søndag 23. oktober 2011
PET-skanner og økonomi (mars 2011)
(Stavanger Aftenblad mars 2011)
PET-skann og samtalekvalitet
Divisjonsdirektør Hans Tore Frydnes ved Universitetssykehuset fremsetter i RA et absurd argument mot innkjøp av en PET-skanner til Helse Stavanger. Han peker på at et PET-skann kan avdekke at en pasient er i siste fase av en kreftsykdom, når stråling og annen behandling har liten eller ingen nytte, og bekymrer seg over at det dermed kan bli en ubehagelig diskusjon mellom lege og pasient, fordi pasienten kanskje ønsker behandling som legen vet ikke vil være til nytte. Legen vil heller anbefale bare lindrende medisin den siste tiden.
Jeg forstår at legene kan synes dette er vanskelig. Men det er ikke deres arbeidsdag som er det viktigste her. Mange pasienter med terminal kreft vil ønske å få vite at sykdommen ikke kan behandles, fordi de da kan bruke den siste tiden på å avrunde sine personlige og praktiske forhold, istedenfor å bruke store deler av de siste månedene til bortkastet strålebehandling, transport til og fra sykehuset, eller unyttig kjemoterapi som gjør dem enda dårligere.
I dag er situasjonen at man ofte gir slik behandling fordi man ikke vet hvor langtkommen sykdommen er, og både lege og pasient tror at behandlingen kan være til nytte.
Med PET-skann vil flere måtte ta stilling til en tung diagnose mens de fremdeles er i relativt god form. Noen av pasientene vil insistere på å få behandling som legen nå vet er nytteløs. Hvis ikke diagnosen var fastsatt gjennom et PET-skann, ville de fått denne behandlingen likevel, fordi legen da ville trodd den kunne være til nytte. Da koster det ikke samfunnet all verdens å la noen av dem – de som tross diagnosen har et sterkt ønske om det – bli behandlet for å bevare håpet.
Tidlige PET-skann vil føre til at antallet nytteløse behandlinger vil gå ned, mange pasienter vil få en roligere og mer komfortabel terminalfase, og mange vil også få anledning til å håndtere sine siste forhold mens de fremdeles har krefter til det. Den eneste ulempen er at det blir noen flere vanskelige samtaler for legene. Dette må legene om nødvendig få hjelp til å gjennomføre.
Argumentene direktør Frydnes fremsetter om sykehusets behov for opplæring, rekruttering, og driftsmidler for å drive en PET-skanner, er gyldige. Men dette må vi finne midler til gjennom den store innsparingen for samfunnet på mange andre områder. PET-skanning og tidlig diagnose har store økonomiske konsekvenser for pasientene, arbeidsgivere og samfunnet forøvrig, så vel som for sykehusdriften.
Kreftpasienter som får tidligere diagnose slipper den vonde ventetiden i uvisshet. Det er bra for dem og for familien. Når en kreftsvulst blir oppdaget tidlig, kan det også medføre enklere og kortere behandling. Færre operasjoner, mindre stråling og mindre kjemoterapi betyr mindre sykefravær og bedre livskvalitet. I tillegg kan liv bli reddet.
Samfunnet tjener stort på kortere sykefravær og færre dyre behandlinger. Både stråling og kjemoterapi er svært kostnadskrevende. Lange sykehusinnleggelser likeså. Kreft som blir tidlig behandlet er på alle måter lønnsomt for hele samfunnet.
Sykehuset får på kort sikt store ekstra utgifter med å skaffe folk, tilpasse lokalene, flytte ressurser mellom avdelinger og i en periode antakelig måtte kjøre doble systemer. Og det vil antakelig bli en økning i antall biopsier, analyser og mindre operasjoner. I lengden vil sykehuset likevel tjene på at det blir færre store og gjentatte operasjoner, færre kostbare og omfattende behandlinger som følge av at kreftsvulstene blir tatt tidlig, og noen færre kostbare behandlinger i terminalfasen.
Legene kan også se frem til flere lette samtaler, hvor de må fortelle at ja, du har kreft, men den er funnet så tidlig at den kan helbredes eller stogges i mange år til. Det må da veie opp for de vanskeligere diskusjonene rundt behandlingsform.
Høyres ordfører-utspill for å skaffe PET-skanner til Stavanger bør møtes av sykehuset med begeistring, og administrasjonen bør søke å finne løsninger til fremleggelse for styrene i Helse Stavanger og Helse Vest, slik at de kan løse den kortsiktige økonomiske situasjonen. I lengden vil samfunnet, pasientene og sykehuset komme mye bedre ut med en PET-skanner i byen, både menneskelig og økonomisk.
Shabby utenriksterminal (feb 2011)
(Stavanger Aftenblad februar 2011)
Takk for besøket?
Så reiser de fra Stavanger, våre utenlandske gjester. Kjekt opphold. Nå gjenstår bare en times tid på Stavanger Internasjonale Lufthavn. Det blir sikkert hyggelig.
Innsjekk, sikkerhetskontroll, inn i utenriksterminalen. Stor fin sprit- og parfymebutikk. På tide å kjøpe seg en avis på eget språk. Men nei, slikt selges ikke på utenriksterminalen. Alle vet jo det! Skal du kjøpe utenlandske aviser, må du gå ut gjennom tollen, handle i kiosken i ankomsthallen, gå opp, stå i kø, ta av sko og jakke og belte en gang til i sikkerhetskontrollen. Og så tilbake til utenriksterminalen.
Da vil du kanskje kjøpe en bok isteden. Men nei, på utenriksterminalen selger de bare en liten håndfull bøker. Skal du handle en god bok må du ut gjennom tollen, ned i første etasje, opp trappa, gjennom kø og sikkerhetskontroll, inn i innenlandsterminalen, handle bok, tilbake til utenriksterminalen. Ikke tid? Det skulle du ha tenkt på før du gikk inn i utenriksterminalen, din dumme utlending. Alle vet jo at den gode bokhandelen (og magasinbutikken) ligger på innland.
Neivel, så får man klare seg uten lesestoff. Men siden det sjelden er mat å få på flyet, er det best å spise litt på forhånd. Det er sikkert noe spennende norsk varmmat å få kjøpt på utland. Er det ikke? Joda, du kan få Norges nasjonalrett: En varm pølse. En litt lunken varm pølse av aller enkleste sort. Den koster 39 kroner (altså 5 Euro, alternativt 7 USD). Alternativt får du kjøpe brødmat. Du får maten i hånden.
Har du lyst til å sitte ned ved et bord for å nyte pølsen? Da bør du helst rydde litt før du handler (det er vanskelig å rydde bord med en pølse i den ene hånden og håndbagasje i den andre). Sist jeg fløy utenlands, satt det gjester ved fire av bordene. De andre ca 30 bordene var nedlesset av søppel og brukt servise. Ja, hvert eneste bord. Bak disken stod det to ansatte og kjedet seg. De så ikke ut til å ha rydding på oppgavelisten. De har vel folk til slikt… utlendinger, turister og andre reisende.
Kaffen henter du selv i kaffemaskinen, etter at du har stått i kø for å betale. Påfyll koster ekstra. Bare én ting er alltid på plass: En kopp hvor du kan legge tips til betjeningen.
Det heter at man bare har én sjanse til å gjøre et godt førsteinntrykk. Det samme gjelder sisteinntrykk. Monopolbedriften Avinor sørger dessverre for at dette blir verst tenkelig for våre gjester når de flyr til utlandet og forteller om Stavanger.
Må det gjøres? (feb 2011)
(Ottar-bladet februar 2011)
Må det gjøres?
Jeg hadde tenkt å skrive om Urettferdigheten. Eventuelt om Samfunnet, Patriarkatet og Undertrykkelsen. Men jobben ligger ikke bare der.
Nettsiden www.womans-work.com hjelper kvinner å finne arbeid: ”a part time job, a job sharing, flexible schedule or telecommuting” for å være nøyaktig. Fleksibelt arbeid. Arbeid som gjør det mulig å gjøre mye annet også. Jada, vi vet det: Kvinner jobber deltid. Masse deltid. Rare stillingsbrøker. Og overtid, ekstra skift, strøjobber. Så går det rundt på et vis, bortsett fra at vi ikke tjener så mye og ikke blir forfremmet, pussig nok. Og da tenker jeg: Hvorfor deltid?
Jo, for det er så mye som må gjøres! Og det tar tid! Bevaremegvel.
Jeg liker å være snill.
Skal vi se. Svigermor har bursdag, og jeg noterte i august at hun ønsker seg en fuglebok. Koselig, det. Hvis jeg stikker litt tidligere fra jobben rekker jeg innom bokhandelen. Enda litt tidligere så får jeg pakket den inn også. Mannen min er jo håpløs med sånt. Han glemmer dagen og aner ikke hva hun vil ha og gidder ikke gå i butikker. Jeg liker å se at hun blir glad. Og noen må jo gjøre det.
Jeg liker å være flink.
Pettersen er ikke flink med presentasjoner og rapporter og sånt. Han får ikke til å bruke maler. Powerpoint-presentasjonene blir rotete og han fikser ikke å få hovedpoengene til å snurre inn sånn festlig. Men det fikser jeg som ingenting. Rydder litt i rekkefølgen, utdyper noen av de utydelige poengene hans, lager en fiffig innholdsfortegnelse. Piece of cake. Min egen presentasjon blir kanskje litt tynnere på innhold, men ellers like fin, og hva kan man vente når jeg brukte hele gårsdagen på å redigere Pettersens arbeid? Pettersen får lønnstillegg. Jeg får en flaske vin og en klem av Pettersen. Grei, han.
Jeg har ikke noe valg.
De ringer stadig og ber meg ta ekstravakter. Noen er jo alltid syke eller på kurs eller noe. Det er ikke alltid det passer, men jeg har ikke noe valg, har jeg vel? Jeg trenger pengene, jeg har jo bare 78,8% stilling. Og noen må jo være på jobb. Det går ikke rundt, ellers.
Det må jo gjøres, ikke sant?!?
Møterommet ser ikke ut. Egentlig er det ikke min tur å gjøre det klart, men ingen andre ser ut til å planer om å gjøre det. Jeg har bestilt maten uansett. Det skulle Jonas ha gjort, men han bestiller bare pizza, og det går jo ikke an. Og etter møtet går de bare. Rommet flyter. Jeg får vel fikse det – igjen. Det må jo gjøres. Jeg begriper bare ikke hvorfor det alltid er jeg som må gjøre det?
Hjemme også. Hjemmebakst og julepynt, for eksempel. Treet ville vel stått til påske hvis ikke jeg brukte en halv dag på å pakke ned pynt og stas. Dessuten tar det jo noen timer å koke kraft fra grunnen av til gjestene på fredag. Like greit å ha 78,8 prosent så jeg får sånt ut av veien. Det må jo gjøres!
Eh… nei.
Det må ikke gjøres. Det er ikke din skyld at sønnen til svigermor gir blaffen. Det er heller ikke ditt problem hvis han kommer på jobb i skrukkete skjorter, at det blir servert pizza på møtet, eller at Pettersen må lære seg litt programvare. Det blir ikke trekk i lønna fordi du serverer kjøpekaker eller jukser med en flaske ferdig fond.
Det er derimot din skyld at de andre stikker av med opprykkene og lønnstilleggene når du ikke er tilstede på jobben. Og det blir ditt problem at omgivelsene oppfatter deg som en grinebiter når du stiger omkring i taust raseri med støveklut og gavepapir.
Og det er din skyld – omenn delt med mange andre – at arbeidsgiver kan fortsette med reduserte stillingsbrøker. Det er alltid noen som sier ja til ekstravakter. Dermed behøver ikke arbeidsgiver bygge inn slakk i bemanningsplanen. Slakk betyr at det er så mange heltidsansatte i organisasjonen at de kan dekke opp for det forutsigbare fraværet. Slik det gjøres i mannsdominerte bransjer. Menn gidder nemlig ikke ta deltaidsarbeid eller ekstravakter. De oppfatter det ikke som sin jobb å holde lønnskosten nede.
Ok, så var det strengt tatt ikke min jobb å irritere deg med denne petiten, heller. Men det måtte gjøres.
Må det gjøres?
Jeg hadde tenkt å skrive om Urettferdigheten. Eventuelt om Samfunnet, Patriarkatet og Undertrykkelsen. Men jobben ligger ikke bare der.
Nettsiden www.womans-work.com hjelper kvinner å finne arbeid: ”a part time job, a job sharing, flexible schedule or telecommuting” for å være nøyaktig. Fleksibelt arbeid. Arbeid som gjør det mulig å gjøre mye annet også. Jada, vi vet det: Kvinner jobber deltid. Masse deltid. Rare stillingsbrøker. Og overtid, ekstra skift, strøjobber. Så går det rundt på et vis, bortsett fra at vi ikke tjener så mye og ikke blir forfremmet, pussig nok. Og da tenker jeg: Hvorfor deltid?
Jo, for det er så mye som må gjøres! Og det tar tid! Bevaremegvel.
Jeg liker å være snill.
Skal vi se. Svigermor har bursdag, og jeg noterte i august at hun ønsker seg en fuglebok. Koselig, det. Hvis jeg stikker litt tidligere fra jobben rekker jeg innom bokhandelen. Enda litt tidligere så får jeg pakket den inn også. Mannen min er jo håpløs med sånt. Han glemmer dagen og aner ikke hva hun vil ha og gidder ikke gå i butikker. Jeg liker å se at hun blir glad. Og noen må jo gjøre det.
Jeg liker å være flink.
Pettersen er ikke flink med presentasjoner og rapporter og sånt. Han får ikke til å bruke maler. Powerpoint-presentasjonene blir rotete og han fikser ikke å få hovedpoengene til å snurre inn sånn festlig. Men det fikser jeg som ingenting. Rydder litt i rekkefølgen, utdyper noen av de utydelige poengene hans, lager en fiffig innholdsfortegnelse. Piece of cake. Min egen presentasjon blir kanskje litt tynnere på innhold, men ellers like fin, og hva kan man vente når jeg brukte hele gårsdagen på å redigere Pettersens arbeid? Pettersen får lønnstillegg. Jeg får en flaske vin og en klem av Pettersen. Grei, han.
Jeg har ikke noe valg.
