bruker mer ressurser på å redusere de andre 90% av klimagassene, der hvor det faktisk vil monne. Symboltiltak redder ikke kloden.   

Gjøre noe selv? Jatakk

Dersom det er viktig for oss å kjenne på kroppen at vi gjør en personlig innsats for miljøet, at vi ofrer noe, kan vi for eksempel fly litt mindre, kjøpe færre langveisimporterte varer, og spise mindre oppdrettskjøtt. Og så kan vi avsette et felt på motorveien kun til samkjøring (2+ i bilen) og kollektivtrafikk. Det vil redusere antall biler på veiene og fjerne køene i løpet av en uke eller to.



Til sist tillater jeg meg å vise en utmerket kommentar til denne bloggposten, som ble skrevet på Facebook 28.november:

Levekår eller lykke?

(Trykket i Stavanger Aftenblad 10.oktober 2014)

Danskene er målt til å være verdens lykkeligste folk. Ifølge VisitDenmark er dette bl.a fordi danskene har moderate forventninger: «No one judges your choice of career or lack of ambition, if you are happy with what you do, then enjoy. This lowered expectation, you could say, makes it far easier for Danes to obtain happiness, low expectations equals less disappointment.”

Målingen finnes i FNs World Happiness Report, et usedvanlig interessant dokument som redegjør for hvorfor subjektiv lykke – altså hvordan man selv mener at man har det – bør tillegges mer vekt.

Stavanger kommune gjennomfører annethvert år en Levekårsundersøkelse hvor byens 69 soner sammenlignes etter 21 indikatorer. På bakgrunn av resultatene i denne undersøkelsen gjør kommunen tiltak for å snu utviklingen i de sonene med dårlig resultat. Undersøkelsen påvirker altså planleggingen og pengebruken i de ulike boligområdene. Dette er et veldig nyttig hjelpemiddel, men vi må ikke miste av syne hva som faktisk måles, eller hva som reelt sett påvirker innbyggernes opplevelse av lykke. Og der er undersøkelsen mangelfull.

Levekårsundersøkelsen måler ikke subjektiv (opplevd) livskvalitet. Den tar en indirekte tilnærming gjennom å måle ressursene til innbyggerne i hver sone, ut fra en oppfatning om at gode levekår blir skapt og endret av f.eks inntekt, formue, helse og kunnskap. Helt konkret måler Stavangers Levekårsunderøkelse sonenes befolkningessammensetning, flytting, utdanning, inntekt, sosiale og helsemessige forhold. Et resultat av dette er at særlig Storhaug kommer dårlig ut av undersøkelsen, men det behøver slett ikke bety at folk på Storhaug har det verre enn andre. Tvert imot!

Noen indikatorer overlapper

Utvalget av måleindikatorer har så vidt jeg vet aldri vært gjenstand for offentlig diskusjon. Flere av dem overlapper, de telles hver for seg selv om de er resultat av en og samme livssituasjon. Lav inntekt, små boliger, få barn i nabolaget, høy utflytting av småbarnsfamilier og mange aleneboere i en sone telles som fem ulike indikatorer for «dårlige» levekår. Det er urimelig. Er man ung og nylig flyttet for seg selv, har man gjerne også lav inntekt og liten bolig, og flytter videre når tiden er inne for å få barn. Helt ok. Eldre aleneboende mennesker er også gjerne veldig glade for å bo i en liten bolig uten for mye unger i nabolaget. De bor slik de ønsker, men skårer dårlig på målingen. 


Hvem har bestemt at stor bolig, stor familie og mange nabounger er selve livet?  







I dag er over 40% av husholdningene i Norge aleneboere. Det gir ikke mening å dømme ‘aleneboer’ og ‘liten bolig’ som indikatorer på dårlige levekår. Tvert imot må vi sørge for å ha tilstrekkelig mange små, rimelige boliger, som egner seg for aleneboere med én inntekt og null behov for lekekamerater til barn i nabolaget. Livssituasjonen og behovene endrer seg, og de fleste har stor glede av å bo blant mennesker som ligner på dem selv. Levekårsundersøkelsen burde redusere betydningen av de overlappende indikatorene.

