Folket, det er oss undervurderte, det

(Stavanger Aftenblad 31.mars 2012)

Pål Mangor Kvammen

Underholdningsartist Pål Mangor Kvammen klaget i avisen over at kulturstøtte ikke tildeles private overskuddsprosjekt.

Bjarne Kvadsheim, SP-politiker i Stavanger, mener at altfor lite av kulturpengene har gått til folk flest, og hevder at det er de store, profesjonelle prosjektene vi husker fra 2008. Han hevder det er feil å spre pengene på mange ulike kulturtiltak, og vil heller smelle til med store bevilgninger til de ”profesjonelle”.

Bjarne Kvadsheim, SP

Først kan man jo fundere litt på hvor de profesjonelle skal komme fra om noen få år. Skal de importeres fra utlandet? Eller har Kvadsheim funnet en snarvei så totale amatører kan gå direkte inn i de helprofesjonelles rekker? I så fall skulle vi gjerne høre mer, så vi kunne bruke den snarveien også innen idrett, utdanning, spesialisering i yrkeslivet og for den saks skyld innen politikken. Men det er et sidespor. Klagen disse målbærer, er at for mye av kulturstøtten går til såkalt smale prosjekt.

Ah, det folkelige, derimot! Visstnok det som er lett å like, lett å forstå, lett å kose seg med. Det folkelige skal liksom ikke inkludere strykeinstrumenter, kunst ”som en femåring kunne laget”, performance i gateløpene eller andre sære, uvante uttrykk. Det skal være ferdigtygd, alle skal få bekreftet seg selv, ingen skal forlate stedet med en ny tanke i hodet eller – himmelen forby – et ubesvart spørsmål. Jeg blir provosert av en slik mangel på respekt for folket!

Det er lettere å glede seg over toppfotball når man forstår offsideregelen, og det er morsommere å kommentere Sigurd Rushfeldt hvis du også av og til ser Lionel Messi. Vi evner alle å lære nye ting, og vi vokser på å oppleve noe som er annerledes, kanskje til og med bedre enn det man gjør til daglig. Vi går ikke ut en fredagskveld for å spise Grandiosa, vi går på restaurant for å få noe som er bedre enn det vi klarer å lage selv hjemme på kjøkkenet. Det er gøy å prøve noe nytt, det er spennende å utfordre seg selv innimellom. På samme måte er det også trivelig med revy, Mods og Gudlabadnet, men det er enda bedre når vi av og til besøker et arrangement som er annerledes, spesielt og utfordrende. Enten det er en forestilling, en liten konsert, en kunstutstilling eller noe helt annet – kanskje noe som ingen av oss har opplevd tidligere.

Men det siste vi trenger, er folk som står frem i media og forteller oss at rare, nye kulturuttrykk er ”smale”, ”lite tilgjengelige” eller ”elitepreget”. Vi trenger begeistrede utrop over de som orker, gidder og kjemper for å få frem det nye, det annerledes og det uvanlige. Som tør å satse tid og penger, skrive søknader, finne rimelige lokaler, overtale andre til å bli med på dugnad, stå stolte på podiet og slå seg selv på brystet: Se, for ti år siden var jeg amatør, nå er jeg blitt profesjonell utøver.

Skal vi ha slike mennesker blant oss, må vi bevilge penger til de små, nye og utprøvende, og de må mottas med begeistring, ikke med sure oppgulp om at de ikke er folkelige nok. Bare slik kan vi, folket, få mulighet til å lære å like noe nytt. Og bli litt større selv.

(av John Baldessari)