De ringer stadig og ber meg ta ekstravakter. Noen er jo alltid syke eller på kurs eller noe. Det er ikke alltid det passer, men jeg har ikke noe valg, har jeg vel? Jeg trenger pengene, jeg har jo bare 78,8% stilling. Og noen må jo være på jobb. Det går ikke rundt, ellers.
Det må jo gjøres, ikke sant?!?
Møterommet ser ikke ut. Egentlig er det ikke min tur å gjøre det klart, men ingen andre ser ut til å planer om å gjøre det. Jeg har bestilt maten uansett. Det skulle Jonas ha gjort, men han bestiller bare pizza, og det går jo ikke an. Og etter møtet går de bare. Rommet flyter. Jeg får vel fikse det – igjen. Det må jo gjøres. Jeg begriper bare ikke hvorfor det alltid er jeg som må gjøre det?
Hjemme også. Hjemmebakst og julepynt, for eksempel. Treet ville vel stått til påske hvis ikke jeg brukte en halv dag på å pakke ned pynt og stas. Dessuten tar det jo noen timer å koke kraft fra grunnen av til gjestene på fredag. Like greit å ha 78,8 prosent så jeg får sånt ut av veien. Det må jo gjøres!
Eh… nei.
Det må ikke gjøres. Det er ikke din skyld at sønnen til svigermor gir blaffen. Det er heller ikke ditt problem hvis han kommer på jobb i skrukkete skjorter, at det blir servert pizza på møtet, eller at Pettersen må lære seg litt programvare. Det blir ikke trekk i lønna fordi du serverer kjøpekaker eller jukser med en flaske ferdig fond.
Det er derimot din skyld at de andre stikker av med opprykkene og lønnstilleggene når du ikke er tilstede på jobben. Og det blir ditt problem at omgivelsene oppfatter deg som en grinebiter når du stiger omkring i taust raseri med støveklut og gavepapir.
Og det er din skyld – omenn delt med mange andre – at arbeidsgiver kan fortsette med reduserte stillingsbrøker. Det er alltid noen som sier ja til ekstravakter. Dermed behøver ikke arbeidsgiver bygge inn slakk i bemanningsplanen. Slakk betyr at det er så mange heltidsansatte i organisasjonen at de kan dekke opp for det forutsigbare fraværet. Slik det gjøres i mannsdominerte bransjer. Menn gidder nemlig ikke ta deltaidsarbeid eller ekstravakter. De oppfatter det ikke som sin jobb å holde lønnskosten nede.
Ok, så var det strengt tatt ikke min jobb å irritere deg med denne petiten, heller. Men det måtte gjøres.
Vi som elsket Sentrum (des 2010)
(Stavanger Aftenblad desember 2010)
Vi som elsket Sentrum
Parkering er ikke noe problem. Det er lett å finne parkering. Problemet handler om å komme seg fra og til bilen, helst med så mye varer at butikkene får en pen profitt.
Ingen parkerer for moro skyld, det kan vi i så fall gjøre hjemme. Når vi hensetter bilen vurderer vi mange faktorer. De viktigste er tidsbruk og komfort, herunder om det er mulig å få med seg det man handler tilbake til bilen, uten å ødelegge sko og klær underveis. Pris og risiko er også av betydning. Antall parkeringsplasser i sentrum er av underordnet betydning; hvis det er krevende, ukomfortabelt og dyrt nok, kommer det alltid til å være ledig plass. Likevel er det stort sett antall plasser som får mest oppmerksomhet.
Næringslivet i Stavanger liker ikke å snakke om parkeringen i sentrum. Det kan kanskje skyldes at de selv opptar en stor andel av de tilgjengelige plassene, og ikke ønsker for mye oppmerksomhet om det. For ærlig talt: Er det verre for en butikksjef å ta bussen, evt parkere på Lokket, enn det er for en handlende? Snarere tvert imot. Butikksjefen har all grunn til å møte opp i butikken; kunden kan velge Madlatorget isteden.
Konsekvensen av butikkenes feil fokus er at man nå prøver å pålegge alle handlesentra å ta betalt for parkeringen. Var det dette vi ønsket? Kjære Sentrum, tror dere det er slik dere får venner?
Sentrumsbutikkene har iallfall tre bedre alternativ for å øke tilstrømningen – og omsetningen.
Forslag nummer ett: Den åpenbare løsningen er å starte en gratis minibuss som går fra Teateret via Havneringen og Kongsgata. Hvis bussen går hele tiden, i mange måneder, kommer vi til å venne oss til at den er der. Da tør vi handle både store og tunge ting, fordi vi vet at vi kommer oss tilbake til bilen etter bare noen minutters venting. Men det holder ikke å gjøre dette mellom klokken 10 og 13 den tredje lørdagen i måneden i sommerhalvåret. Vi er tunglærte og må øves opp.
Forslag nummer to: Dere kan ta ansvar for selve varefrakten. En idéskisse: Når jeg handler første vare, kan jeg kjøpe en fraktelapp for kr 30. Eller någe. Dere får navn og adresse, jeg får en datert nummerert lapp. Hver gang jeg kjøper noe resten av dagen bruker jeg samme fraktelapp. Mellom kl 19 og 20 kommer en varebil med posene på døren min hjemme. Da kan jeg kjøpe både sengetøy, blomsterpotter, gulrøtter og støvletter uten å bekymre meg over at det er for langt til bilen.
Forslag nummer tre: Er dere skikkelig ambisiøse, kan dere ta kontroll over all sentrumsparkering. Den legges ut på anbud, og det behøver faktisk ikke være Europark eller Stavanger Parkering som tar dette. Dermed kan parkering være gratis når dere ønsker det, det kan være billig i to timer og skikkelig dyrt etterpå, eller andre løsninger etter deres valg. Eller dere kan la oss kjøpe egne ”handle-parkeringsbilletter” for å parkere hvor som helst innenfor kai- og sentrumsområdet, men gi oss penger tilbake når vi handler noe. For eksempel kan p-billetten koste 200 kroner, men vi får en handle-rabatt på 10% av det vi handler for, inntil de 200 er dekket. Det betyr at hvis vi handler for kr 2000, står vi gratis den dagen. Skulle bare mangle!
Det samme burde alle de butikkansatte betale, hvis de velger å stå på butikkenes egne plasser. Så kan de selv bestemme om de vil utkonkurrere kundene om plassene.
STAS har en mulighet til å samle sentrumsbutikkene om et slikt prosjekt. Alternativet er at byen bare brukes av de som kjøper så lite at det går greit å bære varene med seg et kvarter gjennom regnet. Resten av varene får vi kjøpe i butikksentrene utenfor, hvor de nærings¬drivende forstår sammenhengen mellom varehandel og transport. Sentrum er hyggelig, bevares, men det glemmer vi fort når håndflatene verker.
Vi som elsket Sentrum
Parkering er ikke noe problem. Det er lett å finne parkering. Problemet handler om å komme seg fra og til bilen, helst med så mye varer at butikkene får en pen profitt.
Ingen parkerer for moro skyld, det kan vi i så fall gjøre hjemme. Når vi hensetter bilen vurderer vi mange faktorer. De viktigste er tidsbruk og komfort, herunder om det er mulig å få med seg det man handler tilbake til bilen, uten å ødelegge sko og klær underveis. Pris og risiko er også av betydning. Antall parkeringsplasser i sentrum er av underordnet betydning; hvis det er krevende, ukomfortabelt og dyrt nok, kommer det alltid til å være ledig plass. Likevel er det stort sett antall plasser som får mest oppmerksomhet.
Næringslivet i Stavanger liker ikke å snakke om parkeringen i sentrum. Det kan kanskje skyldes at de selv opptar en stor andel av de tilgjengelige plassene, og ikke ønsker for mye oppmerksomhet om det. For ærlig talt: Er det verre for en butikksjef å ta bussen, evt parkere på Lokket, enn det er for en handlende? Snarere tvert imot. Butikksjefen har all grunn til å møte opp i butikken; kunden kan velge Madlatorget isteden.
Konsekvensen av butikkenes feil fokus er at man nå prøver å pålegge alle handlesentra å ta betalt for parkeringen. Var det dette vi ønsket? Kjære Sentrum, tror dere det er slik dere får venner?
Sentrumsbutikkene har iallfall tre bedre alternativ for å øke tilstrømningen – og omsetningen.
Forslag nummer ett: Den åpenbare løsningen er å starte en gratis minibuss som går fra Teateret via Havneringen og Kongsgata. Hvis bussen går hele tiden, i mange måneder, kommer vi til å venne oss til at den er der. Da tør vi handle både store og tunge ting, fordi vi vet at vi kommer oss tilbake til bilen etter bare noen minutters venting. Men det holder ikke å gjøre dette mellom klokken 10 og 13 den tredje lørdagen i måneden i sommerhalvåret. Vi er tunglærte og må øves opp.
Forslag nummer to: Dere kan ta ansvar for selve varefrakten. En idéskisse: Når jeg handler første vare, kan jeg kjøpe en fraktelapp for kr 30. Eller någe. Dere får navn og adresse, jeg får en datert nummerert lapp. Hver gang jeg kjøper noe resten av dagen bruker jeg samme fraktelapp. Mellom kl 19 og 20 kommer en varebil med posene på døren min hjemme. Da kan jeg kjøpe både sengetøy, blomsterpotter, gulrøtter og støvletter uten å bekymre meg over at det er for langt til bilen.
Forslag nummer tre: Er dere skikkelig ambisiøse, kan dere ta kontroll over all sentrumsparkering. Den legges ut på anbud, og det behøver faktisk ikke være Europark eller Stavanger Parkering som tar dette. Dermed kan parkering være gratis når dere ønsker det, det kan være billig i to timer og skikkelig dyrt etterpå, eller andre løsninger etter deres valg. Eller dere kan la oss kjøpe egne ”handle-parkeringsbilletter” for å parkere hvor som helst innenfor kai- og sentrumsområdet, men gi oss penger tilbake når vi handler noe. For eksempel kan p-billetten koste 200 kroner, men vi får en handle-rabatt på 10% av det vi handler for, inntil de 200 er dekket. Det betyr at hvis vi handler for kr 2000, står vi gratis den dagen. Skulle bare mangle!
Det samme burde alle de butikkansatte betale, hvis de velger å stå på butikkenes egne plasser. Så kan de selv bestemme om de vil utkonkurrere kundene om plassene.
STAS har en mulighet til å samle sentrumsbutikkene om et slikt prosjekt. Alternativet er at byen bare brukes av de som kjøper så lite at det går greit å bære varene med seg et kvarter gjennom regnet. Resten av varene får vi kjøpe i butikksentrene utenfor, hvor de nærings¬drivende forstår sammenhengen mellom varehandel og transport. Sentrum er hyggelig, bevares, men det glemmer vi fort når håndflatene verker.
Prissamarbeid og matvarepriser (des 2010)
(Desember 2010)
Prissamarbeid og matvarepriser
Det kan være aktuelt å sette en nedre prisgrense på matvarer, sier landbruks- og matminister Lars Peder Brekk til NRK. Han mener at folk reagerer negativt på at festmat er lokkemat i butikkene. Norsk ribbe er solgt billig i butikkene, og konsekvensen er at Norge går tom for svinekjøtt og må begynne å importere kjøtt fra utlandet. Dette skal visstnok være ille.
Det såkalte Matkjedeutvalget, ledet av Einar Steensnæs, skal avgi sin innstilling første april 2011. Temaet er å studere pris, vareutvalg, kvalitet og tilgjengelighet, med det påståtte siktemålet å ivareta forbrukernes interesser. Landbruksministeren regner med at utvalget vil gi et konkret råd om nedre prisgrense på matvarer.
I disse dager skriver også avisene velvillig om tomatgartnenes samarbeid for å øke prisene på norske tomater. Gartnerne har organisert seg i Grøntprodusentenes samarbeidsråd, og er nå blitt enige om løsninger som skal sikre at prisene holder seg høye til sommeren. Norske tomater er totalbeskyttet mot import fra 10.mai til 15.oktober, så det blir ingen konkurranse fra utlandet. Tomatbøndene får – med myndighetenes velsignelse – lov til å samarbeide for å holde prisene så høye som markedet tåler.
Hva hvis for eksempel bruktbil-bransjen gjorde det samme? Laget en samarbeidsorganisasjon som skulle sikre at ingen importerte bruktbiler fra utlandet, som sørget for å begrense antall bruktbilforretninger, eller ble enige om en minimum fortjenestemargin per bil? Jo, vi vet hva som ville skje: Det ville helt rettmessig bli slått ned på som ulovlig prissamarbeid. Og bransjen ville bli slaktet i media. Det samme ville gjelde andre bransjer: Ingen ville akseptert statlige minstepriser på mobiltelefoner, eller at det ble importforbud mot strøm fra utlandet, for å holde kilowattprisene oppe og sikre lønnsomheten til Lyse.
Hvorfor er det tilsynelatende viktigere at 75 tomatgartnerier får god fortjeneste, enn at næringsdrivende i andre bransjer – og deres ansatte – er sikret lønnsomhet og et langt og godt liv?
Prissamarbeid og matvarepriser
Det kan være aktuelt å sette en nedre prisgrense på matvarer, sier landbruks- og matminister Lars Peder Brekk til NRK. Han mener at folk reagerer negativt på at festmat er lokkemat i butikkene. Norsk ribbe er solgt billig i butikkene, og konsekvensen er at Norge går tom for svinekjøtt og må begynne å importere kjøtt fra utlandet. Dette skal visstnok være ille.
Det såkalte Matkjedeutvalget, ledet av Einar Steensnæs, skal avgi sin innstilling første april 2011. Temaet er å studere pris, vareutvalg, kvalitet og tilgjengelighet, med det påståtte siktemålet å ivareta forbrukernes interesser. Landbruksministeren regner med at utvalget vil gi et konkret råd om nedre prisgrense på matvarer.
I disse dager skriver også avisene velvillig om tomatgartnenes samarbeid for å øke prisene på norske tomater. Gartnerne har organisert seg i Grøntprodusentenes samarbeidsråd, og er nå blitt enige om løsninger som skal sikre at prisene holder seg høye til sommeren. Norske tomater er totalbeskyttet mot import fra 10.mai til 15.oktober, så det blir ingen konkurranse fra utlandet. Tomatbøndene får – med myndighetenes velsignelse – lov til å samarbeide for å holde prisene så høye som markedet tåler.