Mange indikatorer mangler

Dessuten mangler en hel del viktige ressursindikatorer som ville vært lette å måle: Hva med avstand til kultur, parker, idrettsarenaer, butikker, tjenestetilbud, arbeidsplasser og kollektivtransport? Dette er kjerneressurser for de fleste innbyggerne i en by, og er i stor grad med på å definere mulighetene for å skape seg gode levekår. Tenk på hva du selv søker hvis du skal leie deg en ferieleilighet: Du vil gjerne ha gangavstand til kafeer, butikker, buss eller trikk, dessuten til teater, kino, en koselig park eller et torg hvor du kan møte andre mennesker. Alt dette finnes i gangavstand på Storhaug, men ikke på Madla, Tasta, Hinna eller i andre bydeler med «mye ressurser» og «gode» levekår.

Jeg forstår at det er svært komplisert å måle opplevd livskvalitet i så mange soner, og at en ressurstilnærming er mer håndterbart. Men skal Levekårsundersøkelsen gi et godt grunnlag for beslutninger om byens prioriteringer, bør vi ta en diskusjon om hvilke ressurser vi skal måle og vektlegge – siden lykke for meg slett ikke behøver være lykke for deg.      

Storfint på sjøen

Det fine med stor båt er at mor får hygge seg med noen glass hvitvin på lørdagskvelden. Det er aldri snakk om at hun skal kjøre båten hjem igjen etter selskapet. Ikke til selskapet heller. Eller ellers.

Hvis båten har et dekk man kan stå på og noen form for overbygning, er kvinnens roller om bord begrenset til matros, trise, navigatør og utkikk. Skulle det gå litt fort ved kaien, gjør hun også nytte som fender. Mannen om bord er maskinist, skipper/kaptein og skipsreder, og finnes det en sønn i passende alder, får han være styrmann. Kvinnfolk står ikke ved roret, rattet eller joystick'en på større båter. Det snodige med denne rollefordelingen er at alle parter later til å ta den for gitt.  

Man behøver jo ikke være stor eller sterk for å kjøre en stor båt. Jo større den er, jo lettere er den å styre. Ok, med unntak av seilbåter og veteranbåter. Men en 35 fot stor båt med 900 hk og joystick har helt sikkert også sidethrustere, dybdemåler, GPS og helautomatisk ankerspill (alt dette skal være ting som gjør båten veldig hjelpsom når noe skal gjøres), og er minst like enkel å håndtere som den halvstore båten med påhengs. Det er faktisk slik at jo dyrere båt, desto mindre grunn til å grue seg for å ta styringen, rent bortsett fra den økonomiske risikoen, da. Dyrt motorisert utstyr gjør livet enklere. Slik det også er mye lettere å bruke motorsagen enn å være den som sleper alle greinene bort til sankthansbålet, og betydelig lettere å kjøre traktoren enn å gå bak og sette ned hundrevis av småplanter. Kvinner burde kaste seg begeistret over alle større maskiner. Det gir som regel den enkleste jobben, og man får urimelig mye respekt med på kjøpet aldeles gratis.  

Så hvorfor skjer det ikke?

Det kan være feighet. Det er skummelt å skulle kjøre en stor båt i vind og strøm, iallfall nær kaien, og man kan jo ikke unngå kaiene i all evighet. Kvinner er slett ikke feigere enn menn, bevares, men feigheten gir ulike utslag. Hun er lettet over å slippe å risikere å kjøre inn i kaien foran en haug skadefro tilskuere, og overlater derfor gladelig risikoen til andre. Mannen gruer seg like mye til alt dette, men han er enda reddere for at andre mannfolk skal synes han er feig, så han velger å ta sjansen bak roret. Og stoler på at han alltids kan skylde på uventede vindkast, plutselige strømvirvler, hakkete spaker, ustabile sidepropeller og/eller inkompetent mannskap hvis det skulle gå litt galt.  