Hva hvis for eksempel bruktbil-bransjen gjorde det samme? Laget en samarbeidsorganisasjon som skulle sikre at ingen importerte bruktbiler fra utlandet, som sørget for å begrense antall bruktbilforretninger, eller ble enige om en minimum fortjenestemargin per bil? Jo, vi vet hva som ville skje: Det ville helt rettmessig bli slått ned på som ulovlig prissamarbeid. Og bransjen ville bli slaktet i media. Det samme ville gjelde andre bransjer: Ingen ville akseptert statlige minstepriser på mobiltelefoner, eller at det ble importforbud mot strøm fra utlandet, for å holde kilowattprisene oppe og sikre lønnsomheten til Lyse.
Hvorfor er det tilsynelatende viktigere at 75 tomatgartnerier får god fortjeneste, enn at næringsdrivende i andre bransjer – og deres ansatte – er sikret lønnsomhet og et langt og godt liv?
Om e-bøker (og Tore Renberg) (aug 2010)
(Aftenbladet Kultur august 2010)
Nei, Renberg er ingen økonom
Tore Renberg hevder at e-bøker og papirbøker bør koste det samme, og sier med en hoderisten at ”ingen sterk merkevare set prisnivået etter å ha spurt kva folk vil betala. Og boka er ein sterk merkevare”. Til det kan man kort bemerke at alle sterke merkevarer setter prisnivået akkurat slik. Derfor er en BigMac mange ganger dyrere i Norge enn i Kina. McDonalds justerer prisnivået slik at antall burgere multiplisert med antall kroner gir maks profitt. Er betalingsviljen for lav ift produksjonskosten, legger de ned utsalget.
E-bøker og papirbøker har ulik pris av to årsaker.
Kostnad for produsent
Det er ikke bare papiret som koster når bøker produseres. Boken skal trykkes (og trykkeriet skal tjene penger). Den skal fraktes rundt i landet, og den skal selges gjennom bokhandlere av ulike typer. Både fraktfirma og forhandler skal tjene penger. I tillegg står man gjerne igjen med et større opplag som ikke solgte likevel, og som i beste fall kan selges billig. E-bøker trenger kun en server og en trådløs tilkobling, og ferdigstilles idet den selges. Hele inntekten går til forlaget. Derfor er det betydelig billigere å selge en e-bok.
Verdi for forbruker
Kjøper jeg en papirbok, eier jeg en fysisk gjenstand. Jeg kan selge den brukt, gi den i gave, låne den ut. Mannen min kan lese den etter meg uten gnisninger. En e-bok, derimot, forblir på min personlige Kindle. Ikke engang han heime får lese den hvis jeg har tenkt å bruke lesebrettet selv (og det har jeg som regel). Dette er omtrent som å selge papirbøker som er lenket til nattbordet. Gjenbruksverdien er nær null.
Om grådighet
Man kan ikke sutre seg til lesere. Moralistiske argument om hva leserne burde være villige til å gi for et åndsverk er lite bærekraftige. Da er det bedre å bruke McDonalds-taktikken, og satse på flere solgte bøker til lavere stykkpris. Husk at lesebrett skaper potensiale for at selv ektepar sier til hverandre ”ja, dette var en super bok. Kjøp den selv, du. Den koster bare åttini kroner på Kindle’n din.”
Bærekraftig kjøttmat (aug 2010)
(August 2010)
Grilling år 2020
Når det hevdes at vi må slutte helt med å spise kjøtt, lukker vi ørene. Med god grunn. Ikke bare virker det uoverkommelig, det er også en feilslutning.
Miljøspørsmål og moral blir ofte rotet sammen. Man behøver ikke være et moralsk høyverdig menneske for å ønske å bevare kloden. Man behøver ikke engang være snill for å gjøre kloke valg. Likevel er det ofte samvittigheten som jages når matvalgene våre skal debatteres. Det er enkelt å angripe jegere for å være lystmordere, og det er fristende å tro på illusjonene om gressende kyr og frittgående høns som tipper i tunet.
Kloden trenger mer kynisme. Kloden trenger at vi fanger og spiser ville dyr, tåler at lammekjøttet vårt innimellom faller ned skrenter eller blir tatt av rovdyr, og at øvrig kjøttproduksjon foregår mest mulig intensivt. Kloden tåler ikke mange flere år med velstående idealisters vellystige fantasier om idylliske havnehager.
I effektiv, intensiv drift går det med omlag 8 kilo korn for å produsere 1 kilo kjøtt. Langsommere kjøttproduksjon, som vi snille velstandsmennesker foretrekker, bruker enda mer korn pr kilo kjøtt. Alt dette kornet gror ikke opp av sol og naturlig regn på Jæren, det aller meste drives hardt frem ved hjelp av kunstgjødsel og opp-pumpet grunnvann.
Følgeskadene er omfattende. Grunnvannet synker i store deler av verden. Fosfor og andre næringsstoffer som vi har begrensede mengder av, skylles ut i elver, innsjøer og hav, til tap for landjorda og til skade for vassdragene. Enorme skogområder hogges for å dyrke dyrefôr. Korn-fôrede dyr slipper ut store mengder metangass. Vi får sykdommer og overdreven medisinering. Og det er for galt å skipe sauekjøtt fra New Zealand og biff fra USA til Norge.
Men vi behøver ikke bli vegetarianere.
Viltkjøtt er utmerket mat, også for miljøet. Det gjelder alt fra fugl, småvilt, hjortedyr og villsvin, til sel og hval. Ville dyr utnytter områder og vekster som ellers aldri ville blitt menneskeføde. Mot-argumentene mot jakt og fangst er utelukkende moralske. Det er lett å se blod når det handler om jakt og fangst, enklere å beholde illusjonene når det slaktes.
Lam, sau og geit fra utmarksbeite er også førsteklasses mat for miljøet. De utnytter plantemasse som vi ellers aldri ville brukt, slik at kjøttet blir en direkte og netto økning av den globale matmengden.
Vi trenger kjøttproduksjon for å få ull, lær, melk og egg. Melk og egg er effektiv produksjon av dyreproteiner, en nyttig og viktig del av kosten, ikke minst i fattige deler av verden. En ku må kalve regelmessig for å fortsette å produsere melk, og kalven er kjøtt som må spises når den først er født. Det samme gjelder både hanekyllinger, aldrende melkekyr og ditto verpehøns.
Vi kan også utnytte matavfallet til produksjon av svin og høns/egg i store nærområdeanlegg. I Norge kaster vi 58 kilo mat per person hvert år, totalt 278.000 tonn, hvorav det meste havner i forbrenningsanlegg. Utslippene fra produksjonen og avhendingen av matrestene er betydelige. Innsamling, behandling og resirkulering av restene som dyrefôr vil gjøre miljøet en stor tjeneste.
Rabiat vegetarianerpropaganda setter oss i baklås. Vi trenger en pragmatisk og åpenhjertig diskusjon om hvilke verdier som er viktigst når vi velger driftsform for dyreproduksjon. Småskaladrift i lokalmiljøet, hvor man utnytter utmark og avfall, er godt for miljøet. Begrenset mengde storskaladrift er tålig, hvis det foregår intensivt. Liksom-snill drift, hvor kjøttet og eggene koster ekstra fordi dyrene er foret opp litt langsommere og dermed med mer korn, er skadelig, selv om den får oss til å føle oss litt bedre.
Grilling år 2020
Når det hevdes at vi må slutte helt med å spise kjøtt, lukker vi ørene. Med god grunn. Ikke bare virker det uoverkommelig, det er også en feilslutning.
Miljøspørsmål og moral blir ofte rotet sammen. Man behøver ikke være et moralsk høyverdig menneske for å ønske å bevare kloden. Man behøver ikke engang være snill for å gjøre kloke valg. Likevel er det ofte samvittigheten som jages når matvalgene våre skal debatteres. Det er enkelt å angripe jegere for å være lystmordere, og det er fristende å tro på illusjonene om gressende kyr og frittgående høns som tipper i tunet.
Kloden trenger mer kynisme. Kloden trenger at vi fanger og spiser ville dyr, tåler at lammekjøttet vårt innimellom faller ned skrenter eller blir tatt av rovdyr, og at øvrig kjøttproduksjon foregår mest mulig intensivt. Kloden tåler ikke mange flere år med velstående idealisters vellystige fantasier om idylliske havnehager.
I effektiv, intensiv drift går det med omlag 8 kilo korn for å produsere 1 kilo kjøtt. Langsommere kjøttproduksjon, som vi snille velstandsmennesker foretrekker, bruker enda mer korn pr kilo kjøtt. Alt dette kornet gror ikke opp av sol og naturlig regn på Jæren, det aller meste drives hardt frem ved hjelp av kunstgjødsel og opp-pumpet grunnvann.
Følgeskadene er omfattende. Grunnvannet synker i store deler av verden. Fosfor og andre næringsstoffer som vi har begrensede mengder av, skylles ut i elver, innsjøer og hav, til tap for landjorda og til skade for vassdragene. Enorme skogområder hogges for å dyrke dyrefôr. Korn-fôrede dyr slipper ut store mengder metangass. Vi får sykdommer og overdreven medisinering. Og det er for galt å skipe sauekjøtt fra New Zealand og biff fra USA til Norge.
Men vi behøver ikke bli vegetarianere.
Viltkjøtt er utmerket mat, også for miljøet. Det gjelder alt fra fugl, småvilt, hjortedyr og villsvin, til sel og hval. Ville dyr utnytter områder og vekster som ellers aldri ville blitt menneskeføde. Mot-argumentene mot jakt og fangst er utelukkende moralske. Det er lett å se blod når det handler om jakt og fangst, enklere å beholde illusjonene når det slaktes.
Lam, sau og geit fra utmarksbeite er også førsteklasses mat for miljøet. De utnytter plantemasse som vi ellers aldri ville brukt, slik at kjøttet blir en direkte og netto økning av den globale matmengden.
Vi trenger kjøttproduksjon for å få ull, lær, melk og egg. Melk og egg er effektiv produksjon av dyreproteiner, en nyttig og viktig del av kosten, ikke minst i fattige deler av verden. En ku må kalve regelmessig for å fortsette å produsere melk, og kalven er kjøtt som må spises når den først er født. Det samme gjelder både hanekyllinger, aldrende melkekyr og ditto verpehøns.
Vi kan også utnytte matavfallet til produksjon av svin og høns/egg i store nærområdeanlegg. I Norge kaster vi 58 kilo mat per person hvert år, totalt 278.000 tonn, hvorav det meste havner i forbrenningsanlegg. Utslippene fra produksjonen og avhendingen av matrestene er betydelige. Innsamling, behandling og resirkulering av restene som dyrefôr vil gjøre miljøet en stor tjeneste.
Rabiat vegetarianerpropaganda setter oss i baklås. Vi trenger en pragmatisk og åpenhjertig diskusjon om hvilke verdier som er viktigst når vi velger driftsform for dyreproduksjon. Småskaladrift i lokalmiljøet, hvor man utnytter utmark og avfall, er godt for miljøet. Begrenset mengde storskaladrift er tålig, hvis det foregår intensivt. Liksom-snill drift, hvor kjøttet og eggene koster ekstra fordi dyrene er foret opp litt langsommere og dermed med mer korn, er skadelig, selv om den får oss til å føle oss litt bedre.
Digitalradio og tullprat (aug 2010)
(VG august 2010)
Mindre radio til alle
Nordmenn eier 15-25 millioner FM-radioer. Selv har vi femten: I stuen, på kjøkkenet, badet, bilen, hytta, naustet, mobilen, verandaen, garasjen… Mange er utgamle, men de virker. Hvis FM-nettet blir skrudd av, må vi kaste alle sammen. Kommer vi da til å kjøpe femten nye radioer? Selvfølgelig ikke. Vi kjøper antakelig tre eller fire DAB-radioer. Det betyr i realiteten at vi kommer til å slutte å lytte til radio i kjelleren, på vaskerommet, i hagen, mens vi jogger, på badet…
En overgang til digital radio betyr ikke ”mer radio til flere” slik det sies på i radioannonsene. Det betyr mindre radio til alle. Derimot et gigantisk søppelberg når ca 20 millioner radioer må kastes, og store utgifter når nordmenn motvillig anskaffer noen nye radioer til erstatning for de gamle. Samfunnsøkonomisk og miljømessig er dette en katastrofe. Og mengden radiolytting vil gå dramatisk ned.
Radiokanalene agiterer for en slik overgang. Snakk om å skyte seg selv i foten.
Veistandard og øst/vest (mai 2010)
(Stavanger Aftenblad mai 2010)
Nasjonal Hytteveiplan
Vi kjørte fra Kristiansand mot Grimstad. Vi hadde hørt om den nye veien de skulle få, og var riktig fornøyd; se, vi kjørte på veien og den var såre god. Så fokuserte vi på noen store gravemaskiner og kjøreramper borti hogget. Og sannelig sier jeg dere: Vi kjørte på gamleveien!
Den forkastede gamleveien var på høyde med mine mest ambisiøse fantasier om hva vi kunne ønske oss fra Kristiansand til Sandnes.
Resten av veien var like fin. Så kjørte vi videre fra Oslo til Rendalen, en tur på 24 mil. Igjen var det drømmevei helt til Koppang, dvs 23 mil beine veien. E6 er fin helt til Trondheim. Mer interessant er det likevel at veiene også er flotte fra Oslo til Østfold og svenskekysten, og fra Oslo inn i Oppland, Hedemark og Buskerud. Disse fire fylkene har til sammen en tredjedel av alle hyttene i Norge, og de er i stor grad eid av Oslofolk.
Hvordan foregår prioriteringen i Nasjonal Transportplan? Det er alltid lettest å se problemene i nærområdet og i egen omgangskrets. Hyttefolket på østlandet irriteres når trafikken går langsomt fredag ettermiddag mot Hafjell og Norefjell, Hemsedal og Gol, Beitostølen, Lillesand og Hvaler. Nettopp disse strekningene har etter hvert fått førsteklasses vei på statens regning.
Veinettet på Østlandet er det beste i landet, og det er ikke engang takket være bompenger.
Staten har ansvar for de såkalte stamveiene. 56,4 prosent av stamveiene har i dag ”ikke brukbar standard” ifølge Opplysningsrådet for Vegtrafikken. Dette er ikke et problem på Østlandet. Tvert imot er østlendingene helt usedvanlig godt vant.Det ligger en fin, om enn ufrivillig illustrasjon på dette under nettsidene til mopedportalen.com. Jeg siterer et spørsmål derfra:
- Hei. Neste uke skal jeg kjøre moped fra Stavanger til Kristiansand. Det tar ca 3 timer med bil. Problemet er at det er jo nesten bare motorvei ned til kristiansand. Noen som vet om en bra rute?
Og så noen av svarene:
- Kjøring på motorvei Kl. A og B i Norge med moped er dessverre ikke tillatt. Hvis du blir tatt vanker det 1300 i bot. Kjør heller langs riksvei 44 fra Stavanger via Egesund og til Flekkefjord du.
- Jaja, men er ikke motorvei klasse A og B nedover til Kristiandsand ? Er rimelig sikker på det er E39 mesteparten av veien.
Jovisst er det E39. Hele veien, dvs 232 km. Av disse er ca 16 km motorvei, mens de resterende 226 kilometerne er to-felts vei av normal til elendig standard, ispedd adskillige kilometer av en standard som tilsvarer den områdeinterne veien opp til Voksenåsen i Oslo. Vi snakker om lange strekninger med 60 km/t fartsgrense, ett sted nede i 40 km/t grense. Her er rikelig med rundkjøringer midt på E39, og trafikken går rett gjennom små tettsteder som Ålgård, Moi og Lyngdal. Dette er veien mellom to av Norges største byer, og en viktig transportløype til og fra Europa. Men det har vært sørgelig langt fra Moi til Storting og bevilgende myndigheter.
Jeg klipper fra Østlandsposten i fjor: ”Vestfoldbenken og Telemarkbenken på Stortinget stiller seg samlet bak kravet om at veibredde skal være 26 meter for nye E18 fra Sky til Telemarks grense. […] Som kjent har det skapt sterke reaksjoner på den nye veinormen som Vegdirektoratet har utarbeidet, og som legger opp til at veibredden på den nye firefelts E18 fra Sky til Telemarks grense kan bli 20 meter, ikke 26 eller 29 meter som E18 blir for øvrig i Vestfold. En slik innsnevring av veiskulderen med tre meter på hver side, er det mange som mener kan gå på sikkerheten løs.” Det skal nevnes at folk nordpå, trafikantene på E6 fra Trondheim til Kirkenes, må leve med over tusen kilometer E6 med en tredjedel av denne veibredden. Og mellom Stavanger og Kristiansand er veien under 20 meter bred – altså trafikkfarlig, iht østlendingene – det aller meste av strekningen. Veiskulder, du. Det hadde vært noe! Isteden stenges hele E39 i lange perioder når det skjer et uhell, fordi det ikke er mulig å passere i ett felt engang.
Aftenposten klaget i fjor bittert over det urimelige i at en strekning på Østlandet skulle finansieres med 90 prosent bompenger, ifølge avisen i motsetning til resten av landets frie adgang til statlige veimidler. Samme uke stod følgende i Stavanger Aftenblad om veiutbygging i Rogaland: ”Offisielt må bilistene betale 81 prosent av Dalane-pakken. 95 prosent kan være nærmere sannheten. […] Men ved å ta med renter og drift, kom Sortevik fram til at bilistene egentlig må betale 102 prosent.” Artikkelen var plassert under Lokale nyheter på side 12 i del 2 av avisen. Vestlendinger er så vant til å måtte betale for egne veier, at 102 prosent bompengefinansiering ikke engang når opp til hovednyhetene.
Nå skal Nasjonal Transportplan legges for 2014-2023. Det er mange om beinet, og østlendingene er blant annet opptatt av fjellovergangene. Spesielt over Geilo. Selvsagt i tillegg til minimumskrav om 26 meter veibredde på alle hovedveier østpå. Hva skal til for å få fokus på vestlandet? Slik at også vi kan begynne å håpe på en Europavei som holder 80 km/t, fri for tettsteder og rundkjøringer, og hvor trailerne kan få problemer uten at det medfører total stopp av all annen trafikk? For ikke å snakke om midtdelere og andre ulykkesforebyggende tiltak.
Kanskje den beste løsningen er å ofre et flott strandområde her vest. La kommunene spleise på å avgi tusen fantastisk flotte hyttetomter i sjøkanten mellom Klepp og Sokndal. Tenk brygger, båtplasser og varme rundstykker. Selg dem til velstående østlendinger til en veldig billig penge, med videresalgsklausul om at bare østlendinger får bruke dem. Dette vil koste oss en milliard eller to, men hva er det, sett opp mot mulige statlige bevillinger til nye veier – og hurtigtog – som gjør det raskt, enkelt og komfortabelt for Oslo-folket å besøke sine herlige fritidsboliger i Rogaland?
Nasjonal Hytteveiplan
Vi kjørte fra Kristiansand mot Grimstad. Vi hadde hørt om den nye veien de skulle få, og var riktig fornøyd; se, vi kjørte på veien og den var såre god. Så fokuserte vi på noen store gravemaskiner og kjøreramper borti hogget. Og sannelig sier jeg dere: Vi kjørte på gamleveien!
Den forkastede gamleveien var på høyde med mine mest ambisiøse fantasier om hva vi kunne ønske oss fra Kristiansand til Sandnes.
Resten av veien var like fin. Så kjørte vi videre fra Oslo til Rendalen, en tur på 24 mil. Igjen var det drømmevei helt til Koppang, dvs 23 mil beine veien. E6 er fin helt til Trondheim. Mer interessant er det likevel at veiene også er flotte fra Oslo til Østfold og svenskekysten, og fra Oslo inn i Oppland, Hedemark og Buskerud. Disse fire fylkene har til sammen en tredjedel av alle hyttene i Norge, og de er i stor grad eid av Oslofolk.
Hvordan foregår prioriteringen i Nasjonal Transportplan? Det er alltid lettest å se problemene i nærområdet og i egen omgangskrets. Hyttefolket på østlandet irriteres når trafikken går langsomt fredag ettermiddag mot Hafjell og Norefjell, Hemsedal og Gol, Beitostølen, Lillesand og Hvaler. Nettopp disse strekningene har etter hvert fått førsteklasses vei på statens regning.
Veinettet på Østlandet er det beste i landet, og det er ikke engang takket være bompenger.
Staten har ansvar for de såkalte stamveiene. 56,4 prosent av stamveiene har i dag ”ikke brukbar standard” ifølge Opplysningsrådet for Vegtrafikken. Dette er ikke et problem på Østlandet. Tvert imot er østlendingene helt usedvanlig godt vant.Det ligger en fin, om enn ufrivillig illustrasjon på dette under nettsidene til mopedportalen.com. Jeg siterer et spørsmål derfra:
- Hei. Neste uke skal jeg kjøre moped fra Stavanger til Kristiansand. Det tar ca 3 timer med bil. Problemet er at det er jo nesten bare motorvei ned til kristiansand. Noen som vet om en bra rute?
Og så noen av svarene:
- Kjøring på motorvei Kl. A og B i Norge med moped er dessverre ikke tillatt. Hvis du blir tatt vanker det 1300 i bot. Kjør heller langs riksvei 44 fra Stavanger via Egesund og til Flekkefjord du.
- Jaja, men er ikke motorvei klasse A og B nedover til Kristiandsand ? Er rimelig sikker på det er E39 mesteparten av veien.
Jovisst er det E39. Hele veien, dvs 232 km. Av disse er ca 16 km motorvei, mens de resterende 226 kilometerne er to-felts vei av normal til elendig standard, ispedd adskillige kilometer av en standard som tilsvarer den områdeinterne veien opp til Voksenåsen i Oslo. Vi snakker om lange strekninger med 60 km/t fartsgrense, ett sted nede i 40 km/t grense. Her er rikelig med rundkjøringer midt på E39, og trafikken går rett gjennom små tettsteder som Ålgård, Moi og Lyngdal. Dette er veien mellom to av Norges største byer, og en viktig transportløype til og fra Europa. Men det har vært sørgelig langt fra Moi til Storting og bevilgende myndigheter.
Jeg klipper fra Østlandsposten i fjor: ”Vestfoldbenken og Telemarkbenken på Stortinget stiller seg samlet bak kravet om at veibredde skal være 26 meter for nye E18 fra Sky til Telemarks grense. […] Som kjent har det skapt sterke reaksjoner på den nye veinormen som Vegdirektoratet har utarbeidet, og som legger opp til at veibredden på den nye firefelts E18 fra Sky til Telemarks grense kan bli 20 meter, ikke 26 eller 29 meter som E18 blir for øvrig i Vestfold. En slik innsnevring av veiskulderen med tre meter på hver side, er det mange som mener kan gå på sikkerheten løs.” Det skal nevnes at folk nordpå, trafikantene på E6 fra Trondheim til Kirkenes, må leve med over tusen kilometer E6 med en tredjedel av denne veibredden. Og mellom Stavanger og Kristiansand er veien under 20 meter bred – altså trafikkfarlig, iht østlendingene – det aller meste av strekningen. Veiskulder, du. Det hadde vært noe! Isteden stenges hele E39 i lange perioder når det skjer et uhell, fordi det ikke er mulig å passere i ett felt engang.
Aftenposten klaget i fjor bittert over det urimelige i at en strekning på Østlandet skulle finansieres med 90 prosent bompenger, ifølge avisen i motsetning til resten av landets frie adgang til statlige veimidler. Samme uke stod følgende i Stavanger Aftenblad om veiutbygging i Rogaland: ”Offisielt må bilistene betale 81 prosent av Dalane-pakken. 95 prosent kan være nærmere sannheten. […] Men ved å ta med renter og drift, kom Sortevik fram til at bilistene egentlig må betale 102 prosent.” Artikkelen var plassert under Lokale nyheter på side 12 i del 2 av avisen. Vestlendinger er så vant til å måtte betale for egne veier, at 102 prosent bompengefinansiering ikke engang når opp til hovednyhetene.
Nå skal Nasjonal Transportplan legges for 2014-2023. Det er mange om beinet, og østlendingene er blant annet opptatt av fjellovergangene. Spesielt over Geilo. Selvsagt i tillegg til minimumskrav om 26 meter veibredde på alle hovedveier østpå. Hva skal til for å få fokus på vestlandet? Slik at også vi kan begynne å håpe på en Europavei som holder 80 km/t, fri for tettsteder og rundkjøringer, og hvor trailerne kan få problemer uten at det medfører total stopp av all annen trafikk? For ikke å snakke om midtdelere og andre ulykkesforebyggende tiltak.
Kanskje den beste løsningen er å ofre et flott strandområde her vest. La kommunene spleise på å avgi tusen fantastisk flotte hyttetomter i sjøkanten mellom Klepp og Sokndal. Tenk brygger, båtplasser og varme rundstykker. Selg dem til velstående østlendinger til en veldig billig penge, med videresalgsklausul om at bare østlendinger får bruke dem. Dette vil koste oss en milliard eller to, men hva er det, sett opp mot mulige statlige bevillinger til nye veier – og hurtigtog – som gjør det raskt, enkelt og komfortabelt for Oslo-folket å besøke sine herlige fritidsboliger i Rogaland?
Har småbåt, søker HIN, CE, §3 og FI-BOM
(VG mars 2010)
Det er frivillig å registrere båten i småbåtregisteret. Sikkert en fornuftig ting å gjøre med hensyn til forsikringspremie og for å finne båten igjen hvis den forsvinner. Men du skal være sterkt motivert for å gjennomføre registreringen.
Skjemaet finner du på nettet til nssr.no. Det er langt. Du kan sende det inn elektronisk eller i papirformat, men uansett er det obligatorisk å fylle inn epostadresse. Når ble det obligatorisk for båteiere å ha epost?
Så spør de om båten er CE-merket. Svar-alternativene er Ja eller Nei. Den forklarende teksten sier at ”Med mindre båten kommer innunder unntakene i Fritidsbåtforskriftens §3 skal den alltid være CE-merket. En forutsetning for at du kan krysse JA her er at HIN-koden er oppgitt”.
HIN-koden, gitt. Og CE-merking. For ikke å snakke om unntakene i Fritidsbåtforskriftens §3.
Men dette er et obligatorisk spørsmål. Så jeg kontakter registeret, og får følgende svar:
- Når det gjelder de forskjellige feltene på skjemaet, så er det opplysninger som vi må ha for å registrere båten. Det står om CE-merking og CIN/HIN-koden andre steder på våre nettsider, men for å oppsummere det så krever Fritidsbåtforskriften at båter satt på markedet i EØS-området etter 16.6.1998 er CE-merket. En forutsetning for CE-merkingen er at båten har et skrognummer(CIN/HIN-kode).
Ikke mye nytt her, bortsett fra at HIN-koden betyr skrognummer. Og at båten må være CE-merket, siden den er nyere enn 1998. Men hva er egentlig CE-merking? Og hvor finner jeg skrognummeret? - Skrognummeret skal stå to plasser på båten, hvor den ene er skjult og bare er kjent for produsenten. Dette i tilfelle båten skulle bli stjålet, slik at man har muligheten til å identifisere skroget senere. Den kjente plassen skrognummeret står på er under fenderlisten på styrbord side av akterspeilet.
Javel. Så er det inn i bilen og hei, hvor det går til Sørlandet for å kikke under fenderlisten. Eller jeg kan mase litt mer på båtregisteret, som svarer høflig:
- Hvis båten er kjøpt ny skal det være med en Samsvarserklæring(Declaration of confirmity) hvor skrognummeret står. Det begynner med FI-BOM.
Ok. Jeg må enten kjøre til Sørlandet eller spore opp Samsvarserklæringen for båten. Slik at jeg kan fylle ut HIN-koden, krysse for Ja på CE-merking, anskaffe epostadresse, sende med vedlegg (”saker uten vedlegg blir ikke behandlet”) som bevis for at jeg faktisk har båt, og dessuten betale kr 300 for registreringen. Pluss en årsavgift hvert år heretter.
Noen ganger er det ålreit å ha båt. Andre ganger er det kraftig motbør!