Det kan også skyldes opplæringsprosessen. Mor i huset inntar gjerne først rollen som den tålmodige opplæringsassistenten, hun forholder seg klokelig taus, spretter som en bordtennisball fra side til side og baug til akterende med favnen full av fendere mens han øvelseskjører. Når han så har lært å styre båten, er det hennes tur. Men nå som han plutselig er blitt kaptein, velger han helst en helt annen tilnærming til opplæringsprogrammet, plantet med begge beina på samme plass på dekk mens han roper bakktilhøyre, neitilstyrbordsajeg, forover! ikkesåfort! men herregudhvordanerdetdukjører! Og det er ikke så motiverende for mor, kan du si. Da er det bedre for ekteskapet at hun lager litt ny kaffe og utsetter kurset til en annen dag, mer spesifikt når helvete fryser over, forutsatt at de da fortsatt har bruk for båt.

Det er muligens også en annen grunn til at menn tviholder på skipperlua. Dagens Næringsliv intervjuet nylig en kvinne i mannskapet ombord på KV Tor (kystvakta). Hun er politi, styrmannutdannet og kvinne i viktig jobb på stor båt, og dermed eksotisk nok til å fortjene etpar sider i DN. Hun forteller at mannskapet snakker om alt mulig, med ett unntak: "Det eneste vi ikke diskuterer, er kapteinens avgjørelser når de er tatt". Man kan ikke se helt bort fra at det kan ligge noe der.  

Eller sannheten er så enkel som dette: Det er mannfolka som synes det er tøft med stor båt. Kvinner er mer opptatt av alt det upraktiske noen ekstra fot medfører, som problemene med å finne plass ved bryggene, gå gjennom smale og grunne sund, legge til land for å bade eller handle, for ikke å snakke om vedlikehold og vinterlagring. Og pengene, som i grunnen kunne vært brukt til mye annet, for eksempel temmelig mange hyggelige turer til Paris og New York. Da er det kanskje naturlig at hun ikke er så ivrig etter å ta roret og gjøre det enda kjekkere for ham å ta storbåten til middagsbesøk en lørdagskveld.

Men du mann:

Hva gjør kona hvis du får et illebefinnende om bord i den store dyre båten mens dere er til sjøs? Klarer hun å få dere til kai før det går aldeles galt? Har du tenkt på det?

De andre får ta bussen

(Trykket i Stavanger Aftenblad 22.mai 2014) 

«Folk må begynne å sykle og ta bussen». Smak på den setningen. «Folk» må sykle, altså ikke jeg, du eller vi. «Flere» må ta bussen, slik at vi selv kan kjøre bil uten kø. Mange tenker slik.

Derfor faller det også lett å forkaste de virkemidlene som faktisk vil redusere biltrafikken. Vi vil ikke ha løsninger som virker på oss selv, bare de som virker på andre.

Heftige fremtidige parkeringsrestriksjoner på Forus er et slikt tullevirkemiddel. Det har ingen effekt på dagens trafikk eller utslipp, det påvirker ikke deg eller meg, det skal bare virke på andre, på «folk» som skal jobbe i kontorer som ennå ikke er bygget.

Det vikarierende miljø- og utslippsargumentet holder ikke. Ja, vi må redusere utslippene. Men personbilkjøring står bare for ca 10% av de totale CO2-utslippene i Norge, ifølge SSB. Og bilene slipper ut stadig mindre CO2, nye biler har hatt en nedgang fra 180 til 115 g/km de siste ti årene. Når vi samtidig bygger Ryfast og vil at flere skal jobbe i Stavanger men bo i Ryfylke, er det meningsløst å skulle redde kloden ved å kjøre litt raskere til Forus.

Det handler jo om køen. Vi liker ikke kø, og det er åpenbart ikke vilje eller penger til å bygge verken bybane, togskinner eller flere bilfelt til Forus. Derfor må noen ta bussen, noen må sykle, og disse «noen» får være de som skal få arbeidsplass på Forus om tre-fire år, for ingen av oss vil ta ulempene selv.

Vil vi bli kvitt køen til Forus? Før jul? Easy peasy.