Feige Lauritz.com (feb 2010)
(Februar 2010)
Der var et yndigt land
Sven Egil Omdal skrev engang (jeg siterer etter hukommelsen) at vi nordmenn lenge har misforstått danskene, idet vi har oppfattet dem som joviale og romslige mennesker, basert på deres liberale holdning til porno og alkohol; og at dette har blindet oss for danskenes reaksjonære og mørkere sider. Avisen kunne gjerne trykke kronikken hans om igjen.
Mens vi venter, kan vi kikke på den sørgelige siste utviklingen i nabolandet. Tegneren Kurt Westergaard har donert et verk til en auksjon til inntekt for jordskjelvofrene i Tahiti. Auksjonshuset Lauritz.com har avvist verket hans, med henvisning til sine ansattes sikkerhet. Det er ikke snakk om den mye omtalte karikaturtegningen til Westergaard, men et helt annet verk.
Lauritz.com utøver yrkesforbud for Westergaard. Hvis logikken deres holder, er det potensielt livsfarlig å være ansatt i forlag, kunsthandlere og andre som formidler eller omsetter arbeider av Westergaard. Det må da også være farlig å ha ham ansatt eller kjøpe arbeid av ham på andre måter. Skal man følge det videre, burde Westergaard antakelig også bli nektet servering på kroen, adgang til Brugsen, og billetter på tog og fly.
Mange spør hvorfor Westergaard absolutt skulle lage karikaturtegningene, og hvorfor JyllandsPosten publiserte dem. Det er derfor nødvendig å gjenta dette. I 2005 skrev Kåre Blüitgen en uskyldig barnebok om Muhammed, men forlaget fant det nesten umulig å finne tegnere som våget å illustrere boken, fordi de var redde for sanksjoner fra militante islamister. Dette ble omtalt i avisen Politiken.
Avisen JyllandsPosten bestemte seg så for å lage en sak om hvorvidt trusler om vold virkelig kunne underkue et moderne vestlig samfunn, og bestilte tegninger av Muhammed hos 40 karikaturtegnere. Av disse var det bare tolv tegnere som våget å levere, og Westergaard var én av dem. Tegningene ble trykket som del av en kort artikkel i JyllandsPosten, hvor avisen stilte spørsmål om samfunns¬utviklingen, med utgangspunkt i at danske tegnere var redde for å illustrere selv en barnebok om Muhammed.
Drøyt fire år senere er Lauritz.com redde for å formidle et helt urelatert verk av denne tegneren.
At Lauritz.com nekter jordskjelvofrene på Tahiti hjelpen de kunne fått for pengene som Westergaards arbeid ville innbragt, setter det hele i et enda grellere lys.
Men la oss holde oss til yrkesforbudet og ytringsfriheten. Lauritz.com skriver i en epost til meg ”Vi mener, at man på nuværende tidspunkt bør prioritere at skabe ro omkring Kurt Westergaard, i stedet for at grave grøfterne dybere. Et salg hos os vil skabe endnu mere uro.” Her har de iallfall oppnådd akkurat det motsatte av hva de sier de ønsker. Omsetningsnekt er en radikal beslutning som heldigvis ikke går upåaktet hen.
De skriver videre ”Vi hylder selvsagt ytringsfriheden, men opfordrer til at man begynder at nuancere debatten og variere dét man ytrer i nærværende sag.” Så ifølge Lauritz.com kan man benytte ytringsfriheten slik man ønsker, bare ikke til å gjenta at de 28 tegnerne som ikke våget å tegne Muhammed, gjorde det nettopp fordi de bøyde seg for krefter i Danmark som sier at det tryggeste er å la være. Alle som har sett Sopranos vet hva det handler om: Vær snill og lydig, så skal vi sørge for at det ikke skjer noe med familien din.
Lauritz.com sin holdning til ytringsfriheten er i beste fall forenklet, alternativt reaksjonær og angstfylt. Mest sannsynlig er den økonomisk betinget.
En dansk fjernsynsreklame sa følgende: ”I Norge har I to sprog: Norsk og nynorsk. Det har vi s’gu osse: Dansk og Gammel Dansk” (du finner den på youtube.com). Dette gjelder dessverre også på det kommersielle området. La de reaksjonære kreftene råde, det lønner seg.
Der var et yndigt land
Sven Egil Omdal skrev engang (jeg siterer etter hukommelsen) at vi nordmenn lenge har misforstått danskene, idet vi har oppfattet dem som joviale og romslige mennesker, basert på deres liberale holdning til porno og alkohol; og at dette har blindet oss for danskenes reaksjonære og mørkere sider. Avisen kunne gjerne trykke kronikken hans om igjen.
Mens vi venter, kan vi kikke på den sørgelige siste utviklingen i nabolandet. Tegneren Kurt Westergaard har donert et verk til en auksjon til inntekt for jordskjelvofrene i Tahiti. Auksjonshuset Lauritz.com har avvist verket hans, med henvisning til sine ansattes sikkerhet. Det er ikke snakk om den mye omtalte karikaturtegningen til Westergaard, men et helt annet verk.
Lauritz.com utøver yrkesforbud for Westergaard. Hvis logikken deres holder, er det potensielt livsfarlig å være ansatt i forlag, kunsthandlere og andre som formidler eller omsetter arbeider av Westergaard. Det må da også være farlig å ha ham ansatt eller kjøpe arbeid av ham på andre måter. Skal man følge det videre, burde Westergaard antakelig også bli nektet servering på kroen, adgang til Brugsen, og billetter på tog og fly.
Mange spør hvorfor Westergaard absolutt skulle lage karikaturtegningene, og hvorfor JyllandsPosten publiserte dem. Det er derfor nødvendig å gjenta dette. I 2005 skrev Kåre Blüitgen en uskyldig barnebok om Muhammed, men forlaget fant det nesten umulig å finne tegnere som våget å illustrere boken, fordi de var redde for sanksjoner fra militante islamister. Dette ble omtalt i avisen Politiken.
Avisen JyllandsPosten bestemte seg så for å lage en sak om hvorvidt trusler om vold virkelig kunne underkue et moderne vestlig samfunn, og bestilte tegninger av Muhammed hos 40 karikaturtegnere. Av disse var det bare tolv tegnere som våget å levere, og Westergaard var én av dem. Tegningene ble trykket som del av en kort artikkel i JyllandsPosten, hvor avisen stilte spørsmål om samfunns¬utviklingen, med utgangspunkt i at danske tegnere var redde for å illustrere selv en barnebok om Muhammed.
Drøyt fire år senere er Lauritz.com redde for å formidle et helt urelatert verk av denne tegneren.
At Lauritz.com nekter jordskjelvofrene på Tahiti hjelpen de kunne fått for pengene som Westergaards arbeid ville innbragt, setter det hele i et enda grellere lys.
Men la oss holde oss til yrkesforbudet og ytringsfriheten. Lauritz.com skriver i en epost til meg ”Vi mener, at man på nuværende tidspunkt bør prioritere at skabe ro omkring Kurt Westergaard, i stedet for at grave grøfterne dybere. Et salg hos os vil skabe endnu mere uro.” Her har de iallfall oppnådd akkurat det motsatte av hva de sier de ønsker. Omsetningsnekt er en radikal beslutning som heldigvis ikke går upåaktet hen.
De skriver videre ”Vi hylder selvsagt ytringsfriheden, men opfordrer til at man begynder at nuancere debatten og variere dét man ytrer i nærværende sag.” Så ifølge Lauritz.com kan man benytte ytringsfriheten slik man ønsker, bare ikke til å gjenta at de 28 tegnerne som ikke våget å tegne Muhammed, gjorde det nettopp fordi de bøyde seg for krefter i Danmark som sier at det tryggeste er å la være. Alle som har sett Sopranos vet hva det handler om: Vær snill og lydig, så skal vi sørge for at det ikke skjer noe med familien din.
Lauritz.com sin holdning til ytringsfriheten er i beste fall forenklet, alternativt reaksjonær og angstfylt. Mest sannsynlig er den økonomisk betinget.
En dansk fjernsynsreklame sa følgende: ”I Norge har I to sprog: Norsk og nynorsk. Det har vi s’gu osse: Dansk og Gammel Dansk” (du finner den på youtube.com). Dette gjelder dessverre også på det kommersielle området. La de reaksjonære kreftene råde, det lønner seg.
Hooters (jan 2010)
(Stavanger Aftenblad januar 2010)
What a hoot!
”Så får de rødgrønne hurpene heller gå et annet sted”, sier en innringer til RA. Jeg er en slik hurpe.
Nylig var jeg deltaker på et arrangement i et meget mannsdominert miljø. Det var vel ca ti prosent kvinner tilstede. Der ble det lest opp et langt ”dikt” skrevet av en av deltakerne. Gjennom mange vers ble det utledet hvor mye ung fitte – ja, i slike ord – en mann kan oppnå hvis han opptrer på rett måte, og hvor viktig dette er for motivasjonen. Diktet var humoristisk ment og ble mottatt med mye latter. Flere fortalte meg etterpå fortrøstningsfullt at kvinnenærværet hadde ført til at vi hadde fått en moderat versjon av de diktene som ellers ble opplest i miljøet.
Jeg smilte og klappet, og det gjorde de andre kvinnene også, så vidt jeg kunne se. Vi vil jo ikke være hurper, vil vi vel? Vi ønsker ikke å legge en demper på stemningen, eller å bli ansett som å mangle humor eller ikke forstå poenget. Slett ikke. Derfor spiller vi med så godt vi kan.
Men hvordan oppleves det å være kvinnelig arbeidstaker i et miljø hvor dette er ansett som god tone? Hvor kulturen aksepterer at formålet med mannens innsats er å få tilgang til stadig nye lekre unge kvinner? Dette er ikke et godt arbeidsmiljø. Jeg burde ikke smilt og klappet, men jeg bøyde meg for den rådende kulturen. Det samme gjør antakelig de kvinnelig ansatte hvis de i hverdagen møtes med lignende prat og såkalte morsomheter. De har jo humor, må vite.
Nå vil Tore Lie ha Hooters til Stavanger. Tore Lie argumenterer med at konseptet handler om et strandmiljø, og at det derfor er naturlig at de ansatte går meget lettkledd. Det får så være. Men når alle de lettkledde ansatte skal være storbrystede, unge kvinner, blir det noe annet. Ordet Hooters defineres da også i ordboken bl.a som ”Vulgar Slang: A woman’s breasts”.
Så behøver man ikke å gå dit, da. Her kommer hurpestempelet frem. Og ord som prippen, barnslig, usporty, gammeldags, kjedelig, teit og humørløs. Alt det som moderne kvinner ikke ønsker å være. Da kan det føles enklere å bli med til Hooters, tåle at ektemannen kikker på de lettkledde servitørene med lyst i blikket, og smile tappert.
Eller kvinner kan lage sin egen kafé, med lettkledde veldreide unge menn som serverer, hører vi. Nei, vi kan faktisk ikke det. Samfunnsstrukturen og kulturen er ikke slik at kvinner på min alder drar med seg ektemannen på bar og titter på yngre, lekrere mannfolk. Den rådende kulturen sier at menn er mer attraktive når de er voksne, velstående og seriøse, mens kvinner skal være unge og smilende. At menn kikker etter ungpiker er ansett som normalt og naturlig, men kvinner skal ikke lyste etter unggutter. Slik er det, og det endres ikke om vi åpner en ny bar.
Norsk arbeidsmiljølov tilsier at man ikke kan ansette basert på kjønn, eller ut fra størrelsen på utvalgte kroppsdeler, for den saks skyld. Dessuten har man ikke lov til å si opp ansatte fordi de blir for gamle, for fete, for slappe eller på andre måter faller utenfor idealkroppen til Hooters. Dersom Tore Lie forholder seg til lovverket og åpner Hooters med en blanding av kvinner, menn, unge, gamle, tykke og tynne servitører, som beholder jobben selv om de får gule tenner og cellulitter både her og der, er det selvsagt en annen sak… men da spørs det vel om han får nok kunder til å trekke inn den husleien han forventer.
What a hoot!
”Så får de rødgrønne hurpene heller gå et annet sted”, sier en innringer til RA. Jeg er en slik hurpe.
Nylig var jeg deltaker på et arrangement i et meget mannsdominert miljø. Det var vel ca ti prosent kvinner tilstede. Der ble det lest opp et langt ”dikt” skrevet av en av deltakerne. Gjennom mange vers ble det utledet hvor mye ung fitte – ja, i slike ord – en mann kan oppnå hvis han opptrer på rett måte, og hvor viktig dette er for motivasjonen. Diktet var humoristisk ment og ble mottatt med mye latter. Flere fortalte meg etterpå fortrøstningsfullt at kvinnenærværet hadde ført til at vi hadde fått en moderat versjon av de diktene som ellers ble opplest i miljøet.
Jeg smilte og klappet, og det gjorde de andre kvinnene også, så vidt jeg kunne se. Vi vil jo ikke være hurper, vil vi vel? Vi ønsker ikke å legge en demper på stemningen, eller å bli ansett som å mangle humor eller ikke forstå poenget. Slett ikke. Derfor spiller vi med så godt vi kan.
Men hvordan oppleves det å være kvinnelig arbeidstaker i et miljø hvor dette er ansett som god tone? Hvor kulturen aksepterer at formålet med mannens innsats er å få tilgang til stadig nye lekre unge kvinner? Dette er ikke et godt arbeidsmiljø. Jeg burde ikke smilt og klappet, men jeg bøyde meg for den rådende kulturen. Det samme gjør antakelig de kvinnelig ansatte hvis de i hverdagen møtes med lignende prat og såkalte morsomheter. De har jo humor, må vite.
Nå vil Tore Lie ha Hooters til Stavanger. Tore Lie argumenterer med at konseptet handler om et strandmiljø, og at det derfor er naturlig at de ansatte går meget lettkledd. Det får så være. Men når alle de lettkledde ansatte skal være storbrystede, unge kvinner, blir det noe annet. Ordet Hooters defineres da også i ordboken bl.a som ”Vulgar Slang: A woman’s breasts”.