Her er ti gode forslag:

1. Rushtidsavgift.
2. Forby folk å kjøre alene i bilen på Motorveien mellom 07-09 og 15-17. Samkjøring (to eller flere i bilen) vil øyeblikkelig halvere antall biler
3. Hvis forrige punkt er utenkelig, påby i det minste samkjøring i venstre felt de samme periodene. Enebilister får ligge til høyre.
4. Gi pålegg om at huseier/utleier innkrever parkeringsavgift av ansatte som får parkere i Forusområdet. Parkeringsavgiften settes lik eller høyere enn prisen på kollektivtransport.
5. Gå sammen med næringslivet og sett opp små gratis ringbusser som kjører kontinuerlig gjennom Forus/Lura-området, i begge retninger, for å frakte ansatte og handlende mellom ulike kontor og butikker, så de klarer seg uten bil.
6. Gå sammen med næringslivet om en felles firmabussløsning for ansatte til alle bydeler, uten at bussene går innom bysentrum, og uten at de plukker opp passasjerer underveis.
7. La noen av firmabussene starte fra butikksentrene om ettermiddagen, så folk kan handle og ta med posene på bussen hjem.
8. Belønn bedrifter som fremmer fleksitid for sine ansatte, så vi får spredt trafikken over mer tid. Bedriftslederne kan fortelle hvilke belønninger de ønsker.
9. Belønn bedrifter som dokumenterer høy sykkel/kollektivandel blant sine ansatte, og bedrifter som stiller lånesykler (elsykler) og lånebiler til rådighet.  
10. Lodd ut skikkelig flotte premier (reisegavekort á kr titusen?) blant Forus-ansatte som sykler, går eller tar buss til jobb.

Uff nei, tenker noen nå. Ikke rushtidsavgift eller samkjøring eller parkeringsavgift. Det kan jo gå ut over meg! Det er De Andre som skal sykle og busse, så jeg kan cruise på motorveien uten den irriterende køen. Vel, det er ikke slik det virker. Skal vi få trafikken til å gli, må vi våge å ta grep som faktisk har effekt.

En stopp av fremtidig parkering på Forus betyr bare to ting. For det første vil utbyggingen av Forus stanse, primært til fordel for Aberdeen og Oslo. Resten vil forskyves til Randaberg, Sola/Tananger og Sandnes/Jæren, slik at enda flere må kjøre enda lenger, med økte utslipp og mer kø. For det andre har det ingen betydning for dagens kø til og fra Forus. Den fikser vi derimot med disse ti enkle grepene. 

Inkompetanse eller lureri?

(Trykket i Stavanger Aftenblad 7.mai 2014)

Kunstforeningens medlemmer kan ha blitt tatt ved nesen. De fikk bare fremlagt et scenario for "hvis vi ikke selger skulpturen", og det var nedleggelse av foreningen. Men hvor var scenariene for salg av Hepworth-skulpturen?

Styret og ledelsen har overhodet ikke lagt frem langsiktige planer eller budsjetter. Styreleder Moe uttalte i Aftenbladet at "vi håper at det blir et godt beløp. Dette beløpet skal styret lage en god forvaltningsplan for, der både bygg og drift skal bli tilgodesett på en forvaltningsmessig forsvarlig og langsiktig måte." Dette høres jo tilforlatelig ut, men i realiteten er det tvert imot: Styret og ledelsen vil selge skulpturen uten at de har lagt planer på forhånd!  

Greit, ingen vet hva salget vil innbringe. Men det er fullt mulig å lage noen enkle scenarier: hva gjør Stavanger Kunstforening hvis salget innbringer 18 millioner? 24 millioner? 10 eller 8 millioner? Disse ytterpunktene har styret helt sikkert fått av Christies for lenge siden.

Kunstforeningen er ingen klubb. Et ansvarlig styre skal tenke langsiktig, og når man står overfor dramatiske beslutninger, må det lages gode, langsiktige planer og budsjetter. Årsmøtet fikk fremlagt budsjett bare for 2014, altså for de neste åtte månedene. I tillegg fikk de vite at man vil ansette flere folk, at bygget trenger manfoldige millioner til oppussing, og at skulptursalget skal redde institusjonen. Men de fikk ingen tall og ingen reelle muligheter til å vurdere om skulptursalget vil ha den ønskede effekten.