Så behøver man ikke å gå dit, da. Her kommer hurpestempelet frem. Og ord som prippen, barnslig, usporty, gammeldags, kjedelig, teit og humørløs. Alt det som moderne kvinner ikke ønsker å være. Da kan det føles enklere å bli med til Hooters, tåle at ektemannen kikker på de lettkledde servitørene med lyst i blikket, og smile tappert.
Eller kvinner kan lage sin egen kafé, med lettkledde veldreide unge menn som serverer, hører vi. Nei, vi kan faktisk ikke det. Samfunnsstrukturen og kulturen er ikke slik at kvinner på min alder drar med seg ektemannen på bar og titter på yngre, lekrere mannfolk. Den rådende kulturen sier at menn er mer attraktive når de er voksne, velstående og seriøse, mens kvinner skal være unge og smilende. At menn kikker etter ungpiker er ansett som normalt og naturlig, men kvinner skal ikke lyste etter unggutter. Slik er det, og det endres ikke om vi åpner en ny bar.
Norsk arbeidsmiljølov tilsier at man ikke kan ansette basert på kjønn, eller ut fra størrelsen på utvalgte kroppsdeler, for den saks skyld. Dessuten har man ikke lov til å si opp ansatte fordi de blir for gamle, for fete, for slappe eller på andre måter faller utenfor idealkroppen til Hooters. Dersom Tore Lie forholder seg til lovverket og åpner Hooters med en blanding av kvinner, menn, unge, gamle, tykke og tynne servitører, som beholder jobben selv om de får gule tenner og cellulitter både her og der, er det selvsagt en annen sak… men da spørs det vel om han får nok kunder til å trekke inn den husleien han forventer.
Ønskes kjøpt: Elskerinne, sekretær og hustru (mars 2010)
(Ottar-bladet februar/mars 2010)
Min far er gått bort. Jeg savner ham og ønsker meg en ny pappa. En som bryr seg om meg og familien min, som stiller opp for å fikse ting, er stolt av meg, kjærlig og snill, og oppriktig interessert i min gjøren og laden. Hvor får jeg tak i en slik?
Kjøpe seg en mann
Søk på ”buy a new father” gir ca 85.000 treff, som google komprimerer til 24 reelt ulike sider. Ingen av dem er nyttige overhodet. Med tanke på mor, som er blitt enke, prøvde jeg ”buy a new husband”. Det var enda verre. Treffene ble komprimert til 19, som stort sett handlet om hvor umulig det er å få kjøpe en ny mann. Ingen tilbud.
Kjøpe seg en kone
I modernitetens navn forsøkte jeg så ”buy a new wife”. Jeg fikk 1.710.000 treff. Komprimert til 59 definerte ulike funn handlet nesten alle om reell konekjøping. Et eksempel: “it is not uncommon to hear of the occassional Marwari husband who will refuse to pay for his wife's chemotherapy since he figures that he can buy a new wife for less money”.
Bare “buy a wife” ga enda flere treff. De var i all hovedsak tilbud og løsningsforslag. Ikke alltid like velformulerte, men ofte erfaringsbasert: ”I garantid if you go to colombia in esmal town you find poor famly who give you they dora for marge for same money i know that becose i have a friend who did”.
Kjøp og salg
Slik er konseptet: Jeg har noe du vil ha, og du har noe jeg vil ha. Begrepet kjøpekoner er vel etablert i Norge. Presumptivt har norske menn noe som en del utenlandske kvinner ønsker seg – penger, hus, et trygt hjemland, vennlig fremferd, statsborgerskap. Og hun har kanskje mer ungdom, skjønnhet, tålmodighet, utholdenhet eller andre gode egenskaper – enn han kunne oppnådd i det norske kjønnsmarkedet.
Logisk sett skulle man tro at markedet også virket andre veien, at kvinner fra den rike verden også anskaffer seg kjøpemenn. Men nei.
De største gruppene som gifter seg inn i norske hjem er fra Polen og Tyskland, tett fulgt av Thailand. Områdeleder i Oppholdsavdelingen, Snorre Sæther, sier at fire av fem familieinnvandrere i 2008 var kvinner, som regel for å gjenforenes med ektemann i Norge.”Thailandske borgere får i all hovedsak familieinnvandringstillatelse med norske borgere de har stiftet familie med”.
Ved mistanke om proformaekteskap vurderes blant annet aldersforskjell mellom partene, hvor godt partene kjenner hverandre, og ”om ekteskapet er atypisk i forhold til ekteskapstradisjoner i hjemlandet”. Dermed ligger norske kvinner dårlig an hvis de ønsker å hente seg en sprek yngre mann i utlandet. I de fleste land er det typisk at rike eldre menn får seg yngre koner, men sørgelig atypisk at bytteforholdet går andre veien.
Hva regnes som proforma ekteskap?
”UDI vurderer å trekke tilbake eller avslå opptil hundre oppholdstillatelser, norske statsborgerskap eller søknader om familieinnvandring fra tyrkiske menn. Etter en grundig vurdering har det blitt konkludert med at disse mennene har inngått ekteskap med norske kvinner først og fremst for å få oppholdstillatelse i Norge. Tyrkiske statsborgere får flest avslag på grunn av mistanke om proforma, fulgt av marokkanske og vietnamesiske statsborgere.” Mens ekteskap mellom norske menn og thailandske kvinner stort sett glir greit gjennom prosessen, selv om man nok kan mistenke at kvinnene primært ønsker oppholdstillatelse. Men disse ekteskapene er vel "typiske" nok for UDI.
Kvinnerollen
Ser du på Grey’s Anatomy? I en episode sa Christina omsider ja til å gifte seg med Burke. Det var mye akkedering og problematisering rundt ekteskapet, men Christina sier fortrøstningsfullt: ”We're both doctors, we will have money, we can buy a wife."
Hun snakket ikke om trekantsex. Det var heller middag, husvask og barnepass det handlet om. Og for all del: Hvem ønsker ikke å komme hjem til ryddig hus duftende av kjøttkaker og løk, for ikke å snakke om noen som oppriktig ønsker å høre deg fortelle om dagen din? Eller som i det minste er villig til å late som.
Det ser ut til at jeg får anbefale mor å bli lesbisk. Så får jeg hjelpe henne å skaffe seg en egnet kone. Gjerne en som kan reparere sykler.
mandag 8. juni 2009
Dø som en hund
Det er straffbart å la en hund sulte i hjel. Men sykehjemsansatte og familiemedlemmer må ofte sitte og se på at dødssyke gamle mennesker velger å sulte og tørste til døde fordi de ikke kan få en barmhjertig sprøyte når livet blir uutholdelig. Man kan si nei til å ta imot næring og væske, men det tar lang tid å dø på den måten.
Legene kan bidra med terminal sedering. Da får pasienten så mye smertestillende midler at det ofte fremskynder døden. Dette er en vanskelig gråsone for mange leger – og for familien. Aktiv dødshjelp er forbudt, men smertelindring er både lovlig, nødvendig og riktig. Terminal sedering kan i verste fall føre til at pasienten fremstår bevisstløs og tilsynelatende rolig, men samtidig opplever sterke smerter eller mareritt. I slike tilfeller er det ingen tvil om at en rask dødelig dose ville vært langt å foretrekke. Leger som ser at pasienten lider tungt, må altså ofte gi doser som både er langsomme, potensielt skaper mer lidelse, og til syvende og sist medfører døden. Dette er en tung byrde å påføre legene.
Dødshjelp handler ikke om et verdig liv, men en verdig død. Og retten til selv å velge hvor mye smerter, hjelpeløshet, pustebesvær, sult og redsel man vil utholde før døden inntreffer.
I diskusjonen om dødshjelp trekker motstanderne frem skrekkelige ytterpunkt: Rasehygiene, drap av spebarn med handicap, drap av gamle sjenerte mennesker som ikke vil ligge noen til byrde. Dette er skremselspropaganda.
Det er fullt mulig å definere klare grenser. Grenser som gjør det ulovlig å avlive nyfødte barn, selv om de er hardt skadet. Som gjør det ulovlig å få hjelp til livsforkortelse hvis man ikke er dødssyk. Dermed blir det ikke et spørsmål om å velge dødshjelp av hensyn til travle familiemedlemmer eller høye offentlige utgifter til sykehjem. Det er også uproblematisk å gi leger reservasjonsrett i forhold til eutanasi.
I Nederland er eutanasi og hjelp til selvmord fortsatt ulovlig. Men loven om Terminering av liv etter forespørsel og assistert selvmord gir anledning til nødvendig bistand når visse fastsatte krav er oppfylt: Pasienten må være dødssyk, lidelsene utålelige, pasienten må ha bedt om dødshjelp gjentatte ganger, og to leger må ha godkjent den endelige behandlingen. Legen må også rapportere inn dødsårsaken med en redegjørelse for situasjonen og prosessen. Og ingen leger er pålagt å bidra til slik behandling/dødshjelp. Det finnes regionale nemder som går gjennom alle slike saker, og de vil reagere hvis det foregår overtramp.
Det er ingenting i de nederlandske erfaringene som tilsier at dette er et enkelt valg, eller at mulighetene for dødshjelp på noen måte misbrukes.
Når min tid kommer, ønsker jeg ikke å dø etter dagens norske lovverk. Jeg vil heller dø som en hund.
Legene kan bidra med terminal sedering. Da får pasienten så mye smertestillende midler at det ofte fremskynder døden. Dette er en vanskelig gråsone for mange leger – og for familien. Aktiv dødshjelp er forbudt, men smertelindring er både lovlig, nødvendig og riktig. Terminal sedering kan i verste fall føre til at pasienten fremstår bevisstløs og tilsynelatende rolig, men samtidig opplever sterke smerter eller mareritt. I slike tilfeller er det ingen tvil om at en rask dødelig dose ville vært langt å foretrekke. Leger som ser at pasienten lider tungt, må altså ofte gi doser som både er langsomme, potensielt skaper mer lidelse, og til syvende og sist medfører døden. Dette er en tung byrde å påføre legene.
Dødshjelp handler ikke om et verdig liv, men en verdig død. Og retten til selv å velge hvor mye smerter, hjelpeløshet, pustebesvær, sult og redsel man vil utholde før døden inntreffer.
I diskusjonen om dødshjelp trekker motstanderne frem skrekkelige ytterpunkt: Rasehygiene, drap av spebarn med handicap, drap av gamle sjenerte mennesker som ikke vil ligge noen til byrde. Dette er skremselspropaganda.
Det er fullt mulig å definere klare grenser. Grenser som gjør det ulovlig å avlive nyfødte barn, selv om de er hardt skadet. Som gjør det ulovlig å få hjelp til livsforkortelse hvis man ikke er dødssyk. Dermed blir det ikke et spørsmål om å velge dødshjelp av hensyn til travle familiemedlemmer eller høye offentlige utgifter til sykehjem. Det er også uproblematisk å gi leger reservasjonsrett i forhold til eutanasi.
I Nederland er eutanasi og hjelp til selvmord fortsatt ulovlig. Men loven om Terminering av liv etter forespørsel og assistert selvmord gir anledning til nødvendig bistand når visse fastsatte krav er oppfylt: Pasienten må være dødssyk, lidelsene utålelige, pasienten må ha bedt om dødshjelp gjentatte ganger, og to leger må ha godkjent den endelige behandlingen. Legen må også rapportere inn dødsårsaken med en redegjørelse for situasjonen og prosessen. Og ingen leger er pålagt å bidra til slik behandling/dødshjelp. Det finnes regionale nemder som går gjennom alle slike saker, og de vil reagere hvis det foregår overtramp.
Det er ingenting i de nederlandske erfaringene som tilsier at dette er et enkelt valg, eller at mulighetene for dødshjelp på noen måte misbrukes.
Når min tid kommer, ønsker jeg ikke å dø etter dagens norske lovverk. Jeg vil heller dø som en hund.
fredag 5. juni 2009
Hvem kjører drosjen?
Det har vært en rekke voldtekter og -forsøk i ekte drosjer, som skulle være kvinners tryggeste vei hjem. Men ett tema er ikke belyst/diskutert: Er det ekte drosjesjåfører som kjører bilene?
Det blir drosje til eller fra Stavanger sentrum etpar ganger i måneden på kveldstid. Svært sjelden blir vi blir kjørt av noen som faktisk kan veien. Resten av turene er med sjåfører som virker aldeles nye i byen.
Et par eksempler: Vi har bedt om å bli kjørt til Renaa Restauranter, Breigata og Oljemuseet - og opplevd at sjåførene ikke ante hvor noe av det det var. En sjåfør kjørte oss til jernbanestasjonen da vi ba om Kulturhuset! Når vi så skal hjem, sier vi gjerne Holbergsgaten, som burde være godt kjent. Men nei - vi må stadig vekk begynne med "kjør ut Madlaveien" og deretter dirigere sjåføren.
Det kan selvsagt hende at kjentmannsprøven er blitt en slags tippekonkurranse, og at noen klarer den etter lottometoden. Men jeg tror ikke det. En mer nærliggende forklaring er at disse sjåførene ikke har drosjelappen. De kjører "for en kompis" eller lignende.
Da hjelper det ikke at drosjesentralen påstår at de "alltid vet hvem som er på jobb", eller at det stilles krav (slik det har vært foreslått) om at de faste - ekte - sjåførene tar dna-prøve i tilfelle voldtekt. Siden det til og med er vanskelig å finne frem til hvem som formelt skulle ha kjørt bilen, må det være nær umulig å finne ut hvilken kompis som faktisk satt bak rattet. Og han har ihvertfall ikke avlagt noen dna-prøve.
Det må være mulig for drosjesentralen og politiet å finne frem til metoder for å sikre at den som sitter bak rattet er en kvalifisert person, registrert som sjåfør for angjeldende bil. I London har alle taxier store id-kort med utmerkede bilder av sjåføren. Der vet også sjåføren hvor du skal, i en by med over 5570 restauranter.
Også Londons drosjesjåfører tenker bare på én ting; så til de grader at hippocampus (som er hjernens senter for kart og orientering) vokser seg større på London cabbies enn på andre mennesker.
Det kan selvsagt hende at kjentmannsprøven er blitt en slags tippekonkurranse, og at noen klarer den etter lottometoden. Men jeg tror ikke det. En mer nærliggende forklaring er at disse sjåførene ikke har drosjelappen. De kjører "for en kompis" eller lignende.
Da hjelper det ikke at drosjesentralen påstår at de "alltid vet hvem som er på jobb", eller at det stilles krav (slik det har vært foreslått) om at de faste - ekte - sjåførene tar dna-prøve i tilfelle voldtekt. Siden det til og med er vanskelig å finne frem til hvem som formelt skulle ha kjørt bilen, må det være nær umulig å finne ut hvilken kompis som faktisk satt bak rattet. Og han har ihvertfall ikke avlagt noen dna-prøve.
Det må være mulig for drosjesentralen og politiet å finne frem til metoder for å sikre at den som sitter bak rattet er en kvalifisert person, registrert som sjåfør for angjeldende bil. I London har alle taxier store id-kort med utmerkede bilder av sjåføren. Der vet også sjåføren hvor du skal, i en by med over 5570 restauranter.
Også Londons drosjesjåfører tenker bare på én ting; så til de grader at hippocampus (som er hjernens senter for kart og orientering) vokser seg større på London cabbies enn på andre mennesker.
mandag 1. juni 2009
Sørlandsidyll
Mor raker gresset på hytta. Bikinien fra i forfjor passer fremdeles, myggen sover middag, og hun lar humla suse uforstyrret til neste blomst. Nedenfor på stien kommer et godt voksent par ruslende. Solen spiller lekende over den bare skallen hans, og hun har begynt å rødme over de fyldige skuldrene og på nesetippen.
- Nå har vi det godt! roper mor vennlig til sommerparet.
- Ja, det var fint i dag, svarer mannen.
Paret spaserer videre bortover stien. Vinden bærer oppover skråningen, og kvinnens lave stemme er lett hørbar.
- Kjenner du henne?
- Nei, jeg har aldri sett henne før.
- Hvorfor snakket hun til deg da?
- Hun ville vel bare være hyggelig.
- Da får du være hyggelig med henne også, da!
Mannen snur seg og ser seg litt hjelpeløst rundt. Så roper han halvhøyt
- Så fint det er med alle blomstene!
- Tusen takk skal du ha, roper mor tilbake.
Paret forsvinner rundt svingen. Mor undrer seg. Var kvinnen kanskje autist, og trengte å få situasjonen forklart, for så å finne ut hvilke sosiale normer som skulle anvendes? Antakelig.
Ti minutter senere har mor omsider rakt seg helt ned på stien. Med stor energi går hun løs på siste etappe. Plutselig blir hun oppmerksom på at det er folk bak henne. Hun snur seg og smiler. Paret er på tilbakevei. Ingen smiler, og ingen ser på mor, selv om hun faktisk blokkerer hele stien der hun står med raken på tvers.
- Unnskyld, jeg skal flytte meg, sier hun blidt til de to.
De går utenom i en så stor bue som den smale stien tillater. Så sier kvinnen med høy, klar sørlandsstemme:
- De sier at mange damer tenner på skallede menn.
Moralen?
a) Man skal ikke leve sammen med veldig sjalu mennesker. Livet er for kort.
b) Man skal være forsiktig med å snakke til fremmede menn(esker) i Agder, hvor familiemønsteret fremdeles er som på 1950-tallet, og kvinnene kanhende er urolige for å miste familiens eneste inntektskilde.
c) Alderen kan ha fart noenlunde pent med mor. Iallfall i motlys og -bakke (det er ikke dumt å la seg avfotografere på skrått nedenfra, heller).
Sommeren er tiden for optimisme, så vi går uten å nøle for moral C.
- Nå har vi det godt! roper mor vennlig til sommerparet.
- Ja, det var fint i dag, svarer mannen.
Paret spaserer videre bortover stien. Vinden bærer oppover skråningen, og kvinnens lave stemme er lett hørbar.
- Kjenner du henne?
- Nei, jeg har aldri sett henne før.
- Hvorfor snakket hun til deg da?
- Hun ville vel bare være hyggelig.
- Da får du være hyggelig med henne også, da!
Mannen snur seg og ser seg litt hjelpeløst rundt. Så roper han halvhøyt
- Så fint det er med alle blomstene!
- Tusen takk skal du ha, roper mor tilbake.
Paret forsvinner rundt svingen. Mor undrer seg. Var kvinnen kanskje autist, og trengte å få situasjonen forklart, for så å finne ut hvilke sosiale normer som skulle anvendes? Antakelig.
Ti minutter senere har mor omsider rakt seg helt ned på stien. Med stor energi går hun løs på siste etappe. Plutselig blir hun oppmerksom på at det er folk bak henne. Hun snur seg og smiler. Paret er på tilbakevei. Ingen smiler, og ingen ser på mor, selv om hun faktisk blokkerer hele stien der hun står med raken på tvers.
- Unnskyld, jeg skal flytte meg, sier hun blidt til de to.
De går utenom i en så stor bue som den smale stien tillater. Så sier kvinnen med høy, klar sørlandsstemme:
- De sier at mange damer tenner på skallede menn.
Moralen?
a) Man skal ikke leve sammen med veldig sjalu mennesker. Livet er for kort.
b) Man skal være forsiktig med å snakke til fremmede menn(esker) i Agder, hvor familiemønsteret fremdeles er som på 1950-tallet, og kvinnene kanhende er urolige for å miste familiens eneste inntektskilde.
c) Alderen kan ha fart noenlunde pent med mor. Iallfall i motlys og -bakke (det er ikke dumt å la seg avfotografere på skrått nedenfra, heller).
Sommeren er tiden for optimisme, så vi går uten å nøle for moral C.
søndag 10. mai 2009
It ain't necessarily so
Aftenbladet skriver at "dobbelt så mange universitetsfolk som ansatte i næringslivet for øvrig opplever mobbing på arbeidsplassen". Det kan selvsagt være riktig.
Men sikkert er det ikke. Undersøkelsen har ikke målt mobbing, den har målt hvor mange av de ansatte som sier at de har opplevd mobbing. Hva annet en mye faktisk mobbing kan ligge bak dette resultatet?
Flere ting kan tenkes:
Men sikkert er det ikke. Undersøkelsen har ikke målt mobbing, den har målt hvor mange av de ansatte som sier at de har opplevd mobbing. Hva annet en mye faktisk mobbing kan ligge bak dette resultatet?
Flere ting kan tenkes:
- Ulike definisjoner av ordet mobbing i ulike samfunnsgrupper. Det er ikke sikkert at universitetsansatte tolker eller bruker ordet slik flertallet gjør.
- Ulike forventninger til arbeidsmiljøet. Kanskje har universitetsansatte høyere forventninger til sine kolleger og ledere enn andre yrkesgrupper har. Kanskje har de - mer enn andre - et selvbilde som tilsier at de burde behandles med høflighet og vennlighet, og dermed blir de ekstra skuffet når hverdagen er litt trist.
- Ulik toleranse for motgang. En målbevisst akademiker som stadig blir motarbeidet kan oppleve det som urimelig og stressende. Da er det kanhende enklere å personliggjøre konflikten ("han mobber meg!") enn å erkjenne at man selv ikke er flink nok, ikke argumenterer godt nok, eller ikke har de beste prosjektene.
Wikipedia og Arbeidstilsynet definerer mobbing slik:
Det er mobbing når en person gjentatte ganger og over tid utsettes for negative handlinger. Dette kan dreie seg om trakassering, plaging, utfrysing, sårende erting o.l. Det er typisk for situasjonen at offeret ikke er i stand til å forsvare seg.
Dersom partene som står mot hverandre er like sterke eller det handler om enkeltstående episoder, defineres det ikke som mobbing.
Leymann: Psychological terror or mobbing in working life involves hostile and unethical communication which is directed in a systematic manner by one or more individuals, mainly toward one individual, who, due to mobbing, is pushed into a helpless and defenseless position and held there by means of continuing mobbing activities. These actions occur on a very frequent basis (statistical definition: at least once a week) and over a long period of time (statistical definition: at least six months´ duration). Because of the high frequency and long duration of hostile behavior, this maltreatment results in considerable mental, psychosomatic and social misery.
Det KAN hende at over 12 prosent av de vitenskapelig ansatte har det slik. Men det er slett ikke sikkert.
Smil, damer
For menn smiler ikke uten grunn.
Bildene her er fra partienes nettsider, slik de velger å presentere partilederne. Ta en kikk på de offisielle bildene av regjeringen. Alle har åpenbart fått beskjed om å se positive ut på bildene. Men hvis vi ser på hvem som smiler bredt nok til at tennene er synlige, får vi dette resultatet:
Mannlige statsråder
Smil med tenner: 5
Lukket munn: 5
Kvinnelige statsråder
Smil med tenner: 8
Lukket munn: 1
Noen smiler, noen blir smilt til
Kvinner smiler ofte og mye. Det har vært gjort en del forskning rundt temaet, og resultatene er ensartet. Kvinner smiler mye mer enn menn, og de smiler bredere. Mens menn mottar flere smil enn kvinner gjør, fra begge kjønn.
Når kvinner stiller opp på bilder, smiler kvinner i lederposisjoner enda bredere enn kvinner flest. Det samme er ikke tilfelle for mannlige ledere. Forøvrig mottar ledere og dominante personer langt flere smil enn underordnede gjør.
Hva er et smil?
Smilet er sjelden et uttrykk for humor. Det er primært et sosialt signal som indikerer velvilje, undergivenhet, forståelse, aksept og/eller liking. Derigjennom er smilet en sosial reguleringsmekanisme som fungerer til å fordele ressurser, justere styrkeforhold, og belønne mennesker.Så kan man da gjøre seg sine tanker om årsaken til at kvinner smiler så mye mer enn menn. Eller til at menn smiler så sjelden.
Jeg jobbet en periode bak en bardisk. Litt usikker på hva som var adferdsnormen der, kopierte jeg de andre bartenderne. De var alle menn. Jeg husker godt en kunde som lente seg på disken første kvelden og utbrøt høyt: "Du dama! hva er det du er så j.... sur for?"
søndag 8. mars 2009
Umoralsk høy moral
Motstanderne av organisert heroinutdeling har mange pene tanker:
Vi burde ha bedre LAR-tilbud, inkl lavterskelvarianter. Vi burde ha rusakutt i Oslo, mobilt overdoseteam (i Oslo), døgnåpent servicesenter for misbrukere (også i Oslo). Vi burde gi rusavhengige gode væresteder, tilpassede boliger, enkle jobber. Vi burde ha bedre oppsøkende virksomhet, bedre ettervern, flere sosialpedagogiske behandlingstilbud. Vi burde behandle misbrukerne med respekt, se på dem som hele mennesker, sørge for at de får bolig, mat, helsehjelp, familie, nære relasjoner, et sted å være, arbeid eller annen meningsfylt aktivitet.
Jadda, jadda, jadda.
Det ovenstående er en oppsummering av en velmenende kronikk av Dag Endal i Klassekampen den 4.mars. Og alt sammen ville vært riktig hyggelig, hvis vi hadde fått det til. Not bloody likely. Isteden står slike flotte idealer i veien for de reelle mulighetene vi har.
Man dør ikke av å bruke heroin. Det er en gigantisk misforståelse å tro at selve rusmiddelet forårsaker død og elendighet. Professor dr.med. Jørgen G. Bramness, forskningsleder ved Senter for rus- og avhengighetsforskning, svarer følgende på spørsmål om heroin ødelegger kroppen til brukeren:
- Nei, det er det faktisk ikke grunn til å hevde. Morfinstoffer i ren form er bemerkelsesverdig lite prøvende for organismen.
Heroinister skades av blandingsmisbruk, at de bruker andre stoffer i tillegg til heroin for å styrke effekten. De dør av sykdommer fra skitne sprøyter, de dør av overdoser, og de dør langsomt av dårlig kosthold, elendig helsehjelp, vold og kulde. Men den som bruker rent, kontrollert stoff, rene sprøyter, og har penger nok til hus, mat og vanlig helsestell, kan klare seg aldeles utmerket gjennom et langt liv.
Hvorfor er det da så om å gjøre å få folk til å slutte med rus?
Hvorfor må en LAR-bruker, som i utgangspunktet gjerne har en sterk hang til rus, holde seg unna stoffer som resten av oss kan bruke ustraffet? Hva er det som er så truende med rus?
Ja, jeg blir redd med tanken på at en rusmisbruker skal stoppe meg på gata og forlange noe av meg. Eller slå meg ned i parken, eller trenge seg inn i huset mitt og ta noe. Det er skummelt. Jeg skulle ønske problemstillingen ikke eksisterte. Og det behøver den ikke gjøre, heller.
Vi har 18.000 – 20.000 sprøytenarkomane i Norge. Mange av disse er i utgangspunktet ensomme, redde, skadede, dårlig tilpasset, psykisk ustabile, ute av stand til å leve det vi gjerne kaller et ”normalt” liv. Og mange av dem føler seg bare ok når de får anledning til å ruse seg, enten det er på nikotin, alkohol, cannabis, beroligende midler, stimulerende midler, opiater… Det er liten grunn til å tro at de fleste av disse vil klare å leve nykter. Eller ønske å gjøre det. Derfor må vi velge en annen løsning.
Dette er problemet.
- På individnivå: Det er uverdig og galt å måtte leve i den ytterste fattigdom og elendighet bare fordi rusen er så kostbar at alle pengene man kan skrape sammen, går med til stoff. Det er ravende galt at folk skal dø av overdoser fordi de ikke får rent stoff, eller fordi de ikke har nok, så de må lage farlige stoffkombinasjoner for å oppnå ønsket effekt. Det er like galt at folk må dø av skitne sprøyter.
- På samfunnsnivå: Brukerne blir prostituerte og kriminelle for å skaffe penger. Det skaper utrygghet. Det er også svært ressursødende, både fordi verdier blir ødelagt ved innbrudd og annen kriminell adferd, og fordi politi og rettsvesen må bruke store ressurser på å forfølge virksomheten. Helsevesenet får også ekstra arbeid og kostnader.
- På globalt nivå: Så lenge brukerne betaler enorme beløp for stoffet, vil produsent- og salgs-organisasjonene blomstre. Money talks. Dermed øker presset på å rekruttere nye brukere. Mange selger for å finansiere eget forbruk, og disse bidrar ytterligere til å øke markedet. En meget lønnsom sirkel.
Dette er en løsning.