Årsmøtet skulle fått fremlagt minimum tre scenarier: Best case, worst case og forventet case. Altså konkrete planer og budsjetter for hva man vil gjøre hvis skulptursalget innbringer mye, lite eller middels mange millioner. 

Et best case kan være at man får 20 millioner, bruker 6 millioner på bygget, dekker årets underskudd på ca 2 millioner, og setter de resterende 12 millionene i banken til 4% rente. Da har man ca en halv million i ekstra inntekt fra pengene hvert år fremover, og må fremdeles skaffe noen millioner hvert år for å dekke driftskostnadene. Medlemmene skulle fått vite hvordan man planlegger å gjøre dette. 

Hva skjer i et worst case scenario? Man får kanskje åtte millioner kroner fra salget, bygget må stå som det er, og med et driftsunderskudd på ca 4-5 millioner pr år er pengene oppbrukt på etpar år. I en slik situasjon er nok heller ikke byen innstilt på å gi mer penger til Kunstforeningen for å redde den igjen. Dette fikk heller ikke medlemmene høre på årsmøtet.

Kunstforeningens medlemmer ble bare bedt om å ha tillit til at styret vet hva de holder på med. Jeg tror mange av de 41 medlemmene (dvs 35 utenom styret) som stemte for dette, kan få en veldig ubehagelig smak i munnen om etpar års tid. De skulle ha stilt flere spørsmål. Men viktigere: Styret og ledelsen skulle fremlagt tilstrekkelig informasjon til at medlemmene kunne tatt en kvalifisert beslutning. 

Nå sier Hepworth-familien at et salg er uetisk. Det er både uetisk og uansvarlig av styret å be et årsmøte ta stilling til en så stor beslutning uten nødvendig informasjon. Men det frikjenner dessverre ikke de 35 medlemmene for ansvaret for det valget de gjorde.

Kunsthall eller kunst?

Av Ingebjørg Folgerø og Ådne Kverneland (tidligere styreleder i Stavanger Kunstforening).
Trykket i Stavanger Aftenblad 15.april 2014.

 

Styre og ledelse i Kunsthall Stavanger har besluttet å selge et av Stavangers veldig få viktige kunstverk. Årsmøtet skal ta stilling til dette den 24.april. Vi ber medlemmene tenke seg grundig om. 

La oss først si oss imponert over Hanne Mugaas’ energi, innsats og resultater for Kunsthall. Det er arrangert og planlagt spenstige utstillinger, og hun har klart å skaffe mye økonomisk og praktisk støtte til foreningen. Men vi må se konsekvensene av et eventuelt salg av Hepworth-skulpturen i en større sammenheng.

Foreningens vedtektsfestede formål er «å fremme og formidle interessen for kunst og kultur». Foreningen besitter tre verdier:  Hepworth-skulpturen, bygningen og organisasjonen.  La oss se på de tre verdiene hver for seg.

Bygningen

Det rosa bygget på Madlaveien er vakker og historisk viktig. Den har gode utstillingslokaler, men er i elendig forfatning. Kommunen har gjennom årene tildelt en del penger øremerket oppussing, men de senere årene er pengene blitt brukt til drift isteden, mens bygningen har forfalt.

Forrige styreleder Sjur Lærdal uttalte lørdag at «ifølge Borgen har imidlertid selve bygget nå negativ verdi, hvor naivt er vel det». Lærdal tar nok feil. Bygningen er underlagt strenge verneregler, den er regulert til allmennyttige formål, og den krever svært omfattende rehabilitering og vedlikehold. En potensiell ny eier ville ikke kunne bruke bygget til verken kontor, leiligheter, hotell eller andre mer lønnsomme formål. Og siden Kunsthall Stavanger ikke har penger til husleie, er neppe noen villig til å betale så mye som en krone for bygningen. Salg til private har vært forsøkt uten løsning. Det er ikke marked for nedslitte bygg uten bruksverdi. 