Bryt sirkelen. Hvis ren, kontrollert heroin leveres av helsevesenet, blir det lite penger å hente for den organiserte pushingen. Rekruttering blir nesten meningsløst hvis kundene går over til helsevesenet så snart de er etablerte brukere.
Legg vekk moralen og tenk på det som en hvilken som helst annen vare. Ville du kjørt en ubekvem omvei for å kjøpe en overpriset bensinstasjonpølse hvis du kunne få et gratis måltid på en god restaurant isteden?
Hvis samfunnet ønsket å stoppe pølsesalget på bensinstasjoner, kunne vi prøve å overtale folk til å slutte å handle der. Vi kunne moralisere om salt, blodtrykk, kolesterol og overvekt. Hmmm. Er det ikke nettopp det vi har gjort de siste tjue årene, mens pølsesalget har gått til himmels?
Eller vi kunne tilby god, sunn og delikat mat, gratis utlevert i innkjørselen til bensinstasjonen.
Og her er moralen.
Det er veldig leit – det er helt forjævlig – at så mange mennesker er ensomme, traumatisert, ustabile, ute av stand til å leve et godt liv. Selvfølgelig burde alle ha ”bolig, mat, helsehjelp, familie, nære relasjoner, et sted å være, arbeid eller annen meningsfylt aktivitet”. Og det må samfunnet ta alvorlig.
Men det er ikke nødvendig å velge en strategi som primært holder liv i narkotikaindustrien, samtidig som brukerne lever som utstøtte og dør helt unødig. Sirkelen må brytes der den er svakest, og det er på inntektssiden for produsenter og langere. Ingen omsetning/inntekt vil etterhvert føre til få eller ingen utsalgssteder.
Og hvis noen av ulike grunner ønsker å ruse seg på noe annet enn rødvin – kanskje endatil hver eneste dag i uken – så får det være greit. Det har vi faktisk ikke noe med.
Vi burde ha bedre LAR-tilbud, inkl lavterskelvarianter. Vi burde ha rusakutt i Oslo, mobilt overdoseteam (i Oslo), døgnåpent servicesenter for misbrukere (også i Oslo). Vi burde gi rusavhengige gode væresteder, tilpassede boliger, enkle jobber. Vi burde ha bedre oppsøkende virksomhet, bedre ettervern, flere sosialpedagogiske behandlingstilbud. Vi burde behandle misbrukerne med respekt, se på dem som hele mennesker, sørge for at de får bolig, mat, helsehjelp, familie, nære relasjoner, et sted å være, arbeid eller annen meningsfylt aktivitet.
Jadda, jadda, jadda.
Det ovenstående er en oppsummering av en velmenende kronikk av Dag Endal i Klassekampen den 4.mars. Og alt sammen ville vært riktig hyggelig, hvis vi hadde fått det til. Not bloody likely. Isteden står slike flotte idealer i veien for de reelle mulighetene vi har.
Man dør ikke av å bruke heroin. Det er en gigantisk misforståelse å tro at selve rusmiddelet forårsaker død og elendighet. Professor dr.med. Jørgen G. Bramness, forskningsleder ved Senter for rus- og avhengighetsforskning, svarer følgende på spørsmål om heroin ødelegger kroppen til brukeren:
- Nei, det er det faktisk ikke grunn til å hevde. Morfinstoffer i ren form er bemerkelsesverdig lite prøvende for organismen.
Heroinister skades av blandingsmisbruk, at de bruker andre stoffer i tillegg til heroin for å styrke effekten. De dør av sykdommer fra skitne sprøyter, de dør av overdoser, og de dør langsomt av dårlig kosthold, elendig helsehjelp, vold og kulde. Men den som bruker rent, kontrollert stoff, rene sprøyter, og har penger nok til hus, mat og vanlig helsestell, kan klare seg aldeles utmerket gjennom et langt liv.
Hvorfor er det da så om å gjøre å få folk til å slutte med rus?
Hvorfor må en LAR-bruker, som i utgangspunktet gjerne har en sterk hang til rus, holde seg unna stoffer som resten av oss kan bruke ustraffet? Hva er det som er så truende med rus?
Ja, jeg blir redd med tanken på at en rusmisbruker skal stoppe meg på gata og forlange noe av meg. Eller slå meg ned i parken, eller trenge seg inn i huset mitt og ta noe. Det er skummelt. Jeg skulle ønske problemstillingen ikke eksisterte. Og det behøver den ikke gjøre, heller.
Vi har 18.000 – 20.000 sprøytenarkomane i Norge. Mange av disse er i utgangspunktet ensomme, redde, skadede, dårlig tilpasset, psykisk ustabile, ute av stand til å leve det vi gjerne kaller et ”normalt” liv. Og mange av dem føler seg bare ok når de får anledning til å ruse seg, enten det er på nikotin, alkohol, cannabis, beroligende midler, stimulerende midler, opiater… Det er liten grunn til å tro at de fleste av disse vil klare å leve nykter. Eller ønske å gjøre det. Derfor må vi velge en annen løsning.
Dette er problemet.
- På individnivå: Det er uverdig og galt å måtte leve i den ytterste fattigdom og elendighet bare fordi rusen er så kostbar at alle pengene man kan skrape sammen, går med til stoff. Det er ravende galt at folk skal dø av overdoser fordi de ikke får rent stoff, eller fordi de ikke har nok, så de må lage farlige stoffkombinasjoner for å oppnå ønsket effekt. Det er like galt at folk må dø av skitne sprøyter.
- På samfunnsnivå: Brukerne blir prostituerte og kriminelle for å skaffe penger. Det skaper utrygghet. Det er også svært ressursødende, både fordi verdier blir ødelagt ved innbrudd og annen kriminell adferd, og fordi politi og rettsvesen må bruke store ressurser på å forfølge virksomheten. Helsevesenet får også ekstra arbeid og kostnader.
- På globalt nivå: Så lenge brukerne betaler enorme beløp for stoffet, vil produsent- og salgs-organisasjonene blomstre. Money talks. Dermed øker presset på å rekruttere nye brukere. Mange selger for å finansiere eget forbruk, og disse bidrar ytterligere til å øke markedet. En meget lønnsom sirkel.
Dette er en løsning.
Bryt sirkelen. Hvis ren, kontrollert heroin leveres av helsevesenet, blir det lite penger å hente for den organiserte pushingen. Rekruttering blir nesten meningsløst hvis kundene går over til helsevesenet så snart de er etablerte brukere.
Legg vekk moralen og tenk på det som en hvilken som helst annen vare. Ville du kjørt en ubekvem omvei for å kjøpe en overpriset bensinstasjonpølse hvis du kunne få et gratis måltid på en god restaurant isteden?
Hvis samfunnet ønsket å stoppe pølsesalget på bensinstasjoner, kunne vi prøve å overtale folk til å slutte å handle der. Vi kunne moralisere om salt, blodtrykk, kolesterol og overvekt. Hmmm. Er det ikke nettopp det vi har gjort de siste tjue årene, mens pølsesalget har gått til himmels?
Eller vi kunne tilby god, sunn og delikat mat, gratis utlevert i innkjørselen til bensinstasjonen.
Og her er moralen.
Det er veldig leit – det er helt forjævlig – at så mange mennesker er ensomme, traumatisert, ustabile, ute av stand til å leve et godt liv. Selvfølgelig burde alle ha ”bolig, mat, helsehjelp, familie, nære relasjoner, et sted å være, arbeid eller annen meningsfylt aktivitet”. Og det må samfunnet ta alvorlig.
Men det er ikke nødvendig å velge en strategi som primært holder liv i narkotikaindustrien, samtidig som brukerne lever som utstøtte og dør helt unødig. Sirkelen må brytes der den er svakest, og det er på inntektssiden for produsenter og langere. Ingen omsetning/inntekt vil etterhvert føre til få eller ingen utsalgssteder.
Og hvis noen av ulike grunner ønsker å ruse seg på noe annet enn rødvin – kanskje endatil hver eneste dag i uken – så får det være greit. Det har vi faktisk ikke noe med.
tirsdag 3. mars 2009
Illusjonen om "lystårn" på Torjå (nei, ikke illuminasjonen)
Torget er oppe til debatt. Og da dukker glasstårnet - lystårnet! - opp igjen.
"- Det viktigste av alt er å få på plass Tusenårstårnet. Det bygget skal være dreiningspunktet. Uten tårnbygget er ikke Torget ferdig", sier sjefsarktitekt Turid Haaland i Stavanger Kommune til Aftenbladet, som fortsetter:
"Tårnbygget var planlagt på toppen av Kongsgårdbakken, på hjørnet nedenfor Romsøegården. Det er omtalt som et glasstårn og et lystårn."
Det stemmer aldeles. Aftenbladet beskrev det slik for fire år siden:
"Et luftig Lystårn flyr høyt mot 2008
Lystårnet ved Tusenårsstedet er et lite skritt nærmere virkelighetens verden. Men planene og visjonene er fortsatt luftige som en ørn i flukt. Og en ørn flyr høyt og langt, men den lander - til slutt."
Stavanger-Sentrum-direktør Karl Jan Søyland savner også tårnet. "Han har ett ankepunkt [om torget]:
- Belysningen er for dårlig. I «Piazza Siddisi» lå det planer om et glassbygg, et lystårn på toppen av Kongsgårdbakken. Hvis ikke det kommer må vi sørge for belysning av Torget på en annen måte, sier Karl Jan Søyland." Søyland satt forøvrig i juryen for Tusenårsplassen, som syntes "lystårnet" var en god ide.
Her er et av bildene som arkitekt-gruppen la frem for juryen, og som de baserte sin oppfatning på:
Her fremgår det tydelig at tårnet, som står på hjørnet av Romsøegården, stråler som et utenomjordisk lasersverd. Fantastisk!
"- Det viktigste av alt er å få på plass Tusenårstårnet. Det bygget skal være dreiningspunktet. Uten tårnbygget er ikke Torget ferdig", sier sjefsarktitekt Turid Haaland i Stavanger Kommune til Aftenbladet, som fortsetter:
"Tårnbygget var planlagt på toppen av Kongsgårdbakken, på hjørnet nedenfor Romsøegården. Det er omtalt som et glasstårn og et lystårn."
Det stemmer aldeles. Aftenbladet beskrev det slik for fire år siden:
"Et luftig Lystårn flyr høyt mot 2008
Lystårnet ved Tusenårsstedet er et lite skritt nærmere virkelighetens verden. Men planene og visjonene er fortsatt luftige som en ørn i flukt. Og en ørn flyr høyt og langt, men den lander - til slutt."
Stavanger-Sentrum-direktør Karl Jan Søyland savner også tårnet. "Han har ett ankepunkt [om torget]:
- Belysningen er for dårlig. I «Piazza Siddisi» lå det planer om et glassbygg, et lystårn på toppen av Kongsgårdbakken. Hvis ikke det kommer må vi sørge for belysning av Torget på en annen måte, sier Karl Jan Søyland." Søyland satt forøvrig i juryen for Tusenårsplassen, som syntes "lystårnet" var en god ide.
Her er et av bildene som arkitekt-gruppen la frem for juryen, og som de baserte sin oppfatning på:
Her fremgår det tydelig at tårnet, som står på hjørnet av Romsøegården, stråler som et utenomjordisk lasersverd. Fantastisk!
Vent litt - det gjør fasaden til Sparebank1, også. Men det stemmer da ikke?
Jeg har ingen innsigelser mot at noen bygger ut hjørnet ved Romsøegården. Bygg ivei. Men jeg har to innsigelser mot de fremlagte planene og forestillingene rundt disse.
Først: Det blir ikke noe "lystårn". Det blir et ganske alminnelig høyt bygg med mye vinduer. Litt høyere enn Ankerbygget, to-tre etasjer høyere enn Romsøegården, høyt og smalt. Om dagen vil det se ut som et hvilket som helst annet høyt hjørnebygg. Når det er mørkt, vil det se ut som et opplyst kontorbygg på hjørnet. Forutsatt at lyset står på om natten.
Og det tar oss til innsigelse nummer to. Glassbygg er miljøverstinger. Selv om teknologien blir stadig bedre, vil glassfasader aldri isolere like godt som vegger. Om sommeren må de kjøles ned (alternativt kan man dyrke tomater der), om vinteren trenger de ekstra energi for å holde varmen. Hvis lyset skal stå på hele døgnet i tillegg, er dette et elendig eksempel for oss andre - skoler, forretningsbygg og privathjem - som prøver å spare energi.
En by som vil fremstå som fremtidsrettet og miljøfokusert bør ikke oppmuntre til denslags.
Tilsist punkt tre (av to): Hva skal det være i bygningen?
Opprinnelig tenkte man seg «Vindu mot verden» i de tre nederste etasjene, med Aftenbladet, TV-Vest, Universitetet, Lyse Energi og Telenor som aktuelle aktører. I 4. etasje tenkte man seg et informasjonskontor for hele regionen, samt billettsentral. I 5. etasje så man for seg et EU-kontor, drevet av fylkeskommunen, FNs Stavanger-kontor, drevet av Kirkens Nødhjelp og et kontor for Kapittel, drevet av Worldview Rights. 8. etasje ble kalt «Byens Show room», og der så man for seg at aktører i næringslivet vil etablere seg. I toppetasjen planla man byens flotteste restaurant og en uformell student- og ungdomskafé.
Dette høres fint ut. Bortsett fra at de aller fleste av disse aktørene er godt utstyrt med husrom allerede, og noen av dem er særdeles lite aktuelle. For å blande inn noe litt usaklig:
Aftenbladet skrev februar 2005: "Sentralt i prosjektet står Point of Peace. Det er et prosjekt som ble etablert som egen stiftelse for noen år siden. Initiativtakere er Nobel Fredsprisvinners Oppfølgingsfond og Melvær & Lien. Rune Hersvik i Worldview Rights er sentral i prosjektet. I dag er Point of Peace fusjonert med Kirkens Nødhjelp. I øyeblikket er det kun denne organisasjonen som har sagt at den vil inn i Lystårnet."
Siden er det heller ikke blitt så mange. Litteraturhus? Kanskje. Kielland-hus? Neppe. Da blir det kontorer, da... og sistemann slukker lyset når han går.
Abonner på:
Innlegg (Atom)