Kommunen og MUST (Museum Stavanger) har vært i dialog med foreningen om mulighetene for å slå sammen foreningen og MUST. Dette ble avvist av styret og årsmøtet i foreningen. Man valgte å beholde bygget og driftsmodellen, selv om denne ikke har vært bærekraftig de siste 20 årene.

Hepworth-skulpturen

Skulpturen var en gave fra Stavangers gavefond og kommunen, til dels for å kompensere for utvidelse av Madlaveien. Men når kommunen bidro til et stort kunstverk istedenfor å betale kontant for grunnen, må man anta det var fordi man ville bidra til kunst i byen, ikke til driftsmidler. 

Betydningen av Barbara Hepworths arbeid framkommer også i det at en av Kunsthalls første utstillinger – i november/desember i fjor – var nettopp hennes Figures in a Landscape. 

Pengeverdien av skulpturen er meget uklar. Styret har bedt kommunen om å kjøpe skulpturen, og har gitt to verdianslag: Et norsk auksjonsfirma har anslått 3-5 millioner, og en lignende skulptur ble omsatt via Christies for ca 24 millioner. Nå betyr ikke det at man kan påregne å få 24 millioner kroner på bok. For det første var dette en rekordhøy pris for en Hepworth, og én rik kjøpelysten person er ingen garanti for at det samme vil skje igjen. For det andre er prisen en bruttopris. Fratrukket honorar til Christies fra kjøper (ca 3,5 millioner) og selger (ca 2,5 millioner) sitter man igjen med ca 18 millioner. Et gjennomsnitt av 3-5 og 18 millioner gir et håp om ca 11 millioner netto ved salg.

For øvrig undrer det oss at ikke foreningens styre har innhentet et estimat fra Christies før de begynte å diskutere prising med kommunen. 

Vedtektene definerer styrets oppgaver. Første ledd lyder «Det tilkommer styret a) Å lede foreningen i samsvar med formål og disponible økonomiske midler.» Det er vår oppfatning at Hepworth-skulpturen ikke kan regnes som disponible midler. Den er ikke engang oppført i foreningens balanseregnskap. Teknisk sett eies den av foreningen, men på alle andre måter tilhører den byen.

Organisasjonsform

I fjor ble foreningen drevet av Mugaas i halv stilling, en sekretær i hel stilling, noen timelønnede ansatte og en hel del dugnad. I år skal dette økes med halvannet årsverk. Med fire utstillinger i året må man påregne utgifter på 3-5 millioner. I tillegg kommer drift og vedlikehold av bygningen. Hvis foreningen får penger fra salg av skulpturen, kan man ikke regne med videre støtte fra kommunen. En salgssum på 11 millioner vil dermed rekke til max 3-4 års drift, deretter er Kunsthall tilbake i nøyaktig samme økonomiske situasjon som i dag. Forskjellen er da bare at byen er en viktig skulptur fattigere.

Stabil, langsiktig drift er avhengig av langsiktige økonomiske løsninger. Slike er svært vanskelig å skaffe. Kunsthall Stavanger må revurdere sitt konsept i lys av det overordnede formålet, uten å binde seg opp til verken bygning eller eierform.

Kunsthall fremover

I spennet mellom bygning, kunstverk og organisasjonsform ser det ut til at kunsten nå taper. Det er underlig i en forening som har kunst som formål og tre kunstnere i styret. 

Vi antar at styret og ledelsen i Kunsthall ikke egentlig hadde planlagt å selge skulpturen ut av byen. De har antakelig forventet at kommunen eller private aktører skulle bli så forskrekket at man kjøpte skulpturen. Slik kunne den bli stående og foreningen likevel få penger. 

Isteden bør medlemmene se på hvordan man kan fremme og formidle interessen for kunst og kultur under en annen paraply. Forslaget om å slå sammen Kunsthall og MUST er fortsatt interessant, og kan gi en solid, langsiktig løsning. Det viktigste er ikke hvem som eier bygningen eller hvor man har kontor (!), men hvordan nyskapende kunst av internasjonal kvalitet kan bli gjort tilgjengelig for Stavangers befolkning.
  .